arne22

Det kan godt være at selveierleiligheter som ikke er et seksjonert sameie er noe som hører historien til. Vet det faktisk ikke, men det er jo et tema på siden av denne tråden. Ser at leiligheter som selges på finn.no som "selveierleiligheter" faktisk er seksjonerte sameier. https://no.wikipedia.org/wiki/Eierseksjon

Websiden er ikke en rettskilde og den vil ikke ha noen form for vekt som rettskilde. Den gir bare en ca beskrivelse, som kan være mer eller mindre riktig. ChatGPT er jo heller ikke noen rettskilde, men av og til så slumper det til at den skriver noe som er riktig.

Det kommer jo an på hvem man spør, om man ser nyansene. Chatgpt forklarer det slik: Svar: Ja, det å eie en selveierleilighet kan ofte være det samme som å eie en seksjon i et boligsameie, men det er noen viktige forskjeller og presiseringer å merke seg: Selveierleilighet: En selveierleilighet innebærer at du eier hele leiligheten din direkte, inkludert en ideell andel av eiendommen og bygningsmassen. Det betyr at du har full råderett over leiligheten, og du kan selge eller pantsette den uten å måtte innhente samtykke fra et borettslag eller et sameie. Seksjon i et boligsameie: En seksjon i et boligsameie fungerer også som en form for selveie, der hver seksjonseier eier sin del (seksjon) av eiendommen, som inkluderer både leiligheten og en ideell andel av fellesarealer. Her eier du altså din leilighet, men du er også en del av et sameie som regulerer fellesarealene og andre felles forpliktelser. Likheter: Begge innebærer at du eier din egen leilighet (seksjon) direkte. Du har full råderett over leiligheten, inkludert mulighet for salg og pantsettelse. Du har ansvar for en andel av felleskostnader som knytter seg til fellesarealer. Forskjeller: I et boligsameie må du forholde deg til vedtekter og regler som gjelder for sameiet, som regulerer bruk av fellesarealer, vedlikehold og lignende. En selveierleilighet utenfor et sameie vil ofte ha færre felles forpliktelser, siden det ikke er et sameie som eier fellesarealene. Så, selv om begrepene noen ganger brukes om hverandre, kan det være organisatoriske forskjeller, spesielt når det gjelder forvaltning av fellesarealer og regelverk. ***** Mener nok at svaret fra chatten i dette tilfellet er rett nok, men mistenker nok at eierformen "selveier" for leilighet var noe som var vanlig "før i tiden", men at det er eierseksjoner som er mer vanlig "nå for tiden".

Å eie en andel i et "seksjonert sameie" er ikke det samme som å være "selveier". Dette er to forskjellige eierformer. For en selveierleilighet, så finnes det ikke noe sameie. Her er litt oversikt: https://advokatoslo.no/eiendomsrett/eierformer/ Mulig at eierseksjoner er noe som er mer vanlig i dag, og at "selveier" i forhold til den enkelte leilighet (uten sameie) er noe som var mer vanlig før i tiden? Noen som har oppdatert, utfyllende info?

Det er vel i prinsipp to måter å gå fram på som vel også kan kombineres. A. Slik som @Nedward sier over. Man kan jo begynne med en telefon til DLE. Hvis det ikke fører fram så kan man jo sende en skriftlig melding, der man forklarer saken og ber om at DLE trekker tilbake foretakets autorisasjon til å drive installasjonsvirksomhet. Det er da DLE som bestemmer oppfølgingen av saken, men man kan jo be om det. Hvis man så senere får DLE på besøk, og de påpeker at samsvarserklæringen mangler, da møter de jo seg selv i døren. B. Man sender en faktura på hele det beløpet som er betalt og ber om at pengene blir tilbakebetalt, ved at jobben ikke er sluttført. Faktura sendes så til inkasso og tvangsindrivelse.

