Selvmord/død - Litt tanker og slikt rundt temaet

[Gjest Den_hvis_navn_burde_være_unevnt]

Nøyaktig hva en person tenker og føler er det kun han eller hun det gjelder som kan vite. Det er fullt mulig å opparbeide en nokså overbevisende "skuespillerteknikk" og på den måten gi ens nærmeste inntrykket av at situasjonen er langt mindre alvorlig enn den reelt sett er. Hvorfor enkelte gjør dette kan man ikke gi noe fasitsvar på, da det selvsagt kan være flere årsaker. Man vil kanskje skjerme de en bryr seg om, tenker at falsk lykke er bedre enn ingen lykke o.s.v.

 

Alle folk er forskjellige. Noen er fra naturens side psykisk sterkere enn andre. Noen har bedre forutsetninger for å komme raskt ut av en emosjonell krise, da enkelte mennesker rett og slett er mer optimistisk/lykkelig anlagt (slik jeg ser det i hvert fall). Det jeg vil frem til er at smerteterskel varierer veldig fra person til person. Synes at kommentarer som "Du er en idiot fordi du lar deg knekke av så lite" vitner om manglende innsikt. Hva vet vel du om hvordan personen føler seg oppi det hele? Hva h*n føler er nemlig svært vesentlig her. Man bør absolutt ta dette i betraktning før man dømmer et annet menneske. Fordommer kan vel sies å være det siste en selvmordskandidat trenger. En vil heller bli møtt med forståelse og en utstrakt hånd.

 

Tanker om døden er ikke uvanlig. De aller fleste har nok gjort seg opp forestillinger om hva som skjer når en dør: Opphører en å eksistere? Fortsetter sjelen reisen i en annen dimensjon? Begynner en et nytt liv i et annet legeme (reinkarnasjon)? eller lignende. Tanker om dette kan på mange virke skremmende. En person som begår selvmord, eller forsøker å ende sitt liv er en som enten aldri har latt seg skremme av dette evnt. har overvunnet denne frykten. Sånn sett kan vi si at folk som tar livet av seg er sterke, da en slik avgjørelse krever mye mot og viljestyrke. De fleste folk klamrer seg fast til livet, ettersom det er hva vi kjenner til. Døden er mer skremmende, fordi den er ukjent. Vi kan tro både det ene og andre, men når alt kommer til alt vet ingen av oss helt hva vi egentlig går til.

 

Jeg har selv vært innom tanken på selvmord. Har vurdert det sterkt, men aldri gått til det drastiske steget å faktisk gjøre alvor av tankene. Livet har ikke alltid smilt til meg. Også i det siste har det møtt meg med en kald skulder og noen ganger får jeg bare lysst til å gi opp hele greia. Det som holder meg oppe nå er håpet om bedre tider, samt vennene og familien min. Jeg har blitt litt sittende fast de siste årene. Har slitt med psykiske problemer, hatt tungt for å være sosial, komme i kontakt med nye folk, arbeide o.s.v. Men jeg håper ting kan bli bedre om jeg gjør alt som står i min makt for å forandre innstilling, er tålmodig og rett og slett tar tiden til hjelp.

 

Tror jeg har skrevet nok nå. Burde nok ha stoppet lenge før, men dette er en problemstilling som engasjerer meg og når jeg først får mange tanker oppi huet kan jeg skrive til krampa tar meg...

[Gjest Gjest]

Jeg har ikke særlig nære venner, aldri kysset en annen jente, jeg er rundt(+- 7 år) 25 år, studerer noe jeg absolutt ikke har interesse for, vet ikke hva jeg skal utdanne meg til, har store sosiale problemer, føler jeg at folk ser på meg så starter jeg å svette, rødme og føler for å komme meg raskest mulig ut fra sitasjonen. Innser at jeg ikke kommer til å lykkes, har følt dette i snart 5-6 år nå, det er ikke noe impulsivt fra min side.

 

Det er mange som har det sånn. Alle der ute er faen meg ikke så vellykket som de skal ha det til. Jeg satt selv 3 år i studietiden uten kjæreste, langt fra kompiser og familie og med store tvil til om denne retningen var noe for meg. Det er utrolig hvor langt ned man klarer å trekke seg selv.

