Hvem syns du er historiens største millitærgeni?

[Partlow]

Sympatiske trekk blant ’slemminger’ er ikke det samme som geni. Svært lite av det E. Rommel gjorde, varte særlig mye lenger enn hans eget liv. Han hadde minst ett nivå med overordnede. Antall fiender og land han vant (Frankrike, Libya ++) ligger langt bak Djengis Khan og han var heller ikke på langt nær så undertallig. Hans seire målt i egne tap kontra fiendens ligger også bak og han tapte jo faktisk alt til slutt selvom han ikke ble tatt til fange selv. Samtidig så var mange av de våpnene han brukte, utviklet og vedlikeholdt av andre. Når det gjelder taktikk eller så vidt jeg vet hva som helst, så har ikke Rommel gitt navn til noe som står i mange lærebøker eller flere språk den dag idag.

 

For å prøve å tale Rommels sak påny, må jeg først påpeke at svært lite av det noen tysk general under andre verdenskrig, eller første, eller franske generaler under napoleonskrigene, eller sørstatsgeneralene under den amerikanske borgerkrigen varte mye lenger enn deres egne respektive liv, så å måle etter den standaren blir vel feil. De fleste er vel enige om at Robert E. Lee og Stonewall Jackson var særdeles dyktige hærførere, selv om deres bragder var fånyttes i lengden.

 

Han hadde alltid overordnede ja, men de fleste miltiære hærførere har hatt det i de siste århundrene. Faktisk er Rommel kjent for at han handlet på eget initiativ flere ganger, i mot overkommandoens ordre, og han fikk aldri i sin levetid noen baksmell av den grunn. Jeg mener man må måle hærførere før og etter geværets tidsalder hver for seg egentlig, for deres forutsetninger er utrolig forskjellige. Man kan i få sammenhenger sammenligne Julius Cæsar med Montgomery når det kommer til taktikk på slagmarken. (Noen, ja , men få)

 

Rommel var en skal vi tro historiene om ham en soldatkamerat som klarte å gå ned på fotsoldatenes nivå, og dette er i mine øyne en stor pluss i margen når det kommer til militær intelligens, da mange faktorer er avhengige av at man kjenner sine soldater og hva de er kapable til. Rommel gjorde dette, og er i ettertid kjent for å ha satt livet til hele kompanier og bataljoner på spill, fordi han mente de kunne klare de oppgaver han gav dem. Mannen ble kastet inn i et nytt klima der tyske tropper aldri før hadde slåss, han ble konstant motarbeidet av en misunnelig og tvilende overkommando nesten med en gang etter han ble kommandant for Afrikakorpset. Allikevel klarte han med undertallige styrker, lange, dårlige forsyningslinjer og dårlig med forsterkninger fra kontinentet, å drive britene under sine beste generaler gjennom hele Libya og nærmest til Alexandrias forsteder. Det ville trolig ingen annen tysk kommandant i den tyske generalstaben ha klart på det tidspunkt.

 

Han tapte riktignok, men det overskygger ikke hans faktiske evner og resultater, som kunne ha vært mye større og bedre om overkommandoen ikke hadde motarbeidet ham og tilslutt tok livet av ham.

[Jelme]

Aleksanders rike kollapset uten store kjente, permanente virkninger temmelig raskt etter hans død. Det er jo så lenge siden at det vanskelig kan spores, men både i avstand, areal, folkemengde og kulturelt, var riket mindre enn det Djengis Khan etterlot seg og det fortsatte ikke veksten.

 

Riket er det ikkje snakk om, det er faktisk måten det blei gjort på og kva utrulige sigerar som vart vunne.

Faktisk i eit slag slo Alexander ein persisk hær med 1 000 000 soldatar, mens han berre hadde 30 000 soldatar sjøv, det er det man kallar ein siger!

Det mongolske riket kan man ikkje kalle eit land eigentleg, dei hadde ikkje kontroll over provinane, dei enkelt og greit berre reid igjennom verden og drepte dei som stod imot hæren og ikkje ville gi opp, dei hadde aldri kontroll over landområdet dei erobra.