Hvis man skal definere eller beskrive hva "sannhet" er for noe, vil det da gi noen mening å utelate flere hundre år med utvikling innenfor filosofifaget og så legge ned som premiss at: Rene Descartes rasjonalisme i fra 1600 tallet, det gir den eneste sanne mulighet for å forstå hva dagens virkelighet og sannhet er. Hvis man utelater flere hundre år med utvikling innenfor filosofifaget, og legger ned som premiss at man skal forstå verden og virkeligheten, slik som man gjorde det på 1600 tallet, da gir jo kanskje ikke det så mye mening. Det finnes jo innenfor filosofifaget mange forskjellige retninger og tolkninger av hvordan man kan forstå "verden" og hva "sannhet" er. Eksempler på slike forskjellige "trosretninger" er jo for eksempel: rajonalisme, materialisme, eksistensialisme, fenomenologi, ontologi og hermeneutikk med og uten Heidegger. Først så må man jo velge hvilket "erkjennelsesteoretisk plattform" eller "filosofisk system" det er man representerer, og så kan man vel innenfor det enklete system og trosretning og de referanser som gjelder, begynne å definere hva "sannhet" er. Hvis man legger ned som premiss for diskusjonen at "jeg er en troende rasjonalist, som velger å se og forstå dagens virkelighet, slik som de gjorde det på 1600 tallet", så er vel det greit nok, men man kan vel ikke med rimelighet hevde at dette har noe å gjøre med "filosofi" eller dagens filosofifag. Det blir jo som å si "la oss diskutere utviklingen inenfor det moderne samfunnet, ut i fra den forutsetning at den industrielle revulosjon aldri har skjedd, og at elektrisitet ikke finnes". Jo det er jo akkurat dette som bør etterlyses. Hvis det er slik at det er 1600 tallets rasjonalisme som er "ditt filosofiske grunnlag", hvorfor mener du at det er så åpenbart at det i dag er den eneste gyldige trosretning og den eneste måten å forstå hva sannhet er? Hvis det ikke er 1600 tallets rasjonalisme som er "ditt filosofiske grunnlag", hva er det da? For å gjenta meg selv fra innlegget over: Det er jo ikke gitt at de forskjellige "filosofiske grunnlag" eller "filosifiske systemer" nødvendigvis må utelukke hverandre. Det kan jo tvert i mot også forholde seg slik at ulike "filosofiske systemer" og måter å forstå og tolke virkeligheten på, kan sies å være komplementære i forhold til hverandre. "Sannheten" ikke er et resultat av det man tolker og forstår inennenfor et referansesystem, men tvert i mot "summen av alle delmengder av sannhet, med utgangspunkt i fra det enkelte referansesystem". Med andre ord: "hvordan man ser det" og hvordan man velger å vektlegge. Slik som jeg tolker Heidegger sin eksistensanalyse, så har Heidegger, et utrykk og et begrep som også handler om dette med å sette sammen ulike "delemgder av sannhet", ut i fra ulike referansesystemer, til en "hel sannhet". Jeg tolker Meidegger sitt begrep "dasein" som noe i retning av dette. Her er det jo også en interessant sammeheng mellom Heidegger sitt begrep "dasein" og et annet begrep hentet i fra Budhisme og Hinduisme som er "mindfulness". Heideggers "dasein" og "mindfulness" er kanskje ikke akkurat det samme, men de to begrepene er vel kanskje på et vis beslektet slik at de kan ha noe med hverandre å gjøre.

Det må vel også gå an å vite eller å mene at premissene i tråden tilsvarer et nybegynnernivå i forhold til filosofifaget, som gjør at man i utgangspunktet kommer litt feil ut, i forhold til hva "sannhet" er for noe i et filsosofisk perspektiv. (Hvis man i utgangspunktet legger klassisk rasjonalisme til grunn for å forstå hva "sannehet" er?) Hva er det du konkret mener å vite om temaet som vi andre ikke kjenner til? Hva med noen konktere kildehenvisninger? Min post ovenfor ble utarbeidet med utgangspunkt i den såkalte eksistensanalysen til Martin Heidegger, og altså boken "Zein und Zeit", og også de såkalt "senere verker" av Heidegger, som avviker ganske mye fra "Zein und Zeit". Når det gjelder Heidegger, og oså mange av de senere filosofene innenfor eksistensialismen, så har vel det til felles at tekstene deres i forholdvis høy grad er "tolkbare". Man kan vel neppe slå seg på brystet og si at man snakker på vegne av Heidegger, det må vel heller bli noe i retning av "sannhetsbegrepet, slik som jeg ser det, i lys av Zein und Zeit og andre senere arbeider i regi av Martin Heidegger." For å si det veldig enkelt: Som det allerede er nevnt i innlegget over, så finnes det nok flere og mange forskjellige "sannheter", relatert til hviket fagområde man befinner seg innenfor. Dette vil jo ha relevans i forhold til noen fagområder og noen fag og fagområder, men ikke alle. Man kan ikke tolke Heideggers sin eksistensanalyse med utgangspunkt i enkel rasjonalisme. Det dreier seg liksom om to forskjellige og ulike måter å oppfatte virkeligheten og det som er "sannhet" på. Det som jeg synes er veldig interessant med Heidegger sin filosofi, det er at, den ut i fra min tolkning, har mye til felles både med klassisk buddhistisk og også klassisk gresk filosofi hva angår virkelighetsforståelse og begrepet "sannhet"..

