Søk i nettsamfunnet

Hei! Jeg og kjæresten er i en litt intrikat situasjon hva gjelder kjøp av en leilighet. Min kjæreste leier leiligheten vi har lyst til å kjøpe av en bekjent. Utleier har sagt at hun har veldig lyst til å selge til oss fremfor noen andre, så fremt vi kan bli enige om en pris (oppegående person; vi forsøker ikke å lure oss til noe). Problemet er at dette er en OBOS-leilighet, og vi har veldig lav ansiennitet (vi snakker uker). Finnes det noen måte vi kan få dette til, uten at noen kan komme å "kuppe" avtalen vår gjennom forkjøpsretten? Jeg vet man kan overføre OBOS-leiligheter hvis man kan dokumentere samboerskap i over 2 år. Utleier har hatt bostedsadresse i leiligheten i over 2 år mens min kjæreste har bodd der; finnes det et smutthull her? Hva med om selger innlemmer min kjæreste som medeier, og at man gjør salget i 2 omganger? Ellers har jeg blitt fortalt at det er noe som heter "forhåndsavtale" (eller noe lignende), der man kan utlyse boligen til en gitt pris hos OBOS, og hvis ingen melder interesse kan boligen selges til oss uten at noen blander seg inn med forkjøpsrett. Slik jeg har forstått det, må prisen være forhåndsbestemt (og da antar jeg vi ikke kan forhåndsutlyse for en pris høyere enn den vi til slutt kjøper for). En slik forhåndsavtale kostet visst rundt 10.000 kr. Her kan jo evt. selger trekke seg hvis andre melder interesse; da taper man 10.000, men selger får sjekket interessen, og vi kan "prøve på nytt". I en slik situasjon -- hva stopper selger fra å si til potensielle interessenter at vedkommende ønsker å selge internt og at utlysningen trekkes hvis noen melder interesse? Det enkleste er jo å bare bli enige om en pris, sette så lav overtagelsestid som mulig (5 dager), og satse på at ingen melder interesse, med den risikoen at vi mister kjøpet. Håper det er her som kan hjelpe!

God kveld. Tross min noget liberalistiske holdning til livet har jeg lenge fundert på hvorfor det ikke er begrensninger på antall eiendommer som kan eies. Da sett opp mot prisveksten, krav til førstegangskjøpere, kausjonistparadokset og kjøpekraft. Det er et urovekkende antall mennesker som eier 2-4 objekter for å utelukkende leie ut. Når det rister litt i boligmarkedet kan vi lese om utleiere som innehar flere titalls utleieenheter eller hele kvartaler. Nå har jeg ikke evnen til å sette meg inn i alt datagrunnlet for dette temaet (årsaken til dette innlegget), men det kan umulig være bærekraftig. I det minste ikke for median-nordmannen og ned. Det finnes selvfølgelig behov for utleie av boenheter, men det er å blir penger rett i lomma på en annen. Mitt inntrykk er at enhver støtteordning ment til å bistå de som leier (studenter, tilflyttere, personer med manglede kjøpeevne i et overprisa marked) blir møtt med tilsvarende økt leie. Min oppfatning er at behovet for utleieenheter øker ved redusert tilgjengelighet på boenheter til salg. Både i form av begrenset antall og økte priser. Så hvordan ville en begrensning på antall boenheter ha påvirket samfunnet mtp kjøpekraft, forskjellene i samfunnet og boligpriser? Eksempelvis: Hvert individ, samt par med samme bostedsadresse, kan eie opptil 3 boenheter. Denne ene er utelukkende primærbolig, hvor sekundærbolig kan disponeres til bo, pendling, utleie etc etc. Kjøp av ytterligere boenheter for utleie pålegges en «hamstreskatt» på månedlig resultat(profit?) etter faste/bindende utgifter som lån, kommunale avgifter O.l. Selskaper kan eie ytterligere enheter, men er i lik grad begrenset av fortjeneste på utleie. Dette for å forhindre bruk av selskaper for personlig gevinst. Det er så ufattelig mange lover og regler, samt unntak til disse at det er ingen enkel sak å se helheten. Heller ikke å ta høyde for dem i eksempelet ovenfor. Derimot er jeg overbevist om at staten kompliserer til lovverket i lik takt som enhver luring finner unntak til det. Så frykt ikke. Om det virkelig er engasjement og penger for staten å tjene, så er de på ball. Dette ville sikkert betydd at folk som leier ut 40 leiligheter på 20 kvadrat til 30k i måneden må finne seg noe fornuftig å gjøre. AirBnb ser muligens rekordfortjeneste. Hotellbransjen må muligens omreguleres og ha ytterligere tilsyn. Jeg har ikke noe ønske om en kommunistisk stat hvor «alle skal ha likt», ei heller et samfunn som må ta til takke med «Residence As A Service». Jeg hadde 25% avkastning på salg av min tidligere primære boenhet, i et noe populært felt lokalisert i en middels stor by i Norge. Kjøpt for 2.7M og eide den i 3 år. Noe oppussing av flater. Det er helt absurd. Så. Er det noe fornuft her som dyses ned av lobbyvirksomhet og egeninteresser, eller er det noen faktorer som gjør dette katastrofalt?

Fra tidligere hadde eiendom B plikt til å levere vann til vår eiendom A. Da hadde eiendom B brønn og pumpen stod i kjelleren deres. I senere tid ble vi påkoblet kommunalt, men far til nåværende eier av eiendom B foreslo at vannet fremdeles kunne gå gjennom kjelleren deres. Dette var en muntlig avtale. I dag truer eier av eiendom B med å stenge vannet fordi vi på eiendom A ikke er interessert i å være med på å bygge ny vei til vår eiendom. Vi har felles vei med naboen, men de trenger å få flyttet den slik at ikke vannet renner inn i kjelleren deres. (veien ligger høyere enn kjelleren deres i dag, det er en gammel sementkjeller, som de vil innrede å ta i bruk). Vi har sagt at vi kan betale den delen som gjelder å koble vårt vann direkte på det kommunale(er vi pliktig til det?), men vil samtidig kreve at de lager erstatningsvei av samme standard siden det er de som trenger å flytte veien. Vi er godt fornøyd med veien slik den er i dag. Vi har rett på vei, vann og avløp over deres eiendom ifølge skjøtet. Hva kan vi gjøre dersom han plutselig stenger vannet? Og hva har vi rett til når det kommer til veien. Kan vi kreve at de asfalterer en eventuell erstatningsvei?