Søk i nettsamfunnet
Viser resultater for emneknaggene 'Likestilling'.
Fant 1 resultat
-
Jeg har nå sett de 2 første episodene av Harald Eia's nye program: Sånn er Norge. Her finner han visst ut at det typisk Norske er å være uavhengig. Jeg er ikke uenig i det, men tenker at "typisk Norsk" ikke trenger å ha noe å gjøre med at det må være helt unikt for Norge (finnes det i det hele tatt noe slikt?). Typisk Norsk er bare hva vi verdsetter mest i Norge - punktum. Gjerne mer enn i andre land, men om andre land verdsetter det samme; hva så? Er det ikke typisk Norsk å verdsette demokrati fordi andre land verdsetter det omtrent like mye? Det blir som å si at det er typisk meg å være ærlig, men det finnes andre som også er ærlige (sikkert også ærligere enn meg), så da kan jeg ikke si at det er typisk meg å være ærlig? Det blir jo bare helt feil. Jeg har gått å lurt på en del ting en tid nå. Dette er nok mest relevant for de som har levd en stund, og som derfor er midt oppi dette, eller har erfart det. Hvorfor har vi så dårlig tid? Hvorfor er vi ofte så stressa? Hvorfor blir så mange utbrent? Hvorfor går så mange par fra hverandre? Hvorfor topper vi lister over hvem som knasker mest anti-depressiva? Jeg tror en viktig årsak til dette er likestillings- og frihetsidealene som begynte å velte om på samfunnet fra omkring 60-70-tallet. Det er viktig med likestilling og frihet, og på flere måter var dette opprøret et gode i den tiden det kom, men... Kan det gå for langt? Og kan det gå på bekostning av noe? Jeg mener at svaret på begge disse spørsmålene er et soleklart ja! At likestillingen kan gå for langt har mange oppdaget etterhvert. Når målet er at likestilling ikke bare skal handle om like muligheter, men om likt utfall så blir det jo det stikk motsatte. Det resulterer i forskjellsbehandling (som kvotering). Altså det motsatte av målet. Ikke akkurat noen stor nyhet etterhvert. Hva så med at det kan gå på bekostning av noe? Dette blir det ikke pratet like mye om, så hva kan man si? Se for deg tiden rundt 50-60-tallet. Typisk på den tiden vil jeg si var at familiene stod sterkere sammen og hjalp hverandre. Far arbeidet, mens mor var hjemme og tok seg av hus, hjem og barn. Er dette et ideal i seg selv? Jeg vil si nei, men jeg tror det både gjør oss godt og fungerer godt. Man trenger en inntekt, samtidig som man trenger at noen tar seg av hjemmet. Må det være far som arbeider og mor som er hjemme? Nei, men idag så skal begge foreldre være i arbeid, samtidig som begge skal ta seg av hjemmet. Er det rart vi har dårlig tid? At vi blir stressa? At vi blir utbrente? Så kan man si; Er det ikke like mange oppgaver som skal utføres totalt sett? Så hvorfor ikke bare fordele dem? Til dette vil jeg si flere ting. I praksis fungerer det ikke like godt. Nå skal begge forholde seg til 2 parter som forventer noe av oss. Å levere "kvantitet og kvalitet" forventes av sjefen på jobben. I tillegg kommer pliktene og forventningene på hjemmebane. Utenom skal man ha et noenlunde romantisk forhold til sin bedre halvdel. Samt kvalitetstid med barna og familien forøvrig. Jeg vil si at dette hang bedre sammen før enn det gjør idag. Barna var ikke borte fra foreldrene, utplassert i SFO eller barnehage, størsteparten av tiden de var våkne. De var hjemme med mor og lekte med søskenbarn eller de andre barna i gaten som også var hjemme med sin mor. Man besøkte gjerne familie og naboer, gikk å handlet i butikken sammen o.l. Mor la mye kjærlighet ned i å lage de deiligste og sunneste retter. Laget fra bunn av med de beste råvarer. Det hadde hun tid til. Idag er det et kappløp om å få tid nok til å lage middagen - selv om den stort sett består av ferdigproduserte fryse- og tørrvarer. Å besøke tanter og bestemødre må vi presse inn tidsskjemaet. Før var det en glede når det ringte på døren; hvem kommer på besøk montro? Idag ropes det isteden; søk dekning, i håp om at de skal forsvinne av seg selv, så vi slipper å vise frem det rotete huset vårt og "kaste bort" mer av tida vi ikke har. Når far kom hjem fra jobb var det før jubel og glede for å se ham igjen. Mens idag kommer begge hjem ferdig utslitte etter endt arbeidsdag, og så begynner gjerne småkranglingen om hvem som skal lage dagens middag i rekordfart, hvem som skal gå å handle, og resten av dagens gjøremål. Er det rart vi blir stressa? At vi blir utbrente? Før var ydmykhet, moderasjon og beskjedenhet dyder. Idag skal vi kappes om å fremstå mest mulig suksessfulle. Det gir ikke status for mor å være hjemme å ta seg av huset, familien og barna sine (men hva er egentlig mer verdifullt enn det???). Idag skal mor være uavhengig og vise verden at hun kan stå på egne ben. Hun må ha sin egen karriere. Det må far også. I tillegg må vi ha det fineste huset med vår egen stil, og egne avdelinger for alle - slik at alle kan dyrke seg selv i fred og ro. Slikt koster penger, men så lenge begge er i fullt arbeid så har vi råd. Moderere oss ved å f.eks. kjøpe et litt mindre hus slik at ikke begge må stå i fullt arbeid - det blir både for dårlig og gir for lite status. Så da velger vi å stå i tidsklemma isteden, og slik prioriterer vi bort det som egentlig gjør livet verdt å leve; Å tilbringe kvalitetstid sammen med de vi elsker og bygge relasjoner til dem. Når ungene er i seng idag så orker vi knapt å si hei til hverandre. Dagen har krevd så mye at vi synker sammen i sofaen og titter trøtte inn i firkanten på veggen. Inntil ny dag venter imorgen. Avhengigheten til hverandre vil vi ikke lenger ha. Ord som ; Jeg trenger deg. Jeg vil være med deg. Jeg vil gjøre X for deg. Jeg vil leve og dø for deg. Jeg er din og du er min. Slike ord gir ikke mening når vi søker uavhengighet. Å bli ett i sammen står i motsetning til frihet. Er det rart at så mange går fra hverandre? Er det rart vi blir deprimerte? Tanker?
- 2 svar
-
- 2
-
- uavhengighet
- frihet
-
(og 3 andre)
Merket med: