Søk i nettsamfunnet

Paradokset med «snakk om det» terapi. I en moderne æra, så er vi oppfordret til «å snakke om problemet X», men på en bestemt måte; Som er indre drama. Moderne psykologi vil si at å oppklare en situasjon er rensende, hvorav spm er fokusert på problematiske områdene først og fremst, og gå i detaljerte samtaler der. «hva føler du nå...» etc. På et punkt så har den moderne æra respektert følelser så mye, at psykologer har tatt på seg oppgaven å helbrede våre følelser, til innerst av ego-roten vår. Alle blir hørt emosjonelt, og derav krenke kulturen startet. I tillegg blir feks en diagnose av typen «konflikt skyhet» gitt en person. Spør man hvem som blir såret i et menneske, så skjer det mest i vårt ego, koblet til vår æres og stolthets følelse, og målet er å få vår egen stolthet tilbake som før. Så psykologene dyrker følelser som det fineste en kultur har i seg, og respekterer følelser som noe større enn tankens logiske slutninger, Selv når logiske slutninger vinner hver gang i bevisføring. i dag skal følelser bli tatt hensyn til framfor empirisk bevist logikk, tross at logikk går rett til kjernen av løsningen, mens følelser er blitt selvmotsigelsens forretning. Paradokset skjer dog når virkeligheten møter oss i døren, og vi finner ut at «oj, kanskje problemet blir større jo mer vi snakker om problemer?». å snakke for mye rundt et problem, blir selve problemet. man kommer seg ikke videre, og baker problemet sitt inn i fremtiden. en identitet om du vil, et fri-kort. (influensere har gjort det til et trade-mark) å peke på essensen av en løsning, er saklig og viktig, men ikke ut i fra et ego-drama og ego-fiksing som uttrykk. ens indre drama forsvinner ikke ved å ta på seg mer indre drama. eneste man kan gjøre først er å feie for egen dør; rense seg selv for sin indre drama, og møte verden på en vennligere måte, villig til å begrave strids øksen sin(der fornuftens grenser går). og på slutten av dagen, innse at krig skjer fordi indre drama overføres til ytre drama, der hver part bekrefter hverandres drama som relevant.

ensomhet er 2 fenomener; - å føle seg irrelevant - å føle seg alene. tradisjonelt så er ensomhet et problem i samfunnet, (noe jule tider og høytider ikke lar oss glemme) og samfunnet kurerer ensomheten med - å prøve å gjøre mennesker relevante og tilhørige. - å ikke la dem være alene. men tradisjonelt sier man også "jeg føler meg ofte mer ensomhet i en stor folke mengde". ja i samme grad som at det er mer normalt å si "hvorfor er du så stille?" enn "hvorfor snakker du så mye?". hele denne ensomheten forvirrer meg, nettopp fordi kuren for ensomhet er ikke en kur, men snarere et bedrag og en illusjon, som man sammen skaper, gjennom mange år med trening i å lære at ensomhet er noe man skal være i fravær av, der opptrente høflige ritualer om inkludering og samhold etc er kuren. undersøker man hele premisset for ensomhet, så forstår man fort at ensomhet ligger i menneskets natur, fordi ens bevissthet føler seg alltid alene i seg selv, og bevisstheten føler en separasjon fra å være en ting blant ting. la oss kalle dette prinsipp for "alenehet". aleneheten i mennesket kan adspredes vekk, men akkurat som kjedsomheten så vil aleneheten alltid vente på oss igjen, når jakten er over. man kan ikke flykte vekk fra sin egen alenehet. hvorfor har samfunnet kommet med den absurde konklusjon at "ensomhet må kureres med å gjøre en person i fravær av ensomhet, og så blir dem fikset og lykkelig"? en hver klok filosof vil se store selvmotsigelser i kuren for ensomhet, og tydelig se hva problemet er; at man som person ikke anerkjenner sin egen alenehet som menneskelig natur. når en person nekter å anerkjenne sin menneskelige natur som bevissthet, så søker man alt annet enn sin menneskelige natur, og føler enda større distanse mellom "meg vs X". naturlig tar man da den konklusjon at "noe er galt! noe må fikses!", så man assimilerer seg enda mer for å fikse sin alenehet, eventuelt bygger vegger rundt seg for å bli "den utstøtte" som dypest sett vil ha tilhørighet et sted. desto lengre man flykter vekk fra sin alenehet, Desto mer fremmed blir man til sin virkelighet som alenehet, og en viss ignoranse begynner å ta plass. men det er ingen tvil om at en viss tilhørighet og følelse av relevans i ens liv er sunt, men ikke via kuren som samfunnet mener er sunt, nettopp fordi samfunnet setter opp sosiale bedrag som normer. det sosiale bedrag begynte nettopp med å at man i konsensus bestemte at "ensomhet er noe alle skal være i fravær av", og fra der gjorde vår egen alenehet til vår egen fiende å være. resultatet er derfor en rekke voksne mennesker, som sosialt bedrar hverandre, og skal fremstille seg som et symbolsk ideal, når all virkelighet aldri kan støtte det idealet. det sosiale bedrageriet blir som at alle skyter seg i foten, men ingen vil innrømme hva som egentlig skjer, og stolt later som inget. undersøker man den egentlige frigjørelse og kur for ensomhet, så kommer man til en ganske rar "i omvendt land" svar; kuren for ensomhet er å anerkjenne at alenehet er noe ikke mennesker kan flykte fra, og derfor må omfavne sin alenehet som sin menneskelige natur, og nettopp derfor kommer man tilbake til seg selv. alenehet blir ikke lengre et problem, og mennesker kan finne bånd via aleneheten sin. samtidig som man føler seg relevant i å være alene med seg selv, så kommer man i kreativ kraft av å skape sin alenehet til noe mer å realisere seg via. noen innvendinger som kan gi andre konklusjoner?