Skandinav

@Leo_ har helt rett. Sånn, nå vet du det. Og nå må du skaffe deg en ryggsøyle.

Takk for at du setter ord på noe som ikke er uvanlig. Du er ikke alene. Hvordan kan vi hjelp til selvhjelp?

Jepp...

Wtf? Belaste velferden med sykemelding etter kjærlighetssorg er en forbanna uting. Som skattebetaler blir jeg oppriktig sint av slik. Ulønnet permisjon er ok, men over mitt døde lik at mine unger skal ta sg betalt fri for kjærlighetssorg. Og så Remeron.. Nei, nei og atter nei til medikamentell behandling av reaktiv depresjon sekundært til en sosial hendelse som kjærlighetssorg. Ingen regler uten unntak, kan vurderes hvis det har gått seks måneder uten lys i tunnelen.

Du var emosjonelt investert i forholdet, bevist eller ubevist, så gikk alt i vasken. En "sorgreaksjon" er da å forvente. Men som @Uderzo påpeker, og som du også bekrefter, du slo opp av en god grunn. Så nå kan du gå litt rundt deg selv å være litt bitter i noen uker. Ta tiden til hjelp. Vi er på vei inn i en årstid som hjelper på selvhelbredelsen.

Hvorfor skal du finne på noe utover de vanlige sex-med-deg-selv-øktene?

Come to daddy, så skal jeg fortelle.. For vår overlevelses skyld, har evolusjonen funnet ut at hjernen skal produsere molekyler som gir oss følelsen av velbehag med den eneste hensikten å sørge for forplantning og beskyttelse av vårt avkom. Velbehaget i denne sammenhengen er det vi kaller for kjærlighet. Som rett og slett bare er organisk kjemi. Objektivt sett, eksisterer ikke kjærlighet innenfor fysikkens lover. Men det betyr ikke at kjærlighet likevel føles veldig ekte ut. Og det gir virkelig et velbehag som også skaper en følelse av en mening med livet. Og når man da ikke opplever kjærlighet, hvilken mening har da livet? Jo, da er det bare å kjøre på utav helv*** å skape så mange øyeblikk med hormonsprut i lag med likesinnede som overhode mulig. Snu kjærligheten du prøver å få eller gi, til å elske deg selv. Jo fortere man skjønner dette, jo kortere blir tiden du lider i en vrangforestilling.

Har du tidligere mottatt behandling for din tilstand? Går du på noen medisiner nå? Som foreslått, bytt fastlege. Er det andre fastleger innenfor din rekkevidde som ikke har venteliste, eller veldig kort venteliste. Hvis ikke, må du forholde deg til den fastlegen du har. Har du vært i kontakt med kommunens lavterskeltilbud for psykisk helsehjelp? De kan muligens hjelpe deg i møtet med legen. Det kan også pasient- og brukerombudet gjøre.

Dette har du spurt om i flere andre tråder du har startet, f.eks: link link Og så stiller du sammenlignbare spørsmål som omhandler samme tema i flere andre tråder. Det ser ut for meg som om du egentlig aldri får et svar du er fornøyd med. Men kan du si noe om på hvilke livsområder du er "høyfungere", og på hvilke livsområder du ikke er det?

Spør du om global forekomst, eller mer lokalt som f.eks Hokksund?

Ja, jeg har erfaring med dystymi. Ut fra din beskrivelse av deg selv, er du i stand til å finne kilder til symptombeskrivelser. I søken på "har jeg en lidelse", er noen feller når man leser om ikke objektivt målbare helsetilstander. Det er også vanskelig å på egen hånd objektivt veie symptomene mot hverandre på en korrekt måte. Derfor vil jeg anbefale deg å oppsøke helsehjelp. Hvis du har penger til privat bistand eller god bedriftshelsetjeneste, ta den veien. Det er bare kvalifisert helsepersonell som i dialog med deg kan diagnostisere deg, og ikke minst utføre differensialdiagnostikk. Ellers er dystymi en vanlig forekommende helsetilstand. I stort sett alle kjenner til en person med dystymi uten at man er klar over det. Hun der som aldri smiler. Han som virker konstant ulykkelig. Det som er skummelt med dystymi, er at lidelsen uten forvarsel raskt (2-4 uker), i noen tilfeller kan utvikle seg til en akutt tilstand. Ofte legger ikke heller omgivelsene merke til det.

Dersom dine symptomer ikke kan tilskrives annen forstyrrelse, er det ikke uhørt at de kan høre sammen med et karpaltunnelsyndrom. Kjenner du igjen deg ved noen av de andre symptomene i denne beskrivelse? LInk

At du kunne få god hjelp av en verge i noen år.

Unnskyld. Jeg ble bare helt forfjamset. Jeg trodde i min enfoldighet at så og si hele den voksne norske befolkningen var klar over hvor farlig alkohol faktisk er. Og at det er en absurd ide å selvmedisinere seg med alkohol fordi det er direkte farlig. Statistikken er klar og tydelig på at det er overveiende sannsynlig at man forkorter livet betraktelig. I samme slengen ødelegger man også for alle mennesker i sin nærhet. Og oppå det så belaster man samfunnet. Men da anbefaler jeg deg at du først gjennomfører en grundig etterforskning av all tilgjengelig informasjon om alkoholens negative innvirkninger. Du kan begynne med det generelle. Siden kan du grave dypere og finne ut hva det gjør med deg og din psykiske helse.

Mener du at du ønsker å bruke alkohol som selvmedisinering for første gang som 29-åring, fordi livet er for vanskelig? Hvis svaret er nei; kan du utdype hva du egentlig mener. Hvis svaret er ja; så er det en svært dårlig ide. Listen er lang over de skadelige virkninger alkohol har på en hjerne som allerede er svekket. Mer uformelt: Hadde det vært postet som en anonym post, hadde jeg tatt det for å være trolling fordi hele ideen er absurd til de grader at det er vanskelig å tro at du mener alvor. *Superlativer* er det forbausende.