Fordeling av kostnader ved snørydding

[mrkorsnes]

Kan en finne presis rettledning i lovverket (Veiloven ?) om hvordan en fordeler kostnader knyttet

til snø-rydding på privat vei med flere brukere?

 

Veiloven §54 sier at en skal fordele kostnadene i henhold til bruken av veien - dvs at den som bor

innerst ved veien må vel betale mest under ellers like forhold? En kan da tenke seg å fordele

kostnadene i henhold til den veistrekningen en bruker. Imidlertid, så har den som bor innerst ved

vår private vei mange leieboere som kjører ofte frem og tilbake på denne private veien.

Jeg antar at deres husleie er ment også å dekke snø-rydding (Husleieloven).

De andre i "veilaget" har ikke leieboere. Skal dette taes hensyn til angåedne fordeling av kostnader

for snø-rydding (dersom en velger å følge juridiske rettnings-linjer) ?

 

Man kan selvsagt være generøs mot rike naboer og fordele kostnadene likt :-)

 

Jeg er altså ute etter å kunne referere avklarende til lovverket. Jeg ble ikke helt klok på Veiloven

i min sammenheng. Har Veiloven noen forskrifter som kan avklare ?

Endret 8. september 2008 av lulus

[Manfred]

Vil det ikke være en like god løsning å ta en samling på det, og forsøke å løse dette i minnerlighet før noen begynner å dra inn masse paragrafer?

[Gaidaros]

Deling av vedlikeholdsutgifter på private veier.

Den letteste fordelingen er jo å dele vedlikeholdsutgiftene likt mellom partene, men det er jo ikke nødvendigvis den mest rettferdige. Den som bor innerst får jo da subsidiert deler av sine veiomkostninger av den som bor ytterst, og denne igjen må kanskje betale mer enn hva hans del av veinytten utgjør.

Problemet er å regne ut denne forholdsmessigheten så den blir rettferdig for alle. Det er tre lover som kan kaste lys over problemet.

Den ene er Sameieloven som regulerer rettigheter og utgifter i forhold til eierbrøker: http://www.lovdata.no/all/hl-19650618-006.html . Det er da dens § 1 og § 9 som er aktuelle.

§ 1. Lova her gjeld der to eller fleire eig noko saman på ein slik måte at retten deira er rekna i partar etter delings- eller høvetal.

Føresegnene gjeld så langt ikkje anna fylgjer av avtale eller serlege rettshøve.

§ 9. Eigedomsskattar, avgifter, trygdekostnader og liknande faste eller naudsynlege utgifter på tingen ber sameigarane seg imellom etter som dei har part til. Det same gjeld andre vanlege utgifter og ytingar så langt alle eigarane kan få etter måten like stort gagn av dei. Kostnader utanom dette vert utlikna på eigarane etter nytta.

Sams inntekt skal delast mellom eigarane etter som dei har part til.

Som vi ser er det både partsdeler som er delbare, men også nyttedeler. Problemet er å finne en felles delingsmodell der både part og nytte kan beregnes. Nå er ikke denne loven så oppklarende i dette spørsmålet. §1, 2.ledd sier jo at loven viker ved avtale eller dersom det finnes spesiallovgivning, og det gjør det.

Den nærmeste loven i så henseende er Vegloven. http://www.lovdata.no/all/hl-19630621-023.html Denne loven behandler dette problemet relativt greit. Det er § 54 som regulerer utgiftene og fordelingen av dem:

§ 54. Når privat veg blir brukt som sams tilkomst for fleire eigedomar, pliktar kvar eigar, brukar eller den som har bruksrett, kvar etter same høvetal som gjeld for den bruk han gjer av vegen, å halde vegen i forsvarlig og brukande stand. Det blir med dette ikkje gjort endring i rettar som måtte vere vunne, eller i føresegner som elles måtte vere gitt for vedlikehaldet av vegen. Plikta kan oppfyllast med yting av materiale eller arbeid eller med betaling av pengar.

Det som i første ledd er fastsatt om vedlikehaldet av vegen, skal på same vilkår gjelde også for utbetring av privat vei. Blir dei interesserte ikkje samde om korleis plikta til vedlikehald eller utbetring skal fordelast, kan kvar av dei krevje at desse spørsmåla skal avgjerast ved skjønn.

Er slik avgjerd og avgjerd etter § 53 tredje ledd teke etter reglar i § 55, må skjønn vere kravd innan tre månader etter at mottakaren fekk melding om avgjerda eller kunne ha gjort seg kjent med ho og om fristen.

Når fem år er gått sidan bindande avgjerd er tatt etter reglane i § 55 eller sidan siste skjønn, kan dei interesserte eller veglaget krevje ny avgjerd eller nytt skjønn.

Nå er heller ikke denne loven fullstendig avklarende i spørsmålet om hvordan utregningen skal foregå.

Jordskifteloven har liknende regler: http://www.lovdata.no/all/hl-19791221-077.html og det er dens §§42 og 43 som gjelder. Det er nyttegraden for den enkelte som er mest fremtredende i utgiftsberegningen.

§ 42. Jordskifteretten skal ta med i skifteplanen nødvendige investeringar.

Under vurderinga av om investeringane skal gjerast, skal jordskifteretten leggje vekt på den framtidige utnyttinga av eigedomane, men han kan og ta omsyn til partane si økonomiske evne. Kostnadene med det einskilde investeringstiltaket skal retten dele etter den nytten den einskilde parten har av det, og elles ta dei avgjerdene som er nødvendige for gjennomføring og framtidig bruk.

Dersom det er uråd å skaffe midlar eller investeringa av andre grunnar ikkje let seg gjennomføre på jordskiftetida, kan jordskifteretten likevel leggje tilhøva til rette slik at tiltaket seinare kan gjennomførast.

§ 43. Nødvendige vegar skal leggjast ut og skriftleg forklaring givast om kvar dei går. Retten skal gi reglar om bruken og om opparbeiding og vedlikehald av vegane. Er det nødvendig av omsyn til jordskiftet, kan jordskifteretten halde skjønn etter vegloven 21 juni 1963 nr. 23, endå om det gjeld eigedomar som ikkje kjem inn under jordskiftet.

