Selvmord/død - Litt tanker og slikt rundt temaet

[Niqābninja]

Og når det gjelder meningen med livet og sånn ellers, så kan du jo prøve religion. Jeg selv er kristen og det har gitt meg mye verdifullt, og jeg kan si med hånden på hjertet at det er noe som har hjulpet meg psykisk.

Det er vel strengt tatt ikke bare å prøve en religion. Nå veit ikke jeg hva det var som fikk deg religiøs, men jeg tror nok aldri jeg kunne klart å "prøve" en religion. Det er ikke ei bukse en skal kjøpe. Det skal liksom ligge en tro i bunnen av det hele.

 

 

Personlig så skulle jeg ønske jeg visste hvorfor folk tok selvmord, jeg skulle ønske jeg visste hvordan de hadde det og jeg skulle ønske de hadde sagt ifra om problemene sine til noen før de valgte gjøre noe så drastisk. Det er liksom litt greiere om et selvmord ikke blir fullstendig overraskende og hjerteknusende samtidig. Og når det da kommer så overraskende, begynner jeg da å tenke på hva vedkommende gjorde for å hjelpe seg sjøl, for å komme ut av det.

Nei, jeg tror ganske mange selvmord kunne vært unngått om man hadde sluppet inn i hodet deres litt før. Kanskje.

[Honey Badger]

Det å si at selvmord er egoistisk er noe ganske idiotisk å si.

 

Hvis noen faktisk har det så jævlig at det eneste som holder dem oppegående er tanken på hvor jævlig de som sitter igjen kommer til å få det, kan jeg forstå selvmord. Man kan ikke leve for å blidgjøre andre, man må leve fordi man selv vil det.

 

Jeg har selv hatt veldig vanskelige perioder i livet mitt. Jeg har aldri vurdert å ta mitt eget liv, men jeg har tenkt på hva som skjer om jeg dør - det har vel de fleste. Jeg er også ateist, og jeg innrømmer å være redd for døden. Jeg klarer virkelig ikke å forstå at jeg en gang kommer til å dø. Det virker virkelig ikke slik i dag.

 

Men selv om jeg kan respektere selvmord, synes jeg det er en forferdelig dum ting å gjøre. Nesten alle som har hatt så sinnsykt tunge perioder, har vurdert eller prøvd å ta selvmord, og senere har jobbet for å forbedre sine liv, har fått bedre liv.

 

Det er viktig å huske på at alt kan læres, selv det å ha det gøy. For det om du har det vondt nå, behøver det ikke være slik i fremtiden. En psykolog kan være til hjelp dersom du har åsykiske problemer.

[Gjest Slettet-1ZSK0pUMX2]

Synest det ikke er egoistisk, men at slike uttalelser kommer er ikke forbausende, men det kommer gjerne ikke fra en person som har hatt problemer og vurdert tanken. Det er når man først har fått følelsen på kroppen selv at man vil begå selvmord man skifter syn på saken.

[Gjest Gjest]

Hei! De plagene som du sliter med har man utviklet svært gode behandlingsmetoder for. Oppsøk hjelp, og du vil se at du kan greie å snu livet ditt rundt.

[username882]

Selvmord er som oftest en permanent løsning på et midlertidig problem.

[Nymph]

Kjære gjest.

Trist å lese at noen har det slik, og jeg skulle ønske det var noe jeg kunne sagt som virkelig hadde hjupet deg. Jeg tror at styrken et menneske kan finne i seg selv, er sterk nok til å overvinne slike mørke perioder. Motgang gjør deg sterkere. SElvfølgelig føles det litt håpløst ut når man er i midten av 20 årene, og føler at man har "kastet" bort mange år på tulle-studier og ikke vet hva man vil bli. Men noen ganger må man prøve andre ting før man finner noe man brenner for.

 

Selv er jeg veldig imot selvmord, av personlige grunner. Og jeg kunne skrevet masse om at jeg syns det er egoistisk osv, men det skal jeg ikke. Tror ikke det hjelper deg akkurat Men jeg syns du bør gå inn i deg selv og tenke: Hva vil jeg? Du har vel ikke lyst til å gi opp? Du vil vel ikke "tape" i denne debatten med deg selv? Prøv å finn styrke i deg selv og venner, så klarer du nok og komme over det.

