Bruce Springsteen / Albumguide og en liten diskusjonstråd

[saluttknall]

padlekurs

Hei! Har i lengre tid ønsket å skrive en album-guide. Jeg startet først på en om Lennon, men enkelte studio-album var svært vanskelig å få tak i. Jeg hadde lyst til å skrive en om The Beatles, men dette var allerede gjort. Da ble det 2. valget. Jeg skrev istedenfor en over Bruce Springsteen som jeg nå poster i sin helhet. Det er bare å komme med innspill om det er noe du ville ha endret, ellers er tråden åpen for diskusjon!

 

Introduksjon

Bruce Springsteen ble født i 1949 og er en av rockens mestere. Sammen med The E Street band har han gitt ut noen av rockens klart beste album, blant annet The River og Darkness on the edge of town. Mange husker ham dessverre best for radio-hits av typen Born in the USA og Dancing in the dark, men Bruce Springsteen er så mye mer, noe jeg vil gi uttrykk for i albumguiden.

 

Studioalbum:

Greetings from Asbury park (1973)

The wild, the inocent and the E Street shuffle (1974)

Born to run (1975)

Darkness on the edge of town (1978)

The River (1980)

Nebraska (1982)

Born in the USA (1984)

Tunell of love (1987)

Human Touch (1992)

Lucky town (1992)

The ghost of Tom Joad (1996)

The rising (2002)

 

Live-album:

Live 1985-1975

Live in New york city (2001)

Kompilasjoner:

Greatest hits (1995)

The essential Bruce Springsteen (2003)

(Disse er ikke å anbefale om du vil sjekke ut det beste. Kjøp heller et av live-albumene. Personlig vil jeg anbefale Live in New York city)

 

Albumguiden:

Greetings from Ashburry Park

Dette er Bruce Springsteens første album og det kom ut i 1973. Albumet er så langt ifra Springsteen-standard som man kan få det. Det er fylt med munter og tidvis pompøs Pop-Rock. Kun den svært vakre baladen Lost in the flood gir noen form for tegn på hva som skal komme. Musikken gjør en svært oppstemt, men er også veldig lett-glemmelig. Jeg kan kun si at jeg husker melodien fra 2 av låtene etter å ha hørt albumet mange ganger.

 

Ikke helt min stil, men et greit album. Dette er langt ifra det første Springsteen-albumet du bør skaffe deg.

Høydepunkt: Blinded by the light, Lost in the flood

Karakter: 4/10

 

The wild, the innocent and the E Street shuffle

The Wild, the innocent and the E Street Shuffle er Bruce Springsteens 2. album. Lydbilde er kaotisk og albumet minner svært om det første albumet, skjønt dette nok er noe bedre. Musikken er fortsatt lettglemt, men også her er et par av låtene uforglemmelige. Bruce har fortsatt mye å gå på, men han gjør klare fremskritt. Da man på debuten glemte vær eneste låt untatt Blinded by the light og Lost in the flood med en gang, er det her flere gode låter.

 

Høydepunkt: The E Street shufle, 4th of July, Asbury park Rosalita (Come out tonight)

Karakter: 5/10

 

Born to run (1975)

Dette var Bruce Springsteens gjenombruddsalbum. Forståelig nok. Det kom ut i 1975 (2 år etter de foregående). Albumet inneholder mange klassikere og de mest kjente er: Thunder Road og tittelkuttet Born to run. Saksofonen er fortsatt fremtredene og gjør her et par virkelig gode soloer. Jeg får bokstavelig talt frysninger på ryggen i det Bruce synger

”There’s a town full of losers, and I’m pulling right out of here” og saks-soloen starter. Lydbildet er fortsatt optimistisk, men langt ifra like kaotisk som på de 2 første albumene.

 

Høydepunkt: Thunder road, 10th avenue Freezeout, Night, Backstreets, Born to run

Karakter: 7/10

 

Darkness on the edge of Town

Etter suksessen “Born to run” 3 år tidligere, var Darkness on the edge of town et radikalt skritt. Mens låtene i Born to run er fylt med optimisme og ungdommelig livsglede, er Darkness... et pesimistisk, (og mye mer realistisk) album. Det er tydelig at Bruce har sett livets realiteter i øynene. Albumet er også mørkere musikalsk sett. Med unntak av åpningslåten ”Badlands” (en av mine favoritter) er albumet mørkt og storslått.

Etter min mening er dette et av Bruces aller beste album, men større ting er fortsatt i vente.

Karakter: 9/10

Høydepunkt: Badlands, Adam raised a Cain, Something in the air, Candys Room, Darkness on the Edge of Town

 

The River (1980)

The River. Bruce Springsteens 5. album og det beste.

Dette er et herlig dobbelt-album sprekkeferdig av god-låter. Det åpner med rockeren The Ties that bind, og fortsetter med en blanding av gode rockere og intense balader. Mange vil nok fremheve rockere som Hungry Heart fra denne platen. Selv er jeg derimot av den oppfatning at Bruce lykkes best med baladene. Selvsagt er rockelåtene også gode, men ikke på langt nær like gode.

 

Kort sagt et herlig album med velfortjent klassiker-status.

Høydepunkt: The Ties that bind, Jackson cage, Independence day, Out in the street, Crush on you The river

Point Blank, Cadillac Ranch, I’m a rocker, Fade away, Ramrod.

Karakter: 10/10

 

Nebraska (1982)

Mange av de som kjøpte The River og Darkness on the Edge of town må nok ha blitt skuffet da de kjøpte dette albumet. Den første forandringen man merker er at The E Street Band er borte. Her spiller Bruce alle instrumenter selv.

Ikke at det er så mange når sant skal sies. Albumet er tross alt et akustisk Folk-album.