Likeeins kan jordskifteretten om det er nødvendig, halde skjønn etter § 8 i lov 14 juni 1912 om anlæg av taugbaner og løipestrenger.

Men fremdeles er det ikke oppklarende. Departementet derimot har utarbeidet et rundskriv med rettledning om hvordan jordskiftesaker skal gjennomføres. Selv om rundskrivet er fra 1991 så er det likevel mye hjelp i teksten: http://www.regjeringen.no/nb/dep/lmd/dok/R....html?id=107835

Det sies blant annet i kapitel 8 om plangjennomføring:

Andelar m.v.

Jordskifteretten fastset kven som skal kunne bruke vegen, kor mykje grunn kvar skal avstå og kor store andelar kvar einskild skal påleggast av opparbeiding og vedlikehald.

Retten kan lage særskilte reglar for tomteeigarar og andre som bruker vegen sjeldan. Jf. elles jordskifteloven § 43 og vegloven § 54.

Jordskiftekontoret har utarbeidd eksempel som viser korleis ein kan gå fram ved fordeling av vegkostnader (sjå m.a. forelesningsnotat frå kursa om den nye jordskifteloven 1979/80). Det er og utvikla eigne EDB-program for formålet. Det kan vere viktig å gi reglar om kven som eig og kan bruke matjorda m.v. i nye vegtraseer.

Jordskifteretten tar også hensyn til, og legger inn parametere med hensyn til hvem som har avgitt grunn og hvem som har eiendomsrett eventuelt hvem som bare har bruksrett. Når det gleder selve utregningen, så har jeg ikke tilgang til jordskifterettens eksempelutarbeidelse eller deres EDB program, men jeg har klart å oppdrive uttalelser fra advokat Jon Rike som utførlig svarer på dette spørsmålet i forumet for bladet, Vi i villa, Norges største boligblad. Han hjemler, og henviser sine uttalelser til Erik Gauers lærebok og kommentarbok om vegloven; http://www.universitetsforlaget.no/informa...ntItemId=646657

Advokat Jon Rikes besvarelse gjelder opprettelse av avtale om fordeling av vedlikeholdsutgifter til felles vei. Hele besvarelsen kan leses her, men fra note 155 og utover dreier drøftelsene seg stort sett om opprettelse av veilag, muligheter for kommunal støtte, innkreving av bompenger etc. : http://www.viivilla.no/forum.asp?group=559...=454&direct

 

Noen utdypende kommentarer:

Terje

”… Tenk praktisk og langsiktig. Det er viktig at alle parter tar ansvar for vedlikeholdet i forhold til den bruken de har på veien. Anbefaler at dere blir enige om et oppsett over andelen den enkelte skal stå ansvarlig for av vedlikeholdskostnadene, f.eks. slik at den som bor inners i veien har en forholdsmessig større andel av kostnadene enn den som bor ytterst.Ofte kan det også være behov for å ta inn punkter om parkering.Med mindre det er helt uaktualt at det kan tilkomme flere brukere på veien, ville jeg også tatt inn noe om hvordan dere vil forholde dere til eventuelle nye brukere. Da slipper dere at det kan bli et diskusjonstema hvis f.eks. en av naboene skiller ut en tomt og bruken på denne andele fordobles…”

Note (151)

Ved Erik Gauer

”... Vegloven har ikke noen tilsvarende klar bestemmelse for fordeling av anleggskostnadene. Men vi får klar veiledning i regelen i § 53 tredje ledd annet punktum om at forholdsmessig fordeling gjelder også her, jf. også § 54 annet ledd, om at den forholdsmessige fordeling gjelder for kostnadene til utbedring. Se også reglene om refusjon i plan- og bygningsloven…”

 

 

Note (153)

Ved Erik Gauer

”«Brukar eller den som har bruksrett» innebærer at enhver som faktisk bruker veien omfattes av bestemmelsen, – både de med formell veirett, de som utøver tålt (precario) bruk, og tilfeldige «engangsbrukere» som pålegges å betale bompenger.”

 

Note (154)

Ved Erik Gauer.

