Titanic-ulykken. Æresfrykt, stolthetsfølelse - Hva kommer det av?

[Galexon]

Hei!

 

Jeg visste ikke hvor jeg skulle legge denne tråden, så jeg prøvde meg derfor under denne kategorien, ettersom den omhandler mine tanker rundt et spesielt emne.

 

Da jeg var mindre hadde jeg som mange andre en Titanic-feber. Titanic var min yndlingsfilm, og det var hele tiden "Titanic" som sto i søkefeltet på google når jeg slapp til på en datamaskin. Kanskje i motsetning til mange andre, var jeg ikke opptatt av den kanskje noe klissete kjærlighetshistorien mellom de to hovedkarakterene i James Cameron's filmatisering, Jack og Rose. Dette brydde jeg meg ikke det spor om. Det var selve ulykken som fascinerte meg. Jeg kunne se selve synkingen om og om igjen.

 

Det som slo meg da, og som slår meg nå, er en følelse av æresfrykt, ja nesten en slags stolthetsfølelse. Ikke misforstå meg, jeg synes ikke noe av denne ulykken er "kult". Det er forferdelig å tenke på hvordan disse menneskene må ha hatt det. Men når jeg ser bilder av skipet, eller hører musikk fra filmen, får jeg denne merkelige følelsen.

 

Jeg tviler på at jeg er den eneste:)

 

Poenget mitt med å poste denne tråden, er ikke først å fremst å legge vekt på mine følelser i forhold til Titanic-forliset. Men slik er det da for mange mennesker, uansett hva det gjelder? Noen har kanskje samme følelse overfor 9/11, 2. verdenskrig osv.

 

Det finnes trolig ingen fasit på dette spørsmålet men jeg spør likevel:

 

- Hva er det som gjør at vi får slike følelser? Er det kanskje noen der ute som kan definere følelsen litt bedre enn meg?

 

Jeg vil tro denne tråden går inn under filosofi-delen av denne forumskategorien:)

[Nidaroo]

Hei!

 

Jeg visste ikke hvor jeg skulle legge denne tråden, så jeg prøvde meg derfor under denne kategorien, ettersom den omhandler mine tanker rundt et spesielt emne.

 

Da jeg var mindre hadde jeg som mange andre en Titanic-feber. Titanic var min yndlingsfilm, og det var hele tiden "Titanic" som sto i søkefeltet på google når jeg slapp til på en datamaskin. Kanskje i motsetning til mange andre, var jeg ikke opptatt av den kanskje noe klissete kjærlighetshistorien mellom de to hovedkarakterene i James Cameron's filmatisering, Jack og Rose. Dette brydde jeg meg ikke det spor om. Det var selve ulykken som fascinerte meg. Jeg kunne se selve synkingen om og om igjen.

 

Det som slo meg da, og som slår meg nå, er en følelse av æresfrykt, ja nesten en slags stolthetsfølelse. Ikke misforstå meg, jeg synes ikke noe av denne ulykken er "kult". Det er forferdelig å tenke på hvordan disse menneskene må ha hatt det. Men når jeg ser bilder av skipet, eller hører musikk fra filmen, får jeg denne merkelige følelsen.

 

Jeg tviler på at jeg er den eneste:)

 

Poenget mitt med å poste denne tråden, er ikke først å fremst å legge vekt på mine følelser i forhold til Titanic-forliset. Men slik er det da for mange mennesker, uansett hva det gjelder? Noen har kanskje samme følelse overfor 9/11, 2. verdenskrig osv.

 

Det finnes trolig ingen fasit på dette spørsmålet men jeg spør likevel:

 

- Hva er det som gjør at vi får slike følelser? Er det kanskje noen der ute som kan definere følelsen litt bedre enn meg?

 

Jeg vil tro denne tråden går inn under filosofi-delen av denne forumskategorien:)

Du er nok ikke den eneste som får denne feelingen. Selv får jeg litt sånn frysninger inni meg, bare et lite øyeblikk da jeg ser og hører det.

[Crazy_Man]

Kan det være en form for sympati?

[Galexon]

Det er mulig det er sympati. Det er noe overveldende ved historien. Det er vanskelig å beskrive følelsen. Når jeg hører spesielt denne soundtracken fra filmen:

, får jeg denne følelsen.

 

Det er på en måte noe mystisk, spennende og trist ved ulykken, alt på en gang. En blanding av følelser, som tilsammen blir denne nevnte "æresfryktsfølelsen".

 

Vanskelig å forklare fullt ut, men jeg er helt sikker på at andre føler det samme, og vet hva jeg snakker om.

[Nidaroo]

Vil tro du også fikk denne følelsen etter at du så filmen, og du fikk en smak av sangen der?

[Imsvale]

Du er vel glad for at du ikke var der. Fryktblandet fryd er det noe som heter.