Flytte hjemmefra ?

[Gjest Guest_Lei_*]

Hei, jeg er en 16 år gammel gutt, jeg har nesten ingen venner her jeg bor, jeg føler meg ukomfortabel med å bo her, jeg har ikke klart å gå på skolen siden den begynte (1 VGS) jeg har lest litt om det, og jeg tror jeg har sosial angst, jeg går til en psykolog, men jeg klarer ikke å si veldig mye til han... jeg syns det er vanskelig å skulle sitte ansikt til ansikt med en ganske fremmed person, å skulle fortelle om livet sitt....faktisk lettere å gjøre det her, spesielt siden jeg kan være anonym.

Er lei av å bo hjemme og, så jeg har tenkt en del på det, og kommet fram til en mulighet, å flytte hjemmefra, til en annen by... antagelig på en hybel.

Det er ikke det at jeg hater foreldrene mine , men jeg har ikke noe veldig godt forhold til dem akkurat nå, jeg føler bare at jeg kommer i veien for familien min, og at de kommer i veien for meg, så jeg tror faktisk jeg vil få et bedre forhold til dem, om jeg bor borte fra dem en stund.

Jeg nevnte en gang at jeg har lyst til å flytte, men det gikk ikke helt igjennom... er det så utenkelig at en 16 åring kan bo alene?

I tillegg føler jeg meg bare ubrukelig sånn som ting er nå egentlig... det blir sikkert ganske vanskelig for meg å skulle bo alene, lage egen mat, rydde alt selv også videre...

Og jeg får tatt mer ansvar for megselv, kanskje det hadde hjulpet på selvtilliten og.

Og så vanskelig kan det vel ikke være, og da har jeg hvertfall noen ordentlige utfordringer å jobbe med, og jeg tror jeg vil kjenne meg som et mer selvstendig menneske, i tillegg til at jeg kommer meg til et helt nytt sted, hvor ingen kjenner meg, og jeg kan på en måte "begynne på nytt" om det gir noen mening...

 

Så..ja, jeg er egentlig ute etter alt fra rent praktiske ting som om det faktisk er lov for en 16 åring å bo alene, om jeg har rett på noe stipend, burde jeg tenke på å få meg en jobb hvis jeg flytter, Hvor mye koster vanligvis en hybel, osv osv...

til psykiske om dere kanskje vet noe om hvordan jeg kan "kurere" sosial angst/fobi, burde jeg heller prøve å finne en annen løsning enn å flytte osv...

Bare spør hvis du lurer på noe.

 

Sorry hvis det er mye og rotete det her... bare ble sånn..

Takk for alle svar

[Antatra]

Dette hørtes ganske omfattenede ut, derfor synes jeg du bør snakke med noen som virkelig kan noe om dette.

 

Jeg vil allikevel dele det jeg mener.

 

At en 16 åring skal bo alene, synes jeg ikke høres veldig lett ut. Det er ikke mange som gjør det/for lov, men noen er det, og noen klarer seg bra. Nå høres det ut som om du heller vil jobbe enn å gå på skole når du får hybel. At du som 16 åring skal anskaffe hybel (med hjelp fra foreldre regner jeg med) og så livnære deg mer eller mindre selv, tror jeg går dårlig. Du vil trenge skole uansett, og du kan i det minste få en form for borteboerstipend. Om du virkelig er syk tror jeg nok du kan få dekket noe av utgiftene der også, men da må vel psykologen din komme med en vurdering som gir deg rett til dette.

 

Om du er psykisk syk, så er psykolog en god start. Vet ikke hvor lenge du har gått til denne psykologen, men jeg tror han kan hjelpe deg en del, om du bare klarer å åpne deg.

 

Jeg ser poenget ditt med å komme til en annen plass, og starte på nytt. Være en annen person. Problemet her er at jeg ikke tror det vil fungere. Du er den du er, og å forandre seg så plutselig er nok veldig vanskelig. Jeg regner ikke meg selv psykisk syk, og jeg vet at jeg ikke hadde klart å forandre meg sånn plutselig bare jeg kom til en annen plass. Når du i tillegg har det slik du har det nå, tror jeg det blir enda vanskeligere.