”Den enkeltes del av vedlikeholdsplikten fastsettes som et «høvetal» eller som en brøk av det hele. Hovedprinsippet er at kostnadene skal fordeles forholdsmessig mellem brukerne alt etter hvor omfattende den enkeltes bruk er. Regelen har vært oppfattet som å fastslå en «leddvis» kostnadsfordeling, hovedsakelig basert på hvor stor avstand bruken strekker seg over. Samtidig skal det skjønnes over denne vurderingen. En almindelig nyttevurdering er relevant, sml. saml. § 9. Dette er en kilde til endeløse diskusjoner, og vi gir her veiledning og forslag til løsning på enkelte typer problemer. Eksempel 1: Man kan tenke seg veien som strekker seg innover landskapet, der gårdsbruk, småindustri og boliger ligger som perler på en snor langs veien. Her gjelder prinsippet om leddvis vedlikeholdsplikt. Den som har kortest vei betaler minst, og den som har lengst vei betaler mest. I skjønnspraksis er det rikelig med eksempler på at skjønnsretten har brukt meterstokken, og deler byrdene nærmest matematisk mellom brukerne alt etter antall brukere og det antall meter eller kilometer det er fra utgangspunktet frem til eiendommen. I tillegg bør man justere den enkeltes part etter arten av den bruk som utøves ved å ta utgangspunkt i en tenkt «normalbruk». Gårdbrukeren som driver binæring som trailersjåfør, må tåle et tillegg. Gårdbrukeren som kjører frem tømmer må tåle et tillegg. Handelsgartneriet som ligger innerst i veien og forårsaker kundetrafikk sommeren igjennom, må tåle et tillegg. Eksempel 2: Man kan tenke seg et villaområde som omfatter flere veier og kanskje et par hundre boligenheter. Boligtrafikken er dominerende, men man har også butikk, barnehage, posthus, og brygge- og opplagsplass for fritidsbåter. I et slikt tilfelle er det lite egnet å fordele kostnadene etter antall meter som trafikkeres. Man bør ta utgangspunkt i at en husstand utgjør en bruksenhet uavhengig av om det er kort eller lang vei til utgangspunktet. Det er ingen grunn til å sondre mellom en husstand i en frittliggende enebolig og en husstand i et rekkehus. En villa med to leiligheter, og en «generasjonsbolig» med to leiligheter, utgjør begge to bruksenheter. Det er nærmest en håpløs oppgave å differensiere mellom enkelte bruksenheter. Man bør skjære alle bruksenheter over en kam slik at den barnerike familie med flere biler betaler like meget som den som bor alene. Den gamle damen som bor alene i villaen og ikke eier bil, har like stort behov for et ryddet og opparbeidet veinett som alle andre, og bør utgjøre en bruksenhet. I praksis er det vanlig å beregne et tillegg hos den som driver utleievirksomhet. Annen virksomhet bør vurderes etter intensiteten i bruk, sammenlignet med en «standard» husstandsenhet. Hvis butikken, posthuset og båtplassen hovedsakelig trekker brukere fra lokalområdet, bør man kanskje være varsom med å gjøre tillegg til bruksenheten. Men kommer brukerne utenfra, kan f.eks. båthavnen representere fem bruksenheter, butikken ti bruksenheter osv. Det hele må selvsagt vurderes konkret, og det går an å forhandle om spesielle løsninger som å dele på bestemte vedlikeholdsoppgaver. Man bør søke å legge opp til standardsatser og grovinndeling for alle bruksenheter i de større veilag. I de små veilag, opp til 30-40 bruksenheter, kan det være aktuelt å detaljere satsen for de enkelte bruksenheter. Eksempel 3: Det kan enkelte ganger oppleves som urettferdig at alle skal betale det samme, og løsningen kan da være å dele brukerne opp i soner etter avstand fra utgangspunktet, og prisdifferensiere på denne måten. Sone 1 utgjør de som bor nærmest utgangspunktet, sone 2 utgjør den store mellomgruppen, og sone 3 består av de som bor lengst unna. På samme måte kan man dele brukerne opp i klasser etter brukens art, slik at hyttebrukeren er i klasse 1, boligbrukeren i klasse 2, gårdbrukeren i klasse 3, butikken, verkstedet, sandtaket og idrettslaget i klasse 4 osv. Eksempel 4: Atkomst til offentlige friområder, badeplasser og turområder går ofte over private veier som også tjener som atkomst for boliger m.m. Det synes gjennomgående å være konflikt mellom de fastboende og det offentlige om parkeringsproblemer og den økonomiske delingen av oppgavene. Hvis den offentlige bruken eller allmenhetens bruk er dominerende, anbefaler vi at kommunen tar hele vedlikeholdsansvaret, og så krever inn et alminnelig vedlikeholdstilskudd fra faste brukere. Eksempel 5: På fjellet er det alminnelig å innkreve fast bompengevederlag av engangsbrukeren og så differensiere på årsvederlaget mellom hytteboere, gårdbrukere, stølsbrukere, skogbrukere osv., og benytte et system som kombinerer systemet med sone og klasse som beskrevet i eksempel 3.”

 

Note (162)

Ved Erik Gauer.

”Lovteksten er ny i 1996. Også den tidligere § 55 hadde bestemmelser om styre og tilsyn med veien. Regelen er deklaratorisk, dvs. den gjelder der det ikke eksisterer andre ordninger, – se § 55 sjette ledd. Den nye bestemmelsen introduserer begrepet «veglag», og man har søkt å tilpasse organisasjonen av et veilag til den kjente organisasjonsformen i lag, vel og foreninger. Bestemmelsen går ganske langt i å ramse opp detaljer, som langt på vei ville gitt seg selv uten lovens ord. Når lovgiver har valgt å gå så detaljert til verks, er det fordi det mange steder råder stor usikkerhet, og man har ønsket å gi en skisse til de mange små og store veilag om hvordan et veilag kan drives, hvis man ikke allerede har en tilfredsstillende ordning. Veglovens regler er ment å skulle favne over alle former for privat veifellesskap, – boligvegstumpen som leder til tre-fire hus, et privatveinett som omfatter et par hundre husstender, fellesvei for uttak av tømmer, landbruksveier, seterveier og hytteveier, og veier som gjennom uminnelige tider har gått gjennom landskapet og tjent ulike formål. Det er klart at arten og omfanget av veifellesskapet har betydning for hvorledes man vil legge opp driften.

 

Det er ganske vanlig at de enkelte kommuner yter driftstøtte til private veier…”

 

Note (177)

Ved Erik Gauer.

”En privat vei er underlagt privat eiendomsrett. Det er prinsipielt sett tre grupper som har økonomisk interesse i veien; grunneierne til vei-grunnen, veieieren og veibrukerne. Veien har økonomisk verdi som et anlegg eller en installasjon i naturen på samme måte som en brygge er det, eller en demning eller en brønn. På samme måte som en vannledning, brønn eller brygge kan ligge på annen manns grunn uten at grunneieren nødvendigvis har rettigheter i ledningen, brønnen eller bryggen, vil det være svært vanlig at en privat vei strekker seg over annen manns grunn enn veieierens. Drift av private veier er ofte reflektert av hvorledes eierforholdet til veien er organisert. Dette kan være som et sameie, et andelslag, som selskap etter selskapslovene, eller som et aksjeselskap. Veien kan være underlagt ene-eie ved at en enkeltperson eller organisasjon er eier av veien. Et eksempel er skogeieren som har bygget og anlagt vei som han stiller til disposisjon for hyttebrukere mot et vederlag han selv fastsetter. Regelen i dette ledd må forstås slik at den enkelte bruker, selv om han står utenfor eierskapet til veien, plikter å betale brukervederlag. Samtidig må regelen forstås slik at brukeren ikke skal være avskåret fra å gjøre sine interesser gjeldende, og skal kunne få prøvet rimeligheten av det pålagte vedlikeholdstilskudd for skjønnsretten. Bruker kan kreve skjønn om han er uenig i vedlikeholdsbidraget. Regelen bør leses slik at § 55 får anvendelse for den enkeltes rettigheter og plikter så langt reglene passer, også der veiholdet er organisert på en annen måte enn etter det mønster som er gitt i § 55.”