Ja, det må vel være et vesentlig poeng. Dessuten så kommer jo også til bestemmelsene om kjøpers undersøkelsesplikt: https://www.advokats.no/artikkel/kjøpers-undersøkelsesplikt-ved-boligkjøp-ihht-avhendingsloven

Hvorfor det? Loven er jo fra 1993, med endring i fra 2022, som sier at eiendommen ikke kan selges "som den er". Ellers så gjelder jo beskrivelsen av hva som er en mangel: https://lovdata.no/lov/1992-07-03-93/§3-2

Det er vel noe som heter "adekvans og påregnelighet", i denne sammenhengen, er det ikke det? De gangene som jeg har hatt behov for å sperre luftstrømmen gjennom en luftkanal, så har jeg puttet inn henholdsvis en sokk, en vaskefille eller et håndkle inn i luftekanelen, avhengig av kanalens størrelse. (Sokken bør jo da være renvasket for å oppnå den ønskede effekt.) Ville anta at det ville være vanskelig å nå fram med et krav om å få dekket hjemmekontor på hotell. Det spørs om det er en "påregnelig kostnad" i forhold til §9. Ville ikke tro det. Hvis det der imot var slik at boligen faktisk var ubeboelig, slik at man for eksempel ikke kunne sove der om natten, så ville det kanskje være en "bedre grunn" i forhold til det som går på "adekvans og påregnelighet". Hvis den skadelidte selv forholdvis lett kunne begrense eller eleminere skaden, ved å blokkere luftekanalene i egen leilighet, slik at man lett kunne forebygge, så vil vel det kunne bidra til å svekke et økonomisk krav(?!)

Men depositumet skal jo stå på leietakers konto, når spillets regler har blitt fulgt. Men man kan jo framsette krav i forhold til banken for å få overført dette til egen konto, når leieforholdet har opphørt. Leietaker må da gå til sak for eventuelt å forhindre at beløpet på depositumkonto overføres til huseier. Det kan vel ikke føre noen vei å kreve fravikelse av en leilighet som ikke er overtatt, men man kan ha et pengekrav iht leiekontrakt.

Akkurat det stemmer vel ikke ?! Det å være "selveier" eller "eier av seksjon i et sameie" må vel være to forskjellige eierformer? Du mener vel "din del av kostnadene i forhold til sameiebrøken", var de ikke en sjettedel, i dette tilfellet? Man er vel sann sett ansvarlig for to "posisjoner" A. seg selv som 100% eier av egen seksjon i sameiet, og B. Som medansvarlig for de utgifter som sameiet pådrar seg i fellesskap, beregnet ut i fra brøk i sameiet. Kan ikke det stemme. Akkurat. Nei, bortsett i fra postene fra @krikkert og @Ståle Nordlie så var det vel ikke helt enkelt å forså hva saken egentlig handler om. Kanskje det ville hjelpe litt med en litt enklere beskrivelse av "sakens faktum" og hva som faktisk har skjedd, med litt færre detaljer. Kort oppsummert i forhold til det som er å forstå: Hvis man som seksjonseier i et sameie har vunnet en sak mot sameiet, og motparten, altså sameiet, har blitt idømt saksomkostninger, da er man gjøres ansvarlig for en del av sameiets saksomkostninger, regnet ut i fra sameiebrøken. Skulle ikke det bli rett?

Sant og usant kan vel variere litt med hvilet fagområde man befinner seg innenfor, enten det nå er filosofi, politikk eller matematikk. Boolsk algebra har for eksempel ganske klare regler for hva som er sant og usant, og så lenge det er boolsk algebra som er den aktuelle ramme for sant og usant, så kan vel en sannhet være sann nok. Hvis det dreier seg om politkk, eller togets avgangstider, så kan vel forskjellen mellom sant og usant være litt mer glidende. Dreier det seg om filosofi, så kommer det vel litt an på hvordan men ser det.