 

Viss du syntes at Darkness... var et pesimistisk album, bør du ikke kjøpe dette. I Nebraska møter vi en langt mer deprimert og pesimistisk Bruce, men dette gjør ikke musikken dårlig. Tvert imot. Når man hører den såre vokalen går det frysninger nedover ryggen på en. Bruce har virkelig klart å leve seg inn i musikken. Et annet +med dette albumet er at det er mye enklere å høre tekstene enn på Bruces andre album, hvor musikken til en viss grad overdøver stemmen.

Høydepunkt: Atlantic City, Mansion on the hill, Johnny, Highway Patrolman, State trooper, Open all night, Reason to believe

Karakter: 10/10

 

Born in the USA

Med tanke på at Bruce Springsteens beste album kom ut bare 4 år før dette, er albumet svært skuffende. Albumet består stort sett av enkle Rocke-låter. Passe fengende, Synthesizer-drevede riff setter også sitt preg på plata. Dette er slutten på Bruces storhetstid som fader ut i det de siste tonene fra My hometown klinger.

Høydepunkt: Born in the USA, I’m on fire, Dancing in the Dark.

Karakter: 6/10

 

Live 1975-1985

Dette er Bruce Springsteens første live-album og det nest beste. Man får her høre de beste live-opptakene fra 1975-1985, men det er ikke bare det siste vi hører fra storhetstiden. Det er også det siste man hører fra E street Band på 15 år, og idet de i 2002 kommer tilbake, er det i en mye mer overprodusert og kjedelig form.

Albumet inneholder mange klassikere. Det åpner med en akustisk versjon av Thunder road (som dessverre ødelegges av at publikum synger raskere enn Bruce) og fortsetter med klassikere som Rosalita (come out tonight), Cadilac ranch, Badlands, og sit men ikke minst The River (hvor Bruce forteller historien bak denne komposisjonen mens han klimprer på gitaren. Dette etterfølges av den mest intense innspillingen av låten jeg har hørt, men så er jo mye av denne platas sjarm at alt spilles så mye mer intenst enn på studio-albumene).

 

Mye bra her. Albumet gir en god oversikt over det beste fra Bruces karriere.

Høydepunkt: Rosalita (come out tonight), Cadillac ranch, Independence day, Badlands, The river

Karakter: 8/10

 

Tunell of love (1987)

Det var ikke bare Bruce Springsteens musikk som gikk til helvete på mitten av 80-tallet. Også artister som Paul McCartney og Bob Dylan falt for den overproduserte synth-popen. I Springsteens tilfelle var Born in the USA at overprodusert synth-album, mens Tunell of love var et overprodusert, lite fengende synth-album. Albumet består av en blanding av akustiske balader (Spare parts), akustiske gospel-inspirerte rockere (Ain’t got you) og synth-og-trommemaskin-drevede rockere (Thougher than the rest, Tunell of love, Brilliant disguise). Tekstmessig handler store deler av albumet om forhold på sammenbruddets rann, noe som også var Springsteens egen livssituasjon på dette albumet.

 

Lite fengende riff, greie tekster, overprodusert.

Høydepunkt: Spare parts, til nød Thougher than the rest

Karakter: 4/10

 

Human touch (1992)

Det andre albumet uten The E Street band er ikke noe bedre enn det første. Tvert imot. Borte er energien som på tidligere klassikere har fylt lydbildet, borte er de gode tekstene, borte er kreativiteten. Etter man har hørt dette albumet sitter man egentlig ikke igjen med noe som helst, bortsett fra en vond smak i munnen og en vilje til å kaste skiven ut vinduet for aldri å se den igjen.

 

Lydbilde er fylt av Synthesizer, gitar og trommemaskin. Tekstene er så forutsigbare og kjedelige at det nesten er kvalmt. Til og med oppfølgingsalbumet Lucky Town gjør det noe bedre med sin ene gode låt Better days.

Høydepunkt: Ingen, til nød tittelkuttet Human touch

Karakter: 1/10

 

Lucky town (1992)

Lucky Town minner på mange måter om Human Touch. Nok et kjedelig album. Her er det dog enkelte greie låter, hvilket var helt utelukket på Human touch. Musikalsk og tekstmessig er albumene også like. Bruce minner mest om en tidligere ateist som har blitt glad-kristen på sine eldre dager og må bruke 20 låter på å fortelle hvor idiotisk han var før og hvor mye bedre han nå har blitt.

 

Dette merkes spesielt godt i teksten på åpningslåten Better days:

Now a life of leisure and a pirates treasure

Don’t make much for tragedy

But it’s a sad man my friend who’s living in his own skin

And cant stand the company

Every fool’s got a reason feeling sorry for himself

And turn his heart to stone

Tonight this fool’s halfway out of heaven and just a mile outta hell

And I feel like I’m coming home.

 

These are better days baby

There’s better days shining through

These are better days baby

Better days with a girl like you!

 

Høydepunkt: Better days, Lucky town

Karakter: 2/10

 

The Ghost of Tom Joad (1995)

Blood Brothers (1996)

Da jeg hørte starten av åpningslåten tenkte jeg at dette var nyskapende. Bruce i akapella, hmm Dette kan jo bli interesant. Så kom instrumenteringen, og sammen med den brøt også god-følelsen fram. Dette var Bruce fra dagene med Darkness on the edge of town og The River. Lydbildet var noe hardere, men låten var herlig. Det slo meg ikke før låten dabbet ut at jeg hadde lest at platen inneholdt enkelte kutt hvor det i parantes var skrevet (with strings). Mistankene ulmet, og ganske riktig. High hopes var på langt nær like god som Blood Brothers (låten altså). Det var et rent fram merkelig arangement, men jeg hørte ferdig og håpet på noe bedre. Det kom. Vi var nå tilbake med starten av albumet. Murder incorporated var faktisk nesten like god som første-kuttet. Videre fortsatte det med 2 nokså kjedelige låter og så gikk strømmen.

