Hva skal man gjøre med min bror?

[Gjest Guest_Bekymret_*]

Hei, jeg sliter litt med et problem som jeg hadde håpet noen kunne hjelpe meg med.

 

Broren min er da 22 år, jeg er selv 25, og det store problemet her er at han bor hjemme uten inntekt, og ikke ser ut til å ville skaffe seg det med det første.

 

I barndommen var han den vellykkede av oss. Var god i sport, flink til å tegne, hadde masse venner(har han forsåvidt fortsatt), og fikk sin første kjæreste i en alder av 12 år, og de var sammen helt til han var 16. Jeg derimot var den litt spesielle gutten som slet sosialt, ble mobbet, hadde dårlig koordinasjon, og sugde i sport. Jeg var en taper og han var en vinner...

 

Men nå er rollene snudd på hodet. Jeg studerer, har deltidsjobb, en kjæreste og samboer jeg har hatt i 4 år. I tillegg driver jeg å tar sertifikatet.

 

Han derimot, bor hjemme, "snylter" på moren min ved å ikke ha noe inntekt, og bommer i tillegg røyk av henne hele tiden. Sitter kun inne og spiller X-box 360 døgnet rundt. Ikke gidder han å ta lappen heller, selvom jeg og han begge kommer til å få dette spandert av arv min far har fått.

 

Og det er ikke akkurat slik at dette er noe som akkurat har skjedd. Han begynner på diverse jobber eller skoler, fordi folk maser på han om det, og så slutter han etter noen uker. Slik har det vært siden han sluttet på ungdomsskolen i 2002. Siste jobben han har hatt over tid var da han var 17 år og jobbet i en sportsbutikk gjennom skolen. Så i det store og hele har han gått hjemme uten å gjøre noe i 5 år.

 

Fordi han ser at jeg lykkes på så mange plan, mens han sliter med å mestre voksenlivet, så driver han i stedet å drar opp episoder fra da vi var barn, og jeg var rar og merkelig, og gjorde mye tull, mens han var den som var "den kule".

 

Han prater jo heller ikke med noen om hva som plager han, og hvorfor han ikke søker jobb. Hver gang jeg og moren min nevner at de søker folk et sted, sier han bare at han ikke vil ha en A4-jobb. Han vil jobbe med noe han er interessert i. Men likevel sluttet han med fotball, der han var et kjempetalent. Begynte på Tegning, form og farge, men sluttet der også. Siste store interessen er fisking, men han vil ikke bli yrkesfisker. Som dere ser er det ikke så lett å tilfredsstille hans krav. Det må jo være en underliggende frykt for ting som ligger bak, men så lenge han ikke er villig til å åpne seg, og blir sur hver gang noen spør, er det jo ikke mulig å skaffe han hjelp heller.

 

Hvorfor kaster ikke moren din han ut, spør dere sikkert. Men det er jo ikke så lett det heller. Moren min har en fryktelig stressende jobb, med mye reising, og orker da ikke å bruke tiden hun kan slappe av hjemme med å mase på han. Hun vil jo heller ikke sette sin sønn på gaten.

 

Ikke har han rett til trygd heller, siden han ikke vil si til noen hva som plager han, og en psykolog kan hjelpe han til å få trygdepenger. Da ender det med at moren min må fø på han til han vil gjøre noe med det selv.

 

Synes det er fryktelig trist også, for jeg ser mange 22-åringer som studerer og har flere deltidsjobber ved siden av, og så sitter han hjemme og ikke gjør en dritt.

 

Noen som har noen gode råd til hvordan jeg/moren min skal håndtere denne saken, som ikke innebefatter å kaste han ut?

[wûst]

Synes det er litt leit at noen har det sånn..

[Gjest Guest_Bekymret_*]

Synes det er litt leit at noen har det sånn..

Helt enig Nasri. Har du noen tips?

[wûst]

∟

Endret 14. januar 2010 av Sattern

[Gaardon]

broren hans var 22år... men jaja leit at du og din bror har det sånn.

[helvete111]

La han slappe av litt da

guttene r jo bare 22 .

vitsen med å styre og jobbe og mas

Skal jo jobbe i 40år til etter det.

 

blir akkurat ikke rik av å jobbe heller.

så samma det vel

[Gaardon]

kanskje ikke rik men man får etablert seg i arbeidslivet og får seg leilighet som e finasiert av seg selv får vel også spart opp litt pensjon om jeg ikke tar helt feil. dessuten jo lengre det går jo vanskeligere er det komme ut i arbeidslivet og sikkert vanskeligere å starte skole. men for all del gutten må få bestemme selv.

[helvete111]

Herregud hva er det med dette pensjonsdrittet.

at folk gidder i det hele tatt å tenke på hvor mye de skal få i pensjon.