Nå var det vel du som skulle begrunne hvorfor du for eksempel mener at Jean Piaget sin kognetive utviklingsteori er basert på vås, og at det som er en forholdvis vanlig oppfatning innenfor dette fagområder er "vås". I følge overnevnte læringsteorier så bygges jo evne til "intuisjon og teori" på "praktisk interaksjon med omverdenen", gjennom tidligere tider og leveår. Evnen til å tenke og resonere utvikles da gradvis og gjennom hele oppveksten, og etter hvert så vil man kunne beherske et stadig høyere abstraksjonnivå. Ellers så er vel ikke ungdomsskolen og den videregående skole så mye preget av elevene sliter med kvantemekanikken, det dreier segt vel heller om litt enklere problemstillinger, som førstegradsligninger, brøk og prosentregning. Noen elever kommer jo i fra ungdomsskolen uten å ane hva 20 prosent eller en fjerdel er for noe. Hvilke eksempler har man på kognetiv utviklingsteori som ikke praktisk interaksjon med omgivelsene som en forutsetning for at barn og elever skal kunne lære å tenke og resonere?

Hvilken læringsteori er det som sier at "tenkning og resonement" kan læres uten praktisk interaksjon med omverdenen? Noen eksempeler? Hvordan oppstår evnen til "å tenke". Blir vi født "tenkende" slik at den nyfødte sier til seg selv: "Cogito ergo sum", eller er det slik at evnen til å tenke er noe som utvikles litt etter hvert? Hvilke læringsteorier har vi å gjøre med som forklarer denne prosesen, hvordan mennesker lærer å tenke og resonere, og hva er innholdet i disse læringsteoriene?

Det stemmer nok at læringsteroene til Jean Piaget. Lev Vygotsky og Paulo Freire, ikke nevner takrenner spesifikt. Det nevnes jo heller ikke spesifikt at læringteoriene ikke kan anvendes med bruk av takrenner og viduer som praktiske arbeidsredskaper. Poenget er jo bare at de som står for skolepolitikken bør kjenne til at det er en en vanlig oppfatning innenfor pedagogisk teori at praktisk erfaring og motoriske ferdigheter, og ellers sosial interaksjon, og eierskap til læringsprosessen, er en forutsetning for å kunne lære teori og alt annet. Har man en god forståelse av sammenhengen mellom teori og praksis og en tilstrekkelig grad av selvstendighet i læringsprosessen, så kan man vel sikkert også bytte takrenner og vinduer og alt annet. Hvis elevene i stedet utsettes for en passiv læringsprosess, der de lærer å ape etter, så kan jo ikke det lede til noe annet enn kjedsommelighet og apestreker.

I følge kontruktivistisk læringsteri, så må man først erfare gjennom praktisk interaksjon med omgivelsene for å kunne ha noe å relatere apingen til slik at apingen kan utvikles videre til skaping. Hvis denne praktiske erfaringen i forhold til "virkeligheten" ikke ligger til grunn, så kan apingen utvikles videre til apestreker men ikke skaping. Det er nok akkurat dette som skjer i skolen nå i dag. På grunn av at elevene mangler det praktiske og motoriske erfaringsgrunnlaget, så blir kompetansenivået i teorifagene svakere og svakere, samtidig som man øker timetallet i de samme teorifagene. Dette skyldes jo at elevene mangeler den praksisbakgrunn og den motoriske treningen som er nødvendig for å forstå teorifagene. Når elevene ikke har de praktiske og motoriske ferdighetene som er nødvendig for å forstå teorifagene, så blir jo bare flere timer, til økt kjedsommelighet, og flere skoletapere.

Det kommer jo an på hvor mange kroner man ønsker å legge i prosjektet. Alle advokater har jo en advokatbevilgning, som gjelder generelt for alle bransjer og rettsområder. Hvis det gjelder generelle spørsmål som formelt sett ikke krever noen advokatbevilgning, for å kunne svare på, så kan man vel komme enda billigere unna ved å bruke for eksempel en jurist uten advokatbevilgning. En "advokatfullmektig" uten egen bevigning er jo også en mulighet. Ønker man å legge veldig mye penger i så kan man jo også rådføre seg med diverse spesialister, så mange som man vil, og ønsker å betale for. Alle som mottar en advokatbevilgning er jo i utgangspunktet "almennpraktiserende". Man kan jo også begynne i den rimelige ende og så øke pris og innsats ettersom behovet melder seg.