 

Platen holdt langt ifra mål i forhold til de høye forventningene jeg fikk etter første-låten, men langt bedre enn det meste Bruce hadde gitt ut på 12 år!

Karakter: 6/10

 

Live in New York city (2001)

Endelig skjer det! Det vi alle har håpet på svært lenge. Bruce og The E Street band er igjen samlet for en storslått konsert i New York city! Og storslått blir det til gangs! De fleste av mine Springsteen-favoritter får sin plass på denne platen. Til og med en legendarisk versjon av Lost in the Flood får plass, og i forhold til denne blekner hele resten av plata.

Høydepunkt: Lost in the flood (alt er bra, men resten kan bare ikke måle seg)

Karakter: 10/10

 

The Rising (2002)

Etter den storslåtte konserten i New York og The E Street band gjenforent, kunne man kanskje ha håpet på et virkelig bra studioalbum også. The Rising innfrir imidlertid ingen av forventningene. Dette er billig, overprodusert liste-rock uten et eneste interesant spor. Dette er kjedeligere og mer skuffene enn det kjedeligste og mest skuffene på Lucky Town og Human touch.

 

Høydepunkt: Ingen

Karakter: 0,5/10

Endret 11. september 2010 av datating
Har prøvd å formatere albumguiden noe bedre med fet skrift på titler og annen farge på karakteren.

[svinepelz]

The Rising (2002)

 

Etter den storslåtte konserten i New York og The E Street band gjenforent, kunne man kanskje ha håpet på et virkelig bra studioalbum også. The Rising innfrir imidlertid ingen av forventningene. Dette er billig, overprodusert liste-rock uten et eneste interesant spor. Dette er kjedeligere og mer skuffene enn det kjedeligste og mest skuffene på Lucky Town og Human touch.

 

Høydepunkt: Ingen

Karakter: 0,5/10

Den slakten ga mye kredibilitet til albumguiden din, og gjorde at jeg for første gang på mange herrens år vurderer å kjøpe inn noe av Brucer'n. Tittellåta "The Rising" har gjort meg kvalm hver gang jeg har hørt den, og alle de gode omtalene plata har fått har nærmest gjort meg til Springsteen-hater.

 

Ellers fint om du jobber litt med formatteringen, guiden er en anelse uoversiktlig

 

Edit: padlekurs?

Endret 15. september 2008 av svinepelz

[PelsJakob]

Fin guide, selv om jeg er enig med forrige skribent i at den hadde fortjent en noe mer ekstensiv formatering.

 

Jeg synes riktig nok at det er merkelig å gi Born to Run og Born in the U.S.A. så pass lav poengsum, men det er vel en smakssak, antar jeg. Selv er jeg veldig glad i førstnevnte. Når det gjelder The Rising, vil jeg anbefale deg å sjekke ut liveversjonen av «My City of Ruins» fra samlealbumet America: A Tribute to Heroes. For meg er det Bruce Springsteen på sitt aller beste. Kanskje du vil sette mer pris på sangen (og albumet i sin helhet) etter det.

 

 

For øvrig hadde gjerne hans tre siste album også fortjent omtale her?

Endret 17. september 2008 av PelsJakob

[henrik_s]

Fin guide, selv om jeg er litt uenig i karakterene dine.

 

Forresten, hadde sett bedre ut med litt album art

[Speik]

Fin guide, men savner bilder og formatering. Få inn litt forskjellig skriftstørrelser og farger, det blir lettere å finne frem.

[B4stian]

Savner også oversikten her... se på f.eks. Bob Dylan, Pink Floyd eller Metallica. Fra de kan du hente mye bra i oppsettet.

[saluttknall]

Personlig synes jeg nå det virker rimelig oversiktlig, men skal prøve å få gjort noe med det. Får btw ikke til å redigere poster på forumet lenger. Når jeg klikker på edit post skjer det ingenting.

[Treblad]

Jeg har faktisk vurdert å skrive en albumguide til Springsteen selv, men du kom meg tydeligvis i forkjøpet og jeg likte gjennomgangen din. Jeg synes du kommer med vesentlige poeng til hvert eneste album - spesielt interessant er den musikalske overgangen fra The River til Nebraska som du nevner, et dristig men herlig trekk fra Springsteen - men jeg er faktisk rimelig uenig i mange av synspunktene dine. Det er selvfølgelig en smakssak, som PelsJacob er inne på, men jeg forstår på ingen måte "slakten" du gir The Wild, the Innocent & the E Street Shuffle, Tunnel of Love og The Rising. Riktignok gir du førstnevnte skive en rimelig OK karakter, men i mine øyne består den av noe av Springsteens absolutt beste materiale og jeg simpelthen elsker lidenskapen han gir uttrykk for i Tunnel of Love. The Rising er riktignok ikke top notch, og jeg skjønner selvfølgelig at smaken er som baken, selv om jeg samtidig synes det er rart at en Springsteen-entusiast, som elsker mange av hans tidligere verker, rett og slett hater (?) en annen skive. Det sier kanskje mest om Springsteens musikk generelt, da, og at han gjennom en karriere på 35 år har produsert noe for litt av enhver!

 

Jeg er dog enig i hyllesten du gir Darkness on the Edge of Town, The River og Nebraska - utvilsomt tre av Springsteens sterkeste album - selv om jeg personlig ville løftet Born to Run et par karakterer. Videre synes jeg oppriktig talt at Human Touch og Lucky Town får ufortjent mye pepper - og begge albumene inneholder sterke spor, spør du meg - men den samme magien fra enkelte andre album uteblir, ja.

 

"It's a town full of losers, I'm pullin' outta here to win"-linjen har for øvrig i større grad enn noen annen tekst i en sang gitt meg kriblende gåsehud over hele kroppen. Rett og slett magisk.

