Det minst ønskede emne - døden

[Openmind]

Hei!

 

Har aldri snakket seriøst om det og dø. Virker som veldig få snakker om det, som er ganske forståelig.

 

Selvfølgelig er det et emne hvor mange synes det er vondt og skummelt og snakke/diskutere om. Jeg ønsker bare å se hva andre sier om dette. Grunnen er at jeg har aldri vært inne på dette emne noe særlig.

 

Det slo meg bare plutselig, hva er døden? Hvorfor dør vi?

 

Kanskje det er noe vi bør ikke snakke om, men det kan også være litt ideelt og snakke om.

 

 

Siden de fleste har forskjellige meninger om døden, finnes det sikkert mange tusen forskjellige personlige svar. Jeg tror de fleste svarer ut ifra hva de ønsker om døden.

 

Men slutten på ditt liv, er virkelig slutten, tror jeg. Jeg ser for meg at å dø, er det samme som å eksistere på samme måten du gjorde før du var født og kom til verdenen. Det er da relativt en grusom tanke. Altså, når vi er døde, er det som å sove i all evighet bare uten å drømme? Det virker mest sannsynelig etter hva vi ser i virkeligheten, døde folk ser ut som de sover.

 

Men å dø kan være også at vi kommer til en annen plass, en annen dimmensjon, eller noe lignende. Men vitenskapen har sikkert snart svaret på hvordan det er å være død, eller har de det allerede? Men jeg tror vi er ment for å aldri vite hva som egentlig skjer. For da ville det skapt kaos, men hvorfor skulle det det om vi får et bedre liv etter døden? Joda, da ville kanskje de fleste tatt selvmord. I en bok leste jeg: "People believe in God because they fear death". Jeg tror vi er skapt for å tro på noen som "redder" oss fra døden, eller lindrer frykten.

 

Jeg prøver ikke å skape uhygge og dårlige tanker, jeg vil bare høre hva dere har å si

[Mephistopheles]

Eg trur at når me døyr, er det slutt.

At folk har så store problem med å måtta takka for seg, ser eg i samanheng med at mange er redd for å innsjå at dei er så ubetydelege som dei egentleg er. Det har vorte eit overordna mål å "vera" nokon, å setje spor etter seg.

 

Eg vil ikkje døy i morgon, for den saks skyld. Eg har altfor mykje å oppleva, og alt for mykje å sjå fram til. Men døyr eg, så døyr eg.

 

Målet er å enda opp som farfar, (minus sjukeheimsoppholdet han gjennomgår no på tampen.) sleten, erfaren og mett av dagar. Det hadde vore draumen det. Sovna inn, og aldri vakna meir, om 60 år.

[TheKims]

At folk har så store problem med å måtta takka for seg, ser eg i samanheng med at mange er redd for å innsjå at dei er så ubetydelege som dei egentleg er. Det har vorte eit overordna mål å "vera" nokon, å setje spor etter seg.

 

Du har jo nåt å si for fremtiden gjennom dine barn, barnebarn, oldebarn osv osv

[Openmind]

Eg trur at når me døyr, er det slutt.

At folk har så store problem med å måtta takka for seg, ser eg i samanheng med at mange er redd for å innsjå at dei er så ubetydelege som dei egentleg er. Det har vorte eit overordna mål å "vera" nokon, å setje spor etter seg.

 

Eg vil ikkje døy i morgon, for den saks skyld. Eg har altfor mykje å oppleva, og alt for mykje å sjå fram til. Men døyr eg, så døyr eg.

 

Målet er å enda opp som farfar, (minus sjukeheimsoppholdet han gjennomgår no på tampen.) sleten, erfaren og mett av dagar. Det hadde vore draumen det. Sovna inn, og aldri vakna meir, om 60 år.

 

Godt poeng. Å dø med mange opplevelser må være fantastisk. At du har virkelig fått noe ut av livet.