Hva slags glede gir det folk å leve etter å ha blitt pensjonist..

jeg for min del vil ikke leve lengre enn 65 år...

 

Men ellers enig i det du sier.

 

men er heller ingen skade om du kommer inn i arbeidslivet et par år for sent..

[Husam]

Samme det? Hovedproblemet er vel ikke at han i begnnelsen får det så mye bedre av å begynne å jobbe, det er vel i aller størst grad moren som er "offeret" i denne saken, i tillegg til han selv selvfølgelig.

 

Nå aner jeg ikke hva du har gjort tidligere for å få broren din engasjert i noe nyttig, men det jeg ville ha gjort var å finne fram brosjyrer, informasjon og liknende som omhandler utdanninger innenfor hans interessefelt. Når du oppsøker han og legger det fram skjønner han forhåpentligvis at du har brukt tid på dette, og ønsker å høre på hva du har å si. Om det ikke nytter å nå fram i starten, fortell han om at det han driver med går ut over familien hans, det burde være motivasjon nok i seg selv synes nå jeg.

[Slimda]

Har'n vært i militæret? Høres ut som han trenger en skikkelig gjennomgang i den "verste" delen av tjenesten.

 

Ellers er det bare å sette krav. Enten gjør han noe med livet sitt, eller så kaster dere han ut. Han er godt voksen, men ser ut til å henge fast i ungdomslivet.

Jeg skjønner det alt for godt, for jeg lengter en smule tilbake til de tider hvor alt som var "viktig", var dataspill og fritid. Men så fikk jeg meg jobb, og fant ut noe annet.

 

Så, gi han et ultimatum. Foreldrene deres har ingen grunn til å fø han mer, utenom av vennlighets skyld.

 

*edit*

 

Ja, jeg vet du nevnte at hun ikke har LYST, men denne gutten trenger en Reality Check. På tide å våkne, lille gutt.

Endret 29. august 2008 av Slimda

[Gjest Gjest]

Herregud hva er det med dette pensjonsdrittet.

at folk gidder i det hele tatt å tenke på hvor mye de skal få i pensjon.

Hva slags glede gir det folk å leve etter å ha blitt pensjonist..

jeg for min del vil ikke leve lengre enn 65 år...

 

Men ellers enig i det du sier.

 

men er heller ingen skade om du kommer inn i arbeidslivet et par år for sent..

Det er ikke noe problem at man ikke jobber så lenge man går på skole/eventuelt får trygd fordi man ikke kan jobbe. Men er det ikke litt feil at han som 22 åring har sittet hjemme de siste 5 årene uten inntekt, og krever at moren min betaler alt for han? Han er tross alt godt over myndighetsalder..

[Alinoe]

Mora di burde be om husleie.

[Mephistopheles]

Herregud hva er det med dette pensjonsdrittet.

at folk gidder i det hele tatt å tenke på hvor mye de skal få i pensjon.

Hva slags glede gir det folk å leve etter å ha blitt pensjonist..

jeg for min del vil ikke leve lengre enn 65 år...

 

Men ellers enig i det du sier.

 

men er heller ingen skade om du kommer inn i arbeidslivet et par år for sent..

 

Med innstillinga di fortener du ikkje å få ei krone av velferdstaten, etter fylte 65. Så får du leve etter evne når tida kjem.

 

Ingen skade å koma inn i arbeidslivet for seint? Kva hadde du som arbeidsgjevar tenkt, om du fekk for deg ein ung mann, utan utdanning, som hadde eit 5 år stort hol i CV-en sin? Klart, alle fortener ein sjangs, men eg for min del hadde ikkje kvotert inn slike, for å sei det mildt.

[Gjest Gjest]

Har'n vært i militæret? Høres ut som han trenger en skikkelig gjennomgang i den "verste" delen av tjenesten.

 

Ellers er det bare å sette krav. Enten gjør han noe med livet sitt, eller så kaster dere han ut. Han er godt voksen, men ser ut til å henge fast i ungdomslivet.

Jeg skjønner det alt for godt, for jeg lengter en smule tilbake til de tider hvor alt som var "viktig", var dataspill og fritid. Men så fikk jeg meg jobb, og fant ut noe annet.

 

Så, gi han et ultimatum. Foreldrene deres har ingen grunn til å fø han mer, utenom av vennlighets skyld.

 

*edit*

 

Ja, jeg vet du nevnte at hun ikke har LYST, men denne gutten trenger en Reality Check. På tide å våkne, lille gutt.

Han har ikke vært i militæret, ble tjenesteudyktig pga en ryggskade. Har ikke vært der selv forøvrig. Selvsagt trenger ikke moren min å fø på han, men skal han bo på gata da? Hvilken mor vil gjøre slikt mot sine barn. Og som jeg sa, hun orker ikke å mase på han når han klikker og kjefter og kaller henne litt av hvert bare hun nevner ordet jobb. Det er ikke så lett for henne heller.