 

Sosiale problemer kan man trene seg opp til å takle; begynn på sats, bli med i røde kors, eller ett eller annet rart der man tvinger seg til å treffe andre folk. Er ikke så mange ord man trenger å veksle med noen før man blir flinkere. Jeg klarte knapt å gå inn i et klasserom på VGS uten å føle at verden gikk under, nå kan jeg hoppe rett opp og prate med en hel sal av folk. For min del tror jeg det å begynne med klatring var det lureste jeg har gjort; man får rørt seg litt og treffer folk i passelige doser. Trening mot depresjon funker for ganske mange.

[theoriginalAidskake]

Jeg syntes ikke det er egoistisk. Eller, stort sett ikke. Er man etterlatt kan man føle seg forlatt til tider. "Heldigvis" etterla venninnen min seg et brev, og det har hjulpet pårørende i ettertid. Statistikk viser at de færreste etterlater selvmordsbrev, og det er ikke i alle tilfeller de er noe særlig å lese. Med det mener jeg - at de pålegger skylda på mennesker som ikke har gjort noe galt.

 

Egoistisk syntes jeg ikke det er. Man kan ikke leve for noen andre enn seg selv. Jeg mener ikke svaret er å ta livet av seg, men å oppsøke hjelp. Det kan alltid bli bedre. Dessverre er det vanskelig for ca 500 nordmenn hvert eneste år.

[Frankium]

Diskusjonen er på mange måter absurd; er det egoistisk å ta sitt eget liv?

Er det egoistisk å dø av hjerte/kar sykdommer?

Jeg vil anta at de aller fleste som begår selvmord er i en form for ubalanse, og vil i de fleste tilfeller kunne defineres som for dårlig til å ta vare på seg selv. De har gått seg fast i egne tankemønstre og ser ingen annen utvei. Det er alltid en utvei. Det er alltid andre alternativer enn selvmord. Svært få mennesker har kommet til et veikryss hvor det eneste faktiske valget er å ta sitt eget liv, selv om det kanskje virker sånn for den det gjelder. Kan man da kalle det egoisme?

[Skugga]

Ettersom alle menneskelige handler er preget av egoisme, ja.

Og hjertesykdommer er ikke selvforskyldt.

[Frankium]

Og hjertesykdommer er ikke selvforskyldt.

Bingo - men er selvmord selvforskyldt når det er et resultat av (psykisk)sykdom? Som jeg sier i innlegget mitt, så er det svært få som kommer i en situasjon der det faktisk er bare selvmord som er alternativet. De bare ser ingen andre utveier og trenger hjelp. Det er ikke lengre en villet handling personen ville gjort dersom han/hun ikke var syk.

Er det da egoistisk?

Endret 26. september 2008 av chrjoha

[Skugga]

Hvis det er som følge av depresjon så handler man jo ikke ubevisst, bare irrasjonelt, ergo er det fremdeles selvforskyldt. Man -vil- dø. Man skrur heller ikke av sin biologiske natur.

 

Ellerno.

Endret 26. september 2008 av Skugga

[Frankium]

Hvis det er som følge av depresjon så handler man jo ikke ubevisst, bare irrasjonelt, ergo er det fremdeles selvforskyldt. Man -vil- dø. Man skrur heller ikke av sin biologiske natur.

Jeg er enig, man har et ønske om å dø, men det er på falske premisser.

Jeg er ikke enig i at det teller som egoistisk - man er vel på en måte lurt til det da?

[Skugga]

Man influeres veldig av depresjonen som får en til å tenke og føle og gjøre ting man ved sine "fulle fem" antakelig neppe ville overveid. Man lurer på en måte seg selv ja

[Gjest Gjesten]

Noterer at det er et skille på postere her, dels mye konstruktivt, dels ren harselering med mennesker i krise/vart i krise/hatt eller har det kjipt.

Bravo til de forsnevnte, og de andre som snakker om nakkeskudd etc, jeg mangler nesten ord,rett og slett ufyseligt.

 

Sier som jeg sa til mennesker som tok meg pga et mindre handikapp, håper ikke du havner i rullestol en dag og får føle det på kroppen selv.Dette er ment som en metafor, det vil si i oversatt betydning.Klarer sikkert og "misstolke" dette og men det får bare være.