Endret 12. oktober 2008 av Treblad

[stonhans]

Rockin' Live From Italy 1993

Ble lagt ut for salg på CDON i dvd og cd format, jeg mottok albumet i går, og synes det er bra Likte spesielt "Rockin' All Over The World" og "I'm On Fire".

[Harvest]

Lucky town (1992)

 

Nok et kjedelig album.

 

For noe vanvittig tøv. "Lucky Town" er en bra plate, og tittelsporet er en av mine absolutte all-time Springsteen-favoritter.

[Mikkiaveli]

Nei unnskyld meg.

 

Det er greit å skrive en guide og ja folk kan ha forskjellige meninger og alt det der, men virkelig?

 

Du skriver jo mye som ikke stemmer! Du sier at Greetings from Asbury Park N.J. er en dårlig plate? Hallo!? Eneste høydepunktene er Blinded by the light og Lost in flood? Ja to kjempelåter, men glemmer du ikke Spirit in the night? It's hard to be a saint in the city? For you? Og en av hans størst eklassikere uten tvil? Growin' Up? Dette er mitt favoritt album så ja kanskje jeg har en liten forkjærlighet her, men det er ingen tvil om at du har dømt dette albumet alt for fort.

 

Og måten du skriver om Born To Run synes jeg også er way-off.

Dette er hans største album uten diskusjon, det er det mest rata albumet hans. Nr.20 på Rolling Stone magazine 500 greatest album of all time. Hans mest kritikerroste album.

 

Og måten du slakter The Rising på?! Hva er det skjer her? Dette er jo et kanon album!

Ingen høydepunkter? Lonesome day? Mary's place? Further on (up the road) The Rising! You're missing! Worlds apart! Dette er helt essensielt i enhver platesamling.

 

Jeg er fullstendig uenig i det meste du sier, du er veldig partisk og ja dette er dine meninger jeg skjønner det, men jeg kan ikke respektere dem, for det er så mange hull i guiden din.

 

 

Jeg ser også at du er veldig glad i The River, og det er ja et veldig fint album, som var forresten starten på Springsteen sin mer poppa periode, du rater Chrush on you og Hungry Heart som rockelåter? Disse låtene er veldig fine, men dog ultrakommersielle.

 

Og by the way... Du sier Springsteen falmer i Born In The U.S.A? Hans mest solgte album, 7 av 10 låter på top 10 billboards liste. Et fantastisk album.

[Treblad]

Og by the way... Du sier Springsteen falmer i Born In The U.S.A? Hans mest solgte album, 7 av 10 låter på top 10 billboards liste. Et fantastisk album.

Det faktum at et album selger bra er ikke nødvendigvis et kvalitetsstempel - til og med Usher og Backstreet Boys selger plater som varmt hvetebrød. Men Born in the USA er likevel en sterk skive, og til tross for den glatte sounden "hardcore"-fansen vet å kritisere, liker jeg den veldig godt. Det er kort vei mellom godbitene, liksom, og i mine øyne er Downbound Train, I'm on Fire, I'm Goin' Down, Dancing in the Dark og My Hometown noe av det beste Springsteen produserte på 80-tallet.

 

Ellers er det godt å se at du også verdsetter Greetings from Asbury Park, N.J. I likhet med Nebraska, er den nødt til å være Springsteens mest oversette skive. Og det er synd, for den er virkelig god. Sangene du nevner er pur klasse, og selv har jeg alltid vært svak for For You og Growin' Up.

 

Hva synes du forresten om The Wild, The Innocent & The E Street Shuffle?

[Mikkiaveli]

Og by the way... Du sier Springsteen falmer i Born In The U.S.A? Hans mest solgte album, 7 av 10 låter på top 10 billboards liste. Et fantastisk album.

Det faktum at et album selger bra er ikke nødvendigvis et kvalitetsstempel - til og med Usher og Backstreet Boys selger plater som varmt hvetebrød.

 

Selvfølgelig riktig, men det er et tegn på at det trådstarter sier om at Springsteen falmet på midten av 80 tallet er bare tull!

 

Hva synes du forresten om The Wild, The Innocent & The E Street Shuffle?

 

Synes også dette er en skive som trådstarter skriver av alt for lett. Synes det er en veldig fin skive. Annerledes enn mye annet han har gjort kanskje ja, men fortsatt en veldig fin skive.

 

Digger Incident on 57th street, Rosalita, E Street shuffle og Kitty's Back.

Få, men lange og kule låter, appelerer veldig til min stil. Det er også noe jeg digger med Bruce er at det meste han gjør er veldig bra, selvom det er forskjellig.

 

Forøvrig så er det fint at en er enig med meg angående Springsteen

[Treblad]

Jeg er meget begeistret for The Wild, The Innocent & The E Street Shuffle selv, skjønner du - og selv om den byr på en annerledes, ung og eksperimentell Springsteen, er den fylt til randen med kvalitet. Rosalita er jo en klassiker i seg selv, og i tillegg elsker jeg Incident on 57th Street, New York City Serenade og Wild Billy's Circus Story. Men sangen som virkelig skiller seg ut, synes jeg, er 4th of July, Asbury Park (Sandy). Springsteen fanger inn en herlig, avslappende atmosfære i sangen - man kan liksom føle bølgeslagene mot Jersey-stranden - og den gir i hvert fall meg en god og varm sommerfeeling. De siste sekundene av sangen, hovedsakelig fra 5.15 og utover, er for øvrig helt magiske. Jeg får alltid gåsehud idet Springsteen for siste gang utbryter "Yeah, I promise, Sandy girl - sha-la-la-la, my baby".

[Mikkiaveli]

Jaja er veldig enig i det du ser kan trekke en fin tråd fra Sandy til Jersey Girl. Samme feeling. Utrolig bra ass!

