Hva skal man gjøre med min bror?

[Gjest Guest_Bekymret_*]

Det er vanskelig for meg å se for meg noen som ikke orker å jobbe i en alder av 22. Selv har jeg tjent mine egne penger siden jeg var 15. Flyttet hjemmefra da jeg var 18. Mens jeg bodde hjemme fikk jeg bare mat og husly. Klær og penger og slikt ble det slutt på da jeg startet å jobbe.

 

Det kunne aldri fallt meg inn å snylte på noen andre. Enten det er snakk om venner, samboer eller foreldre.

 

Da jeg gikk på videregående jobbet jeg først i en kiosk, og så i en matvarebutikk. Jeg hadde venninner som ikke jobbet . Årsaken var at "de ikke ville ha en hvilken som helst jobb". Jeg husker at jeg syntes de var ufattelig treige, som ikke forsto at de ikke kan begynne yrkeslivet som advokater eller direktører. Man må jobbe seg oppover. Har man jobbet som 16-18'åring mens man gikk på skole, har man gjerne noe mer å skilte med når man søker om læreplass f.eks. Da kan arbeidsgiver se at man kan å "ta i ett tak".

 

Som arbeidsgiver kunne det ikke falt meg inn å ansette noen som aldri har hatt en fast jobb i en alder av 22. Med mindre vedkommende har studert siden vgs.. Men selv da er det vanlig å ha en deltidsjobb ved siden av.

 

Han bør få seg en jobb og begynne å bidra litt. Bidra til samfunnet ved å betale skatt, og bidra til foreldrene sine ved å betale husleie (eventuellt skaffe seg en egen plass å bo).

 

Han trenger bare et spark bak. Dersom han fungerer bra sosialt sånn ellers, så har jeg mer troa på at han er lat og ikke vil jobbe, heller enn at det er et dyptliggende psykisk problem som forårsaker latskapen.

 

Men nå er ikke jeg ekspert heller.

L_C: Du var nok tidlig ute med å klare deg selv. Selv bodde jeg hjemme til jeg var 23. Altså et år eldre enn min bror er nå. Forskjellen på oss var at jeg alltid hadde en inntekt eller gikk på skole. Når jeg ikke hadde jobb, fikk jeg yrkesrettet attføring fra Aetat, slik at jeg hadde penger til å finne på ting osv.

 

Selvsagt er han nok litt lat, selvom den sosiale fungeringen er litt til og fra. Noen ganger kan han være sammen venner 3-4 dager i uka. Andre ganger gidder han ikke å ta den om de ringer, så jeg vet ikke jeg. tror han rett og slett hater å gå ut av huset.

 

Du motsier deg selv på en måte også. I det ene øyeblikket skriver du at du aldri ville ansatt en som aldri har hatt fast jobb når han var 22. På den annen siden mener du at han skal komme seg ut i jobb. Hvordan skal han få en jobb om ingen vil ansette han?

 

Miss Pepsi: Det er bare bra at du blir engasjert, var bare at jeg følte at jeg fikk skylden for at han var som han var, og det er det jo ikke:)

 

Har selv sagt til min mor at hun bare burde kaste han ut, men da kommer argumentet med at hun ikke vil sette sin sønn på gata osv. Hun har nok aldri vært flink nok til å sette grenser for meg og broren min, og vi har stort sett fått det som vi villle. Likevel, siden jeg slet så fryktelig sosialt i oppveksten osv, har jeg vel lært at livet ikke er en dans på roser, og at man må gjøre noe for å komme noe sted her i livet. For han har alt kommet enkelt til han, helt til han begynte på vgs, men derfra gikk det allerede nedover. Men man så det allerede på ungdomsskolen, da han aldri kom seg opp om morgenen, og lærerne begynte å bli bekymret...

 

stich_it: Som jeg har skrevet tidligere. Profesjonell hjelp er ikke noe man kan tvinge på noen. Så lenge han ikke er villig til å innse at han har et problem, er det ikke mye vi får gjort...

