Gå til innhold

Hva skjer i Kina etter OL?


Anbefalte innlegg

Videoannonse
Annonse
Ferchie sa ikke at det stoppet, Spinexel. Les hva han skrev en gang til, du.

 

Selv tror jeg at det kommer til å fortsette som før. Kan vel hende vi får se et par små forandringer, men noe stort og drastisk tviler jeg på at vi får med det første.

 

Jepp, da tolket vi to det på forskjellige måter. Men jeg leste nok litt fort over det xD

Lenke til kommentar

De kinesiske myndighetene vil vel gjøre slik som de alltid har gjort, holde kontrollen, og det gjennom klassiske menneskerettighetsbrudd. På den positive siden kan man vel si at de ikke lengre trenger å kaste ut uønskede elementer som de gjorde for at Beijing skulle se best mulig ut.

 

Hvorfor skulle egentlig noe forandre seg? Kritikken de har fått har ikke vært noe særdeles uvanlig stor, de er vant til å bli kritisert, vant til opptøyer. De slo raskt og enkelt ned på det som skjedde under OL. De har ingen insentiver til å mykne opp kontrollen sin.

Endret av Rampage
Lenke til kommentar

Etter OL vil nok Kina løsne litt på tøylene tror jeg.

Da er det også ikke lengre så mange utenlandske medier i landet som kan dekke det som skjer, så eksakt som det var under OL.

Jeg tror konfliktene og brudd på en del lover (for ikke å nevne hvem) vil fortsette å brytes, Kina vil nok ikke få ryddet opp med det første.

Nå er det vel Russland som står i fokus.

Lenke til kommentar

Skrevet om dette temaet rett før OL i Kina startet av Staffan Teste (Staffan Teste var Dagens Nyheters korrespondent i Moskva 1979-82. Han ble i desember 1981 erklært «persona non grata» av Sovjetiske myndigheter, og ble tvunget til å flytte fra landet. Han var til midten av 1982 korrespondent i Moskva i eksil i Stockholm.).

 

MOSKVA, BEIJING (Staffan Teste): NÅR DE 29. OLYMPISKE leker starter i Beijing til fredag, er det andre gangen et kommunistisk land arrangerer sommerolympiade. I 1980 arrangerte Sovjetunionen det berømte OL i Moskva, og til forskjell fra årets leker, gjorde verdenssamfunnet alvor ut av truslene om å boikotte den kommunistiske arrangøren.

 

I 1980 rapporterte den svenske korrespondenten Staffan Teste fra Moskva-lekene for Dagbladet. Nå har han vært i Beijing. I denne artikkelen sammenligner han de to olympiadene.

 

OL I 1980 VAR FØRST og fremst et boikottet OL. Rundt juletider 1979 invaderte Sovjetunionen Afghanistan, og flere vesteuropeiske land fulgte USAs eksempel og nektet å reise til Moskva.

 

Europa anno 1980 var preget av kald krig, og forholdet mellom verdens to supermakter var mildt sagt kjølig.

 

USA anerkjente aldri den sovjetiske okkupasjonen av de baltiske landene, og det ble umulig for den sittende presidenten Jimmy Carter å sende amerikanske seilere til den estiske hovedstaden Tallinn, hvor OL-regattaen ble avholdt som første øvelse.

 

ESTISKE OPPOSISJONELLE oppfordret også sine europeiske naboer om å boikotte OL-seilasen. Nesten på dagen 40 år etter Sovjetunionen okkuperte Estland, ble da også seiling den mest boikottede grenene under hele OL.

 

Kun 23 av normalt 40 land stilte ved startstreken.

 

Myndighetene i Kina måtte på sin side tåle høylytte protester for sin Tibet-politikk tidligere i år, og fra hele verden, inkludert Norge, kom kravet om en ny OL-boikott. Kravet kom blant andre fra den amerikanske senatoren og presidentkandidaten Hilary Clinton.