 

Jeg er enig med Gunfreak under at tallet på en million soldater bør vurderes med mye skepsis. Slike anslag er alltid ganske usikre. Romerne kunne ikke telle til en million og ingen kan verken se eller tale til en slik mengde på denne tiden.

 

Persia inngikk som ca. en femtedel av det riket som Djengis Khan inntok i løpet av ca 5 år fra 1219. Herskeren her, Muhammed Aladdin, håpet på å bli den andre Aleksander idet han tok delvis de samme områdene. Hans Kwarezmisk Persia var en ganske ny stat som var veldig miletærisert og agressiv. Han hadde akkurat lagt flere land og folk under sine soldaters makt og grusomheten lå ikke tilbake for hva Djengis Khan gjorde senere. Dette var grunnen til at han for det første mistolket Djengis Khans evner fatalt og samtidig ikke fikk hjelp av sine muslimske naboer.

 

Han rådde over en hær på ca. 400 000 soldater, de fleste profesjonelle og plassert på andre steder enn der de hadde egen familie. Denne hæren rådet over strids-elefanter som igjen var en ny utfordring for mongolene.

 

Det er svært vanskelig for en hvilken som helst sivilisasjon å opprettholde mer enn 10% av befolkningen som våpenføre over tid. De fleste ligger klart under dette og over klarer man kun temporært. Dersom det bodde like mange i Persia da Aleksander kom som ca. 1500 år senere, ville de ha under 100 000 soldater med våpen. Samtidg var det jo vanlig å sette fram store mengder med folk uten våpen eller hakker som 'kanonføde'. Overdrivelser var jo også vanlig for å si det mildt.

[Jelme]

Sympatiske trekk blant ’slemminger’ er ikke det samme som geni. Svært lite av det E. Rommel gjorde, varte særlig mye lenger enn hans eget liv. Han hadde minst ett nivå med overordnede. Antall fiender og land han vant (Frankrike, Libya ++) ligger langt bak Djengis Khan og han var heller ikke på langt nær så undertallig. Hans seire målt i egne tap kontra fiendens ligger også bak og han tapte jo faktisk alt til slutt selvom han ikke ble tatt til fange selv. Samtidig så var mange av de våpnene han brukte, utviklet og vedlikeholdt av andre. Når det gjelder taktikk eller så vidt jeg vet hva som helst, så har ikke Rommel gitt navn til noe som står i mange lærebøker eller flere språk den dag idag.

 

For å prøve å tale Rommels sak påny, må jeg først påpeke at svært lite av det noen tysk general under andre verdenskrig, eller første, eller franske generaler under napoleonskrigene, eller sørstatsgeneralene under den amerikanske borgerkrigen varte mye lenger enn deres egne respektive liv, så å måle etter den standaren blir vel feil. De fleste er vel enige om at Robert E. Lee og Stonewall Jackson var særdeles dyktige hærførere, selv om deres bragder var fånyttes i lengden.

 

Han hadde alltid overordnede ja, men de fleste miltiære hærførere har hatt det i de siste århundrene. Faktisk er Rommel kjent for at han handlet på eget initiativ flere ganger, i mot overkommandoens ordre, og han fikk aldri i sin levetid noen baksmell av den grunn. Jeg mener man må måle hærførere før og etter geværets tidsalder hver for seg egentlig, for deres forutsetninger er utrolig forskjellige. Man kan i få sammenhenger sammenligne Julius Cæsar med Montgomery når det kommer til taktikk på slagmarken. (Noen, ja , men få)

 