 

Med det ytterste av godvilje kan jeg tolke det slik at det menes slikt at mennesker som tatt sitt eget liv er egoistiske og det er etterlatte som må leve med det...klart det, personligen synes jeg det er ok om et menneske jeg elsker slipper å ha det vondt mere,slipper smerten bare ved å være levende,når mennesket det gjelder følte det slik(brev mm etterlatt).

 

Folk må mene hva dem hvil men hvis det blir et stort sprik mellom det ovenfor, og demmes egne holdninger, har dem gjort bort seg som mennesker som bevisligen mangler empati, oversatt er mindre koselige folk, og slike folk gir jeg F i.

 

For ovrigt så hvar det meg som har småborgelig slekt, og planen er nok å flytte når ekonomi og annet tillater det,for å ta vare på meg selv,blir alena da men det er nok det beste allt summert opp.

-ta vare på dere

[cyclo]

Enda en gang ryddes det i tråden. Brukerne bes holde en saklig og høfflig tone og ikke krangle med andre brukere. Særlig med tanke på trådens alvorlige tema som for mange kan være svært ømtålig.

 

Videre usakligheter, usmakligheter, krangling og off topic vil medføre kraftige reaksjoner

 

(Og som vanlig skal ikke denne posten kommenteres, send evt. en PM)

[Gjest Mastodont]

Egoistisk syntes jeg ikke det er. Man kan ikke leve for noen andre enn seg selv. Jeg mener ikke svaret er å ta livet av seg, men å oppsøke hjelp. Det kan alltid bli bedre. Dessverre er det vanskelig for ca 500 nordmenn hvert eneste år.

Psykiske problemer, ja. Hva hvis man har vondt? Tenk deg at du går til psykologen og han sier "beklager, men det er medfødt, det finnes ingen behandling, og det vil vare livet ut"? Tror du det blir bedre av det?

 

Det finnes medisiner som tar bort lysten til å dø uten at man føler seg bedre ellers. Derfor mener jeg at selvmordstanker er en egen "sykdom"/symptom, og at det blir både meningsløst og respektløst og komme med et utsagn som at "jeg hadde det mye verre, men jeg vurderte aldri å dø for det". Det blir som å si at "jeg hadde mye mer vondt i foten, men jeg fikk ikke kikhoste for det".

 

Ettersom alle menneskelige handler er preget av egoisme, ja.

Og hjertesykdommer er ikke selvforskyldt.

Men medfødte plager som er så store at man ønsker å slippe dem, de er selvfølgelig selvforskyldt, eller hva?

Hjerte/karsykdommer kan forøvrig ofte forebygges ved trening og et sunt kosthold.

 

Det finnes også andre hjertesykdommer som kanskje ikke er selvforskyldt, men som man likevel kan gjøre noe med selv. En av disse er å ha et hjerte av stein. Noen av posterne i denne tråden (gadd ikke lese hvem som skrev hva) har utvist en mangel på empati som er skremmende selv for meg, og det sier litt.

[Gjest forbanna anonym feig debatant]

Egoistisk syntes jeg ikke det er. Man kan ikke leve for noen andre enn seg selv. Jeg mener ikke svaret er å ta livet av seg, men å oppsøke hjelp. Det kan alltid bli bedre. Dessverre er det vanskelig for ca 500 nordmenn hvert eneste år.

Psykiske problemer, ja. Hva hvis man har vondt? Tenk deg at du går til psykologen og han sier "beklager, men det er medfødt, det finnes ingen behandling, og det vil vare livet ut"? Tror du det blir bedre av det?

 

Det finnes medisiner som tar bort lysten til å dø uten at man føler seg bedre ellers. Derfor mener jeg at selvmordstanker er en egen "sykdom"/symptom, og at det blir både meningsløst og respektløst og komme med et utsagn som at "jeg hadde det mye verre, men jeg vurderte aldri å dø for det". Det blir som å si at "jeg hadde mye mer vondt i foten, men jeg fikk ikke kikhoste for det".

 

Ettersom alle menneskelige handler er preget av egoisme, ja.

Og hjertesykdommer er ikke selvforskyldt.

Men medfødte plager som er så store at man ønsker å slippe dem, de er selvfølgelig selvforskyldt, eller hva?

