Skandinav

... i forhold til / rettet mot hva, tenker du?

§ 17 handler om plikter før skaden har oppstått.

Når jeg påpeker at TS ikke har en klagerett, så betyr det at han ikke har en formell klagerett. Den korrekte veien å gå, er å følge saksbehandlingsreglene som opplyst i pasient- og brukerrettighetsloven. En formalisering av dette slaget medfører en rekke plikter for Statsforvalteren. Jeg har en realitetsorientering å presentere for spesielt interesserte. Tror dere virkelig at Statsforvalteren eller Statens helsetilsyn fanger opp alt gufs som skjer i kommunene og på sykehusene i dette landet. Er dere klar over hvor mange telefoner med han-sa hun -sa, han-gjorde, hun-gjorde, som kommer inntil Statsforvalteren som avsluttes med "send en signert klage".

@Gaea har rett i at det burde være tilstrekkelig at når sjefen har fått beskjed, så burde dette lede til at virksomheten følger sin plikt å melder seg selv til Statsforvalteren. Men det bør man ikke ta for gitt. Du selv, har ingen direkte klagerett til Statsforvalteren, derved ingen mulighet å holde personene ansvarlig. Det du kan gjøre, er å hjelpe personen med å formulere et brev til Statsforvalteren - "Anmodning om tilsyn" etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 etter det personen mener er et brudd på helsepersonelloven § 4. Men personen må selv underskrive anmodning. Det holder med å beskrive forholdet nært sagt på samme måte som du startet tråden med. Men dersom personen oppgir deg, og formaliserer deg som nærmeste pårørende, så har du på vegne av personen rett til å fremsette en formell skriftlig klage til kommunen. For øvrig virker det for meg som om du utfører en rekke oppgaver som i utgangspunktet bør utføres av en verge. Jeg sier ikke at du gjør en dårlig jobb. For alt jeg vet, er det kanskje du som bør være vergen. Du finner mer info på vergemal.no

Du vet hva du må gjøre. Ved tillitsbrudd er en av hjørnesteinene i ethvert romantisk forhold nå fjernet. Slottet er i ferd med å kollape.

Kan du utdype hva du mener med "byller"? En byll er på fagspåket: "...en avgrenset betennelse som danner et pussfylt hulrom i et vev".

Det er fristende å påpeke at du heller bør ta tak i det vi alle tror er et helseproblem, f. eks. en depresjonslignende tilstand, men jeg gjetter at du er relativt immun mot dette av ulike årsaker. Men nei, jeg kjenner ikke til noen slike steder i Norge. Det er to av dine ønsker som gjør det utfordrende å finne noe; a) isolat og, b) ikke-religiøst. Samtidig sier du litt mot deg selv. Isolat innebærer jo bl. a. fravær av sosial omgang. Men du ber om at noen skal gi deg ordre(?). Men er du godt bemidlet, kan jeg godt på ta meg jobben å isolere deg en plass der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Jeg kan møte opp en gang i uka å gi deg ordre og forsyne deg med det du materielt trenger for overlevelse. Er det det du tenker? På en omsorgsfull måte må jeg likevel påstå at dersom du ikke anerkjenner at du har et helseproblem, da koker det ned til ansvarsfraskrivelse.

Dette er dessverre en altfor vanlig forekommende problematikk. Ingen av det helsepersonell som har vært med i beslutningsprosessen i denne saken, har hatt andre intensjoner enn å få gitt nødvendig helsehjelp så fort som mulig. Men som de fleste som jobber i helsevesenet kjenner til, finnes det ikke ressurser nok til å opprettholde en beredskap som kan bidra til å unngå f. eks slike situasjoner med ventetider som beskrevet av TS. Det foregår en utrolig vanskelig prioritering hver eneste dag. Vi kan alle bidra til å fjerne dette problemet ved å stemme frem den politiske styringen som vil at vi skal betale mer skatt for å få på plass det helsevesen vi ønsker oss. Da sammen med alle andre lovpålagte underdimensjonerte samfunnsinstitusjoner som skole, politi, NAV, infrastruktur, etc. Til TS: Det er veldig bra hvis dere kan få fastlegen med i prosessen, det er fastlegen som har den sterkeste påvirkningsmuligheten ved å erklære tilstanden ovenfor spesialisthelsetjenesten.

Her møter du flinke folk: https://www.nav.no/okonomi-gjeld

Det vet du veldig godt. Og så finner du en likesinnet.