Er jeg kald og følelsesløs? Noe er galt =/

[Gjest Kald]

Bestemor er syk. Veldig syk. Har vært på sykehus i et par uker. Hadde et drypp for noen dager siden. Hun og bestefar har alltid bodd (og bor) 100 meter unna huset der jeg fremdeles bor med morsan. Masse kontakt, jeg har hatt så godt som to mødre. Jeg er veldig glad i henne. Nå ligger hun altså på sykehus, vanskelig å få skikkelig kontakt med henne.

 

Men jeg gråter ikke! Jeg er er knapt nok trist eller lei meg. Jeg tenker ikke så mye på det. Det er nesten skummelt. Tidligere har jeg grått over tanken på at... ja. Men det er lenge siden. Nå som ho er blitt syk er det akkurat som at... jeg vet ikke. Jeg vil ikke skrive at jeg ikke er trist og ikke er lei meg, men jeg føler på en måte ikke så mye. Jeg er jo veldig glad i ho, men jeg er ikke så lei meg. Morsan og bestefar gråter på skift. Bestemor har alltid vært der for oss, ei dame som alltid har ordna opp.

 

Meg selv: Fyller snart 20 år, gutt, problemer på damefronten (har ikke hatt noen skikkelig kjæreste enda selv, har blitt glad i folk jeg ikke kan få hele veien...). Savner inderlig en kjæreste. Sist jeg ble virkelig lei meg var da ei venninne jeg hadde vært dønn forelska i i et års tid fikk seg kjæreste (hun visste at jeg var det, vi hadde snakka om det). Da var jeg _virkelig_ lei meg. Lurer på om det er dette savnet etter noen å holde i handa, noen å klemme på, noen å holde rundt, noen å sovne inntil som kanskje overskygger det hele og at jeg får en smell seinere en gang. Ellers er jeg et typisk englebarn med gode karakterer, og null røyk og lignende.

 

Jeg blir ikke klok på meg selv. Hvorfor er jeg ikke lei meg og trist? Jeg føler meg nesten litt kald og følelsesløs. Jeg pleier ikke å være sånn! Er egentlig en kar som er glad i alt og alle og vil alle andre det beste. Dette kan ikke være bra.

[Mirann]

Folk reagerer forskjellig, sånn er det bare. Det kan hende at ting ikke har gått opp for deg og du får en sørgeperiode senere.

[2ball_]

er faktisk litt sånn jeg også. men det hender at det tar meg igjenn senere. har en tendens til å låse ting vekk/undertrykke følelser.

 

når noe/noen alltid har vert der kan man ha vansker med å fatte at det/de blir borte. det er vell kansje litt underbevist, hjernen kobler liksom ikke at det faktisk kan forsvinne. det har jo alltid vert der.

[Miss_Pepsi]

Alle reagerer forskjellig.. Så ikke tenk på at det er noe galt med deg.. det kan hende det kommer en reaksjon seinere, eller at du reagerer med å tenke mye på det som skjer eller andre ting. Kanskje du trekker deg mer tilbake og ønsker å være aleine, eller kanskje du vil være masse sammen med andre og tenke på andre ting.. Du sier jo selv at du tenker på at du savner en kjæreste, kanskje det beviser at du ønsker å få tanker og handlinger over på noe annet enn det som skjer akkurat nå?

[Knott^]

Da min bestefar døde for noen år siden, var jeg helt kald. Det var faktisk ikke før noen uker etter begravelsen at følesene tok overhånd. Rett etter at min bestefar døde, lo jeg veldig mye, spøkte mye rundt det og diverse. Antar at det var min måte å underbygge hva jeg faktisk følte.

I ettertid angrer jeg veldig på dette,, skammer meg rett og slett hver gang jeg tenker over det

 

Følesene kommer nok etterhvert. Det at du ikke reagerer, er nok en måte å skjule følesene dine ubevisst.

Lykke til

[Lakus]

Når min bestefar døde hadde jeg det på mange måter likt deg. Jeg var nærme min bestefar og han var min farsfigur, da mine foreldre skilte seg da jeg var 3. Det var Mamma, Bestemor og Bestefar som var mine foreldre.

 

Da bestefar døde i Juni 2006 følte jeg nada. Zipp. Niet.

Det var som om han aldri hadde eksistert. Utenom det at jeg tenkte en liten tanke når jeg fikk meldingen så var det ikke en stor sak for meg. Han hadde nå lugget på sykehuset de siste to til tre månedene pga kreft og hadde bare vært hjemme få ganger. Vi visste og om kreften en god stund før han ble lagt inn. Han visste han ville dø snart og det visste vi andre også.