Rommel var en skal vi tro historiene om ham en soldatkamerat som klarte å gå ned på fotsoldatenes nivå, og dette er i mine øyne en stor pluss i margen når det kommer til militær intelligens, da mange faktorer er avhengige av at man kjenner sine soldater og hva de er kapable til. Rommel gjorde dette, og er i ettertid kjent for å ha satt livet til hele kompanier og bataljoner på spill, fordi han mente de kunne klare de oppgaver han gav dem. Mannen ble kastet inn i et nytt klima der tyske tropper aldri før hadde slåss, han ble konstant motarbeidet av en misunnelig og tvilende overkommando nesten med en gang etter han ble kommandant for Afrikakorpset. Allikevel klarte han med undertallige styrker, lange, dårlige forsyningslinjer og dårlig med forsterkninger fra kontinentet, å drive britene under sine beste generaler gjennom hele Libya og nærmest til Alexandrias forsteder. Det ville trolig ingen annen tysk kommandant i den tyske generalstaben ha klart på det tidspunkt.

 

Han tapte riktignok, men det overskygger ikke hans faktiske evner og resultater, som kunne ha vært mye større og bedre om overkommandoen ikke hadde motarbeidet ham og tilslutt tok livet av ham.

 

Jeg er enig i at alle bragder på den tapende parts side beviselig tar vanvittig lang tid å innrømme. Det er jo helt opplagt at vi ikke klarer å se tilbake på WW2 objektivt enda - store grupper i samfunnet idag vet jo ikke hva den handlet om engang og det finnes knapt rom å diskutere det i.

 

Når det gjelder ting som er mer enn 100 år gamle så bedrer det seg litt. Napoleon er jo en helt i Frankrike nå og sørstatsheltene har også en del talsmenn, så litt balanse skapes etterhvert. Det jeg forsøker å belyse, er at også noen utrolige bragder som er 700 år gamle, også har blitt og blir undertrykt av 'seierherrene'.

 

Jeg er også sympatisk overfor Rommels rettryggethet, mot, heltegjerninger og ikke minst hans samhørighet og medfølelse med sine soldater. Jeg ser på dette som et bevis på klasseløsheten som kunne råde i Nazi-Tyskland. De var faktisk av de første og sterkeste forsøk i Vesten på å fjerne elitens makt for godt og dette var en viktig forklaring både på den økonomiske suksess på 30 tallet og rekrutteringen av Nazister i f.eks Norge. Seierherrene kan ikke innrømme dette og disse fenomenene er derfor uforklarlige for dem. De kan ikke innrømme at det var en lur politikk heller selvom det ble gjennomført i England rett etter krigen (riktignok etter tvang da koloniene forsvant).

Dette er en indikator på hvor dypt svartmalingen av den tapende part faktisk går.

 

I f.eks Frankrike idag er jo elitens for store makt hovedforklaringen på både de største konfliktene og fraværet av suksess. I Norge vil vel de fleste være enige i at vår suksess i stor grad skyldes mangelen på elite og det samme kan sies om USA fram til at de fikk nettopp en elite sterk nok til å sette inn en 'dust' som sjef.

 

Også her er Djengis Khan noe å se nærmere på. Han hadde egen erfaring i de jobber hans soldater ble satt til og utviklet selv mange forbedringer. Han tok til seg nye våpen og metoder hele tiden. I hans hær kunne hvem som helst få hvilken som helst jobb - var du flink nok, avanserte du over eldre, rikere og andre med høyere rang eller familie. Det ble avholdt målinger og konkurranser jevnlig - deres verden var enkel slik.

 

I hans generalstab satt det både kristne, muslimer, buddister og sjamanister. Også disse ble satt til oppgaver som han viste de passet godt til og de var jo suksessfulle. Subedei er verdenshistoriens mest suksessfulle general målt i antall kampanjer, antall seire, lengste felttog og ikke minst utnyttelse av egen fordel og intelligens. Hans planlegging av slag og utførelse av krigskunst er knapt til å fatte. Det er nesten ikke mulig å regne ut hvor mange motstandere han vant over. I bare en av kampanjene slo han ut anslagsvis 3 ganger sin egen styrke i mer enn 7 forskjellige land etter hverandre og kom hel tilbake!). Han døde i ro og fred i eget hjem etter mer enn 20 kampanjer og var aldri utro mot Djengis på noe vis som er kjent, tvertimot bidro han til kuntinuitet etter at Djengis døde.