 

Til forskjell fra estiske opposisjonelle, uttalte tibetanere i eksil imidlertid at de ønsket at OL i Beijing skulle arrangeres som planlagt. Et ønske som ble gjentatt av Dalai Lama, Tibets åndelige leder.

 

OLYMPIADEN I MOSKVA for 28 år siden kalles gjerne etterretningstjenesten KGBs olympiade. På tross av sine daværende åtte millioner registrerte innbyggere, og med ytterligere en million som bodde illegalt i byen, var Moskva under KGBs kontroll. I månedene før olympiaden var den sovjetiske hovedstaden praktisk talt en hermetisk lukket by.

 

Motorveiene inn mot byen var avsperret av uniformert politi, og samtlige biler ble kontrollert på vei inn mot millionbyen.

 

Bilister ble stående i flere timer ved gigantiske stoppskilt, og politiet sorterte ut og sendte bort dem som ikke hadde «særskilt grunn» for å reise inn. Senere, under selve OL-åpningen, ble 160 gater i sentrum av Moskva, samt veiene mellom de forskjellige OL-anleggene, stengt for «uvedkommende».

 

Ferske rapporter fra Beijing forteller likeledes at hundrevis av bevæpnede politifolk har opprettet veisperringer, og i likhet med Moskva for 28 år siden, forårsaker sperringene kaos og enorme køer langs byens innfartsårer.

 

Veisperringene var imidlertid kun en av mange sovjetiske forberedelser for de forbrødrende olympiske leker.

 

Kreml kommanderte 1000 taxier ut på Moskvas gater, i tillegg til de 16 000 som allerede var på plass. Sjåførene ble sendt på intensive språkkurs for å lære seg nødvendige fraser på engelsk, tysk og fransk.

 

TIL FORSKJELL FRA 80-tallets Moskva, har privatbilismen vokst seg enorm i Beijing. Trafikken har eksplodert de siste ti årene, og kilometerlange køer er hverdagskost for byens innbyggere.

 

I oppkjøringen og under olympiaden i Beijing har myndighetene derfor innført en regel som sier at privatbiler kun får brukes annenhver dag. Slik håper de kinesiske styresmaktene å halvere biltrafikken.

 

Om ikke det fungerer, er alltids den sovjetiske varianten med avstengte gater et alternativ.

 

Beijings taxisjåfører representerer også en alvorlig språkbarriere. Større hotell i hovedstaden hjelper i dag turistene med små kart og instruksjoner for populære turistmål, og vel inne i drosjen kan turistene så bare levere lappen fra hotellet.

 

Kan du ikke vise til noen adresse på kinesisk, blir taxituren imidlertid et sjansespill.

 

Her diskuterer Db.nos lesere hvordan du best kommer deg fram med drosje i Beijing.

 

FØR OG UNDER OL i Moskva forsøkte sovjetmakten å kvitte seg med all ikke-godkjent virksomhet.

 

* Arbeidere som forsøkte å starte fire fagforeninger ble arrestert.

 

* Utgivere av undergrunnsaviser ble kastet i fengsel.

 

* Initiativtagerne til Helsingforsgrupper, som ønsket å overvåke hvordan innbyggernes rettigheter ble ivaretatt, ble stort sett funnet igjen i fangeleirer. Det førte til at gruppene opphørte å eksistere.

 

* Kvinnelige aktivister i Leningrad (St. Petersburg) som forsøkte å spre informasjon via illegale aviser, ble sendt i eksil.

 

* Forstandere i religiøse grupper hadde valget mellom å be om unnskyldning for sin tro, eller bli dømt til langvarige straffer.

 

* Jødiske aktivister som framfor alt kjempet for sine muligheter til å flytte fra Sovjetunionen ble fengslet og trakassert.

 

AV ANGREPENE PÅ opposisjonelle grupper, var det nok fengslingen av fredsprisvinneren og fysikeren Andreij Sakharov som fikk mest oppmerksomhet. Seks måneder før åpningsseremonien ble han ført fra sitt hjem i Moskva, hvor han tidligere kunne holde kontakt med journalister, til eksil i byen Gorkij, som var hermetisk lukket for utlendinger.

 

For andre opposisjonelle var Sakharov en foregangsfigur, og fengslingen var et hardt slag for mange. Om myndighetene fjernet en person som var såpass kjent i vesten, måtte sjansene være dårlige for resten, fryktet de.

 

Frykten var begrunnet.

 

I LØPET AV 1980 ble flere «ubekvemme borgere» plassert på psykiatriske klinikker. De psykiatriske sykehusene ble utstyrt med lister over pasienter som ble kalt inn til forvaring mens landet arrangerte olympiade, og i praksis benyttet Sovjet disse sykehusene til korrigeringsanstalter for annerledestenkende.

 

En gruppering som forsøkte å overvåke misbruk innenfor psykiatrien ble oppløst, og lederen ble dømt til tre års fengsel. For antisovjetisk oppførsel. De første olympiske leker i et sosialistisk land ble med andre ord innledet av rene utrenskninger.

 

Blant opposisjonelle ble De olympiske leker i Moskva raskt omdøpt til Andropovs olympiade - etter daværende KGB-sjef Jurij Andropov.

 

FRA HØSTEN 1979 fram til OL i juli 1980, hevdet Amnesty International at minst 100 personer var arrestert på grunn av politisk engasjement i forbindelse med olympiaden.

 

Flertallet ble dømt for «antisovjetisk agitasjon og propaganda», noen for «hooliganisme» eller «parasittvirksomhet», og andre igjen for forræderi. Alle med straffer opp til 15 år.

 

BEFOLKNINGEN I MOSKVA ble rutinemessig avlyttet, og det ble ikke gjort noe unntak for utlendinger bosatt i millionbyen. Ifølge kilder i KGB ble telefonavlyttingen intensivert hos nettopp disse utlendingene i oppkjøringen til olympiaden.

 

Sovjetisk politi forsterket også bevoktningen utenfor deltakerlandenes ambassader i Moskva.

 

Vaktstyrkene rundt den svenske ambassaden i Moskva ble plutselig oppbemannet, og til forskjell fra tidligere var vaktene på plass døgnet rundt. Hekken som hindret innsyn til den svenske ambassaden fra veien, ble også klippet ned.

 

Så vaktmannskapet skulle få bedre innblikk, ble det sagt.

 

OLYMPIADEN BLE OGSÅ en kjærkommen anledning for sovjetiske myndigheter til å «rydde opp» i den kriminelle virksomheten i byen. I forkant av OL kartla politiet kriminell aktivitet, og sendte mistenkte ut av byen i god tid før de første gjestene var på plass.

 

Også byens prostituerte ble forsøkt fjernet. Tvilsomme moteller og rene bordeller ble stengt, og politiet hadde instruks om å saumfare gatene på leting etter turister i usømmelig samtale med russiske kvinner.

 

De turistene som ble sett sammen med russiske kvinner, ble avkrevd legitimasjon, og om politiet mistenkte at en transaksjon var i emning ble de bedt om å forlate stedet. Kvinnene ble så sendt avgårde i motsatt retning.

 

BYEN SKULLE ALTSÅ RENSES. Fyllikene og uteliggerne, som på 80-tallet var blitt et høyst tilstedeværende del av bybildet, ble samlet i «oppsamlingsbiler» og transportert ut av byen.

 

I april 1980, 100 dager før olympiaden startet, ble innsatsen intensivert. Alkoholikere, som fram til da var vanlig å finne sovende på Moskvas mange benker, var ikke lenger å se.

 

FOR JOURNALISTER og tilreisende var det likevel vanskelig å forstå hvor omfattende sikkerhetstjenestens grep om byen var.