 

Puuhh... Dette ble langt, gitt Men hensikten er å vise at det finnes et mangfold av interesser i en slik sak. Det er mange hensyn å ta. Jeg håper at dette er til noe hjelp, selv om det krever en litt aktiv innsats av trådstarteren for å lese gjennom innlegget mitt og trekke ut essensen av det han mener er relevant for sitt tilfelle. Jeg har forsøkt å utheve den teksten som jeg mener kan være av interesse.

Endret 8. september 2008 av Gaidaros

[OlaOlablakken]

Hvor lang er veien det er snakk om ?

 

Det letteste er vel å ta total-summen,og dele på antall boliger langs veien...ingen vits i å være smålig i en slik situasjon,samt lage et juridisk dokument som ingen forstår noe av allikvel :-)

[mrkorsnes]

Hvor lang er veien det er snakk om ?

 

Det letteste er vel å ta total-summen,og dele på antall boliger langs veien...ingen vits i å være smålig i en slik situasjon,samt lage et juridisk dokument som ingen forstår noe av allikvel :-)

 

Veien er ca 40 m og firmaet som kom med anbud på snørydding krever ca 15.000 kroner for

å ha den ryddig vinteren gjennom. Det er 3 boliger som bruker veien, Han som bor innerst har

leieboere som kjører ofte. Er ikke de "brukere" som skal være med å betale ?

 

Han som bor innerst tar det som en selvfølge at regningen skal deles likt på oss tre som har boliger

og at leieboerne - som kansklje bruker veien mest - skal slippe gratis (eller betale via husleien

som han får). Dette var liksom ikke noe å diskutere på møtet vi hadde om saken :-)

 

Kjekt å være generøs - men man har også dårlig erfaring med å bli oppfattet som gofjott :-)

 

Kunne noen først avklare spørsmålet om leieboerne ? Er ikke de brukere som skal bidra ?

 

Jeg er ute etter de juridiske argumentene her. Saken ender gjerne med at jeg kjøper

snøfreser og tar på meg å rydde gratis for de andre :-) Kunne aldri tenkt meg

å kreve penger av naboene.

Endret 8. september 2008 av lulus

[klilleng]

Kunne noen først avklare spørsmålet om leieboerne ? Er ikke de brukere som skal bidra ?

Du kan neppe kreve leieboerne direkte for penger til snørydding. Husleieloven §3-1 spesifiserer at husleien skal være et fast beløp. Unntak for deling av kostnader til elektrisitet og brensel. Snørydding er ikke elektrisitet og brensel. Det er naboen som er sameier, og det er han dere må kreve betalt av.

 

I utgangspunktet ville jeg nok tro det er vanlig å gjøre det enkelt; dele utgiftene likt, selv om noen bruker en større del av veien. Når det er mange leieboere som er med på å slite ned veien, høres det urimelig ut at dere andre skal dekke kostnadene for dette. Utleier bør bruke noe av leieinntekten for å betale for den økte slitasjen.

 

Sykt grundig svar, Gaidaros.

 

 

PS: Du skriver at et firma vil ha 15.000,- for å rydde veien. Hvem er det kommunen bruker til snørydding? Her hvor jeg bor er det faktisk en del lokale bønder som har avtale med kommunen om snørydding. De rydder gjerne private veier i samme slengen (mot avtale), og er så vidt jeg vet betraktelig billigere enn prisen du har fått... Kan muligens lønne seg å sjekke litt rundt.

Endret 8. september 2008 av klilleng

[mrkorsnes]

Kunne noen først avklare spørsmålet om leieboerne ? Er ikke de brukere som skal bidra ?

Du kan neppe kreve leieboerne direkte for penger til snørydding. Husleieloven §3-1 spesifiserer at husleien skal være et fast beløp. Unntak for deling av kostnader til elektrisitet og brensel. Snørydding er ikke elektrisitet og brensel. Det er naboen som er sameier, og det er han dere må kreve betalt av.

 

I utgangspunktet ville jeg nok tro det er vanlig å gjøre det enkelt; dele utgiftene likt, selv om noen bruker en større del av veien. Når det er mange leieboere som er med på å slite ned veien, høres det urimelig ut at dere andre skal dekke kostnadene for dette. Utleier bør bruke noe av leieinntekten for å betale for den økte slitasjen.

 

Sykt grundig svar, Gaidaros.

 

 

PS: Du skriver at et firma vil ha 15.000,- for å rydde veien. Hvem er det kommunen bruker til snørydding? Her hvor jeg bor er det faktisk en del lokale bønder som har avtale med kommunen om snørydding. De rydder gjerne private veier i samme slengen (mot avtale), og er så vidt jeg vet betraktelig billigere enn prisen du har fått... Kan muligens lønne seg å sjekke litt rundt.

 

Blir konklusjonen din at den innerste naboen, som har leieboere, skal betale ekstra

for leieboerne (som altså kan sies å ha inkludert snørydding i husleien) ?

 

Ja firmaet er svindyre. Enden på visa blir vel at jeg kjøper snøfreser og rydder gratis for alle de andre,

men jeg liker å forstå det juridiske her. Naboen argumenterer for at leieboerne ikke skal betale noe

(indirekte via husleien). Jeg for min del synes det er litt dårlig folkeskikk å kreve fra naboer

noe som en (kanskje) slettes ikke har rett på. Kunne en god regel være at regningen kunne deles på 4

(3 naboer og 1 leietaker) og den innerste naben betale altså for 2 andeler (for sine leielakere

og seg selv) ?

 

Krever forresten ikke kommuner ekstra for renovasjon når en har leieboere ?

Endret 9. september 2008 av lulus

[Gaidaros]

Kunne noen først avklare spørsmålet om leieboerne ? Er ikke de brukere som skal bidra ?