[Mephistopheles]

At folk har så store problem med å måtta takka for seg, ser eg i samanheng med at mange er redd for å innsjå at dei er så ubetydelege som dei egentleg er. Det har vorte eit overordna mål å "vera" nokon, å setje spor etter seg.

 

Du har jo nåt å si for fremtiden gjennom dine barn, barnebarn, oldebarn osv osv

 

Det er spor nok for meg ja. Og mange med meg. Men statusjag, ekstrem tru på eigne evner osv. får oss til å tru at me er meinte for noko større. Noko me ikkje er, etter mi meining.

[Jalla]

Anbefaler parrot sketsjen til Monty Python.

Vi kommer sikkert til å merke like mye som Polly - the Norwegian Blue når våre celler dør og våre dager er talte. Etter døden? samme som før fødsel; ikke-eksistens.

Don't worry, be happy, lev livet, det er det eneste du får, og du er pokker meg heldig som har det, særlig her i Norge

[Nenro]

Jeg har så langt ikke sett noe som tyder på at vi bevisstheten fortsetter å eksistere når vi dør, så jeg regner med slutten betyr slutten. Ingenting å grue seg til med andre ord.

[Nenro]

Etter døden? samme som før fødsel; ikke-eksistens.

 

Så det er mulig å gå fra ikke-eksistens til eksistens?

[Jethrotulling]

Jeg har ofte tenkt på dette: DNA er det som bestemmer hvem vi er. DNA er bygd opp av forskjellige typer byggesteiner. Disse byggesteinene finnes ikke i uendelig mange typer, og en DNA-streng kan ikke bli uendelig lang.Det er fryktelig mange DNA-kombinasjoner som er mulige, men ikke uendelig mange. Er det da mulig at vi fødes på nytt som den samme i det noen blir født med den samme DNA-kombinasjonen?

[RWS]

Nå er det mange år siden jeg lærte at døden ikke er å frykte, men jeg ønsker den da heller ikke.

Jeg vil oppleve mer, se mer og lære mer, for en blir aldri for gammel til å lære noe nytt....

 

Den eneste grunnen til at ting er gøy er at de ikke er evigvarende.... hadde det vært det hadde det som er gøy blitt vanlig og derfor ikke gøy noe mer.... Så evig liv hverken tror jeg på eller ønsker jeg, om jeg så hadde blitt tilbudt det.

 

Grunnen til at vi dør er jo, ihvertfall tror jeg det, at vi kun er her for å føre arten videre og når vi så har gjort det er det egentlig ingen grunn til at vi skal leve lenger, sånn primært. Nå går jeg ikke å dør av den grunnen, da vi jo finner våre ting i livet vi vil leve for, men det er hovedgrunnen til at vi dør. Hvis vi ikke døde men bare fortsatte å leve ville jo arten aldri blitt bedre, vi ville fremdeles svømt rundt i havet som et RNA molekyl kanskje? Men noe videre ville vi jo ike kommet, da arten teoretisk hadde stått stille.... Er hva jeg tror...

 

Døden er like nødvendig som livet.... og ingenting å frykte....

[Openmind]

Jeg har ofte tenkt på dette: DNA er det som bestemmer hvem vi er. DNA er bygd opp av forskjellige typer byggesteiner. Disse byggesteinene finnes ikke i uendelig mange typer, og en DNA-streng kan ikke bli uendelig lang.Det er fryktelig mange DNA-kombinasjoner som er mulige, men ikke uendelig mange. Er det da mulig at vi fødes på nytt som den samme i det noen blir født med den samme DNA-kombinasjonen?

 

Blir ikke det mer som å klone?

[Openmind]

Nå er det mange år siden jeg lærte at døden ikke er å frykte, men jeg ønsker den da heller ikke.

Jeg vil oppleve mer, se mer og lære mer, for en blir aldri for gammel til å lære noe nytt....

 

Den eneste grunnen til at ting er gøy er at de ikke er evigvarende.... hadde det vært det hadde det som er gøy blitt vanlig og derfor ikke gøy noe mer.... Så evig liv hverken tror jeg på eller ønsker jeg, om jeg så hadde blitt tilbudt det.