 

Flere av Djengis generaler og feltmarskalker kom til ham uten å eie mer enn sine klær. Samtidig tyder alt på at det å ta vare på soldatene slik at de overlevde, var mye viktigere for Mongolene enn for noen annen stat eller arme på flere hundre år. Status var basert utelukkende på evner og utbytte ble nøye fordelt etter status. Her gjorde han noe som Vesten ikke kom på før etter WW1 tross iherdige forsøk som f.eks den franske revulosjon.

[Thrinduil]

Må bli Sun Tzu. Har boken med taktikkene hans, har ikke fått lest alle, men utrolige strategier han har utformet.

[Hamnli2]

Sun tzu er oppskrytt. Han sier bare helt grunnleggende ting som alle egentlig vet allerede. Nei, min stemme går mot Mr Rommel.

 

Du får gjærne si Cæsar, alexander, napoleon eller en av khanene, men sannheten er vel at alle disse var mer eller mindre uten motstand. Ikke i hær vel å mærke, men hvem har vel hørt om store generaler de sloss mot? Rommel sloss mot ca. alle de beste generalene fienden kunne oppdrive på den tiden, og likevel vant han. Resten sloss bare mot gud og hvermann. Egentlig ikke så imponerende når du tenker over det.

[Oreius]

rart at ingen har nevnt Saladin (Yussuf ibn-Ayyub Salah ad-Din). Han gjenerobret Jerusalem fra de kristne korstogfarerne og knuste dem ved Hattins Horn

[Dr.Sheldon Cooper]

Min stemme går til Napoleon, for en mann

[ΣΙΝΔΡΕ]

Sun tzu er oppskrytt. Han sier bare helt grunnleggende ting som alle egentlig vet allerede. Nei, min stemme går mot Mr Rommel.

 

Du får gjærne si Cæsar, alexander, napoleon eller en av khanene, men sannheten er vel at alle disse var mer eller mindre uten motstand. Ikke i hær vel å mærke, men hvem har vel hørt om store generaler de sloss mot? Rommel sloss mot ca. alle de beste generalene fienden kunne oppdrive på den tiden, og likevel vant han. Resten sloss bare mot gud og hvermann. Egentlig ikke så imponerende når du tenker over det.

 

Cæsar ingen motstand? Du kan jammen ikke historien din. I det endelige slaget mot gallerne var jo Cæsar bare ca. 50 000 hvis jeg husker rikitg, mens gallerne var 200 000-300 000. Jo det er imponerende, blant annet pga. at krigføringen var helt annerledes. Var mye mer stil over krigføringen før, spesielt på 1700-tallet.

[Jelme]

Sun tzu er oppskrytt. Han sier bare helt grunnleggende ting som alle egentlig vet allerede. Nei, min stemme går mot Mr Rommel.

 

Du får gjærne si Cæsar, alexander, napoleon eller en av khanene, men sannheten er vel at alle disse var mer eller mindre uten motstand. Ikke i hær vel å mærke, men hvem har vel hørt om store generaler de sloss mot? Rommel sloss mot ca. alle de beste generalene fienden kunne oppdrive på den tiden, og likevel vant han. Resten sloss bare mot gud og hvermann. Egentlig ikke så imponerende når du tenker over det.

 

Cæsar ingen motstand? Du kan jammen ikke historien din. I det endelige slaget mot gallerne var jo Cæsar bare ca. 50 000 hvis jeg husker rikitg, mens gallerne var 200 000-300 000. Jo det er imponerende, blant annet pga. at krigføringen var helt annerledes. Var mye mer stil over krigføringen før, spesielt på 1700-tallet.