Leieboeren er en bruker på lik linje med dere andre. Men i motsetning til dere andre (formoder jeg) har han ingen eierinteresser i veien, kun brukerinteresser. Han betaler husleie som skal dekke slike omkostninger, akkurat som Klilleng sier i sitt innlegg. Det er utleieren som skal betale hans part av vedlikeholdet, for så å kreve det inn via husleia (men det er jo ikke deres problem). Dermed blir dere 4 brukere til å bruke veien. Problemet er å fordele kostnadene rettferdig mellom dere. Som Klilleng (og jeg) har sagt tidligere, så er det ikke rimelig at den som bare bruker 5 meter av veien skal være med på snørydding på hele veien. Nå kan det virke som et fillebeløp å starte en hel prosess over om brøkmessig fordeling av kostnader, men hva skjer den dagen dere må asfaltere hele veien til ørten tusen kroner? Skal dere da fordele kostnadene som sist? De som har mest å vinne vil jo fremheve at det ikke er noen vits i å forandre på tidligere rutiner, så som ved snøbrøyting.

Og jeg lar Erik Gauer utdype dette.

Note (153)

Ved Erik Gauer

”«Brukar eller den som har bruksrett» innebærer at enhver som faktisk bruker veien omfattes av bestemmelsen, – både de med formell veirett, de som utøver tålt (precario) bruk, og tilfeldige «engangsbrukere» som pålegges å betale bompenger.”

 

 

Jeg er ute etter de juridiske argumentene her.

I Herrens navn, da mann... Du kunne knapt ha fått et mer utfyllende knippe av juridiske argumenter enn de du fikk av meg i post 3. Du må rett og slett sette deg ned og lese svaret om igjen. For å gjøre det litt lettere for deg skal jeg gjengi den delen som er mest relevant for deg. Det er Veglovens § 54 som er hjemmelen. Igjen uthever jeg det som er relevant for din problemstilling:

§ 54. Når privat veg blir brukt som sams tilkomst for fleire eigedomar, pliktar kvar eigar, brukar eller den som har bruksrett, kvar etter same høvetal som gjeld for den bruk han gjer av vegen, å halde vegen i forsvarlig og brukande stand. Det blir med dette ikkje gjort endring i rettar som måtte vere vunne, eller i føresegner som elles måtte vere gitt for vedlikehaldet av vegen. Plikta kan oppfyllast med yting av materiale eller arbeid eller med betaling av pengar....

 

Og hvis dere ikke blir enige, så kan dere la retten avgjøre dette ved skjønn. Jfr:

§54

........

Det som i første ledd er fastsatt om vedlikehaldet av vegen, skal på same vilkår gjelde også for utbetring av privat vei. Blir dei interesserte ikkje samde om korleis plikta til vedlikehald eller utbetring skal fordelast, kan kvar av dei krevje at desse spørsmåla skal avgjerast ved skjønn. Er slik avgjerd og avgjerd etter § 53 tredje ledd teke etter reglar i § 55, må skjønn vere kravd innan tre månader etter at mottakaren fekk melding om avgjerda eller kunne ha gjort seg kjent med ho og om fristen.

Når fem år er gått sidan bindande avgjerd er tatt etter reglane i § 55 eller sidan siste skjønn, kan dei interesserte eller veglaget krevje ny avgjerd eller nytt skjønn

 

Før vi går videre med spørsmålet om fordeling av kostnadene, er det flere spørsmål som står ubesvart:

1) Hvordan fordeles kostnadene til vedlikehold og utbedring pr. dags dato?

2) Hvordan er eierinteressene fordelt. Har noen av brukerne avsatt grunn da veien ble utbygget, og foreligger det avtaler om hvordan veibruken skulle oppfylles i fremtiden?

3) Hvordan ble veikostnadene fordelt da veien ble bygget?

4) Finnes det et veilag for veien?

 

Først og fremst er det viktig at dere klargjør problemstillingen og avklarer fremtidige konflikter. Jfr:

Terje

”… Tenk praktisk og langsiktig. Det er viktig at alle parter tar ansvar for vedlikeholdet i forhold til den bruken de har på veien. Anbefaler at dere blir enige om et oppsett over andelen den enkelte skal stå ansvarlig for av vedlikeholdskostnadene, f.eks. slik at den som bor inners i veien har en forholdsmessig større andel av kostnadene enn den som bor ytterst.Ofte kan det også være behov for å ta inn punkter om parkering.Med mindre det er helt uaktualt at det kan tilkomme flere brukere på veien, ville jeg også tatt inn noe om hvordan dere vil forholde dere til eventuelle nye brukere. Da slipper dere at det kan bli et diskusjonstema hvis f.eks. en av naboene skiller ut en tomt og bruken på denne andele fordobles…”

Men så oppstår problemet om hvordan man regner ut "høvetallet" i forhold til brukernes "bruk" av veien. Vel, dette står utfyllende i mitt svar i punkt 3, men igjen skal jeg gjengi det for deg med uthevninger:

Note (154)

Ved Erik Gauer.