[saluttknall]

Får ikke redigert førstepost, kan en moderator gjøre dette?

 

Har hørt gjennom en del av albumene flere ganger nå, og funnet ut at dere faktisk har rett når det gjelder Greetings From Ashbury Park N.J og The Wild, the innocent and the E street shufle. Det er derfor gjort enkelte karaktermessige endringar, eg har formulert meg annerledes enkelte steder (enkelte formuleringar stod ikkje lenger i samsvar med mine meninger. Andre ble endret for å gi guiden bedre flyt) og noen nye album er lagt til.

 

---------------------------------------

 

Hei! Har i lengre tid ønsket å skrive en album-guide. Jeg startet først på en om Lennon, men enkelte studio-album var svært vanskelig å få tak i. Jeg hadde

lyst til å skrive en om The Beatles, men dette var allerede gjort. Da ble det 2. valget. Jeg skrev istedenfor en over Bruce Springsteen som jeg nå poster

i sin helhet. Det er bare å komme med innspill om det er noe du ville ha endret, ellers er tråden åpen for diskusjon!

 

Introduksjon

Bruce Springsteen ble født i 1949 og er en av rockens mestere. Sammen med The E Street band har han gitt ut noen av rockens klart beste album, blant annet

The River og Darkness on the edge of town. Mange husker ham dessverre best for radio-hits av typen Born in the USA og Dancing in the dark, men Bruce Springsteen

er så mye mer, noe jeg vil gi uttrykk for i albumguiden.

 

Studioalbum:

Greetings from Asbury park (1973)

The wild, the innocent and the E Street shuffle (1974)

Born to run (1975)

Darkness on the edge of town (1978)

The River (1980)

Nebraska (1982)

Born in the USA (1984)

Tunell of love (1987)

Human Touch (1992)

Lucky town (1992)

The ghost of Tom Joad (1996)

The rising (2002)

Devils and Dust (2005)

Magic (2007)

Live-album:

Live 1975-1985

Live in New york city (2001)

Kompilasjoner:

Greatest hits (1995)

The essential Bruce Springsteen (2003)

(Disse er ikke å anbefale om du vil sjekke ut det beste. Kjøp heller et av live-albumene. Personlig vil jeg anbefale Live in New York city)

 

Albumguiden:

Greetings from Ashburry Park

 

Innledning

Dersom dette ikke er det første du hører av Bruce Springsteen vil du mest sansynlig bli svært overrasket. Dette er nemlig langt ifra den samme musikken som du vil finne på senere album og det er derfor svært enkelt for mange (undertegnede inkludert) og bli blindet av dette og ikke gi albumet noen god sjanse, men når albumet først har kommet skikkelig under huden vil man finne at det faktisk er en god del virkelig gode låter her.

 

Albumet åpner med den musikkmessig svært muntre og tekstmessig noe mer dystre låten Blinded By the Light som Manfred Manns Earth Band hadde stor suksess med samme år. Videre fortsetter den dystre lyrikken mens musikken er mer variabel. Growing Up følger (stort sett) førstelåten, mens Mary Queen of Arkansas er noe mer Folk-inspirert. Lost in the Flood er den eneste låten som trekker fullkomne paraleller opp mot senere album. Her er musikken like dyster som teksten og det hele minner svært om noe som kunne blitt tatt med på Darkness on the Edge of Town. Videre fortsetter albumet med et variert materiale, før det hele avsluttes av den sære og Blues-inspirerte ”It’s Hard to be a Saint in the City”.

 

Konklusjon

Et bra album, men tidkrevende og få under huden.

Høydepunkt: Blinded by the light, Growing Up, Mary Queen of Arkansas, Lost in the flood, It’s Hard To Be a Saint in the City

Karakter: 7/10

 

The wild, the innocent and the E Street shuffle

 

Innledning

Bruces andre album og musikkmessig svært likt det første. Tekstmessig stiller det dog noe svakere (selv om låter som 4th of July, Ashbury Park også lyrisk er svært gode).

Tekstene er mer optimistiske og minner mer om det man vil finne på Born To Run.

 

Konklusjon

Bra andre-album, noe dårligere enn det første.

Høydepunkt: The E Street shufle, 4th of July, Ashbury park, Kittys Back, Rosalita (Come out tonight)

Karakter: 6/10

 

Born to run (1975)

 

Innledning

 

Born to Run er Bruce Springsteens 3. album og hans første kommersielle gjennombrudd. Det blir av mange regnet som hans beste album (Rolling Stone Magazine ranket albumet på 20. plass i deres liste over The 500 Greatest albums of All Time (2004)). Selv er jeg derimot ikke av samme oppfatning. Ser man på det rent tekstmessige er albumet svært godt, men det lider av nokså kjedelig musikk. Selvsagt inneholder albumet enkelte klassikere som Thunder Road og tittelkuttet Born To Run, men dette er ikke nok til å veie opp for resten av albumet.

 

Konklusjon

Greit album, svært oppskrytt.

Lydbildet er fortsatt optimistisk, men langt ifra like kaotisk

som på de 2 første albumene.

 

Høydepunkt: Thunder road, 10th avenue Freezeout,Backstreets, Born to run, Jungleland

Karakter: 6/10

 

Darkness on the edge of Town (1978)

 

Innledning

Etter suksessen “Born to run” 3 år tidligere, var Darkness on the edge of town et radikalt skritt. Mens låtene i Born to run er fylt med optimisme og ungdommelig

livsglede, er Darkness... et pesimistisk, (og mye mer realistisk) album. Det er tydelig at Bruce har sett livets realiteter i øynene. Albumet er også mørkere

musikalsk sett. Med unntak av åpningslåten ”Badlands” (en av mine favoritter) er albumet mørkt og storslått.