 

Derfor var det ikke noe sjokk da jeg fikk høre det, det var liksom forventet. Tror ikke det er noe galt med meg, det er rett og slett det at både jeg og bestefar var fullstendig klar over hva som ville skje, og jeg tror ikke han ville sett meg sørge over han lenge. Han ville nok at jeg skulle gå videre.

 

Eneste jeg angrer på er at jeg ikke besøkte han på sykehuset ofte nok.

Var der bare et par ganger, og nå i ettertid svir akkurat den biten.

Jeg fikk aldri sagt hade til han.

[Niqābninja]

Som Mirann sier: Folk reagerer forskjellig. Da min oldemor døde, gråt jeg en liten skvett da jeg kom fram til sjukehjemmet og så henne ligge der, før jeg blei jeg ekstremt manisk frem til begravelsen.

Endret 4. september 2008 av bazukh

[Vizzy]

Det er ikke noe galt med deg. Er forskjellig for alle .

 

Når min bestemor døde for 5 år siden. Var det veldig trist , tok det ikke så tungt når jeg fikk høre det. Men når jeg var i begravelsen knakk jeg sammen. Så døde min andre bestemor nå for 2 år siden. Jeg husker mamma spurte meg om jeg ville bli med på sykehuset å besøke henne 1 uke før hun døde. Jeg sa " jeg kan ikke , må dra å trene". Angret utrolig fært på det. Men jeg tenkte at jeg ville ikke gå igjennom det samme igjen. Jeg klarte ikke å dra i begravelsen , fordi jeg ville holde følelsene på avstand. Fordi jeg viste at det ville påvirke meg så tungt i hverdagen framover. Derfor tok jeg avstand.

 

Man må bare ta en føling på det selv va som er best .

[Zeph]

Eg synest Dr. Cox forklarte det fint i ein episode av Scrubs etter at ei døde:

 

C: Laverne was our friend, and people walking around like she never existed. It's not right you know.

P: Yeah, tough crap.

C: Excuse me!

P: You can't tell other people how to feel, you just cant. Some want to cry, thats fine. Others may choose to laugh. And guess what? That's okay too. Plus, you don't know what's going on inside people's heads.

[Bruktbilen]

Folk reagerer forskjellig.

 

Da faren min døde for 8 år siden så gråt jeg ikke når jeg fikk vite det, var mer sjokkert over det hele. Føler bare ikke for å gråte over død, det snodige er derimot at jeg godt kan få en klump i halsen og litt våte øyne over å se en trist anime >.<

 

Død er ikke så ille for min del, tror ikke på en religion, når personen dør så er det over. Man burde heller tenke over de gode øyeblikkene enn å fokusere på alt det negative. Selvsagt er det trist at man aldri blir å se personen igjen, men slik er livet, vi blir alle å dø en gang.

 

Vennene mine tok også det veldig bra og naturlig, så det hjalp stort.

[Trashyman]

asdasdas

Endret 5. juli 2009 av LyleScott

[banjo ulf]

Du er ikke alene, det skal sies.

 

Selv hadde jeg det sånn når min morfar gikk bort.

Han var alltid der for meg under en hard oppvekst, de senere årene ble det bedre for min del men verre for hans del da han slet med sykdom, ingen matlyst, pustemaskin..

 

Men det siste halve året når han lå på sjukehus og jeg skulle besøke var det som jeg ikke ville på en måte. Satt bare der, holdt han i hånda og så på han.. Men sa ingenting, ville fortest mulig bort fra sykehuset, mormor syns jeg var så rar når jeg var på sykehuset.

 

Husker siste gangen jeg var der før han gikk bort, klarte ikke sove den natten så kom på sykehuset stup trøtt og jævlig. Turte såvidt og si noe til han. Var som jeg var i min egen verden den dagen, var helt likegyldig til alt, sånn var det en stund etterpå også etter han gikk bort men i begravelsen så gikk det opp.

 

Men som nevnt over her så er det mange måter å reagere på.

[trollhatt]

Eneste jeg angrer på er at jeg ikke besøkte han på sykehuset ofte nok.

Var der bare et par ganger, og nå i ettertid svir akkurat den biten.

Jeg fikk aldri sagt hade til han.

 

Den biten svir uansett - enten du var der dagen før eller uken før. Jeg "angrer" fortsatt, nå 6,5år etter at jeg ikke rakk å besøke min far den dagen han døde selv om jeg vet at jeg hadde aldri mulighet.

 

 

Men nei, det er ikke noe galt med deg trådstarter, jeg har selv reagert på samme måte som du har - ingen som syns du er ufølsom for det.