Jeg har en sønn på snart 12 som jeg har 50%, godt vennskap til moren, og jeg har vært singel i drøye 10 år. Har renovert leiligheten for ca. 800.000 kr, fått den akkurat slik jeg vil, bl.a stedbygget bokhylle og så videre. Har bare to soverom, så å havne i forhold med ei som har barn fra før av ser jeg på som lite gunstig, med mindre vi skulle hatt hver vår leilighet. Aldri i verden om jeg vil selge leiligheten min etter jeg har fått den, i mine øyne, perfekt, samt at jeg trives godt som singel. Så jeg tenker ofte at jeg aldri mer vil ha kjæreste eller samboer.
Nesten alle mine venner er i godt etablerte forhold, de fleste gift. Når barna blir eldre og eldre ser jeg definitivt verdien i å være i et forhold, og jeg er ofte litt misunnelig på hvor godt de tilsynelatende har det, med mye reising og det å være så trygg med hverandre. Men jeg orker ikke prosessen med å bli kjent, dating om igjen og om igjen med damer, og jeg har prøvd, vært på haugevis av dates osv., men konklusjonen min er alltid at jeg har det best alene med sønnen min. Skulle helst knipset og vips, hatt samboer og slik vennene mine har det, men sluppet bli kjent-perioden. Jeg er 45 år, bli kjent-perioder var veldig kjekt og spennende i 20-årene, men nå fremtrer det som et ork. Har døren ørlite på gløtt, men det skal klaffe nær 100% før jeg gidder prøve igjen.