Hjerte/karsykdommer kan forøvrig ofte forebygges ved trening og et sunt kosthold.

 

Det finnes også andre hjertesykdommer som kanskje ikke er selvforskyldt, men som man likevel kan gjøre noe med selv. En av disse er å ha et hjerte av stein. Noen av posterne i denne tråden (gadd ikke lese hvem som skrev hva) har utvist en mangel på empati som er skremmende selv for meg, og det sier litt.

 

Og jeg qouter i vilden sky her, og jeg kommer til å preike rett ifra "levra", alvorlig talt folkens, hva i helvete er det dere forsøker å oppnå med denne tråden?

Temaet som blir tatt opp er både nødvendig, krevende og helt nødvendig, ganske enkelt fordi det er ett alvorlig tema, ett tema som både er tabu og forbundet med fordommer, og omtrent det eneste temaet hvor empati ikke er påkrevet, mens Tsumanien omtrent har fått en minnemarkeringsdag hvor det å ikke ha noen følelser for det innebærer en form for utskjelling, selv om man ikke hadde noen som helst tilknytning til Thailand.

Da kommer man trekkende med empati og at man er følelsesløse mennesker etc.

 

Så fort temaet selvmord kommer på banen så er det omtrent akseptert å slenge rundt seg med at "det er egoistisk" og annet rælapreik, hva med de pårørende etter selvmordsofre?

Fortjener dem å få dette servert gang på gang?

[Gjest Gjest]

Er selvmord irrasjonelt i alle situasjoner? Nei, faktisk kan det være løsningen enkelte ganger. Ikke noe poeng å lide seg igjennom et lang liv hvis livet ikke gir noen mening eller glede. Egoistisk? Slike påstander kommer stort sett fra mennesker som kun har levd på solskinnsiden mesteparten av livet. Har man ikke kjennskap til teamet burde man heller avstå å kommentere. Blir som om en barnløs person skulle mene noe om det å miste et barn (slik som foreldrene i Baneheia-saken).

[Gjest Gjesten]

Blir for enkelt å bare dra den "psykisk syk", mer stigmatiserende uttrykk finnes vel nesten ikke.

 

De fleste mennesker har vel noen form for selvinsikt, skillet går vel mer på hvem som tar/har definisjonsmakt i gitt social setting.

 

Så per idag,i den settingen jeg har tilgang på blir jeg f,eks definiert på en måte som kort og godt er rimelig kjip for meg personligen, uten at jeg har noen definisjons-rett/makt over eget liv og leverne i den gitte sociale gruppa.

(deler av slekten)

 

Siden jeg bare kan snakke for meg selv, inser man ju at det i mangt og mye er "kjørt" ,som medlem i en social,ekonomisk underpriviligert gruppe der utsiktene for å etablere et liv (fru,unger og levelige boforhold) ikke ser realistiskt ut,hvilket og erfaringen tilsier...Når man siden må tåle å være skyllebøtte for ola og kari pga man "snylter" på samfundet(mottar tryggd) uten noen mulighet til et legitimt forsvar socialt sett,da er det kjempeålreit

 

Det er som at ta seg en tur om høsten når det er mørkt, alene, og du ser lysene i vinduene på husen,du ser det er liv,folk umgås, og du har aldrig følt deg mer alene enn akkurat da.

[HJFSK]

"Det er som at ta seg en tur om høsten når det er mørkt, alene, og du ser lysene i vinduene på husen,du ser det er liv,folk umgås, og du har aldrig følt deg mer alene enn akkurat da."

 

Jeg vet akkurat hva du mener, fatter ikke hvordan noen skal kunne komme tilbake til samfunnet når man har vært på trygd eller vært langtidsledig.

 

Er man u-utdannet ,godt i 30 årene og annsett som bygdetulling og lathans holder det ikke lenger å ha kone \ barn \ familie lengre, etter noen år i en slik tilværelse er man så sliten inn til beinet at man ønsker døden velkommen.

Så langt har kjærlighet til barn, holdt meg tilbake eller gleden av lukten av barna når man koser med de når de sover, eller drømmen om en normal tilværelse der man igjen kan være noe for familien sin og ikke et omvandrende lik som blir sykere og sykere, som gjemmer seg for alt og alle i skam.