 

Hvis du vil prate mer, eller bare vil ha noen å snakke til kan du legge meg til:

[email protected] eller gå i tråden "trenger du noen å prate med"

[Gjest Nedfor]

Blir så utrolig irritert på folk som bare sier man må gå til fastlegen og da blir alt bedre, det finner plenty av folk som ikke en gang tør å gå til legen for å spørre om hjelp og hva skal de gjøre.

Det med at noen synes at det er egotistisk å ta selvmord har tydligvis aldri vært så langt nede og sett så trist på livet at den eneste løsningen er å ta selvmord for å bli kvitt smertene.

Det med at man burde ta seg et besøk på et sykehus for å se hva andre sliter med kan ha en negativ effekt spør du meg, selv ville jeg bare blitt enda mere deppa pga jeg inser alle de småtingene jeg er leimeg for når andre egentlig har det mye verre.

 

OP: Så har jeg desverre ikke noen råd, jeg sliter med en del av et du beskriver også har ikke funnet noen løsning heller, har selv prøvd noen par anti-deppa piller men ser også at den eneste løsningen er å gå til en pyskolog. Noe jeg ikke tør å gjøre enda.

[Kristiiin]

Personlig så føler jeg at de som sier det er egoistisk å ta selvmord med tanke på folk rundt dem spytter på de som har tatt selvmord ...

 

Enig.

[The North Sea]

Blir så utrolig irritert på folk som bare sier man må gå til fastlegen og da blir alt bedre, det finner plenty av folk som ikke en gang tør å gå til legen for å spørre om hjelp og hva skal de gjøre.

Det med at noen synes at det er egotistisk å ta selvmord har tydligvis aldri vært så langt nede og sett så trist på livet at den eneste løsningen er å ta selvmord for å bli kvitt smertene.

Det med at man burde ta seg et besøk på et sykehus for å se hva andre sliter med kan ha en negativ effekt spør du meg, selv ville jeg bare blitt enda mere deppa pga jeg inser alle de småtingene jeg er leimeg for når andre egentlig har det mye verre.

 

OP: Så har jeg desverre ikke noen råd, jeg sliter med en del av et du beskriver også har ikke funnet noen løsning heller, har selv prøvd noen par anti-deppa piller men ser også at den eneste løsningen er å gå til en pyskolog. Noe jeg ikke tør å gjøre enda.

 

Nei, jeg tror ingen sier at hvis man går til fastlegen så blir alt så utolig mye bedre, men jeg kjenner personer som har gjort det, og de har faktisk blitt bedre. Kjenner en person som har prøvd å ta livet av seg flere ganger. Personen har kommet til en psykiater og kan den dag i dag leve et godt liv som betyr noe. Man får ikke kun medisiner (kommer ann på hvilken form for psykisl lidelse personen har), men det kan være fint å ha en å snakke med om problemer og slikt. En psykiater eller en psykolog er utdannet og har interesse for psykiske lidelser og slikt så for dem er det ikke rart å ha pasienter eller for å bruke et penere ord kunder med slike plager.

[Gjest funderinger]

Personlig så føler jeg at de som sier det er egoistisk å ta selvmord med tanke på folk rundt dem spytter på de som har tatt selvmord. jeg har selv hatt en utrolig tung periode men aldri vurdert selvmord så derfor kan jeg bare forestille meg hvor tungt sånne folk har det.

 

Jeg har en teori om akkurat dette.

 

http://bildr.no/view/252971

 

Den grønne streken representerer livet på null, hvor ingenting er bra, ingenting er dårlig, alt går på frem med fremtidsutsikter+++

 

Den svarte streken representerer bølgedalene i livet med opp og nedturer, men i sum så blir gjennomsnittet 0, og du ender på grønt igjen.

