Søk i nettsamfunnet

Helse- og omsorgsministeren ber landets innbyggere ta mer ansvar for egen alderdom. (https://www.nrk.no/norge/helseministeren-sier-vi-ma-ta-storre-ansvar-for-egen-alderdom-1.16267239) Det er jo lettere sagt enn gjort, ikke minst med tanke på skattetrykket man lever med. Leder av pensjonistforbundet viser til at 85 prosent av eldre stort sett klarer seg fint selv. Likevel er tjenestene mangelfulle, i noen tilfeller på grensen til skandaløse, hvor særlig eldre uten kapasitet eller evne til å klage på tjenester, rammes. Det er trolig bare toppen av isfjellet: Menneskelig psykologi tilsier at det er lettest å gi bedre tjenester der man risikerer klager. Det er helt sikkert lettere å levere noe forenklede tjenester til de som er alene i tillegg til svekket, da de ikke har pårørende som står som vaktbikkje. De mest sårbare leser man om i avisen først etter at de har ligget død i en leilighet i månedsvis, hvor de blir oppdaget fordi det er fritt for penger på kontoen hvor regningene trekkes fra. Jeg har selv vært den som rasjonaliserer bort skattetrykket med at man får mye igjen for pengene man betaler inn. For alle praktiske formål får nok de fleste mer igjen enn de betaler inn, i hvert fall på kort sikt, da personbeskatning kun utgjør en begrenset del av pengene som går ut av budsjettet. Sjefsargumentet for skattetrykket er samfunnskontrakten, en imaginær kontrakt mellom individet og samfunnet som ingen av oss egentlig har valgt å skrive under på. Bryter man samfunnskontrakten, er man for alle praktiske formål kriminell, i hvert fall i henhold til loven, og kan straffes deretter. I praksis ville skattelette trolig ført til høyere sparetakt og økte boligpriser. Direktør i skatteetaten skrev i en kronikk: "For at den samfunnskontrakten, det store spleiselaget skal fungere, må folk ønske å gjøre opp for seg. Og for at folk skal ønske å gjøre opp for seg, kreves det tillit. Tillit til velferdsstaten, at velferdsordningene fungerer, at pengene i stort brukes fornuftig, er det helt grunnleggende". (https://www.skatteetaten.no/presse/nyhetsrommet/harde-og-myke-virkemidler/) Når helseministeren ber folk ta mer ansvar selv, etter at de har betalt en ikke ubetydelig del av personinntekten til staten, mange i mer enn de 40 mest inntektsbringende årene i livet, er det mildt sagt provoserende, ikke fordi man betaler skatt eller fordi det er mangler i helsevesenet, men fordi øverste ansvarlige for helse- og omsorgssektoren i Norge heller ennå å ta ansvar og rydde opp i egen sektor, ber folk ta mer ansvar selv, og det etter at staten har forsynt seg grovt. Tar man inn en stor del av personinntektene gjennom skatter, vingeklipper man samtidig mange av de samme personene for mulighetene til å gjøre nødvendige økonomiske forberedelser. Jeg mener man da frasier seg retten til å kreve betalt for det. Ingen betaler for en bussbillett for å løpe etter bussen. Samfunnskontrakten brytes gang på gang: Kvaliteten på helse- og omsorgstjenester er fallende, man betaler flere ganger for veier man kjøres på, man betaler grov overpris for maten gjennom proteksjonistiske toll-ordninger, og man betaler for et offentlig byråkrati hvor et stadig økende antall direktører, både innen helse, utdanning, samferdsel og forvaltning, stikker av med penger som kunne vært benyttet til bedre tjenester for sluttbrukere. De samme direktørene benytter seg av konsulenter i stort omfang, og nekter ofte å uttale seg til pressen når de trår i salaten. Så, hva er løsningen? Kunne man fått til bedre tjenester hvis pengene fulgte brukerne, i stedet for det lokale rådhuset eller det stadig oftere ikke lokale sykehuset? Helse-Norge er en hellig ku i den forstand at det er svært godt beskyttet mot privatisering. Med garantisum som dekker minstekrav til grunnleggende tjenester, kunne det vært mulig å legge til rette for at folk i større grad kunne ta ansvar selv. Jeg er ikke prinsipielt mot et offentlig helsevesen, men er det for mye forlangt at det skal levere adekvate tjenester?