19 år og kanskje pappa

[Gjest KanskjePappa]

Rett på sak: I går kveld fikk jeg vite at samboeren min har blitt gravid. Hun har gått på P-piller under hele forholdet, men vi har altså blitt en del av den lille statistikken. Jeg ble 19 år for en stund siden og hun fyller 21 nå snart. Vi har bodd sammen i over et år nå, men har vært sammen i drøye to år. Vi har hund og en relativt dyr stasjonsvogn uten lån sammen, men vi leier og eier ikke leilighet. Når det kommer til "den tapte ungdommen" er ikke dette problemet. Vi er drar aldri på byen, men er mer glad i en hyggelig middag. Jeg foretrekker et glass rødvin forran peisen, fremfor en drink på byen.

 

Jeg mener at valget om å beholde barnet eller ikke er hennes valg, men jeg har gjort det klart at uansett hva hun velger vil jeg støtte henne og gjøre min plikt som far. Samtidig har jeg gjort det klart at fremtiden er usikker da vi er veldig unge. Her er min første bekymring: Jeg er redd hun ikke helt forstår alvoret av denne usikkerheten. Hennes syn på oss er som et "glansbilde" og det er fortsatt "oss for alltid". Denne litt umodne holdningen har jeg tidligere bare oversett tidligere.

 

Hun er ferdig med en yrkesutdannelse og skal ikke studere mer. Jeg fullfører dette året videregående, og satser på siv.øk. neste høst. I tillegg har jeg en deltidsjobb og driver et mindre internettfirma som selvstendig næringsdrivende. Og jeg hadde livsplanen klar: God utdannelse > God jobb med høy lønn > Gifte meg > Få barn. Jeg er såpass realistisk av meg at jeg ikke har utelukket at det kunne blitt slutt lenge før studietiden min var over, så min nåværende samboer var ikke en gang en del av dette "glansbildet". Nå ser disse livsplanene mine til å kunne gå opp i røyk.

 

Problemet er at jeg er svært opptatt av sosial status, noe jeg godt kan innrømme. Selv syntes jeg at jeg er en ressurssterk person som har mulighet til å komme langt, men dette "glansbildet" jeg har forestilt meg (som nok også er umodent) vil bli satt helt på hodet. For meg er unge mennesker som får ikke-planlagte barn, mennesker med lav utdannelse, lite ressurssterke, de røyker og drikker hver helg. Dette er selvsagt mine fordommer, og det er selvsagt ikke alltid slik. Men slik vil jeg se på meg selv.

 

Tips og spesielt erfaringer fra andre som er eller har vært i samme situasjon tas imot med stor glede.

[SuperSkunk]

Faren og moren min fikk meg når de var 20. Og i morgen fyller hun 35 og jeg er 14. Syns det er kult med unge forreldre.

 

Jeg hadde beholdt barnet. Om dere ikke studerer veldig hardt, eller noe sånt, da.

[Alinoe]

Enten abort, eller mann deg opp.

[SaJo]

For det første, gratulerer!! Det er stort å bli far, uansett hvordan du ser på det!

 

Det er ingenting i veien for å fortsette utdannelsen din selv om du blir far? Tvert imot, som student vil du vel få anledning til å se ungen din mer enn om du har en åtte-til-fire-jobb.. Økonomisk er det mange som klarer seg på én inntekt, dere vil jo ha mors inntekt + det du får fra lånekassa. Bør gi levelige kår!

 

Livsplanen din vil du også få gjennomført - du må bare stokke litt om på rekkefølgen?

 

Når det gjelder fordommene dine må du prøve å tenke anderledes på det. Tror nok du får et annet syn på saken når du selv er midt oppe i det!

 

Jeg var vesentlig eldre enn deg når jeg ble pappa, men jeg kan love deg at det er det beste som har hendt meg! Følelsen av å se et lite barn vokse opp er helt utrolig. Kan ikke beskrives, du kommer ikke til å være "angre" på at du ble pappa!

[MirusMentis]

"Vi" fikk vår første da jeg var 22 og hun var 19.

Da vi fant ut at hun var gravid så var vi jo litt usikre i begynnelsen, men valgte å beholde. Har ikke angret på det. Vi var godt etablert med hus, bil, jobb, hun hadde riktig nok kun deltidsjobb, men inntekten min var nok til å forsørge oss.

 

At du har "planlagt" livet ditt synes jeg er fint, men man må lære seg at ting ikke alltid blir som planlagt, og at "glansbilde" livet ikke alltid er like lett å finne. Det er ikke noe problem å jobbe/ta utdanning ved siden av å være småbarnsforelder, hvertfall ikke for far, heller ikke mor, bortsett fra det første året.

 

Livet ditt går ikke i grus om du blir ung forelder, tvert i mot!

Endret 30. august 2008 av semtex

[reds]

Jeg kom til med foreldre som var forholdsvis 18 og 21. De første årene var litt tøffe, men vi kom oss fint ut av det. Absolutt ikke noe problem hvis man virkelig går inn for det.