”Den enkeltes del av vedlikeholdsplikten fastsettes som et «høvetal» eller som en brøk av det hele. Hovedprinsippet er at kostnadene skal fordeles forholdsmessig mellem brukerne alt etter hvor omfattende den enkeltes bruk er. Regelen har vært oppfattet som å fastslå en «leddvis» kostnadsfordeling, hovedsakelig basert på hvor stor avstand bruken strekker seg over. Samtidig skal det skjønnes over denne vurderingen. En almindelig nyttevurdering er relevant, sml. saml. § 9. Dette er en kilde til endeløse diskusjoner, og vi gir her veiledning og forslag til løsning på enkelte typer problemer. Eksempel 1: Man kan tenke seg veien som strekker seg innover landskapet, der gårdsbruk, småindustri og boliger ligger som perler på en snor langs veien. Her gjelder prinsippet om leddvis vedlikeholdsplikt. Den som har kortest vei betaler minst, og den som har lengst vei betaler mest. I skjønnspraksis er det rikelig med eksempler på at skjønnsretten har brukt meterstokken, og deler byrdene nærmest matematisk mellom brukerne alt etter antall brukere og det antall meter eller kilometer det er fra utgangspunktet frem til eiendommen. I tillegg bør man justere den enkeltes part etter arten av den bruk som utøves ved å ta utgangspunkt i en tenkt «normalbruk». Gårdbrukeren som driver binæring som trailersjåfør, må tåle et tillegg. Gårdbrukeren som kjører frem tømmer må tåle et tillegg. Handelsgartneriet som ligger innerst i veien og forårsaker kundetrafikk sommeren igjennom, må tåle et tillegg. Eksempel 2: Man kan tenke seg et villaområde som omfatter flere veier og kanskje et par hundre boligenheter. Boligtrafikken er dominerende, men man har også butikk, barnehage, posthus, og brygge- og opplagsplass for fritidsbåter. I et slikt tilfelle er det lite egnet å fordele kostnadene etter antall meter som trafikkeres. Man bør ta utgangspunkt i at en husstand utgjør en bruksenhet uavhengig av om det er kort eller lang vei til utgangspunktet. Det er ingen grunn til å sondre mellom en husstand i en frittliggende enebolig og en husstand i et rekkehus. En villa med to leiligheter, og en «generasjonsbolig» med to leiligheter, utgjør begge to bruksenheter. Det er nærmest en håpløs oppgave å differensiere mellom enkelte bruksenheter. Man bør skjære alle bruksenheter over en kam slik at den barnerike familie med flere biler betaler like meget som den som bor alene. Den gamle damen som bor alene i villaen og ikke eier bil, har like stort behov for et ryddet og opparbeidet veinett som alle andre, og bør utgjøre en bruksenhet. I praksis er det vanlig å beregne et tillegg hos den som driver utleievirksomhet. Annen virksomhet bør vurderes etter intensiteten i bruk, sammenlignet med en «standard» husstandsenhet. Hvis butikken, posthuset og båtplassen hovedsakelig trekker brukere fra lokalområdet, bør man kanskje være varsom med å gjøre tillegg til bruksenheten. Men kommer brukerne utenfra, kan f.eks. båthavnen representere fem bruksenheter, butikken ti bruksenheter osv. Det hele må selvsagt vurderes konkret, og det går an å forhandle om spesielle løsninger som å dele på bestemte vedlikeholdsoppgaver. Man bør søke å legge opp til standardsatser og grovinndeling for alle bruksenheter i de større veilag. I de små veilag, opp til 30-40 bruksenheter, kan det være aktuelt å detaljere satsen for de enkelte bruksenheter. Eksempel 3: Det kan enkelte ganger oppleves som urettferdig at alle skal betale det samme, og løsningen kan da være å dele brukerne opp i soner etter avstand fra utgangspunktet, og prisdifferensiere på denne måten. Sone 1 utgjør de som bor nærmest utgangspunktet, sone 2 utgjør den store mellomgruppen, og sone 3 består av de som bor lengst unna. På samme måte kan man dele brukerne opp i klasser etter brukens art, slik at hyttebrukeren er i klasse 1, boligbrukeren i klasse 2, gårdbrukeren i klasse 3, butikken, verkstedet, sandtaket og idrettslaget i klasse 4 osv. Eksempel 4: Atkomst til offentlige friområder, badeplasser og turområder går ofte over private veier som også tjener som atkomst for boliger m.m. Det synes gjennomgående å være konflikt mellom de fastboende og det offentlige om parkeringsproblemer og den økonomiske delingen av oppgavene. Hvis den offentlige bruken eller allmenhetens bruk er dominerende, anbefaler vi at kommunen tar hele vedlikeholdsansvaret, og så krever inn et alminnelig vedlikeholdstilskudd fra faste brukere. Eksempel 5: På fjellet er det alminnelig å innkreve fast bompengevederlag av engangsbrukeren og så differensiere på årsvederlaget mellom hytteboere, gårdbrukere, stølsbrukere, skogbrukere osv., og benytte et system som kombinerer systemet med sone og klasse som beskrevet i eksempel 3.”

Hvis dere ikke blir enige, så kan dere forlange at et veilag dannes. Og hvis dere fremdeles ikke blir enige, så kan dere la retten avgjøre det, eller visa versa.

 

Hvis du fremdeles har spørsmål kan vi diskutere videre. Men det blir tungvint å besvare de samme spørsmålene hver gang. Ta deg tid til å gå gjennom det materialet som du har fått fremlagt, og les også ytterligere i de linkene som er vedlagt.

[mrkorsnes]

Da blir min "matematikk" slik:

 

Veien kan deles i 3 deler hvorav den som bor ytterst (A) har 1 del/"enhet". Vi (B) som bor i midten

bruker 2 enhet, og de to som bor ytterst (C og D, som er leieboer) bruker 3 enheter av veien.

Alle skal betale likt for hver "enhet". Altså fordeling slik: A : 1 del, B 2 deler, C 3 deler og D 3 deler.

Til sammen er det da 9 deler og siden C betaler for D (men får dekket inn via husleien) så må han

betale 6/9, B 2/9 og A 1/9. Gjort om til penger fordeles kr 15.000 slik:

 

A: kr 1666

B: kr 3333

c: kr 10.000

 

Enig ?

Endret 9. september 2008 av lulus

[Gaidaros]

Da blir min "matematikk" slik:

 

Veien kan deles i 3 deler hvorav den som bor ytterst (A) har 1 del/"enhet". Vi (B) som bor i midten

bruker 2 enhet, og de to som bor ytterst (C og D, som er leieboer) bruker 3 enheter av veien.

Alle skal betale likt for hver "enhet". Altså fordeling slik: A : 1 del, B 2 deler, C 3 deler og D 3 deler.

Til sammen er det da 9 deler og siden C betaler for D (men får dekket inn via husleien) så må han

betale 6/9, B 2/9 og A 1/9. Gjort om til penger fordeles kr 15.000 slik:

 

A: kr 1666

B: kr 3333

c: kr 10.000

 

Enig ?

Dette er jo absolutt en måte å gjøre utregningen på. Men da tas det ikke hensyn til hvor mye vei hver enkelt bruker faktisk bruker, bare parter.

En annen, og kanskje mer rettferdig måte er følgende:

Man måler opp veilengden frem til hver enkelt bruker. Aktørene er de samme. La oss si at A bor 10 meter fra veiens begynnelse, B bor 15 meter fra A (altså 25 meter fra begynnelsen) og C og D bor da 15 meter fra B (altså 40 meter fra utgangspunktet).

 

Det koster altså kr. 15 000,- å brøyte hele veien. Det utgjør dermed kr. 375,- pr. meter. De 10 første meterne frem til A koster kr. 3750,- å brøyte. Alle de fire brukerne benytter denne veistubben og den forholdsmessige andelen for vil da utgjøre kr. 3750,-/4 = kr. 937,50 for A,B,C og D.