 

Mitt tips er at du bør prøve å dele dette med psykologen din, foreldre eller andre som kan hjelpe deg. Om du er syk som du sier så tror ikke jeg det vil hjelpe deg å bare flytte til en ny plass. Der er det ingen som tar vare på deg, og det blir lettere å isolere seg helt, yten at noen merker det.

 

Håper dette var til litt hjelp i det minste.

[Miss_Pepsi]

Jeg tror heller ikke det å flytte vil hjelpe deg så mye som du tror, men heller skaffe mer av "ubruklighetsfølelsen."

Jeg kjenner godt til den følelesen, og det beste rådet jeg kan gi deg er å prøve litt mer-- hvis familien din er helt ok, prøv å delta litt mer, hjelp til med litt husarbeid (trenger ikke være store greiene) hjelp til med å rydde av bordet, skrelle poteter, støvsuge litt eller klippe gresset/måke snøen(uten at de nødvendigvis må be deg om dette).. Det vil også gi deg bedre selvfølelse og hjelpe deg til å være mer klar den dagen du skal flytte. Kanskje du får litt bedre forhold med familien? Sett deg en time i stua om kvelden istedenfor å gå for deg selv. Du må nok presse deg selv litt her, men det er en fin start og det vil garantert være verd det!

[Gjest Guest_lei_*]

Får ikke sove nå uansett, så jeg kan vel skrive her. (har hatt søvnproblener og, men det har jeg mer eller mindre fått orden på nå, er ikke vanlig jeg er oppe så sent, det kan forøvrig også være en del av grunnene til problemene mine nå, jeg hadde mye søvn problemer før, søvnmangel man vel bidra til depresjon etc etc)

 

hm, tenkte mer å ha en enkel jobb i tillegg til skolen, går på studiespesialisering, har ganske klare planer om hva jeg har lyst til å studere videre...om jeg noen gang kommer så langt...

Får å si noe positivt om meg selv, jeg regner meg selv som ganske intelligent til bare å være 16 år, jeg vet jeg har evner til å oppnå mye hvis jeg klarer å motivere meg for det, for øyeblikket har jeg ikke det...

Har langt fra bestemt meg for å flytte.

 

Om du virkelig er syk tror jeg nok du kan få dekket noe av utgiftene der også, men da må vel psykologen din komme med en vurdering som gir deg rett til dette.

Hm, hvordan fungerer dette egentlig?

Betaler staten faktisk for bo utgiftene da?

Får vel prøve å ta det opp med psykologen neste gang jeg snakker med han...

har langt fra bestemt meg for dette, var bare en mulighet jeg tenkte på...

 

Vel, jeg syns egentlig ikke jeg får vært den jeg er her jeg er nå uansett, og jeg kan vel egentlig ikke isolere meg noe særlig mer enn jeg allerede har gjort...

 

Jeg har en del teorier om hvorfor jeg har endt opp som nå, rent medisisnk, kan det være en slags hormon feil??

Har lest litt om depresjon, og det kan visst skyldes det?

Går det ann for noen så unge som 16 å få anti deppressiv, og har dette mange bi effekter?

Hater egentlig å ta noen medisiner, så det er ikke akkurat noe jeg har lyst til, med mindre det kan hjelper.

 

før jeg begynnte på ungdomskolen gikk det meste ganske bra, ungdomskolen og barneskolen var samme skole, men når vi begynnte på ungdomskolen så ble klassene "miksa" jeg kom i en klasse jeg ikke likte, så fikk jeg gradvis høyere fravær, hadde likevel relativt gode karakterer, lærerne sa de var imponert over hvordan noen med så høyt fravær kunne få så gode karakterer... så jeg skjønte egentlig ikke helt hvor problemet lå, men det var tydeligvis et stort problem for både skole og hjem, som de/"vi" og ikke jeg selv, "måtte" finne tiltak mot, og det siste året ble rektor blanda inn, å trua med å kontakte barnevernet??