[medlem-90636]

Sjangsen for at noen vil ansette han blir jo mindre jo lengre han venter. Det tar seg rett og slett ikke ut at han stort sett har vært uten jobb hele livet. Men han bør jo i det minste prøve. Og han bør iallefall melde fra til NAV slik at han kan få hjelp til å komme seg ut i arbeid!

[okjatakk]

Han føler vel at han har havnet så langt etter jevnaldrende, at han ikke orker (eller har selvtillit til) å begynne på det han sikkert ser på som en kjempeoppgave.

Jeg tror det er viktig å hjelpe han til å løse en oppgave om gangen. Det kan være lurt å begynne med å ta sertifikatet. Når han har det, vil det muligens hjelpe litt på selvtilliten hans, og han vil også ha flere muligheter til å finne en jobb.

[trollhatt]

Han burde få en tidsfrist på si 2 uker til å virkelig vise at han i det minste forsøker å få seg en jobb - eller flere om det er deltidsjobber. Overho0lder han ikke denne fristen burde han bli sparket på huet og ræva ut, kanskje først og fremst over natta og la han ha tilgang til huset på dagtid for stell og andre grunnleggende ting om du skal kunne få deg en jobb.

 

Det er hardt, jeg har selv blitt kastet ut over nettene fordi jeg var delvis inne i samme smørja som broren din - allikevel så sitter jeg her nå noen år senere med gjenopptatt kontakt med gamle venner og forhåpentligvis snart egen leilighet med tilhørende lån.

 

Det har kostet både meg, min mor og søster og bevis på at det virkelig var verd det fikk jeg vel et år etter jeg kom meg i fast jobb da min mor sat at jeg virkelig var en mer omgjengeligeere kar og blidere.

 

Så jo, han TRENGER ultimatum, men også støtte - får hans seg 1 eller fler deltidsjobber så få han inn i et bofelleskap f.eks med andre som også jobber, men som av diverse grunner ikke har egen bolig.

Endret 1. september 2008 av trollhatt

[Gjest Guest_Bekymret_*]

Ok, men jeg tror jeg skal ta tak i mye av det dere sier, og prøve å anbefale moren min å hjelpe han til å komme seg til psykolog eller noen andre han kan prate med. Det er uansett ikke så mye jeg får gjort når jeg bor langt hjemmefra:)

[Ceburger]

Ok, men jeg tror jeg skal ta tak i mye av det dere sier, og prøve å anbefale moren min å hjelpe han til å komme seg til psykolog eller noen andre han kan prate med. Det er uansett ikke så mye jeg får gjort når jeg bor langt hjemmefra:)

 

En ting som du kan anbefale din mor før dere eventuelt prøver å skaffe en psykolog til din bror. Det er at din mor kontakter en profesjonell for å høre hvordan hun skal gå frem i prosessen (regner med hun har tenkt å gjøre noe, enten det er å gi han ultimatum eller skaffe han hjelp eller andre ting). Vet ikke om det er leger eller psykolger som er riktig ekspertise men noen som vet hva de snakker om og kansje har noen bedre tips til fremgangsmåte enn vi her på forumet har. Din bror trenger da ikke å vite at dere har kontaktet en profesjonell for å dømme/vurdere situasjonen hannes. Kansje din mor burde søke hjelp eller veiledning til hvordan å gå frem for å hjelpe sin sønn. Riktig eksperter har nok sett slike tilfeller før og vet gjerne av erfaring hva som er lurt og ikke lurt.

[Gjest Guest_Bekymret_*]

Ok, nå har det gått cirka ett år, og det er på tide med en update i denne tråden...

 

For å være ærlig, så har det ikke skjedd noe forandring som helst i løpet av det seneste året. Han sitter oppe halve natta, og sover halve dagen. Eneste forskjellen er at nå driver han å lærer seg å spille gitar i stedet for å spille X-box hele tiden. Men det er jo ikke noe mindre slitsomt, med tanke på at han har på forsterkeren hele tiden, og alle som har spilt gitar vet jo hva som skjer da...

 

Han hadde noen strøjobber for Manpower i fjor høst, og siden han var for lat til å levere skattekort, fikk han 4000 igjen på skatten, ettersom han betalte 50% skatt. Jeg derimot hadde frikort på deltidsjobben jeg hadde, og fikk derfor ingenting igjen... Slikt føles urettferdig...