 

Det som blir farlig er når livet består av nedturer etter nedturer hvor summen av alle nedturene og oppturene ikke går i 0, men fortsetter å ramle nedover, da vil den grønne streken, ramle nedover og når den bunnen er nådd og man føler seg så inneklemt og ikke ser noen løsninger (oppturer) eller gleder (oppturer) så vil man til syvende og sist enten prøve selvmord eller tenke i de banene.

 

Alle som skal skrive noe "godt" til en som kommer i desperasjon og skriver om livet i en konstant nedtur og overveier selvmord for alltid høre de samme tingene, alt blir en slags klisje.

100 venner kan neppe erstatte tapet av nær slektning, dame osv, og dårlig økomoni kan en kun vende på selv, med en enorm egeninnsats.

 

Derfor blir det å fortelle sannheten ofte mye bedre og vil føles mye bedre enn å dille rundt med standardfrasene man leser og vet vil komme.

 

Som dem sa til meg etter at hengningen min gikk i vasken, det var sikkert en egel som reddet deg.

 

Reddet meg? hallo?? Er du sikker på at jeg er reddet da??

 

Livet har aldri vært noen dans på roser, og kommer heller aldri til å bli det, men er det egostisk å gjøre en forandring selv om man først er havnet på det nivået at man ikke lenger ser andre utveier enn selvmord?

[Gjest Guest_GWM]

Selvmord er svakt - Jeg har ingen empati for folk som begår en slik handling. Men, det finnes visse unntak her som alle andre steder - dog. folk som hopper pga. de har mistet kjæresten, blitt uvenner med noen eller blir mobbet mener jeg er uten grunn.

 

Kom deg på bena, kjemp en dag til - livet er ikke over.

[KHE]

Hva synes dere om de som begår selvmord?

 

Personlig syntes jeg først det var egoistisk og teit at folk begår selvmord, at de bare tenker på seg selv, og ikke familien som må leve i sorg for resten av livet.

 

Men hvorfor skal en person leve et liv der hver dag er et helvette, bare fordi familien kan være lykkelig og glad? Kan man virkelig be et menneske om noe slikt?

 

Jeg har ikke særlig nære venner, aldri kysset en annen jente, jeg er rundt(+- 7 år) 25 år, studerer noe jeg absolutt ikke har interesse for, vet ikke hva jeg skal utdanne meg til, har store sosiale problemer, føler jeg at folk ser på meg så starter jeg å svette, rødme og føler for å komme meg raskest mulig ut fra sitasjonen. Innser at jeg ikke kommer til å lykkes, har følt dette i snart 5-6 år nå, det er ikke noe impulsivt fra min side.

 

Skal man bare fortsette livet fordi man ikke tør å gjøre familien trist?

 

Vet jeg at jeg burde snakke til en psykolog evt en lege, kanskje ringe til noen, kontakte familien, men jeg vet alt de vil si, og jeg forstår alt de sier, men jeg klarer bare ikke gjøre noe med det.

 

Død er ikke noe jeg frykter, absolutt ikke. Livets største mysterium, hva i alle dager skjer etter man er død? Jeg er ateist, så det logiske svaret vil være at man bare slutter å eksistere, men kan ikke få hodet mitt rundt den tanken, nei det er ikke mulig for meg å forstå det. Hvis du tenker over det så blir du selv ganske satt ut.

 

Vi kommer jo alle til å dø, før eller senere. Du kommer til å dø, familien din, vennene dine, jeg kommer til å dø. Man kan ha det beste livet i verden og plutselig bli utsatt for en ulykke. Er det da vits å prøve å slite seg gjennom flere år bare fordi man venter på å dø på en måte som ikke er selvmord, fordi man ikke vil skuffe familien alt for mye? Det er det jeg gjør nå faktisk...

 

På utsiden er jeg positiv, normal sjenert gutt med et helt ok utseende faktisk, men jeg er alt for god til å skjule følelsene mine, skulle bare ønske noen kunne se gjennom meg.

 

Til mod: Jada, bare steng tråden hvis den bryter mot reglene...

 

Vet ikke om jeg vil putte alle som tar selvmord i én kategori, og synes eller mene noe som helst om alle som én gruppe. Bakgrunnene kan være mange, måten det gjøres på, hvor lenge har de tenkt på det osv osv.