Etter min mening er dette et av Bruces aller beste album, men større ting er fortsatt i vente.

Karakter: 9/10

Høydepunkt: Badlands, Adam raised a Cain, Something in the air, Candys Room, Darkness on the Edge of Town

 

The River (1980)

 

Innledning

The River. Bruce Springsteens 5. album og det beste.

Dette er et herlig dobbelt-album sprekkeferdig av god-låter. Det åpner med rockeren The Ties that bind, og fortsetter med en blanding av gode rockere og

intense balader. Mange vil nok fremheve rockere som Hungry Heart fra denne platen. Selv er jeg derimot svakere for baladene.

Selvsagt er rockelåtene også gode, men ikke på langt nær like gode.

 

Konklusjon

Kort sagt et herlig album med velfortjent klassiker-status.

Høydepunkt: The Ties that bind, Jackson cage, Independence day, Out in the street, Crush on you The river

Point Blank, Cadillac Ranch, I’m a rocker, Fade away, Ramrod.

Karakter: 10/10

 

Nebraska (1982)

 

Innledning

Mange av de som kjøpte The River og Darkness on the Edge of town må nok ha blitt skuffet da de kjøpte dette albumet. Den første forandringen man merker

er at The E Street Band er borte. Her spiller Bruce alle instrumenter selv.

Ikke at det er så mange når sant skal sies. Albumet er tross alt et akustisk Folk-album.

 

Viss du syntes at Darkness... var et pesimistisk album, bør du ikke kjøpe dette. I Nebraska møter vi en langt mer deprimert og pesimistisk Bruce, men dette

gjør ikke musikken dårlig. Tvert imot. Når man hører den såre vokalen går det frysninger nedover ryggen på en. Bruce har virkelig klart å leve seg inn

i musikken. Et annet +med dette albumet er at det er mye enklere å høre tekstene enn på Bruces andre album, hvor musikken til en viss grad overdøver stemmen.

Høydepunkt: Atlantic City, Mansion on the hill, Johnny, Highway Patrolman, State trooper, Open all night, Reason to believe

Karakter: 10/10

 

Born in the USA (1984)

 

Innledning

Med tanke på at Bruce Springsteens beste album kom ut bare 4 år før dette, er albumet svært skuffende. Albumet består stort sett av enkle Rocke-låter.

Passe fengende, Synthesizer-drevede riff setter også sitt preg på plata. Dette er slutten på Bruces storhetstid som fader ut i det de siste tonene fra

My hometown klinger.

Høydepunkt: Born in the USA, Darlington County, I’m on fire, Dancing in the Dark, Glory Days, My Hometown

Karakter: 8/10

 

Live 1975-1985

 

Innledning

Dette er Bruce Springsteens første live-album og det nest beste. Man får her høre de beste live-opptakene fra 1975-1985, men det er ikke bare det siste

vi hører fra storhetstiden. Det er også det siste man hører fra E street Band på 15 år, og idet de i 2002 kommer tilbake, er det i en mye mer overprodusert

og kjedelig form.

Albumet inneholder mange klassikere. Det åpner med en akustisk versjon av Thunder road (som dessverre ødelegges av at publikum synger raskere enn Bruce)

og fortsetter med klassikere som Rosalita (come out tonight), Cadilac ranch, Badlands, og sit men ikke minst The River (hvor Bruce forteller historien

bak denne komposisjonen mens han klimprer på gitaren. Dette etterfølges av den mest intense innspillingen av låten jeg har hørt, men så er jo mye av denne

platas sjarm at alt spilles så mye mer intenst enn på studio-albumene).

 

Konklusjon

Mye bra her. Albumet gir en god oversikt over det beste fra Bruces karriere.

Høydepunkt: Rosalita (come out tonight), Cadillac ranch, Independence day, Badlands, Candys Room, The river

Karakter: 9/10

 

 

Tunell of love (1987)

 

Innledning

Det var ikke bare Bruce Springsteens musikk som gikk til helvete på mitten av 80-tallet. Også artister som Paul McCartney og Bob Dylan falt for den overproduserte

synth-popen. I Springsteens tilfelle var Born in the USA at overprodusert synth-album, mens Tunell of love var et overprodusert, lite fengende synth-album.

Albumet består av en blanding av akustiske balader (Spare parts), akustiske gospel-inspirerte rockere (Ain’t got you) og synth-og-trommemaskin-drevede

rockere (Thougher than the rest, Tunell of love, Brilliant disguise). Tekstmessig handler store deler av albumet om forhold på sammenbruddets rann, noe

som også var Springsteens egen livssituasjon på dette albumet.

 

Konklusjon

Lite fengende riff, greie tekster, overprodusert.

Høydepunkt: Spare parts, Thougher than the rest

Karakter: 4/10

 

Human touch (1992)

 

Innledning

Det andre albumet uten The E Street band er ikke noe bedre enn det første. Tvert imot. Borte er energien som på tidligere klassikere har fylt lydbildet,

borte er de gode tekstene, borte er kreativiteten. Etter man har hørt dette albumet sitter man egentlig ikke igjen med noe som helst, bortsett fra en vond

smak i munnen og en vilje til å kaste skiven ut vinduet for aldri å se den igjen.

 

Lydbilde er fylt av Synthesizer, gitar og trommemaskin. Tekstene er så forutsigbare og kjedelige at det nesten er kvalmt. Til og med oppfølgingsalbumet

Lucky Town gjør det noe bedre med sin ene gode låt Better days.

Høydepunkt: Human touch, Gloria’s Eyes

Karakter: 3/10

 

Lucky town (1992)

 

Lucky Town minner på mange måter om Human Touch. Nok et kjedelig album. Her er det dog enkelte greie låter, hvilket var helt utelukket på Human touch.