 

Grunnen til at vi dør er jo, ihvertfall tror jeg det, at vi kun er her for å føre arten videre og når vi så har gjort det er det egentlig ingen grunn til at vi skal leve lenger, sånn primært. Nå går jeg ikke å dør av den grunnen, da vi jo finner våre ting i livet vi vil leve for, men det er hovedgrunnen til at vi dør. Hvis vi ikke døde men bare fortsatte å leve ville jo arten aldri blitt bedre, vi ville fremdeles svømt rundt i havet som et RNA molekyl kanskje? Men noe videre ville vi jo ike kommet, da arten teoretisk hadde stått stille.... Er hva jeg tror...

 

Døden er like nødvendig som livet.... og ingenting å frykte....

 

Du sier noe der. Men så lenge du frykter døden, betyr vell det du lever et godt liv? Eller at du frykter døden for at du tror det er smertefult og vondt, og sannsyneligvis evigvarende.

[Jethrotulling]

Ja, forresten. To som er klonet har samme DNA? Og de er jo ikke den samme personen.

[Rebel-Rider]

Jeg mener at vi har vår tilmålte tid her i verden, noe som kan være alt mellom ingenting til over 100år.

Som ateist så har jeg som de alle fleste ikke noe tro på at det er finnes noe "der oppe" og jeg er heller ikke av den oppfatning at hva jeg gjør i livet eller ikke har noen påvirkning på det som skjer med meg etter døden, mørkt å svart blir det uansett.

Men måten jeg blir å dø på er selvfølgelig av interesse fordi selv om resultatet blir det samme uansett hvordan du dør (livet slutter) så er det som skjer før viktig med tanke på verdighet. Å dø en unaturlig død er noe de fleste ikke ønsker ønsker fordi det ofte er forbundet med fysisk/psykisk smerte (Sykdom, ulykke, mord/selvmord osv) for både deg selv og de rundt deg.

Sett at jeg dør på en verdig måte så ønsker jeg ikke å dø i sinne eller anger pga ting jeg har gjort/ikke gjort, det er nok av folk som går missfornøyd i graven fordi de i praksisk har latt andre bestemme hvordan de har levd sitt liv.

 

 

Jeg blir å leve livet etter beste evne og så får det bare så til.

[RWS]

Du sier noe der. Men så lenge du frykter døden, betyr vell det du lever et godt liv? Eller at du frykter døden for at du tror det er smertefult og vondt, og sannsyneligvis evigvarende.

Jeg frykter IKKE døden OG lever et godt liv med ei kone jeg elsker over alt på denne jord og barn som jeg elsker.... Men det er vel ingen grunn til å frykte døden av den grunn? Døden kommer når den kommer den. Det jeg håper på når døden kommer er at den kommer raskt... Frykter nok langvarig smerte mer enn jeg frykter døden...

 

Som jeg sa, jeg er ikke redd for å dø, men ønsker heller ikke å dø.. Døden kan jeg leve med... he he

[Nenro]

Husker ikke hvem som sa det, men han hadde i hvert fall et glimrende poeng:

 

Så lenge jeg eksisterer eksisterer ikke døden.

Når døden kommer, eksisterer ikke jeg.

[Wubble]

Å være redd for døden er helt normalt. Det ville vell vært en stor fordel evolusjonært sett og?

[Nenro]

Ja visst. Dog pleier jeg å skille mellom "døden" og "det å dø". Jeg er redd for å dø, men ikke redd for å være død. Hadde jeg ikke vært redd for å dø, ville jeg neppe levd i dag.

[binko]

Er ikke så veldig filosofisk av meg, men tenker på død som ingenting, sånn man er når man sover rett og slett. Greia er jo, når våkner man igjen... Og drømmer man?

 

Trenger ikke være vanskeligere.

[Openmind]

Jeg er redd for å dø, men ikke redd for å være død

 

Herregud jeg skulle akkurat til å si det samme.