Det minst ønskede emne - døden

[Jalla]

Etter døden? samme som før fødsel; ikke-eksistens.

 

Så det er mulig å gå fra ikke-eksistens til eksistens?

Tydeligvis, det er jo selve grunnlaget for universet

[Nenro]

Tydeligvis, det er jo selve grunnlaget for universet

 

Tja, det kan jo tenkes at universet alltid har eksistert?

 

Men nå snakker vi jo ikke om energi/materie som oppstår fra ingenting, men om bevissthet. Akkurat som en bil kan bli til av ting som overhodet ikke ligner en bil, kan en bevissthet oppstå som et resultat av biokjemiske reaksjoner. I utgangspunktet ikke så rart, men likevel...det er noe ved bevisstheten som er unikt. Jeg-et. Jeg har ingen problemer med å akseptere at evolusjon kan resultere i intelligente maskiner som oppfører seg som oss mennesker, men det er noe mer vi ikke har kommet til bunns i. Opplevelsen av å være dette jeg-et som har bolig i kroppen.

[Jalla]

Tydeligvis, det er jo selve grunnlaget for universet

 

Tja, det kan jo tenkes at universet alltid har eksistert?

 

 

Nei, det kan faktisk ikke det med det en vet i dag, men jeg er enig det blir litt for mye semantikk, hehe

 

Kognitiv psykologi og nevrobiologi forklarer ganske mye av hva bevissthet kommer av, en utvikler ikke dette før hjernen har passert et visst stadie, men debatten raser fortsatt om når en kan klassifisere noe som bevisst, hvor går grensen og hva definerer den.

 

Dyr har også personlighet, men er en hund bevisst?

 

Her har folk fortsatt jobb i årevis, men svaret vil nok komme i form av synapser, axoner, dendritter og annet som skvalper rundt i hodet på folk kombinert med genetisk og inntrykksmesig ballast.

[Nenro]

Hva er det som gjør at "jeg" er meg og "du" er deg? Hvis du skjønner...I teorien er det sikkert mulig å lage en maskin som er like intelligent som et menneske, men vil den være bevisst? Vil den kunne merke smerte, glede osv på samme måte som oss? Mennesker har jo klart å lage teknologiske duppedingser med alle mulige sensorer, men de opplever ikke signalene på samme måte som oss, de bare tolker dem uten å være bevisste.

 

Ser ikke hvorfor en hund ikke skulle være bevisst når mennesket er det.

[Imsvale]

Ser mer på det som en oppvåkning når du blir født og tilsvarende innsovning når du dør. Materien du er laget av var jo der før du ble født og vil være der etter du dør. Har fått et rimelig komfortabelt forhold til døden.

 

Vi er redde for døden fordi det var nyttig for våre forfedre å være redde for døden — det bidrar sterkt til økt overlevelsesevne (ok, mr. Obvious). De som ikke var redde for døden overlevde jo ikke, og ble aldri noens forfedre. (Kraftig forenklet evolusjon.)

 

Hva er det som gjør at "jeg" er meg og "du" er deg? Hvis du skjønner...I teorien er det sikkert mulig å lage en maskin som er like intelligent som et menneske, men vil den være bevisst? Vil den kunne merke smerte, glede osv på samme måte som oss? Mennesker har jo klart å lage teknologiske duppedingser med alle mulige sensorer, men de opplever ikke signalene på samme måte som oss, de bare tolker dem uten å være bevisste.

Det vet du ikke. Du vet heller ikke at andre mennesker sanser på samme måte som deg. Det er tross alt bare en antakelse.

 

Ser ikke hvorfor en hund ikke skulle være bevisst når mennesket er det.

Enig. Denne er vrien. Hvis du ikke kan se, høre, føle, lukte eller på noen måte sanse, hvordan oppfattes eksistensen da? Fjern så tankene. Hva er igjen? Er det noe igjen?

Endret 18. september 2008 av TrondH86

[krize]

Død er steget ut fra denne verden, ikke noe å være redd for eller skamme seg over..

 

Er for mye frykt bundet opp mot det... Er det mest naturlige i livet... Livet og så døden...

 

Godt man slipper evig pine her ivertfall haha..