Men så er det jo også en annen side ved saken. Hvis man ikke betaler hele regningen ved forfall, så kan det nok bli til en dyr fornøyelse. https://e24.no/privatoekonomi/i/yEzA22/overraskende-stor-forbruksgjeldsvekst-kan-bli-en-tung-hoest-for-veldig-mange

Vel, det er vel slik at det er en forholdvis bred enighet om at det faglige nivået innenfor teroifag som mattematikk, naturfag, og norsk, har sunket, i ganske betraktelig grad, gjennom ganske mange år, slik at de oppgavene som i dag blir gitt i videregående opplæring, spesielt i matematikk, er noenlunde de samme som tidligere ble gitt i 8'ende klasse i ungdomsskolen. Det er vel heller ikke så helt uvanlig at elever kommer i fra undomsskolen og over til videregående skole, så godt som helt uten matematikkunskaper. Samtidig så har skolen blitt mer "teoretisk", si er man, i den betydning at den vektlegger en atferd som man kanskje kan relatere til "flink pike syndromet". Man er "flink" når man sitter pent på pulten sin, og "blir lært" ved at man får overført noe av lærerens kunnskap og kompetanse ved å være "passiv, lydig og pliktoppfyllende". Skolen har jo i dag karakter av å være et stort og omfattende byråkrati, der formålet er å oppfylle kravene til de som sitter øverst i et makthiarki. Dette er i praksis stortingspolitikerne, slik at det også blir de som utgjør landets øverste pedagogiske ledelse. Mange elever vil jo naturlig nok melde seg ut av dette makthierkiet og bli til "skoletapere". Som et eksempel på dette, så kan man kanskje nevne Rødt politiker Mímir Kristjánsson sitt forslag om at siden guttene sliter med matematikk, så kan man jo bare ta matematikkfaget ut av skolen og gjøre den mer "praktisk". Det som denne Rødt politikeren glemmer å ta med i betraktning, det er at problemet i skolen,det er kanskje egentlig han selv, dvs politikere som styrer skolens faglige pedagogiske utvikling, uten noen gang å ha lært seg noe om pedagogikk eller noen gang å ha jobbet i skolen. Det som Mímir Kristjánsson glemmer å ta med i betraktning, det er at dersom det ikke hadde vært for slike som han selv, så hadde kanskje mange av de elevene som i dag har et mestringsnivå tilsvarende 1 og 2 kanskje hadde hatt et "naturlig mestringsnivå" på karakternivå 5 eller 6. Det er vel ikke nødvendigvis noe motsetingsforhold mellom "teori og praksis", det kan vel heller være to sider av samme sak, slik at skal man bli "virkelig god" i teori, så må man først kunne og beherske praksis, slik at dybdelæring oppstår som følge av en vekselvirning mellom teori og praksis. Det som er et motsetningsforhold det er mellom passiv læring, det "å bli lært" kontra aktiv læring, det "å lære seg". Den virkelige verden er jo heller ikke delt opp i "fag" og "teori" og "praksis". I den virkelige verden, i yrkeslivet utenfor skolen, så henger sammen alle fag og terori og praksis sammen som en tverrfaglig helhet. I følge de prinsipper som man kaller konstruktivistisk læringsteori så er forutsetningen for all læring av terori at den først basserer seg på interaksjon med omgivelsene og læring av "praksis", slik at skal man bli virkelig god i matematikk, så må man også være god til å skifte vinduer. Når praksis tas ut av skolen og man i stedet fokueserer på å lære teori, uten at man først har bygd opp forutsetningene for å lære og forstå teorien med noen særlig grad av dybde. I stedet for å lære om en abstraksjon av virkeligheten, som er delt opp i fag, så bør skolen kanskje også gi en opplæring der teori er koblet opp mot praksis og der fagene henger sammen, slik som det forholder seg ute i virkeligheten. Det behøver sånn sett ikke være å snakk om å prioritere mellom fagene, men å få fagene til å henge sammen som en tverrfaglig helhet. Prisnippene for hvordan man kan endre læringsprosessen fra "passiv læring", og "å bli lært" til "aktiv læring" og "å lære seg" er godt beskrevet i regi av den brasialianske pedagogen Paulo Freire. Han har også skrevet en utmerket bok som heter "De undertrykdes pedagogikk". Så lenge vi har en skole som er til for våre stortingspolitikere, og ikke for elevne så vil jo tingene utvikle seg slik som det nå skjer, dvs den veien høna sparker, og Mímir Kristjánsson og de andre "undertrykkerne" vil nok fortsatt prioritere seg selv, og sin egen maktposisjon, med de kostnader som dette medfører for landet og de kommende generasjoner. Teorikunnskapene var nok ikke dårligere den gang skolen var mer praktisk orientert og den gangen det i større grad var rom for "aktiv læring", det forholder seg jo tvert i mot. Det fungerte også helt fint uten Internett og interaktive læringsplattformer. Er dette vanskelig eller komplisert? Vel det vil alltid være vankelig å ta makt i fra de som er vant til å ha makt, og å bygge ned et veldig stort byråkrati og maktapparat, der lærere og elever befinner seg på laveste nivå.