 

Min søsters bestevenninne tok livet av seg som 17åring. Dette kom som lyn fra klar himmel for alle rundt henne, og hun etterlot veldig mange ubesvarte spørsmål. Hun var pen, flink på skolen, positiv (utad) og ingen kjente problemer som skulle "forsvare" selvmord (hvis det kan forsvares).

For min søster forårsaket tapet av bestevenninen flere år til psykolog og antideprisive medisiner.

 

Jeg sier ikke at det var egoistisk gjort, for ingen vet grunnen hennes. Men hadde hun bare prøvd å få proffesjonell hjelp, ville hun ikke etterlatt så mange spørsmål om ikke annet.

 

Slik jeg ser det, er LIVET en eneste lang rekke valg, som fører en avsted.

Du kan velge å leve eller ikke, velger du å leve så velger du alltid det du tror er best for din situasjon, ønsker og muligheter. Og husk at mulighetene i stor grad er basert på hvilke valg du gjør i livet.

 

Jeg er ikke noe kvalifisert til å gi spesielt gode råd til deg, men jeg tror du trenger en forandring.

Gjør gjerne et litt kontroversielt valg, reis jorden rundt, finn deg en ny hobby, eller flytt til en annen by/sted, Dette "tvinger" deg til nye valg, som fører til nye opplevelser. Angrer du, kan du alltids gå tilbake. Det kan du IKKE om valget ditt faller på graven.

 

Man kan jo også beskrive livet som en gave.

Du vet ikke hva som er inni før du har åpnet den. Liker du 'an og klarer å vise det til de rundt deg, så får du alltid en ny. Skulle du mislike 'an, kan du si du ønsker deg noe annet neste gang.

Men kaster du den uten å åpne 'an, så får du ikke en til...

 

Håper du tar valgt som stadig fører til nye! Det vil gi opplevelser. Gode og dårlige.

 

God helg

[Gjest Gjesten]

Unskyld men nå var det mye vas.

Ingen skal komme og fortelle meg hva jeg eventuellt måtte føle,uansett.

Hvis jeg eller andre synes livet er så kjipt over tid,i mitt tilfelle mange år,og man til sist velger selv at nå er det nok,så står det all respekt av det.Likaså hvis man finner ut at man ska fortsette likavel,selvsagt.

Kun den enkelte som hveit hva som bor inne i hjertet sitt,og er det sårt og vondt der er det fint lite andre får gjort.

Snakker av egen erfaring når jeg upplevd att nære tatt livet sitt,førstår dem godt jeg,livet demmes var vanskelig.

Og til sist fikk jeg lære meg at man sparker ikke på dem som allerede ligger nede,åpenbart ikke alle som fått lære seg det her.

Og deg med tanker om å ta livet ditt, kun du som har insikt i hva hjertet ditt føler,lykke til.

[Gjest Guest_Petter_*]

Hei, jeg vet hvordan du har det!

 

Selv har jeg slitt mye de siste 3-4 årene. Først fikk jeg en sterk identitetskrise, også kom depresjonen og tillegg hadde jeg fra før en rekke personlighets komplekser. Jeg var lenge langt nede og det såg ikke ut til å bli noe bedre.

 

Når det gjelder tanken på selvmord; jeg hadde en stund sterke selvmordstanker, og det var fordi jeg ikke så noe poeng i fortsette å leve. Men merk deg; jeg ville ikke nødvendigvis gjøre det slutt på p.g.a. smerter eller noe i den dur for jeg var egentlig langt forbi det stadiet.

 

Jeg gikk i flere år med blant annet sterk angst, sosial fobi og skam. I mitt tilfelle ble det så lenge at jeg til slutt ble helt følelsesmessig avstumpet og kald. Til slutt kjente jeg ingen verdens ting. Jeg ble ikke lenger trist, ikke glad, ikke noe..

 

Dette høres kanskje veldig trist ut, men faktisk har jeg aldri følt meg så fri som jeg gjorde da. Jeg kjente ingenting så jeg kunne gjøre hva som helst! Snakk om å ha frihet når man ikke har noen som helst av følelser som holder man tilbake!