[Nenro]

Hva vi enn er, så er vi ikke materie. Molekylene i kroppen byttes ut kontinuerlig, og i løpet av en periode på fem til ti år er så godt som alle molekyler byttet ut.

[Nenro]

Det vet du ikke. Du vet heller ikke at andre mennesker sanser på samme måte som deg. Det er tross alt bare en antakelse.

Enig. Denne er vrien. Hvis du ikke kan se, høre, føle, lukte eller på noen måte sanse, hvordan oppfattes eksistensen da? Fjern så tankene. Hva er igjen? Er det noe igjen?

 

Man vet ingen ting, men det er en åpenbar antagelse at PCen jeg nå skriver på ikke har bevissthet. Det er også en åpenbar antagelse at andre mennesker har bevissthet og at de sanser på en lignende måte som jeg.

 

Interessant spørsmål det siste. Går det an å eksistere uten å sanse eller tenke? Ved rett og slett å være en observatør? Mange mener dette er mulig, spesielt er det en vanlig oppfatning i Østen. Gjennom meditasjon skal det være mulig å oppnå en tilstand hvor følelsen av "selvet" forsvinner.

[KongRudi]

Mye av dette er spekulasjon og teori, men jeg kan prøve å hjelpe deg:

 

Hvorfor dør vi?

 

Dess eldre du blir, dess mere sannsynlig blir det for at døds-lus'ene du får i kroppen din dreper deg.

Døds-lus er en luftbåren mini-bakterie, som avgjør levetiden din.

 

Ingen har noensinne påvist at den finnes pga. størrelsen, men flere teorier bekreftes at den finnes.

 

Det er også mange rare teorier, fra hedenske folk om dødslusa.

 

Som f.eks at hovedgrunnen til at gamle folk dør raskere på gamleheim, iforhold til gamle folk som bor hjemme, kommer som oftest av oppkonsentrasjon av overflødige døds-lus på gamlehjem.

Masse gamle folk som puster ut masse døds-lus i luften når de puster ut, som blir resirkulert inn igjen i kroppen når de innånder igjen.

 

Når du hører om folk som blir 115-åringer, er som oftest er disse ifra fjellstrøkene i Himmalaya, mens du sjelden eller nesten aldri hører om 115-åringer på gamlehjemmet.. :-/

Folk som jobber på gamleheim, dør også i yngre alder enn folk som jobber på treningssenter.

 

Så derfor spekuleres det på om dødslusene på gamleheimen er mere aktiv enn dødslus andre plasser.

Men dette er bare ville hedning-teorier.

 

Det virker mest sannsynelig etter hva vi ser i virkeligheten, døde folk ser ut som de sover.

 

Men å dø kan være også at vi kommer til en annen plass, en annen dimmensjon, eller noe lignende. Men vitenskapen har sikkert snart svaret på hvordan det er å være død, eller har de det allerede? Men jeg tror vi er ment for å aldri vite hva som egentlig skjer. For da ville det skapt kaos, men hvorfor skulle det det om vi får et bedre liv etter døden? Joda, da ville kanskje de fleste tatt selvmord. I en bok leste jeg: "People believe in God because they fear death". Jeg tror vi er skapt for å tro på noen som "redder" oss fra døden, eller lindrer frykten.

 

Jeg prøver ikke å skape uhygge og dårlige tanker, jeg vil bare høre hva dere har å si

 

Både reinkarnasjon, himmel og helvete finnes.. Ikke andre dimensjoner.

 

Når du dør, går du inn i en slags transe, her oppholder du deg i en transe hvor du planlegger ditt hvem som skal bli ditt offer, dette skjer iløpet av ett par sekunder.

Iløpet av noen få sekunder må du finne ut hvem du skal drepe, så forsvinner sjela di og du reinkarneres inn i bakterie-kulturen 'døds-lus'.

 

Jobben din blir å drepe ett menneske, altså styrer du bakterier, spalter og multiplserer du deg selv, til du blir mange nok døds-lus til å klare å drepe offeret ditt.

 

Hvis offeret ditt er ondt, så må du drepe det så raskt som mulig, hvis du ikke lykkes i å drepe det raskest mulig, så er sjangsene store for at du havner i helvete.