 

Nå er det imidlertid gått 8-9 måneder siden sist han jobbet noe sted, og jeg har prøvd å prate med både mamma og han om problemet. Hun sier at hun ikke tør å mase for mye på han om det med jobb, fordi hun er redd at han da skal bli så deprimert pga dette at han tar livet sitt...

 

Har selv spurt han hvorfor han ikke prøver å skaffe seg noen jobb, men da kommer han bare med at det ikke er noen vits å gjøre noe, fordi jorda kommer til å gå under om noen år. Han har nemlig stor interesse av dommedagsprofetier og konspirasjonsteorier, og er i tillegg dødsoppgitt over hvordan verden har blitt i dag. Å da pese han til å skulle gjøre noe ut av livet sitt er da ikke så lett...

[Gjest Gjest]

For en tulling. Han er vel med på det planet x tullet. Be ham lese The Power of Now av Eckhart Tolle. Bare overse det guddommelig-tullet i den. Han kommer forhåpentligvis til å se lyset.

[Husam]

Hvis moren din er helt seriøs med at problemet koker ned til at fyren kan ta livet av seg må han jo bare tvangssendes til psykolog snarest. Dersom dette bare er en unnskyldning fra moren din fordi hun ikke orker krangling og konflikter ligger problemet like mye hos henne dessverre, selv om jeg har forståelse for det. Det virker egentlig som om både bror og mor har seg selv å takke for situasjonen de er i...

 

Om det går hardt utover deg praktisk og følelsesmessig er det selvfølgelig trist, men alle må vel lide litt for idioti fra venner og familie nå og da.

[bellad76]

Han hadde noen strøjobber for Manpower i fjor høst, og siden han var for lat til å levere skattekort, fikk han 4000 igjen på skatten, ettersom han betalte 50% skatt. Jeg derimot hadde frikort på deltidsjobben jeg hadde, og fikk derfor ingenting igjen... Slikt føles urettferdig...

Jeg er klar over at dette er et kraftig sidespor, men jeg må si jeg lurer på hva i all verden du mener med dette. Du mener at... han burde, som den eneste i dette landet, betalt skatt av sin inntekt selv om han tjente under fribeløpet, eller at... du burde fått penger tilbake på skatten selv om du ikke hadde betalt noe inn på forskudd?

Nei, hva?

[DudeUlf]

Har ikke lest gjennom alle postene til folk her, ble mye off topics og walls of texts så beklager hvis det her er tatt opp fra før av.

 

Det kan jo hende din bror lider av en psykisk lidelse?

 

Som f.eks

schizofreni, angst, deperesjoner eller sosial fobi?

 

Er ihvertfall det første som slo meg når han som du sier har på en måte sperret seg inne.

[Istapp]

Så han har altså ikke vært i kontakt med legen/psykolog enda? Slik som jeg oppfatter det, så er det ganske klart at han trenger både det og boligstøtte fra sosialen.

 

Kan hende legen finner ut at han trenger en eller annen form for medisinsk behandling - godt mulig beroligende for depresjonen og temperamentet - samt ordner tid hos en psykolog for han.

 

Det virker ut som en ganske tragisk og delikat situasjon, men det er det som må til i første omgang tror jeg. Vis at dere bryr dere med å ta dette opp med han, gjerne sammen. Gjør det klart at situasjonen ikke kan fortsette slik som den er. Det blir ikke bedre av seg selv. Klikker han pga dette så tar dere kontakt med politiet og forklarer situasjonen.

[J@cob]

Hasjrøykingen gjør jo garantert saken mye mindrek komplisert. Ingenting er som en 23 år gammel mann, som bare sitter på rommet og røyker, spiller gitar og studerer dommedagsprofetier.

 

1) Skaff ham en jobb.

2) Kast han ut av huset. Nekt han å bo der før han jobber daglig.

3) Få han til å begynne å ta noen vgs fag som privatist (så kan han kaste seg over fullblodsskole senere)

 

Midt inni alt dette, skaffer du psykolog. Moren din tar du en alvorsprat med. Mødre er ofte blinde for sine barn.