 

Den neste veibiten er på 15 meter og til en kostnad av kr. 375,- pr. meter utgjør brøytingen kr. 5625,- . Det er kun B,C og D som bruker denne veibiten, så det er kun dem som betaler for brøytingen av denne delen. Den forholdsmessige delen for B,C og D utgjør da kr. 5625,-/3 = kr. 1875,- for veistubben A-CD.

 

Den siste veistubben fra B og frem til C og D er på 15 meter og utgjør summen kr. 5625,-/2 = kr. 2812,50 som hver enkelt av dem skal betale.

 

Hver enkelts forholdsmessige del utgjør da:

A (fra utgangspunkt og frem til A = 10 meter) = kr. 937,50 (1/4 kostnad)

 

B (fra utgangspunkt og frem til A) = kr. 937,50 (1/4 kostnad

(fra A og frem til B = 15 meter) = kr. 1875,- (1/3 kostnad)

= kr. 2812,50

 

C (fra utgangspunkt og frem til A) = kr. 937,50 (1/4 kostnad)

(fra A frem til B) = kr. 1875,- (1/3 kostnad)

(fra B frem til C og D = 15 meter) = kr. 2812,50 (1/2 kostnad)

= kr. 5625,-

 

D betaler det samme som C = kr. 5625,-

 

Forutsatt at disse målene stemmer (dette var jo bare et eksempel, man kan sette inn de reele målene i regnestykket) så vil det si at nabo A betaler minst og du selv (nabo B) betaler et passelig beløp mens din kjære nabo skal betale kr. 11 250,- i snørydding så lenge han legger beslag på to bruksenheter. Hva som skjer den dagen hybelen ikke er utleid, ja si det. Det må dere bli enige om. Det finnes flere løsninger på det. Jeg ville slettes ikke ha godtatt en vilkårlig inn- og utmeldelse av veilaget ut fra en svingning i utleiemarkedet. Det krever en ganske omfattende, permanent og langsiktig omgjørelse, spør du meg. Det blir jo på samme måte som om en tomannsbolig blir gjort om til en enebolig.

[mrkorsnes]

Dersom en antar at A bruker 1/3 av veien og B 2/3 og C og D 3/3 av veien, blir vel

rekneskyttek slik (jeg rotet vel litt ovenfor):

 

 

A deler "sin" del med 4 og skal derfor betale 1/4 av 1/3 av totalbeløpet = 1/12 av totalbeløpet.

Tilsvarende skal B betale 1/12 + 1/9 av totalbeløpet. C og D skal betale 1/12 + 1/9 + 1/6 hver.

Dette skulle gi:

 

A: kr 1250

B: kr 2916

C: kr 10.833 (som også dekker leieboer D sin andel).

[Gaidaros]

Dersom en antar at A bruker 1/3 av veien og B 2/3 og C og D 3/3 av veien, blir vel

rekneskyttek slik (jeg rotet vel litt ovenfor):

 

 

A deler "sin" del med 4 og skal derfor betale 1/4 av 1/3 av totalbeløpet = 1/12 av totalbeløpet.

Tilsvarende skal B betale 1/12 + 1/9 av totalbeløpet. C og D skal betale 1/12 + 1/9 + 1/6 hver.

Dette skulle gi:

 

A: kr 1250

B: kr 2916

C: kr 10.833 (som også dekker leieboer D sin andel).

Ja, dette er helt korrekt. (Jeg fikk vel heller ikke med meg at du rotet i første post) Men du forutsetter at veibruken utgjør en ideel, og lik tredjepart ( 13.33 meter) for alle brukerne. I virkeligheten vil det vel være ulike avstander for hver enkelt husstand. Så det mest rettferdige er min utregning, som nok kan utregnes på en mer elegant måte. Man regner da ut hver enkelts avstand i parter i forholdtall til de andre (slik du har gjort) og utregner i felles brøk.

Men mine tanker var å oppsette regnestykket slik at enhver avstand til eiendommene kunne varieres på en lettfattelig og forståelig måte.

Endret 10. september 2008 av Gaidaros

[mrkorsnes]

Nå kom det opp et nytt spørsmål i saken:

 

Vår nabo sier at vi har plikt til å bidra med snørydding på felles

vei også dersom vi er burtreist en vinter (og altså ikke bruker veien

når vi er burtreist).

 

Er dette riktig (juridisk sett) ?

[klilleng]

Er dette riktig (juridisk sett) ?

Ja, antakeligvis. Hvis veien er et privat sameie har alle plikt til å bidra med vedlikehold.

 

Kan du ikke bare høre med de som brøyter den kommunale veien, om de kan svippe innom deres lille vei også?

Burde være billigere enn 15.000,-..

[mrkorsnes]

Er dette riktig (juridisk sett) ?

Ja, antakeligvis. Hvis veien er et privat sameie har alle plikt til å bidra med vedlikehold.

 

Men hvordan harmonerer dette med Vegloven §54 som sier at en skal betale

i henhold til bruken ?

 

Dersom en ikke bruker veien så må en likevel bidra/betale ?

 

Jeg forstår jo at en kan inngå en avtale/kontrakt som sier at en skal betale

uavhengig av bruken. Slik er det jo gjerne i borettslag og hvor en betaler

husleie uansett om en er burtreist etc - da har en signert en "beboer-avtale"

hvor plikter og rettigheter er definert. Dette kan gjerne

slå ut urettferdig (men er mulig å administrere). Kommunen krever også

betaling for renovasjon uavhengig av hva en gjør etc. Jeg tror det også

finnes regulerte hyttefelt hvor en må betale for snø-brøyting selv om

en aldri har nytte av det.

 

Men Vegloven definerer vel hva dine naboer kan kreve av deg - når du ikke

har inngått noen spesiell kontrakt med dem og når en ikke implisitt har

påtatt seg å oppfylle spesielle reguleringer ved kjøp/overtagelse av eiendom?

Endret 14. september 2008 av lulus

[klilleng]

Men hvordan harmonerer dette med Vegloven §54 som sier at en skal betale

i henhold til bruken ?