 

Siden atombombene gikk av for over 60 år siden har verden hatt uvanlig få kriger og svært få invasjoner. Invasjoner med ’suksess’ er enda sjeldnere. Dersom man sier at situasjonen i Irak og Afganistan pr. idag er uavklart så er den siste store mobiliseringen Gulfkrig 1 i Irak/Operation Desert Storm. Denne oppnådde det som var planlagt og bestemt og kan derfor kalles en suksess. Øverstkommanderende på seirende side, Norman ’Stormin’ Swartzkopf, har karaktrisert den Mongolske Armé under og etter Djengis Khan som en hær fra det 20. århundre plassert i det 13. århundre.

 

Jeg har bare blitt mer og mer overbevist om dette faktisk er en underdrivelse. Djengis Khans armé kunne påføre alle i verden den gang akkurat det samme som en atombombe kan idag. Denne overlegenhet ble bevist utallige ganger og bare de uvitende (som Europeerne) skjønte det ikke. Ettertiden har vært veldig flinke til å skjule denne ydmykelse og underlegenhet. Den Mongolske hæren var og ble ubeseiret inntil den angrep seg selv. Den makt, rikdom og frykt dette førte til, har verden aldri sett hverken før eller siden. Selv under andre verdenskrig, med lastebiler og tanks, klarte ingen (dvs. hverken, Tyskland, Sovjet eller De allierte på Vest/Sydfronten) å invadere raskere og mer seierrikt enn hva Mongolene gjorde. De sloss ikke mot 'Gud og hvermann' - det var tvertimot gjentatt mobilisering, opprør og allianser. Den freden vi nyter idag kan absolutt sammenliknes med den freden som hersket etter Djengis Khans erobringer, derfor er det synd at tolkning og forståelse av denne situasjonen fortsatt er fullstendig fraværende.

 

Dersom man skal sammenlikne med Romerriket og Cæsar/Gallia: Hvor mange slag og seire hadde den galliske styrken Cæsar møtte bak seg før dette? Denne galliske hær liknet mer på en hurtig samlet milits uten kommendo-struktur og trening, tror nå jeg. Er det mer genialt når en liten profesjonell armé vinner over en stor milits eller når en liten og godt trent armé vinner over en som er stor og profesjonell? Djengis Khans armé var ikke profesjonell i betydningen at den levet av forsyninger fra et bakenforliggende samfunn, men den var bedre trent enn noe annet verden har sett. Den var ikke avhengig av kontinuerlig plyndring slik som de fleste andre arméer. Den klarte seg selv (levde av naturen) og ville ikke ha den dyrkede maten som de mente svekket kroppen. Idag vet vi at dette er riktig og det var alle ikke-Mongolene som foraktet Deres fattigslige spisvaner, som tok feil. Idag finnes antakelig ingen mennesker som er så sterke som en Mongolsk offiser.

 

For å forstå hva han gjorde sammenliknet med Romerriket kan man lage en parallel. Tenk deg at Harald Hårfagre levde 1000 år tidligere. Tenk deg at han samlet og mobiliserte alle i Skandinavia og trente opp en armé på ca. 100 000 mann som la under seg hele Vest-Europa, Øst-Europa, Midtøsten og Nord-Afrika og deretter mer enn halve Asia. På veien kjempet de med armeer og økonomier som hadde flere soldater enn Romerriket hadde på Cæsars tid. De vant over to imperier som det romerske og fjernet alle som ikke raskt og totalt underkastet seg. De beste folkene ble kontinuerlig rekruttert som soldater, ingeniører og administratører. De som startet felttoget overlevde i stor grad og kunne trekke seg tilbake til et liv i sus og dus, mens alle de styrkene som møtte dem, anslagsvis 20 ganger så mange, ble utslettet. Det totale antall drepte var i størrelsesorden 20 ganger dette igjen. Tenk deg at hans etterkommere var keiser, pave, øverstkommenderende og eneveldig i dette imperium i fra 60 til 400 år. Da har du noe som likner på hva Djengis Khan avstedkom og husk at han startet voksenlivet som krigsfange og slave.

 

Sammenlikningen er rimelig fordi under Romerriket hadde Europa hærer og styrke som kan sammenliknes med hva Araberne og Kineserne hadde på Djengis Khans tid – ikke før på 1800-tallet var det igjen så store styrker i den Vestlige Verden (Napoleon).