Musikalsk og tekstmessig er albumene også like. Bruce minner mest om en tidligere ateist som har blitt glad-kristen på sine eldre dager og må bruke 20

låter på å fortelle hvor idiotisk han var før og hvor mye bedre han nå har blitt.

 

Dette merkes spesielt godt i teksten på åpningslåten Better days:

Now a life of leisure and a pirates treasure

Don’t make much for tragedy

But it’s a sad man my friend who’s living in his own skin

And cant stand the company

Every fool’s got a reason feeling sorry for himself

And turn his heart to stone

Tonight this fool’s halfway out of heaven and just a mile outta hell

And I feel like I’m coming home.

 

These are better days baby

There’s better days shining through

These are better days baby

Better days with a girl like you!

 

Høydepunkt: Better days, Lucky town, Living Proof

Karakter: 4/10

 

The Ghost of Tom Joad (1995)

 

Innledning

Etter den velfortjente kritikken mot albumene Human Touch og Lucky Town gjorde Bruce et desperat trekk. Han tok en Metallica, og bbeveget seg tilbake mot tidligere høyder. Han hadde også havnet i enkelte ekteskapelige (samt andre) problemer. Han fant det derfor mest naturlig å gli tilbake mot sin storhetstid, og han falt på å prøve å gjenskape lydbildet og lyrikken fra albumet Nebraska (noe han definitivt klarte)

 

Albumet består av 12 låter og inneholder ikke svake spor selv om alt selvsagt ikke er like bra.

 

Konklusjon

Et bra album, men originalen er nok noen hakk bedre.

 

Karakter: 8/10

 

 

Blood Brothers (1996)

 

Da jeg hørte starten av åpningslåten tenkte jeg at dette var nyskapende. Bruce i akapella, hmm Dette kan jo bli interesant. Så kom instrumenteringen, og

sammen med den brøt også god-følelsen fram. Dette var Bruce fra dagene med Darkness on the edge of town og The River. Lydbildet var noe hardere, men låten

var herlig. Det slo meg ikke før låten dabbet ut at jeg hadde lest at platen inneholdt enkelte kutt hvor det i parantes var skrevet (with strings). Mistankene

ulmet, og ganske riktig. High hopes var på langt nær like god som Blood Brothers (låten altså). Det var et rent fram merkelig arangement, men jeg hørte

ferdig og håpet på noe bedre. Det kom. Vi var nå tilbake med starten av albumet. Murder incorporated var faktisk nesten like god som første-kuttet. Videre

fortsatte det med 2 nokså kjedelige låter og så gikk strømmen.

 

Konklusjon

Platen holdt langt ifra mål i forhold til de høye forventningene jeg fikk etter første-låten, men langt bedre enn det meste Bruce hadde gitt ut på 12 år!

Karakter: 6/10

 

Live in New York city (2001)

 

Endelig skjer det! Det vi alle har håpet på svært lenge. Bruce og The E Street band er igjen samlet for en storslått konsert i New York city! Og storslått

blir det til gangs! De fleste av mine Springsteen-favoritter får sin plass på denne platen. Til og med en legendarisk versjon av Lost in the Flood får

plass, og i forhold til denne blekner hele resten av plata.

Høydepunkt: Lost in the flood (alt er bra, men resten kan bare ikke måle seg)

Karakter: 9/10

 

The Rising (2002)

 

Etter den storslåtte konserten i New York og The E Street band gjenforent, kunne man kanskje ha håpet på et virkelig bra studioalbum også. The Rising innfrir

imidlertid ingen av forventningene. Dette er billig, overprodusert liste-rock uten et eneste interesant spor. Dette er kjedeligere og mer skuffene enn

det kjedeligste og mest skuffene på Lucky Town og Human touch.

 

Høydepunkt: Ingen

Karakter: 0,5/10

 

Devils and Dust (2005)

 

Dette er Bruce Springsteens 13. studioalbum og det ble sluppet i 2005. Det er 3 år siden floppen The Rising og Bruce gjør det han kan best: han overrasker.

 

Albumet er svært annerledes enn alle hans foregående i det at det kun består av akustisk gitar, synth, violiner og trommer (som om lydbildet skulle vært en mer fyldig utgave av Nebraska og The Ghost of Tom Joad). Musikken er svært rolig og avslappende, men lider av at det lett blir nokså kjedelig. Likevel er dette et greit album som man gjerne kan sette på om man bare vil slappe av.

 

Konklusjon

Kunne definitivt vært verre, men tittellåten er rimelig god.

Høydepunkt: Devils and Dust, All the way Home, Long Time Coming, Matamoros banks

Karakter: 5/10

 

 

 

Kompilasjoner: (karakterene settes utifra hvilke valg smaleplaten har gjort, hvilket innhold den har osv)

 

Greatest Hits (1995)

 

Innledning

Den første samle-platen som ble utgitt i Bruce Springsteens navn og en svært mangelfull sådan. Jo da, platen inneholder en del gode låter, men når en først skal velge 17 låter av Springsteen ville disse neppe vært mitt førstevalg.

 

For det første er kun 1 låt viet det fantastiske albumet Nebraska! For det andre er The River (som etter min mening er hans desidert sterkeste album) kun viet 2 låter (!), og ikke nok med det. En av disse er til og med den kjedelige og svært ihjelspilte Hungry Heart! Hva med Independence Day? Hva med Ramrod, Point Blank eller en av de andre fantastiske låtene fra dette albumet?

 

Til sammen har Darkness on the Edge of Town, The River og Nebraska 4 låter. Dette er like mange som det ene (!) albumet Born in the USA har fått med alene.

 

Låtutvalget er også lite representativt. Fra Darkness on the Edge of Town har de valgt låten Badlands. Javel, knall-låt, men er denne låten egentlig særlig representativt for albumet den åpner? Ville det ikke f.eks vært riktigere og ta låten Candy’s Room som etter min mening er langt mer representativ?