 

Nei vet dere, man er redd for å dø, man vil leve!

Men, tilslutt er man bare rett og slett for sliten til å prøve enda en gang.

 

Dere som er bastante har ikke nok livserfaring, eller møtt veggen. hold kjeft!

[Gjest guest]

Jupp,man tappes for krefter etter hvert,når man blir sett på som mindreverdig,behandlet som mindreverdig og med en mye lavere standard for deg enn for dine "nære og kjære",og det til og med forventes at du ska godta den rollen,så når man en sjelden gang åpner kjeften er det selvsagt du som har problem.

 

Trots att man er langtidstryggdet er ikke all stolthet og selvrespekt borte,så situasjoner der man av erfaring veit att risikoen for negativ forsterkning meget stor styrer man unna,med de konsekvenser det har.

 

Egen familie med unger og barn er nok hva jeg lengter etter innerst inne,men samtidigt så er jeg alene om elendet i praksis,og det er til tider greit det.Åter til stolthet og det "gjør din plikt krev din rett" man er flasket upp med, det tar på selvrespekten å ikke være i stand til å oppfylle det uten hjelp.

 

Kan tenke meg att som familiefar er det et ekstra ansvar og forpliktelse,og en styrke, att se til de sine.

 

Nå sier jeg ikke att i mitt tilfelle deler av "slekt og venner" mangler empati helt og holdent,neida de har masse av det,bare det at den empatien er opportunistisk reservert for demmes likasinnade, dvs folk i full jobb eller studier, med fasaden på plass,bil og båt og sydenferie, og slike som meg passer ikke i den malen så man får steke i sitt eget fett, hvilket åpenbart er helt greit for dem, er liksom et hånflir på veien ned i grøfta man får.

 

Heldigvis er jeg kun en telefonsamtale unna et venligt ord,litt oppmuntring eller som oftest hyggelig prat om løst og fast,uten det som motvikt hadde det virkeligt vart kjipt.

[Gjest Guest_roy_nor_*]

Kan man snu det hele og si at det er egoistisk å kreve at noen skal leve gjennom ett personlig helvete, bare fordi man ikke vil føle sorg eller smerte ved å miste vedkommende?

 

En persons smerte < flere personers smerte.

Slik tenker nå jeg.

 

Hvordan kan du veie å leve et liv som ikke vet hvordan å føle annet enn smerte mot etterlatte (foreldre, venner osv) som koper tapet over tid og som ikke har de samme problemene som en person med angst / sosiale problemer? Skal jeg følge din logikk så veier jeg 60-80 år i et hverdags-helvete mot en 5-10 år for de etterlatte å komme seg over den som har forlatt dem.

Dette er forsåvidt noe som ikke kan bestemmes av din logikk eller matematiske regninger.

At noen skal tvinges å til å leve for å tilfredstille personene rundt en er en tanke som gjør meg kvalm, det er vel grenser for hvor egoistiske folk skal være som trekkes lenge før et krav om å leve med store problemer bare for at "mor og far ikke skal bli lei seg"... (ok litt banalt men du ser poenget?)

 

Trådstarter; anbefaler deg å plukke opp det du liker å gjøre og "utnytte" det på en eller annen måte, for meg er den norske kulturen noe som dro meg ned, var storfan av manga/anime(japanske tegneserier)/tvspil når jeg var liten kid, etter VGS begynte jeg å studere japansk språk på universitetet og bor nå i japan med ei jente som (etter min mening) er verdens beste.

 

Det er garantert noe for deg å gjøre, ikke la deg måles av målestokken til folk rundt deg, gjør det du vil.

[Gjest En-som-vil]

Jeg vil så gjerne dø. Føler ikke jeg har møtt annet enn motgang i livet mitt. Jeg klarer ikke mer. Det blir for tungt

[mortania]

Jeg vil så gjerne dø. Føler ikke jeg har møtt annet enn motgang i livet mitt. Jeg klarer ikke mer. Det blir for tungt

Selvmord kan se ut som en utvei for mange, men det er samtidig noe av det mest egoistiske man kan gjøre mot sine nærmeste. De sitter igjen med et tap av et liv de er veldig glad i.