 

På lekenes siste dag, da maratonløperne skulle i ilden, måtte likevel mange sportsjournalister medgi at lekene hadde vært noe utenom det vanlige.

 

Lekene ble avsluttet av et maratonløp som ble avholdt innenfor et 42 kilometer langt geledd av sovjetiske soldater.

 

TIL FORSKJELL FRA Kina hadde Sovjetunionen i 1980 en offisiell vekslingskurs som i praksis tilsa at turistene måtte betale ti ganger mer for rublene enn russerne selv.

 

Dette skapte naturligvis raskt et svart marked, og det var allment kjent at drosjene utgjorde byens mest effektive vekslingskontorer.

 

På kort varsel kunne sjåførene veksle stort beløp i utenlandsk valuta til rubler, og det til en kurs som lå nesten ti ganger under den offisielle.

 

At en taxisjåfør på under én time kunne trylle fram 10 000 rubel, mens månedslønnen hans var på 150 rubel, ga umiddelbart inntrykk av at vekslingen var godt organisert, og at den under olympiaden foregikk med myndighetenes velsignelse.

 

Det var svært lite som foregikk i Moskva uten at myndighetene fikk nyss om det.

 

I BEIJING FINNES det ingen synlig uoffisiell kurs. På markeder der det er obligatorisk for turistene å prute, skjer det ofte at betalingen skjer i dollar. Det finnes få mennesker på gatehjørnene klar for å veksle utenlandsk valuta, slik det gjorde i Moskva.

 

I stedet virker det som om det har utviklet seg et uoffisielt betalingssystem for turister i Kina. Varene er sjeldent merket med pris, og turister betaler mer for varene enn kinesere selv gjør.

 

Ryktet forteller at det finnes en uoffisiell skala for prissetting av varer. Utlendinger som selv snakker kinesisk betaler minst, deretter stiger skalaen med antatt rikdom, før til slutt japanere må betale mest.

 

FORVENTINGENE ER STORE til at olympiaden skal ha en positiv innvirkning på Kina. For Sovjetunionen innebar imidlertid ikke OL i 1980 noen umiddelbar framgang.

 

Men noe skjedde.

 

Boikotten av lekene førte til at Sovjetunionen fikk mye negativ publisitet. Gjennom OL i 1980 fikk datamaskinene sitt absolutte gjennombrudd som journalistisk verktøy, og det fantes nå ingen mulighet for å stoppe bilder og tekst som kunne sendes direkte via satellitter.

 

Etter hvert behøvde heller ikke tv-korrespondentene ha en person som dro vestover med materialet for å få det ut til verdenspublikummet. Sovjets forsøk på å stanse den dekningen de selv ikke godtok, var nytteløse.

 

Og kun elleve år etter den første kommunistiske olympiaden, eksisterte ikke lenger Sovjetunionen som eget land.

 

Den andre sosialistiske olympiaden, vinterlekene i Sarajevo i Jugoslavia i 1984, ble også arrangert i et land som ikke lenger eksisterer.

 

SLAGORDET FOR OL i Kina er «One world - One dream». Det har gitt lekene en mykere framtoning enn den boikottede olympiaden i Moskva. De kinesiske myndighetene har også skapt fem maskotfigurer, både mannlig og kvinnelige, til forskjell fra Moskvas ensomme bjørn Misja.

 

Alle de olympiske anleggene har også pressesentre i mer eller mindre umiddelbar nærhet. Journalistene skal derfor ikke behøve å reise langt for å dekke både det som skjer på og utenfor de olympiske arenaene.

 

Derfor gjenstår det å se hva olympiaden i Beijing vil bety for Kina, og hvordan kommuniststaten utvikler seg i kjølvannet av de lekene som er ment å føre verdens folkeslag sammen.

http://www.dagbladet.no/art/russland/ol/2639736/

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...