Søk i nettsamfunnet

Albert Einstein ga i 1905 en detaljert beskrivelse av brownske bevegelser. Etter den tid ble det allment akseptert at molekylene er i konstant bevegelse. I henhold til dagens lære er farten ca. 445 m/sek. i gjennomsnitt ved romtemperatur. I fysikkboka står det at molekylenes translatoriske bevegelse er like sikker viten som at jorden er rund. Etter personlige eksperimenter med fenomenet har jeg mistet troen på vitenskapen her. Dette på tross av at dette er en vesentlig del av fysikkens forståelse. Jeg tror ikke at vibrerende og kolliderende molekyler er opphavet til trykk og varme etc. At kona til Einstein "blåkopierte" arbeidene til blant annet Boltzmann og Maxwell, og at disse utledninger siden ble verifiserte og godtatt som korrekte, beviser kun at regnestykkene var riktige ut fra troen på denne molekylteorien. Man har her regnet på noe som ikke eksisterer, selve grunnlaget for utledningen fantes ikke. Jeg foretok for noen år siden en masse forsøk, både med vann og gasser, en av de enkleste var å dryppe en dråpe sukkerkulør i en termosflaske med vann. Som referanse ble det brukt en tilnærmet lik glassflaske (brusflaske) med vann og en dråpe sukkerkulør i denne og. Vannet i termosen og glassflasken hadde samme temperatur, som og var den temperaturen som var i det rommet som de ble bortsatt i. Etter 2 dager hadde sukkerkuløren spredt seg jevnt i hele glassflasken. I termosen derimot hadde kuløren kun jevnet seg ut på bunnen. Etter 3 uker i termosen lå sukkerkuløren fremdeles på bunnen, men med svak avtagende farging 2-3 cm. opp i termosen, resten av vannet var klart som vann. Siden vannet i begge flaskene hadde samme temperatur og sto inntil hverandre i et rom med svak belysning og stabil temperatur ca 22 c. er jeg av den oppfatning at spredningen av kuløren burde vert tilnærmet lik i begge flaskene, som og ville vært i samsvar med den klassiske teori på området, men slik gikk det altså ikke. En anen ting er at resultatet ble akkurat slik jeg hadde forventet det i henhold til min egen teori. Det fines mange eksempler en kan legge frem i en så omfattende gren av fysikken. Her fra en trykkbeholder. Borer en ett lite hull i en trykkbeholder og sier det kommer ut 1000 molekyler i sekundet da beholderen har trykket 3 bar. Hvor mange molekyler kommer da ut fra beholderen da trykket er 9 bar. Etter gjeldende lov er det 3 gange så mange molekyler som vil treffe hullet om temperaturen er den samme da trykket er 9 i stedet for 3, tettheten øker med trykket. Her burde det kommet tilnærmet 3 ganger så mange molekyler ut etter gjeldende naturlov, det gjør det ikke og indikerer att noe er alvorlig galt med den translatoriske tro. Om det går 1000 molekyler ut i sekundet da trykket er 3 vil det også gå 1000 ut ved trykket 9. Farten molekylene kommer ut med øker kraftig men antallet molekyler blir det samme uansett trykk med mindre en endrer størrelsen på hullet. Min teori indikerer at de fremste molekylene akselererer og påfører molekylene som kommer bakenfor mottrykk som holder dem igjen. Jo større trykk desto kraftigere akselerasjon, og rekylen holder de bakenfor tilbake. Jeg mener at det ikke foregår noen koalisjoner mellom molekyler i gasstilstand eller veskeform og at molekylene bare har en elektrisk pol som skyver hverandre fra seg. Den elektromagnetiske energien bygges opp rundt molekyler i gassform og skyver andre unna om den får tilgang på utenforstående energi ,varme eller påført arbeid, inntil temperaturutjevning fra andre molekyler setter trykket imellom dem noenlunde i likevekt om omgivelsestampereturen er stabil. At Brown så pollenet beveget seg tviler jeg ikke på. Molekyler som bli oppvarmet vil innta større areal rundt seg og stige oppover mens de som blir nedkjølt krymper og siger nedover. Dette vil medføre at molekylene i både gass og veske nærmest konstant blir skubbet på og endrer posisjon. I en fullstendig isolert beholder ville molekylene stå stille og skyve på hverandre og beholderveggen om de står under trykk i beholderen. I store norske leksikonet mitt som jeg kjøpte på avbetaling på jærdagen for over 40 år siden betegnes dette som et fenomen. Vitenskapen kunne ikke da eler nå forklare hvordan dette hang sammen. Av: Torstein Surdal