Mulig vegloven er en spesialisering av sameieloven i så måte. Der er jeg nok på for dypt vann til å si noe klart, tror jeg.

[Gaidaros]

Men hvordan harmonerer dette med Vegloven §54 som sier at en skal betale

i henhold til bruken ?

 

Dersom en ikke bruker veien så må en likevel bidra/betale ?

Ja, det må du. Hvis du leser § 54 nøyere så vil du se at du må betale selv om du bare er berettiget til bruk.

§ 54. Når privat veg blir brukt som sams tilkomst for fleire eigedomar, pliktar kvar eigar, brukar eller den som har bruksrett, kvar etter same høvetal som gjeld for den bruk han gjer av vegen, å halde vegen i forsvarlig og brukande stand.

[mrkorsnes]

Men hvordan harmonerer dette med Vegloven §54 som sier at en skal betale

i henhold til bruken ?

 

Dersom en ikke bruker veien så må en likevel bidra/betale ?

Ja, det må du. Hvis du leser § 54 nøyere så vil du se at du må betale selv om du bare er berettiget til bruk.

§ 54. Når privat veg blir brukt som sams tilkomst for fleire eigedomar, pliktar kvar eigar, brukar eller den som har bruksrett, kvar etter same høvetal som gjeld for den bruk han gjer av vegen, å halde vegen i forsvarlig og brukande stand.

 

Ikke det at jeg har tenkt å lure meg unna betaling, men dette forsto jeg ikke.

"....kvar etter same høvetal som gjeld for *den bruk han gjer av vegen*,..." betyr vel at dersom en ikke bruker veien, så skal en ikke betale ?

[Gaidaros]

Ikke det at jeg har tenkt å lure meg unna betaling, men dette forsto jeg ikke.

"....kvar etter same høvetal som gjeld for *den bruk han gjer av vegen*,..." betyr vel at dersom en ikke bruker veien, så skal en ikke betale ?

Hmm... jeg skjønner poenget ditt. Dermed er mitt svar ovenfor litt for bombastisk. Men samtidig blir ditt spørsmål alt for forenklet.

Men nå er du vel over i en hypotetisk situasjon. Jeg formodet at dere brukerne var nogenlunde likestilt i forhold til bruken av veien. Loven legger altså opp til at du kan kreves både for bruk så vel som for eierpart. Det er altså både partsdeler som er delbare, men også nyttedeler. Problemet er å finne en felles delingsmodell der både part og nytte kan beregnes. Det finnes ikke noe fasitsvar på ditt spørsmål. Loven ramser opp de som skal betale, men metoden for utregningen er, som du sikkert har forstått overlatt til de involverte.

 

Det er flere modeller som kan benyttes, jfr. innlegg 3 som oppsetter enkelte eksempler. Det er ingenting i veien for å benytte bompengeordning for å fordele utgiftene. Det blir jo mest rettferdig, "pay pr. way" (eller noe sånt). Men du må tenke langsiktig og praktisk. Det er jo ikke bare snøbrøytingen som blir gjenstand for kostnadsfordelinger, men også vedlikehold og utbedring for en vei som er helårsbasert. Skal man ha spesialordninger for hvert tilfelle som måtte dukke opp, eller skal man forsøke å favne videst mulig. Hvis man da skal differensiere innenfor ”normalbruken”, så kan det hele fort bli altfor komplisert til å kunne gjennomføre. Det bør legges opp til et kompromiss som alle parter kan leve med.

 

Som nevnt i post 3: Hovedprinsippet er at kostnadene skal fordeles forholdsmessig mellom brukerne alt etter hvor omfattende den enkeltes bruk er. I tillegg bør man justere den enkeltes part etter arten av den bruk som utøves ved å ta utgangspunkt i en tenkt «normalbruk». Så her er ditt spørsmål berettiget. Man bør se på om partene (forhåpentligvis har vi nå kommet frem til en metode for å finne hvilke eierparter som hver enkelt part svarer for) differerer fra ”normalbruken” i så stor grad at deres omkostningsandel skal reduseres tilsvarende. I så fall kan/bør det tas hensyn til det

Dvs. at den brukeren som bor i Spania hele vinteren finner det urimelig at han skal betale for snøbrøyting i det hele tatt (men hva da med vedkommende som ser etter huset for deg og som benytter veien), mens utleienaboen din finner det like urimelig at han skal betale for leieboeren sin som er spreke fru Olsen som er ihuga jogger, som går på ski om vinteren, og som ikke har bil, og som derfor gir beng i hele veien (men hva da med hennes gjester som har bil). Man kan jo også tenke seg at det er en fritidsbolig midt i veien og de andre er heltidsboliger. Det er urimelig at vedkommende som benytter veien kun i feriene skal betale like mye som dem som benytter den daglig. Det er masse scenarier. Det finnes ikke fasitsvar og det gis rom for å finne frem til felles avtaler. Men hele tiden kan enhver av partene overlate dette til skjønn.

 

I hvor stor grad skal man tenke egoistisk i stedet for å tenke samarbeid og resultatorientering er jo opp til hver enkelt. Det hele kan bli så detaljert at det er uhåndterlig. Veien ble vel i første omgang bygd for felles benyttelse av alle partene etter en tenkt normalbrøk. Dette vil være første tilnærming til problemet og det bør være den avtalen som bør danne utgangspunkt for kostnadsfordelingen.

Endret 15. september 2008 av Gaidaros

[Isbilen]

15000/40 blir 375 kroner meteren. Man kunne sagt at alle tre spleiser på de første meterne frem til førstemann, de to siste på meterne frem til andremann, og sistemann betaler resten helt selv. Men da slipper førstemann litt vel billig unna. Han har jo samme nytte av snømåkingen som alle de andre (å komme seg ut på hovedveien), så han burde nok betale litt mer per meter enn sistemann. Akkurat hvor ofte man kjører ville ikke jeg tenkt så mye på siden veien er der hele tiden og det ikke blir dyrere å måke den jo mer den brukes.

 

Hva hvis dere deler opp de 15000 i to deler? Den ene står for meterne og den andre står for nytten. Da får dere 7500/40=187,50 per meter for måkingen, som fordeles etter modellen ovenfor, og 2500 for nytten.