 

Hvordan tror du en slik historie hadde framstått eller hatt å si i dagens samfunn?

[Sjofel_Imperium]

Ett navn: Suvorov!

[medlem-173043]

Erwin Rommel, genial og rettferdig mann!

[Nerowulf]

Kan dere ikke lage en poll, så vi kan stemme over det?

[Frohman]

Feltmarskalk Bernard Law Montgomery, for hans fantastiske seier i El Alamein.

[PzMan]

Feltmarskalk Bernard Law Montgomery, for hans fantastiske seier i El Alamein.

 

For å sette det på spissen, det eneste Montgomery utmerket seg i er å ha en svært så høy mening om seg selv og sine bragder...

 

Bare for å ta Alamein:

 

De forsvarsverkene som stoppet Rommel var blitt satt opp av hans forgjenger som erkjente at britene kunne ikke måle seg med Rommel når det gjaldt manøverkrigføringen. Disse forsvarsverkene tvang tyskere til en statisk krigføring som vinnes (stort sett) av den siden med de største ressursmarginene - altså britene i dette tilfellet. Det som skjedde var at Montgomery overtok ledelse over fronten, slaget gikk som det gikk og Montgomery fikk all æren. Men han vant takket være overlegenhet i ressurser, forarbeidet som ble gjort av forgjengere og ikke sin militære talent.

 

Når det er sagt så hadde Montgomery sine gode sider også og han var en kapabel militær leder. Men vi har plenty av kapable militære leder mens det er sjeldent en militær geni som dukker opp. Det er få som studer Montgomerys taktikk mens Rommel (hans motstander ved Alamein) studeres ennå selv om teknologien har endret slagmarken betraktelig siden hans tid:

 

"(...)an iconic figure at West Point, where cadets are more likely to do term papers and research projects on him than anyone except Robert E. Lee"

-sitat om Rommel fra "Patton and Rommel: Men of War in the Twentieth Century"

[Jakoozie]

Djengis Kahn. Fyren var rett og slett skummelt slu, med masse forskjellige snedige og skremmende effektive taktikker. Litt mer generelt var det vel han som "oppfant" en av tidenes mest effektive militære strategier. Mongolene var fra før svært dyktige ryttere og bueskyttere, og Djengis brukte dette i kamp. Mener han satte to mongoler på hver hest, som satte rygg mot rygg. Først stormet rytterne fienden med kjappe små rykk; galopper forbi fienden mens soldaten fremme i salen peprer fiendene med piler, og når fienden forseres begynner fyren bak å skyte på fiender som måtte prøve å følge etter. Rinse and repeat. Mot fotsoldater uten store antall bueskyttere var dette uhyre effektivt.

 

EDIT: I tillegg har jeg lest alt Jelme sier med stor interesse. Det er etter min mening, spesielt i lys av Jelmes velbegrunnede og imponerende utredninger, at Djengis Kahn må sies å være nesten ubestridt når det kommer til militær eksellense. At ikke alle likte den vanvittig nådeløse stilen hans, og at han ikke klarte å bygge opp et tradisjonelt imperium (han prøvde vel strengt tatt ikke, heller) bør ikke ha betydning, vi snakker om tidenes største militærhoder, ikke økonomiske og/eller politiske.

 

/Thread

Endret 26. april 2009 av Jakoozie

[TEE]

Jeg ser en del av kommentarene her går på at man ikke kan kalle noen et geni "fordi han bare sier ting som alle egentlig vet", og "han skrev bare ned det andre har sagt".

 

Skal man følge den logikken, er det største militære geniet en steinaldermann, for alle siden skriver bare ned det de har sett og som andre har sagt.

 

Og en liten fotnote. "Han sier bare ting som alle egentlig vet". Noen sinne vurdert grunnen til at alle egentlig vet det? Kanskje fordi noen kom på ideen en gang for rundt 1000 år siden og skrev den ned?

