Søk i nettsamfunnet

Familie Konfliktens essens og dens forsoning Jeg satt å tenkte på et spm; «hvordan starter en langvarig konflikt innad i familien?». Svaret er enkelt; bitterheten av å føle seg urettferdig behandlet, og at den andre part tar ikke på seg sin rettmessige skyldighet. Desto mer en part ikke tar på seg sin rettmessige skyldighet, desto mindre samarbeids villig blir hele situasjonen, og en bitter anklagelses krig starter. Her er målet å anklage den andre part for å være skyldig, med intensjonen å få den andre person til å underkue seg i skyldighet, og en selv skal få sin vilje til å «eie situasjonen» som posisjons krig. Det slo meg nemlig at de fleste handlinger er tilgivelige, og kan forsones med, men det forutsetter at partene tar på seg sin rettmessige skyldighet, ellers blir situasjonen på stedet hvil. Jeg kom derfor frem til en enkel retnings linje for en forsonings samtale; intensjonen er å selv finne hva man er rettmessig skyldighet i, og ikke drive anklagelses krig mot den andre part. Det ligger nemlig en absurditet i å drive anklagelses krig, da man i praksis bare prøver å underkue en annen person til å ha mest skyld, og så kan man selv få tilbake en vilje til å gjøre som før. Men så spurte jeg meg selv; «hva om bare en av partene vil innrømme sin rettmessig skyldighet, men ikke den andre part?». Og situasjonen er da følgende; den som vil ta på seg sin rettmessige skyldighet, rydder vekk den bitterhet man hadde i konflikten, og blir frigjort dens frustrasjon, men også for personen man følte seg bitter ovenfor. Konflikten vil ikke nødvendigvis forsvinne, men man lever med seg selv i tilstrekkelig fred. Den person som fremdeles fortsetter anklagelses krigen, bærer på en bitterhet som forfølger personen i andre situasjoner, fordi dem ikke får sin fulle og hele vilje, og «reparasjon» i deres definisjon er å få tilbake sin hele vilje og «bli seg selv igjen». Men hva om begge parter ønsker å ta på seg sin rettmessige skyldighet? Da anerkjenner man hverandre, og lager en relasjon hvor samarbeid og tilpasning blir muliggjort, fordi anklagelses krigen er ikke lengre relevant som stolthetens posisjons krig. I det store og hele så ligger fokuset som enkelt-individ på å forsone seg med sin egen bitterhet, og så kan man prøve å endre samfunnet rundt seg på en klokere og empatisk måte; Hvor man vinner respekt på å rettmessig være seg skyldig der man er skyldig, og ikke sverter sitt navn med å drive anklagelses kriger.