[fatalicus]

Det kan være at det å få ett barn med denne kjæresten din kan være nok til at hun får en plass i "glansbildet" du har av fremtiden din.

Du vil bli overrasket over hvordan et barn kan få deg til å tenke over følelsene dine for partneren (har ikke selv barn, men har flere venner som har fått barn i ung alder).

 

Noe dere kan se på som en bra ting, er jo at hun ble gravid etter at hun var ferdig med utdannelsen sin. Om hun fortsatt hadde vært i skolen så hadde jo faren vært der for at hun ikke hadde klart å fullføre utdannelsen.

 

Eneste gode rådet jeg kan gi er noe som nok kommer til å skje uansett: Vær den faren du kan frem til barnet kommer, og fortsett etter at barnet har kommet. Når den tiden kommer så kan du se hva du føler da.

Enten så innser du at dette faktisk er slik du vil ha livet ditt, eller så finner du ut at det ikke er noe for deg.

 

Dere ville ikke være de første som går fra hverandre etter at de har fått sitt første barn.

 

Uansett hva som skjer, så ta ansvar! Du har vært med på å bringe et barn til verden, og du har et liv i dine hender.

[Gjest Gjest]

Jeg og mannen min ble foreldre første gang som 19 og 21 årige. Han har fullført høyskole, og har nå en god stilling i staten.

Nå har eldstebarnet vårt startet på sin høyskoleutdanning, og har bare positive ting å si om oppveksten med unge foreldre.

Livet er hva du gjør det til. Og det å få barn ung behøver ikke å bli noe problem, så lenge du ikke gjør det til et problem.

Kanskje vil du finne ut at dette barnet kommer til å bety mer enn all verdens utdannelse og status.

[Gjest KanskjePappa]

Ja, da er det bestemt: Jeg skal ha barn. Samboeren er flere måneder på vei, så det er ikke mange månedene igjen. Et ganske stort sjokk for oss begge, men jeg har nå fått noen dager på meg til å tenke over ting. Og tanken på å få barn begynner nå å ikke bli like skremmende.

 

Det jeg nå er mer redd for et forholdet vår. Jeg har den siste tiden (før barn var på dagsorden) tenkt mye over vår fremtid sammen. Som de fleste har vi våre gode men også våre mindre gode stunder. Jeg har også tenkt i de baner at jeg ikke trodde at det ville bli oss to for alltid.

 

Vi er forskjellige på mange områder, men alle disse områdene har jeg faktisk () klart å vinkle til noe positivt. Likevel ligger det å ulmer i underbevisstheten min at de forskjellene er ting som egentlig kunne vært grunner til å ikke bli sammen med henne. Dette er veldig vanskelig å takle, fordi det gjør meg litt deprimert.

 

Vi har nesten bestemt oss for å gifte oss siden vi nå skal ha barn. Det høres sikkert gammeldags ut, men vi ønsker å få barn i et ekteskap. Problemet mitt da er ikke det å gifte seg, men igjen det at jeg tenker veldig på hva andre tenker. Det er rett og slett flaut. I tillegg har jeg vært i seriøse forhold i store deler av ungdomstiden min, og har derfor mistet en del av det sosiale. Jeg er lite sammen med venner, og han jeg tenker å ha som forlover har jeg også hatt lite kontakt med. Men han er egentlig eneste alternativ.

 

Godt å få det ut

[Inc]

Det kommer tider når du angrer litt men det glemmes fort når en lite røver klyper deg i hånden og sier pappa til deg. Sum av sumarum er du ikke kunne tenkt deg å være foruten dette barnet.

Hilsen en som var i samme sko for snart 5 år siden.

Lykke til

[Mirann]

Lykke til med barnet. Hvis du er redd for hva folk tenker om deg, så skjønner jeg ikke helt hastet med å gifte seg...?

[Xtend]

Jeg ble pappa i en alder av 34 år og kona var 29. Mente bestemt at jeg ikke var klar for farsrollen, men to år etter kan jeg med sikkerhet si at det var det beste som har hendt meg (oss). Første gangen jeg hørte datteren min si "pappa" kommer jeg aldri til å glemme! En fantastisk opplevelse!

[Flaskepost]

Jøsses....mange mnd på vei og gitt???!!!

 

Enten er det jeg som tolker det feil, meeeeen.....når du skriver at hun er umoden når ho tenker "oss for alltid" så begynner jeg nesten å lure på hva du tenker om forholdet. Jeg er 23 og tenker "oss for alltid" etter 3 år. Til og med min forlovede forteller at han tenker "oss for alltid" og han er enda eldre.

 

Og det å bli foreldre selv om det ikke passa inn i planen tror jeg nok ikke gjør noe når du treffer den lille. Jeg fikk en sønn for snart 3 mnd siden, men jeg hadde jo ikke tenkt å få barn før om ca 1,5 år. Men jeg er sååååå gla for at vi ikke valgte abort. Han er min lille skatt, og p.g.a han er jeg enda mer innstilt på å bli ferdig med skolen (studerer på siste året)

 

Så dette går så bra så.

Gratulere og lykke til