Men hvis offeret ditt er snillt og gjør masse gode gjerninger kan du la det leve lenge om du vil, men hvis du dreper det for tidlig, så havner du også i helvete.

 

Så i motsetning til hva folk flest tror, så havner du ikke i himmel eller helvete basert på dine gjærninger som menneske, men det blir avgjort på hva du gjør etter at du har 'komt tilbake' som døds-lus.

 

Du trenger ikke bekymre deg eller ha dårlig sammvittighet, for at du faktisk dreper ett menneske, fordi mennesket gjør ingenting viktig, før de blir døds-lus.

[RWS]

Hadde jeg ikke vært redd for å dø, ville jeg neppe levd i dag.

Så du har ingenting å leve for annet enn frykten for døden...'?

 

 

Da syntes jeg at du bør skaffe deg noe annet å leve for jeg... Selv er jeg akkurat omvendt, jeg frykter ikke døden, men har jo masse å leve for.....

[Imsvale]

Hva vi enn er, så er vi ikke materie. Molekylene i kroppen byttes ut kontinuerlig, og i løpet av en periode på fem til ti år er så godt som alle molekyler byttet ut.

Det forteller bare at vår egenidentitet er langt mindre avgrenset enn vi liker å tro. Upresist formulert fra min side — vi er et produkt av materien. Bestanddelene skiftes ut, men dette gjøres på et slikt vis at vi kan fortsette å kjøre mens det pågår. Et fenomen viden kjent i dataverden som hot patching (oppdatering som ikke krever at systemet stoppes). Dette gjelder programvare, men hos oss oppdateres/fornyes både «programvare» og «maskinvare» kontinuerlig.

 

Jeg tror denne illusjonen av egenidentitet kommer først og fremst av vår plassering i romtiden, som ikke forandrer seg raskere enn vi rekker å følge med. Vi kobler ett øyeblikk med det neste, og én lokasjon med påfølgende. Det trenger ikke være noe der som er statisk og konstant.

 

Hadde jeg ikke vært redd for å dø, ville jeg neppe levd i dag.

Så du har ingenting å leve for annet enn frykten for døden...'?

 

 

Da syntes jeg at du bør skaffe deg noe annet å leve for jeg... Selv er jeg akkurat omvendt, jeg frykter ikke døden, men har jo masse å leve for.....

Du misforstår. Poenget var en tautologi: Selvfølgelig har vi som lever i dag en iboende frykt for døden. Det motsatte er jo uaktuelt, for da hadde vi neppe vært i live.

Endret 18. september 2008 av TrondH86

[TheaLinnea]

Bibelen viser helt klart at det ikke var Guds opprinnelige hensikt at menneskene skulle dø. Han skapte det første menneskepar, Adam og Eva, satte dem i Eden, et jordisk paradis, og sa at de skulle sette barn til verden og utvide paradiset til å omfatte hele jorden. Det var bare hvis de var ulydige mot ham, at de skulle dø. — 1. Mosebok 1: 28; 2: 15—17.

 

Adam og Eva verdsatte ikke Guds godhet. De var ulydige og måtte derfor ta straffen for det. Gud sa til Adam: «Du vender tilbake til jorden; for av den er du tatt. Av jord er du, og til jord skal du bli.» (1. Mosebok 3: 19) Før Adam ble skapt, eksisterte han ikke; han var jord eller støv. Og fordi han var ulydig og derved syndet, ble han dømt til å vende tilbake til jorden, til en tilstand av ikke-eksistens.

 

De døde lever ikke. Bibelen stiller døden og livet opp som kontraster: «Syndens lønn er døden, men Guds nådes gave er evig liv.» (Romerne 6: 23) Bibelen viser at en som er død, er uten bevissthet: «De levende vet at de skal dø, men de døde vet slett ingen ting.» (Forkynneren 9: 5) Bibelen sier hva som skjer når et menneske dør: «Han går tilbake til sin jord. På den dag opphører hans tanker.» — Salme 146: 3, 4.

 

Men hvorfor dør alle mennesker, når det bare var Adam og Eva som var ulydige mot den befalingen som ble gitt i Eden? Det kommer av at vi alle er født etter at Adam var ulydig, og at vi derfor har arvet synden og døden fra ham. Som Bibelen forklarer: «Synden kom på grunn av ett menneske [Adam], og med den kom døden. Og døden rammet alle mennesker, fordi alle syndet.» — Romerne 5: 12; Job 14: 4.