Konklusjon

Svært dårlig samling som ikke er til å anbefale.

Karakter: 3/10

 

The Essential Bruce Springsteen (2003)

 

Innledning

Kommer det et nytt studioalbum, skal det også komme en ny samleplate. Heldigvis som dobbelt-cd denne gangen.

30 spor skal fylles og en får derfor forhåpninger om en langt sterkere samling enn hva man fikk presset ut forrige gang (og noe sterkere blir den jo også). F.eks får både Darkness on the Edge of Town og Nebraska flere later enn på den forrige kompilasjonen. Jeg vil også si meg mer fornøyd med låtvalget fra vært enkelt album (selv om perioden Tunell of Love-The Rising også her blir viet vel mye oppmerksomhet)

 

Konklusjon

Grei samling, uten de store overraskelsene. Skulle selvsagt ønske andre låter fra Greetings from Ashbury Park, men det er jo en smaksak.

 

Alt i alt synes jeg likevel at denne kompilasjonen gir en vesentlig bedre oversikt enn hva Greatest hits gjør.

Karakter: 7/10

[Mikkiaveli]

Jeg kommer fortsatt ikke over at du ikke engang nevner Spirit in the night fra Greetings!! Du sier at Lost in the flood er den eneste som trekker paralleller til senere album, dette er jo ikke sant, både spirit og growin' up er ansett som noen av hans mest klassiske og kjære låter.

 

Jeg synes også fortsatt at du er altfor, ALTFOR streng mot foreksempel Born To Run, Human Touch og Lucky Town..

 

Og jeg trenger vel ikke begynne på The Rising igjen, men du bør SERIØST høre mer på dette albumet, sett deg inn i konseptet, teksten, undertonene og hele albumet så lover jeg deg at du kommer til å elske det!

[saluttknall]

Det er sikkert riktig at Spirit in the Night og Growin’ up er sett på som noen av hans sterkeste låter blant mange.

 

Når det gjelder Growin’ up er jeg forholdsvis enig, men jeg har aldri forstått det spesielle med Sprit in the Night. Jeg liker verken melodien eller teksten (og ja, jeg har nå hørt albumet nok ganger til å vite at det virkelig er bra), og det faktum er for meg nok.

 

Born to Run er et bra album, ja.

Men, det er like fullt langt ifra å være noen 10er. Som sagt er Thunder Road og Born to Run svært gode låter. Backstreets er også god, men som jeg skrev i albumguiden er dette langt ifra nok til å hanke inn noen 10er for min del.

Jeg er klar over at dette albumet er hans mest ratede, men dette gjør det ikke automatisk til mitt favorittalbum.

 

Sgt. Peppers Lonely Hearts Club Band er det mest ratede albumet The Beatles kom ut med, men det endrer ikke det faktum at jeg personlig synes at både Abbey Road og Rubber Soul er bedre (nei, jeg sier ikke at Sgt. Pepper er dårlig. Tvert imot).

 

Når det gjelder The Rising har jeg sagt mitt: svært kjedelig, intetsigende synth-rock.

 

(Beklager om jeg virker litt skarp i dette innlegget)

[Gjest Slettet+9871234]

Så konge at jeg fant en Springsteen tråd. Har vært fan et par år og var på begge konsertene i sommer. Noen som har hørt "One Step Up"? Fant den på en dvd her en dag, og den var knallbra. Han er best live, så mange av sangene høres mye bedre ut slik og kan gi deg ny mening rundt sangen ^^ F.eks er Spirit in the Night fra 'Hammersmith Odeon, London '75' veldig bra.

Legger ved noen godbiter jeg Kvaliteten er ikke den beste, men det er musikken som teller.

Thunder Road (piano)

Nothing Man (Piano)

Soul Driver (MTV live)

[Treblad]

One Step Up er fantastisk, og den har lenge vært en av mine favorittlåter blant Springsteens 80-tallsmusikk - på samme måte som selve albumet, Tunnel of Love, alltid har stått i høy kurs hos meg. Kontrastene mellom Born in the USA - som kom ut et par år tidligere - og Tunnel of Love er påfallende store, men for andre gang i karrieren svinger Springsteen plutselig av veien og starter på upløyd mark - fremfor å fortsette på den suksessfulle, "sikre" E Street-sounden. Han gjorde det mesterlig i 1982 med Nebraska - og i mine øyne var USA/Tunnel-overgangen minst like god. Borte er liksom ekstasen og "happy times"-sounden fra Born in the USA, og inn kommer den trause, nærmest angrende - men likevel lidenskapelige - settingen i Tunnel of Love. I 1984 var han overlykkelig over å være forelsket - han svevde på en sky, liksom - mens han tre år senere, i '87, plutselig blir redd for å miste det han har: "That ain't what scares me, baby - what scares me is losing you", synger han i Valentine's Day. Hele denne "omveltningen" er en meget frekt trekk fra Springsteen, men desto herligere er det å nyte resultatet i ettertid.

 

Det er også herlig å se hvor gjennomført lidenskapelig Springsteen er på nesten hele Tunnel of Love-albumet. Ikke nok med at tekstene i seg selv er det, hele sounden - melodiene og vokalen - er et resultat av pure passion. "Ooh"-ingen på slutten av One Step Up er ett eksempel. Gitarsoloen i Tougher Than The Rest er et annet. Han spiller verken fort eller særlig teknisk, men det er lidenskap i tonene - han spiller fra sjelen. Blikket han har i musikkvideoen til Brilliant Disguise er kanskje det beste visuelle uttrykket for denne lidenskapen - dette er selvopplevd og det virker som om det skjærer dypt i hjerteroten hans når han synger.

 

Jeg elsker det.