 

Herfra og fremover har det gått sakte men fremover. Men virkelig fremgang kom først når jeg ga opp. Det handlet i hvertfall for meg kun å slippe taket 100%. Gi opp. Si opp alt håp, da fikk jeg livet tilbake.

 

Jeg tror nok egentlig at jeg traff "rock bottom" som det heter. Det ble så ille som det kunne bli før det ble bedre.

 

Men jeg husker enda filosofien jeg levde etter når jeg hadde selvmordstankene: "Hvorfor gidde å ta seg masse utdanning, jobbe og slite hele livet også dø når man akkurat har fått etablert seg? Hele livet er bare noe dritt." Og i tillegg følte jeg meg alltid så elendig og at alt var håpløst.

 

Men den tiden er nå forbi. Nå ser jeg fremover med åpne øyne. Nå kjenner jeg meg selv, vet hvem jeg er og hva jeg skal bli. Og jeg vet hva jeg skal bruke resten av livet mitt på også. Livet er herlig!

 

Men, til deg trådstarter så kan jeg glatt innrømme at det ikke finnes noen raske løsninger. Du vil nok sikkert måtte slite en stund, litt avhengig av hvor ille du har det nå, men vit at du alltid har muligheter.

 

Og husk: Det er andre på samme klode som har vært gjennom det samme, om ikke verre. Oppsøk og slå av en prat med noen av disse og du skal få se at enden ikke trenger å være så nær.

 

Når det gjelder din mening med livet kan du prøve følgende (denne ga meg svaret jeg hadde lett etter en stund): http://www.stevepavlina.com/blog/2005/01/h...out-20-minutes/

 

Hva har du å tape?

 

Og om du trenger en å prate med som har vært gjennom det samme som du så ta kontakt på [email protected]. Ingen spørsmål er for dumme og jeg har ingen andre å prate med om dagen uansett.

[WarpX]

Selvmord er svakt - Jeg har ingen empati for folk som begår en slik handling.

Heldigvis trenger de ikke å bry seg om hva du og andre folk mener om dette når de er daue.

[Gjest Gjesten]

Til hvorfor misstenker jeg "vi" ,de jeg med litt galgenhumor kaller de fordømte,utgangen er liksom gitt, har noe felles,muligens.

 

For meg er det over tid, et misslykkende der, noen kommentarer der,litt hersketeknikker her av mennesker som kan sine ting :/ .Personlig er jeg alene, ingen umiddelbar familie aka foreldre eller søsken med det resultatet at man går på nåder hos øvrig slekt, man er familie men ikke like mye familie som dem selv, blir annen rangs tolket og bemøtt,og kritisert,flirt av,kommentert så egentlig trekker det ned men ikke sånn at jeg har noe alternativ annet enn å bli helt alene.

Når det gjelder partner/livs ledsager så ser det dårlig ut og når man en selden gang prøver seg går det også i dass.

En annen viktig arena er vel arbeid og "man er hva man gjør" ,grunnet ulike omstendigheter må jeg prøve min lykke på NAV, må nok si at dem er ikke så ille,mot meg så langt ,men noe tilbud sliter dem med.

 

Nå fungerer jeg socialt hvis jeg det kreves av meg,flink å holde masken blir man ju etter hvert men inne vokser den klumpen seg større og større.

 

For å summere opp, man mister håpet til slutt, att det nytter, ikke nå, ikke om 5 år for det har aldrig gjort det bortsett fra for veldig lenge siden.Og hvorfor skall man fortsette å vare slipestein for enkelte medmennesker ?

[WarpX]

En annen viktig arena er vel arbeid og "man er hva man gjør" ,grunnet ulike omstendigheter må jeg prøve min lykke på NAV, må nok si at dem er ikke så ille,mot meg så langt ,men noe tilbud sliter dem med.

"Man er hva man man gjør" er et uttrykk som bare besteborgere tar seriøst. Og NAV, tjaa... drikke kaffe, lese avisen og bære papirark i gangene er vel det eneste de duger til. Seriøs oppfølging klarer de ihvertfall ikke.