 

Men noen spør: Har ikke menneskene en udødelig sjel som lever videre etter døden? Mange har lært det. Noen sier til og med at døden er en overgang til et annet liv. Men den tanken kommer ikke fra Bibelen. Guds Ord lærer at mennesket er en sjel, at din sjel er deg, med alle dine fysiske og mentale egenskaper. (1. Mosebok 2: 7; jevnfør 1. Korinter 15: 45.) Og Bibelen sier: «Den som får en synder til å vende om fra sin gale vei, han redder en sjel fra døden.» (Jakob 5: 20) Det står ikke noe sted i Bibelen at mennesket har en udødelig sjel som lever videre etter at kroppen er død.

 

Etter at synden og døden hadde kommet inn i verden, åpenbarte Gud at det var hans hensikt at de døde skulle bli gjenreist til liv ved en oppstandelse. Bibelen sier derfor: «Abraham . . . regnet med at Gud endog har makt til å vekke opp døde.» (Hebreerne 11: 17—19) Abraham hadde god grunn til å nære en slik tillit, for Bibelen sier om den Allmektige: «Han er ikke en Gud for døde, men for levende. De lever alle for ham.» — Lukas 20: 37, 38.

 

Ja, den allmektige Gud har ikke bare den makt som skal til. Han har også et ønske om å oppreise dem som han velger å gi liv. Jesus Kristus sa: «Dere må ikke undre dere over dette, for den time kommer da alle de som er i gravene, skal høre hans røst. De skal komme fram.» — Johannes 5: 28, 29; Apostlenes gjerninger 24: 15.

 

Ikke så lenge etter at Jesus hadde sagt dette, møtte han et begravelsesfølge som kom ut fra byen Nain. Det var en ung mann som var død, en enkes eneste sønn. Da Jesus så enkens store sorg, ble han fylt av medlidenhet. Han sa til den døde: «Unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Da satte den døde seg opp, og Jesus gav ham til hans mor. — Lukas 7: 11—17.

 

Jesu besøk hos Jairus, en forstander i den jødiske synagogen, vakte også stor begeistring. Jairus’ 12 år gamle datter var nettopp død. Men da Jesus kom fram til huset, gikk han inn til det døde barnet og sa: «Barn, stå opp!» Og hun reiste seg opp! — Lukas 8: 40—56.

 

Senere døde Jesu venn Lasarus. Da Jesus kom, hadde Lasarus allerede vært død i fire dager. Hans søster Marta sørget dypt, men gav likevel uttrykk for håp: «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag.» Men Jesus gikk bort til graven, bad om at steinen foran den måtte bli tatt bort, og ropte: «Lasarus, kom ut!» Og Lasarus kom ut! — Johannes 11: 11—44.

 

Tenk over dette: I hvilken tilstand var Lasarus i de fire dagene han var død? Lasarus sa ikke noe om at han hadde levd i lykksalighet i himmelen eller var blitt pint i et helvete. Han ville sikkert ha fortalt det hvis det hadde vært tilfellet. Nei, Lasarus hadde vært død, uten bevissthet, og han ville ha fortsatt å være det helt til «oppstandelsen på den siste dag» hvis ikke Jesus hadde oppreist ham.

 

De miraklene Jesus utførte for 1900 år siden, hadde bare midlertidig virkning, for de som han oppreiste, døde igjen. Men Jesus viste derved at de døde kan bli levende igjen ved Guds kraft. Ved sine mirakler viste Jesus således i liten målestokk hva som skal skje på jorden under Guds rikes styre.

[Totentanz]

Dette skulel være en tråd om folks tanker om død, ikke en ny bibelsk farse. Synd at det ikke kan respekteres.

 

Bibelen viser helt klart at det ikke var Guds opprinnelige hensikt at menneskene skulle dø. Han skapte det første menneskepar, Adam og Eva, satte dem i Eden, et jordisk paradis, og sa at de skulle sette barn til verden og utvide paradiset til å omfatte hele jorden. Det var bare hvis de var ulydige mot ham, at de skulle dø. — 1. Mosebok 1: 28; 2: 15—17.