 

Har prøvd å gi han informasjon om diverse ting, men mye utdanninger krever vgs, som han ikke har. Det fører til at han må begynne i klasse med 16-åringer, og det forstår jeg at han ikke har lyst til når han er 22. Han burde jo ha fullført vgs i utgansgspunktet, men hadde for mye fravær osv. At dette går ut over familien driter han nok i.

[Alinoe]

Har prøvd å gi han informasjon om diverse ting, men mye utdanninger krever vgs, som han ikke har. Det fører til at han må begynne i klasse med 16-åringer, og det forstår jeg at han ikke har lyst til når han er 22.

 

Han har driti seg ut, rett og slett, og det høres ikke ut som om ting blir bedre før han svelger noen kameler og innrømmer det, så han kan begynne å rette på det igjen.

[Patience]

For meg så høres det ut som at han fikk alt inn uten å måtte streve for det. Han ble den mest vellykkede fordi andre ville det.

 

Og i dag skjønner han ikke hva som skjedde.

 

Og kommer seg ikke videre med det, da han ikke vet hvordan han havnet der han havnet dengang.

 

Du, derimot, vet hva du måtte gjøre for å hevde deg. Du gikk i en skole (les; livets skole) og husker leksene dine godt..

 

Jeg tror det er forskjellen mellom dere to. Er ikke sjeldent at de populære faller ned fra sin trone og blir tapere i samfunnet. Mens taperene har sett hva de kan oppnå, og har lært seg å jobbe for det..

 

Dere kan ikke forandre broren din. Det må han gjøre selv. Dere kan undergrave han, til han selv innser at han må gjøre noe. Men det nytter ikke å konfrontere han med sine feil og mangler. Det skader!!

 

Pat.

[helvete111]

Med innstillinga di fortener du ikkje å få ei krone av velferdstaten, etter fylte 65. Så får du leve etter evne når tida kjem.

 

Ingen skade å koma inn i arbeidslivet for seint? Kva hadde du som arbeidsgjevar tenkt, om du fekk for deg ein ung mann, utan utdanning, som hadde eit 5 år stort hol i CV-en sin? Klart, alle fortener ein sjangs, men eg for min del hadde ikkje kvotert inn slike, for å sei det mildt.

 

 

Jævla dust

Du søker ikke jobb som toppsjef i statoil vis du ikke har utdanning da din nisse.

 

han kan vel finne en jobb som det ikke trengs no utdanning til.

lager eller noe transport.

er bare å ta lappen.

tjener greit,uten no form for ansvar

rett og slett en slapp jobb..

arbeidsgiver kan bare klappe igjen.

5 år storthull i cv inte no problem,når man søker jobber som de jeg nevnte.

[Mephistopheles]

Med innstillinga di fortener du ikkje å få ei krone av velferdstaten, etter fylte 65. Så får du leve etter evne når tida kjem.

 

Ingen skade å koma inn i arbeidslivet for seint? Kva hadde du som arbeidsgjevar tenkt, om du fekk for deg ein ung mann, utan utdanning, som hadde eit 5 år stort hol i CV-en sin? Klart, alle fortener ein sjangs, men eg for min del hadde ikkje kvotert inn slike, for å sei det mildt.

 

 

Jævla dust

Du søker ikke jobb som toppsjef i statoil vis du ikke har utdanning da din nisse.

 

han kan vel finne en jobb som det ikke trengs no utdanning til.

lager eller noe transport.

er bare å ta lappen.

tjener greit,uten no form for ansvar

rett og slett en slapp jobb..

arbeidsgiver kan bare klappe igjen.

5 år storthull i cv inte no problem,når man søker jobber som de jeg nevnte.

 

Eg skal elegant ignorera den fyrste setninga di, då den vitnar ein del om kor moden du er.

 

Men vidare, det var ikkje snakk om sjefstilling. Heilt irrelevant kva stilling det er snakk om. Har du 5 år du ikkje kan gjera rede for, rykker du bak i køen. Så enkelt. Så rettferdig.

 

Arbeidsgjevar kan klappe igjen? Det er potensielt han som skal finansiera maten på bordet ditt.

Du kjem eit stykke i denne vide verda med ein smule respekt. Ikkje uforbehalden sjølvsagt, men dette plar folk finna ut av sjølv, etterkvart som dei tørkar bak øyrene.

 

Patience sitt innlegg, beskreiv ting på ein bra måte, om kvifor nokre hamnar i uføret på denne måten.

Endret 29. august 2008 av Mephistopheles

[Ceburger]

For meg så høres det ut som at han fikk alt inn uten å måtte streve for det. Han ble den mest vellykkede fordi andre ville det.