Det hjalp jo ikke akkurat veldig mye for meg å ha et sånt press på meg. (vet jeg ikke skriver helt objektivt her, men jeg er litt oppgitt over hvordan behandling jeg fikk, det var psykologen min enig i, og han sa at det er jeg selv, som til sist må finne ut av dette, andre kan ikke "presse" meg til det)

 

Jeg kan jo nevne noe den rektoren sa, skal ikke nevne noen navn, men jeg husker hun sa foran hele skolen en gang "på ***** skole finnes det ikke mobbing"

Det er jo bare bullshit, ALLE (så og si) skoler har mobbing, og vil antagligvis alltid ha det, om ledelsen på en skole er god eller ikke avgjøres ikke av dette, men hva de gjør for å begrense/minske problemet, hvertfall ikke late som det ikke finns...

men nå sporer jeg helt av, dette er mange år siden, jeg ble ikke mobba da, og vet ikke om jeg kan kalle det på undomskolen "mobbing", men jeg ble på en måte "fryst ute", og jeg får vel innse at dette hadde mye med meg selv å gjøre.

 

Jeg tror heller ikke det å flytte vil hjelpe deg så mye som du tror, men heller skaffe mer av "ubruklighetsfølelsen."

Noe jeg har tenk på er å begynne med noe sport igjen, jeg er ikke akkurat i fysisk toppform nå heller, jeg pleide å spille fotball før (var faktisk lenge en av de peste )

Helt til denne ungdomskole perioden, og i tillegg var jeg vel muligens litt lei av fotball...

Har lenge vurdert å begynne på noe kampsort, jeg var på noen prøvetimer et par steder, men det ble aldri noe mer, men hvis jeg gjør det kan det vel antagelig hjelpe?

 

eg kjenner godt til den følelesen, og det beste rådet jeg kan gi deg er å prøve litt mer-- hvis familien din er helt ok, prøv å delta litt mer, hjelp til med litt husarbeid

Her tror jeg du har helt rett, jeg prøver i hvertfall å gjøre det, bør nok prøve å gjøre mer, hvertfall nå mens jeg går hjemme... det er nok en god start ihvertfall, som du sier:)

Jeg vil påstå at det er en start at jeg i det hele tatt gjør noe sånt som å skrive dette også...?

 

Vel, takk for gode svar, får prøve å få meg litt søvn nå (langt og rotede igjen, men men... )

[Nukem]

Dette hørtes ganske omfattenede ut, derfor synes jeg du bør snakke med noen som virkelig kan noe om dette.

 

Jeg vil allikevel dele det jeg mener.

 

At en 16 åring skal bo alene, synes jeg ikke høres veldig lett ut. Det er ikke mange som gjør det/for lov, men noen er det, og noen klarer seg bra. Nå høres det ut som om du heller vil jobbe enn å gå på skole når du får hybel. At du som 16 åring skal anskaffe hybel (med hjelp fra foreldre regner jeg med) og så livnære deg mer eller mindre selv, tror jeg går dårlig. Du vil trenge skole uansett, og du kan i det minste få en form for borteboerstipend. Om du virkelig er syk tror jeg nok du kan få dekket noe av utgiftene der også, men da må vel psykologen din komme med en vurdering som gir deg rett til dette.

 

Om du er psykisk syk, så er psykolog en god start. Vet ikke hvor lenge du har gått til denne psykologen, men jeg tror han kan hjelpe deg en del, om du bare klarer å åpne deg.

 

Jeg ser poenget ditt med å komme til en annen plass, og starte på nytt. Være en annen person. Problemet her er at jeg ikke tror det vil fungere. Du er den du er, og å forandre seg så plutselig er nok veldig vanskelig. Jeg regner ikke meg selv psykisk syk, og jeg vet at jeg ikke hadde klart å forandre meg sånn plutselig bare jeg kom til en annen plass. Når du i tillegg har det slik du har det nå, tror jeg det blir enda vanskeligere.

 

Mitt tips er at du bør prøve å dele dette med psykologen din, foreldre eller andre som kan hjelpe deg. Om du er syk som du sier så tror ikke jeg det vil hjelpe deg å bare flytte til en ny plass. Der er det ingen som tar vare på deg, og det blir lettere å isolere seg helt, yten at noen merker det.

 

Håper dette var til litt hjelp i det minste.

Kunne hende flyttingen hadde hjulpet han i å bli inkludert på en annen måte, få ny venner osv.