 

Mennesker dør fordi vi er konstruert slik. Det opererers ikke med et evighetsmaskineri.

 

Adam og Eva verdsatte ikke Guds godhet. De var ulydige og måtte derfor ta straffen for det. Gud sa til Adam: «Du vender tilbake til jorden; for av den er du tatt. Av jord er du, og til jord skal du bli.» (1. Mosebok 3: 19) Før Adam ble skapt, eksisterte han ikke; han var jord eller støv. Og fordi han var ulydig og derved syndet, ble han dømt til å vende tilbake til jorden, til en tilstand av ikke-eksistens.

 

Guds godhet, den allvitende skaper som kunne skape en hel "perfekt" verden, men ikke se sine egne produkter, Adam og Eva, "spise av eplet"?

 

De døde lever ikke. Bibelen stiller døden og livet opp som kontraster: «Syndens lønn er døden, men Guds nådes gave er evig liv.» (Romerne 6: 23) Bibelen viser at en som er død, er uten bevissthet: «De levende vet at de skal dø, men de døde vet slett ingen ting.» (Forkynneren 9: 5) Bibelen sier hva som skjer når et menneske dør: «Han går tilbake til sin jord. På den dag opphører hans tanker.» — Salme 146: 3, 4.

 

Døden og livet er kontraster, det behøver man ikke bibelen for å fastslå.

 

Hvorfor dra inn alle disse bibelske versene, det er mer interessant hvis du former dine egne standpunkt.

 

Men hvorfor dør alle mennesker, når det bare var Adam og Eva som var ulydige mot den befalingen som ble gitt i Eden? Det kommer av at vi alle er født etter at Adam var ulydig, og at vi derfor har arvet synden og døden fra ham. Som Bibelen forklarer: «Synden kom på grunn av ett menneske [Adam], og med den kom døden. Og døden rammet alle mennesker, fordi alle syndet.» — Romerne 5: 12; Job 14: 4.

 

Fordi denne Guden må være rimelig nærtagende. Eller fordi det bare ikke henger på greip, det var ingen som ble sendt i døden.

 

Men noen spør: Har ikke menneskene en udødelig sjel som lever videre etter døden? Mange har lært det. Noen sier til og med at døden er en overgang til et annet liv. Men den tanken kommer ikke fra Bibelen. Guds Ord lærer at mennesket er en sjel, at din sjel er deg, med alle dine fysiske og mentale egenskaper. (1. Mosebok 2: 7; jevnfør 1. Korinter 15: 45.) Og Bibelen sier: «Den som får en synder til å vende om fra sin gale vei, han redder en sjel fra døden.» (Jakob 5: 20) Det står ikke noe sted i Bibelen at mennesket har en udødelig sjel som lever videre etter at kroppen er død.

 

En steingammel bok kan ikke matche moderne vitenskap, det hjelper heller ikke at den er verdens meste leste. Psykologien og de vitenskaper som er forbundet med den, gir de aller mest avgjørende bevis for at kropp og personlighet er ett.

 

Ja, den allmektige Gud har ikke bare den makt som skal til. Han har også et ønske om å oppreise dem som han velger å gi liv. Jesus Kristus sa: «Dere må ikke undre dere over dette, for den time kommer da alle de som er i gravene, skal høre hans røst. De skal komme fram.» — Johannes 5: 28, 29; Apostlenes gjerninger 24: 15.

 

Hva med oss som ikke vil lide i en evighet? Død er bedre enn evig repetisjon og gjentagelser uansett hvordan du snur og vender på det.

 

De miraklene Jesus utførte for 1900 år siden, hadde bare midlertidig virkning, for de som han oppreiste, døde igjen. Men Jesus viste derved at de døde kan bli levende igjen ved Guds kraft. Ved sine mirakler viste Jesus således i liten målestokk hva som skal skje på jorden under Guds rikes styre.

 

Mirakler har ingen rot i virkeligheten.

[____________]

Det eneste som for min del kan være en torn, er overgangen mellom levende og død: Hvem vet hvordan den blir?

Det å faktisk være død skulle ikke være noe problem.

 

I do not fear death. I had been dead for billions and billions of years before I was born, and had not suffered the slightest inconvenience from it.

-Mark Twain