[Gjest Gjesten]

De tiltak jeg hatt er det jeg som foreslått på NAV, se ,mangler ikke helt initiativ in i mellom.

Det er store variasjoner på NAV ja.

Noe av "problemet" mitt er at den jekla slekta nok er smått "besteborgelige" ,jeg og muttern var/er det ikke.

Med det følger dobble standarder,selvgodhet og ovenfra ned holdninger.Rare er at den med mest spenn er den med minst snobberi, han liker man ju.

 

Jaja,så går nok dagan(mer kurant inatt gitt).

[The North Sea]

De tiltak jeg hatt er det jeg som foreslått på NAV, se ,mangler ikke helt initiativ in i mellom.

Det er store variasjoner på NAV ja.

Noe av "problemet" mitt er at den jekla slekta nok er smått "besteborgelige" ,jeg og muttern var/er det ikke.

Med det følger dobble standarder,selvgodhet og ovenfra ned holdninger.Rare er at den med mest spenn er den med minst snobberi, han liker man ju.

 

Jaja,så går nok dagan(mer kurant inatt gitt).

 

Hvorfor bry seg om denne slekta da? Det er jo ingen grunn til å være noe sammen med dem eller hva man gjør når det er slik. Har du prøvd å snakke med dem? Slik som jeg ser det så ligger styrken i å bli frisk, Gjesten! Det finnes alltid håp. Det har jeg personlig vært vitne til. Kos deg med små gleder, gjør noe ut av små gleder, bygg på dem.

Det går også an å flytte til et annet sted for å få ny inspirasjon og impulser til livet, samt et nytt miljø.

 

Som skrevet tildligere, og jeg skriver det igjen siden det er så viktig; styrken ligger i å bli frisk!

[marlboro!]

Selvmord er som oftest en permanent løsning på et midlertidig problem.

 

Eller et permanent problem.

 

 

Selvmord er svakt - Jeg har ingen empati for folk som begår en slik handling. Men, det finnes visse unntak her som alle andre steder - dog. folk som hopper pga. de har mistet kjæresten, blitt uvenner med noen eller blir mobbet mener jeg er uten grunn.

 

Kom deg på bena, kjemp en dag til - livet er ikke over.

 

Vet du hvordan det er å bli mobbet? Å ha blitt det hele livet? Vet du hva det gjør med folk? Nå har ikke jeg blitt det selv (i alle fall ikke direkte), men en av mine nærmeste venner har det, og h*n sliter noe jævlig på grunn av det. Jeg har ingen problemer med å sette meg inn i denne personens situasjon, men det har tydeligvis du. Du har empati for folk som har det vanskelig helt til de evt. tar livet av seg? Merkelig.

 

 

Unskyld men nå var det mye vas.

Ingen skal komme og fortelle meg hva jeg eventuellt måtte føle,uansett.

Hvis jeg eller andre synes livet er så kjipt over tid,i mitt tilfelle mange år,og man til sist velger selv at nå er det nok,så står det all respekt av det.Likaså hvis man finner ut at man ska fortsette likavel,selvsagt.

Kun den enkelte som hveit hva som bor inne i hjertet sitt,og er det sårt og vondt der er det fint lite andre får gjort.

Snakker av egen erfaring når jeg upplevd att nære tatt livet sitt,førstår dem godt jeg,livet demmes var vanskelig.

Og til sist fikk jeg lære meg at man sparker ikke på dem som allerede ligger nede,åpenbart ikke alle som fått lære seg det her.

Og deg med tanker om å ta livet ditt, kun du som har insikt i hva hjertet ditt føler,lykke til.

 

Så enig, så enig.

 

Synes folk skal være litt forsiktig med å rakke ned på folk som har tatt livet av seg, truer med å gjøre det etc. JA, ofte er det et rop om hjelp, men hva så? Tviler sterkt på at noen som har det helt greit med seg selv og livet går rundt og truer med å ta livet av seg for å få oppmerksomhet - altså trenger mest sannsynlig personen hjelp.. Selvfølgelig, man skal ikke trenge å være "hobbypsykolog", men det kan ofte hjelpe litt bare å vite at noen bryr seg, tenker på deg, er glad i deg.