[Gjest Slettet+132]

Jeg vil si at hans taktikker alltid har vært i bruk før boken ble skrevet. Det er selvsagt en godt skrevet bok, uten tvil, og den har også opplyst flere mennesker om militær strategi og taktikk, men det har aldri vært noe nytt han har skrevet. Han har ikke lagt grunnlaget for krig. De var det de første menneskene som gjorde.

[PzMan]

Jeg vil si at hans taktikker alltid har vært i bruk før boken ble skrevet. Det er selvsagt en godt skrevet bok, uten tvil, og den har også opplyst flere mennesker om militær strategi og taktikk, men det har aldri vært noe nytt han har skrevet. Han har ikke lagt grunnlaget for krig. De var det de første menneskene som gjorde.

 

Vel, vi diskuterer ikke hvem som la grunnlag til krig - alle er vel enig i at en eller annen primat er skyldig i dette.

Men, jeg er litt interessert i å vite hvordan du kommer frem til at Sun Tzu har bare kompilert allerede kjent kunnskap. Kom gjerne med en kilde eller to.

[Zaftig]

Hitler og Hannibal Her!

[evilleader360]

Hitler var vel ikke en såkalt miltiærgeni? Var det ikke han som oppfordret krig på begge sider, altså Vest og Øst (Soviet), det var en av de store faktorene for at Det tredje riket gikk til grunne.

 

Thutmose III en egyptisk militærgeni, strategiene hans blir selv studert idag. Navnet er Khalid Bin Al-Waleed.

 

Også har vi en muslimsk militærgeni, at han i det hele tatt klarte å motstå 100.000 romerske soldater med sine 3000, unngikk et blodbad.

It was two months after Khalid Bin Al-Waleed had embraced the holy religion of Islam that he participated in his first battle, the battle of Mo?ta. The Muslim army was only about 3,000 troops, many of whom were well known sa7aba. They did not anticipate that they were about to face 100,000 Roman troops.

As the battle proceeded, the Muslim army lost the three commanders that had been appointed by the Prophet (pbuh). The Muslims overwhelmingly chose Khalid Bin Al-Waleed as army commander..

 

Khalid took command and did what was best done in such a situation: safe retreat. His plan showed his tactical military brilliance. First he made the enemy believe that the Muslims were not planning on surrendering, but on attacking. And indeed the Muslim army withstood the opponent till nightfall. During the darkness of the night, Khalid, with his brilliance, swapped the right division of the army with the left, and the left division with the right. And he exchanged the rear battalions of the army with the front and vice versa. He then detached part of the army so that they could raise dust at the back of the Muslim troops and create commotion at sunrise. At the time of sunrise, the Roman soldiers set eyes on new soldiers facing them, and the dust and noise were flooding the Muslim army so they thought the Muslims had been receiving troop re-enforcement. Khalid then started his tactical retreat into the desert. The Romans did not follow the Muslims in their retreat in fear of a trap that was set for them in the barren desert.

 

That day Khalid Bin Al-Waleed was the last to retreat as he protected the backs of his soldiers and in doing so, he broke 9 swords fending off Roman attackers.

 

When the Muslim army reached Al-Medina, the people met them with accusations of fleeing the battle against the enemy but the Prophet (pbuh), realizing that this was the best any commander could have done, declared the army as courageous faithful soldiers who retreated to re-group and fight the once enemy again.

 

 

Flere av dere har sikkert hørt om Salahadin Ayyubi, kanskje den mest respekterte og husket militærgeni i den muslimske og kristne verden. Veldig kjent fra det 3. korstoget hvor han gjenerobret Jerusalem fra korstogfarerne.

Han fulgte Islam og behandlet selv de kristne fangene med skånsomhet og respekt! De ble ikke gjort om til trell eller drept, de fikk fritt leide for en sum penger.

 

http://no.wikipedia.org/wiki/Tredje_korstog

 

 

Vi har hatt mange dyktige hærførere opp igjennom tiden her i verdenen .

Endret 9. mai 2009 av evilleader360