 

Og i dag skjønner han ikke hva som skjedde.

 

Og kommer seg ikke videre med det, da han ikke vet hvordan han havnet der han havnet dengang.

 

Du, derimot, vet hva du måtte gjøre for å hevde deg. Du gikk i en skole (les; livets skole) og husker leksene dine godt..

 

Jeg tror det er forskjellen mellom dere to. Er ikke sjeldent at de populære faller ned fra sin trone og blir tapere i samfunnet. Mens taperene har sett hva de kan oppnå, og har lært seg å jobbe for det..

 

Dere kan ikke forandre broren din. Det må han gjøre selv. Dere kan undergrave han, til han selv innser at han må gjøre noe. Men det nytter ikke å konfrontere han med sine feil og mangler. Det skader!!

 

Pat.

 

Jeg slenger meg på teorien din ettersom jeg har sett liknende eksempler på at de populære og suksefulle i barndommen tar suksess for gitt og da senere forfaller i den virkelige verden og motsatt. Syntes også sånn som trådstarter beskriver broren sin, høres ut som en som har fått det som han ville i barndommen og vært heldig der med en lykkelig barndom, sånn som trådstarter beskriver brorens ønsker høres det ut som broren kun vil ha "det beste" av jobb o.s.v, og at han "er for god" for vanlig VGS med yngre medstudenter, slike holdninger er nok et reultat av en for lykkelig barndom/ungdom og virker ikke som han er spesielt interessert i å starte på bunnen av næringskjeden i det voksne liv.

 

Spørsmål til trådstareter: Greit nok at din bror får kost og opphold gratis av din mor, han spiser hjemme og bor hjemme gratis, men han må da ha andre utgifter som din mor ikke (eller vertfall BØR IKKE) dekke. Som byturer, sosiale aktiviteter, du sa han enda har mange venner. Jeg ble tilbudt gratis kost og husrom hjemme etter jeg ble myndig, men ettersom mine foreldre ikke var veldig giret på å finansiere resten av livet mitt som byturer, nye ting, reiser etc etc, så "måtte" jeg da finne meg en jobb etter millitær tjenesten, og når jeg først hadde en jobb og var kommet i gang med studielivet, så fant jeg meg en leilighet og startet helt på egenhånd.

 

Greit at å sitte inne å spille x-boks ikke koster mye penger, men jeg regner med din bror fremdeles har noen 1000 lapper måndlige utgifter, nye klær, byn-turer/sosiale aktivter, nye x-boks spill, en tur på peppez pizza, kansje en konsert i ny og ne etc etc. Familien din kan da skrenke inn på "lommepengene" til din 22 år gamle bror slik at han ikke nødvendigvis må bo på gaten men vil slite økonomisk ellers. Den "taktikken" har fått meg og de fleste jeg kjenner i arbeid ganske kvikt etter vi ble myndige, regner med at det er det som motvierer de fleste ungdommer å komme seg i arbeid. Etter det når først en stabil inntekt er oprettet pleier resten å gå greit av seg selv (skaffer seg egen bolig etc)

[ante-valente]

For meg så høres det ut som at han fikk alt inn uten å måtte streve for det. Han ble den mest vellykkede fordi andre ville det.

 

Og i dag skjønner han ikke hva som skjedde.

 

Og kommer seg ikke videre med det, da han ikke vet hvordan han havnet der han havnet dengang.

 

Du, derimot, vet hva du måtte gjøre for å hevde deg. Du gikk i en skole (les; livets skole) og husker leksene dine godt..

 

Jeg tror det er forskjellen mellom dere to. Er ikke sjeldent at de populære faller ned fra sin trone og blir tapere i samfunnet. Mens taperene har sett hva de kan oppnå, og har lært seg å jobbe for det..

 

Dere kan ikke forandre broren din. Det må han gjøre selv. Dere kan undergrave han, til han selv innser at han må gjøre noe. Men det nytter ikke å konfrontere han med sine feil og mangler. Det skader!!

 

Pat.

Pat, du skriver utrolig mye bra:) Og du treffer virkelig spikeren på hodet når du skriver at han ble den vellykede for andre ville det, og ikke måtte streve for ting. Når han da ble myndig og ingen bestemte over han lenger, og måtte ta ansvar for å gå på skole og jobb, falt han utenfor.

 

Har selv vært utrolig langt nede, og vært hos 3 forskjellige psykologer fra jeg var 17 til 22, med mange opphold i mellom. Men med støtte fra kjæresten, foreldrene mine og psykologen, kom jeg meg dit jeg er i dag. Det har kostet, men det har vært verdt det den dagen til neste år jeg står der med Bachelor-grad fra høyskole mens min bror fportsatt sitter der uten vgs:)