Søk i nettsamfunnet

ensomhet er 2 fenomener; - å føle seg irrelevant - å føle seg alene. tradisjonelt så er ensomhet et problem i samfunnet, (noe jule tider og høytider ikke lar oss glemme) og samfunnet kurerer ensomheten med - å prøve å gjøre mennesker relevante og tilhørige. - å ikke la dem være alene. men tradisjonelt sier man også "jeg føler meg ofte mer ensomhet i en stor folke mengde". ja i samme grad som at det er mer normalt å si "hvorfor er du så stille?" enn "hvorfor snakker du så mye?". hele denne ensomheten forvirrer meg, nettopp fordi kuren for ensomhet er ikke en kur, men snarere et bedrag og en illusjon, som man sammen skaper, gjennom mange år med trening i å lære at ensomhet er noe man skal være i fravær av, der opptrente høflige ritualer om inkludering og samhold etc er kuren. undersøker man hele premisset for ensomhet, så forstår man fort at ensomhet ligger i menneskets natur, fordi ens bevissthet føler seg alltid alene i seg selv, og bevisstheten føler en separasjon fra å være en ting blant ting. la oss kalle dette prinsipp for "alenehet". aleneheten i mennesket kan adspredes vekk, men akkurat som kjedsomheten så vil aleneheten alltid vente på oss igjen, når jakten er over. man kan ikke flykte vekk fra sin egen alenehet. hvorfor har samfunnet kommet med den absurde konklusjon at "ensomhet må kureres med å gjøre en person i fravær av ensomhet, og så blir dem fikset og lykkelig"? en hver klok filosof vil se store selvmotsigelser i kuren for ensomhet, og tydelig se hva problemet er; at man som person ikke anerkjenner sin egen alenehet som menneskelig natur. når en person nekter å anerkjenne sin menneskelige natur som bevissthet, så søker man alt annet enn sin menneskelige natur, og føler enda større distanse mellom "meg vs X". naturlig tar man da den konklusjon at "noe er galt! noe må fikses!", så man assimilerer seg enda mer for å fikse sin alenehet, eventuelt bygger vegger rundt seg for å bli "den utstøtte" som dypest sett vil ha tilhørighet et sted. desto lengre man flykter vekk fra sin alenehet, Desto mer fremmed blir man til sin virkelighet som alenehet, og en viss ignoranse begynner å ta plass. men det er ingen tvil om at en viss tilhørighet og følelse av relevans i ens liv er sunt, men ikke via kuren som samfunnet mener er sunt, nettopp fordi samfunnet setter opp sosiale bedrag som normer. det sosiale bedrag begynte nettopp med å at man i konsensus bestemte at "ensomhet er noe alle skal være i fravær av", og fra der gjorde vår egen alenehet til vår egen fiende å være. resultatet er derfor en rekke voksne mennesker, som sosialt bedrar hverandre, og skal fremstille seg som et symbolsk ideal, når all virkelighet aldri kan støtte det idealet. det sosiale bedrageriet blir som at alle skyter seg i foten, men ingen vil innrømme hva som egentlig skjer, og stolt later som inget. undersøker man den egentlige frigjørelse og kur for ensomhet, så kommer man til en ganske rar "i omvendt land" svar; kuren for ensomhet er å anerkjenne at alenehet er noe ikke mennesker kan flykte fra, og derfor må omfavne sin alenehet som sin menneskelige natur, og nettopp derfor kommer man tilbake til seg selv. alenehet blir ikke lengre et problem, og mennesker kan finne bånd via aleneheten sin. samtidig som man føler seg relevant i å være alene med seg selv, så kommer man i kreativ kraft av å skape sin alenehet til noe mer å realisere seg via. noen innvendinger som kan gi andre konklusjoner?