Som sagt. Tidligere så hadde jeg ett enkelt krdittkort og ett enkelt debitkort, og så brukte jeg stort sett bare debitkoertet, på grunn av at jeg trodde det var billigst. La imidlertid merke til at det var veldig mange gebyrer og kostnader forbundet med debitkortet. Så kom tiden med Covid og da fikk jeg kabsellert en reise tur/retur Norge-Asia, og null kroner dekket av flyselskapt (AirFrance/KLM), av kortselskap eller reiseforsikring til kr 2.000,- pr år, slik at jeg måtte dekke hele tapet selv. Det ledet jo til en liten "oppvåkning". Skaffet så et lite utvalg av kredittkort og gikk i gang med å teste ut. Oppdaget så at det er mange tusen kroner å spare i året på å bruke kredittkort i stedet for debitkort, hvis man hele tiden bruker "det riktige" kredittkortet. Fikk senere kansellert en flyreise. Flyselskapet og reisebyrået skydte på hverandre og ingen ville betale tilbake, men kredittkortselskapet (DNB Mastercard) sørget for at "kredittkjøpet" ble refundert. Den reiseforsikringen som jeg betalte 2.000,- pr år for og som viste seg å være helt verdiløs, når jeg behøvde den, hadde som vilkær em maksimal lengde på reisene på 70 dager. De kredittkortene som jeg bruker til å kjøpe flyreiser har gratis reiseforsikring og en maksimal reiselengde på 90 dager, pluss at man også kan reklamere på alle feilbelastninger, ut i fra de reglene som gjelder for kjøp med kredittkort. For meg så har det så langt bare medført fordeler og reduserte kostnader, å gå over til et lite utvalg av kredittkort i stedet for å bruke debitkort. Reduserte kostnader forutsetter jo at man betaler alle regninger 100% ved forfall. Ellers så blir det vel lett til økte kostnader, og sporer det av, så blir det vel lett til "gallopperende kostnader", med gebyrer, renter og rentes rente. Ironisk nok så har jeg fått gebyr og renter en eneste gang, og det var i fra "Gebyrfri" fra Santander. I motsetning til alle de andre kortselskapene, så framsendte de ikke regning til nettbanken, på eget initiativ. Plutselig så ble kortet sperret, uten at jeg kunne huske å ha brukt det. Det viste seg da at kortet hadde vært overtrukket med ca 35,- i et års tid, uten at jeg hadde mottatt noen faktura eller beskjed om det. (De fant faktisk fram til en faktura på kroner 35,- som de hadde sendt pr mail for 1 år siden, men ingen påkrav.) Husker ikke om jeg fikk en rentebelastning på 4,- kroner eller noe slikt og gebyr for gjenåpning. Satte så inn et lite positivt beløp på konto for å unngå dette for framtiden. Da kortet fra Santander ble sperret, etter overtrekket på kroner 35,- så var det ellers en dame som ringte på vegne av Santander. Damen virket noe aggresiv og lot til å ha mye erfaring med å komme med trusler og kjefte på dårlige betalere. For alle andre kredittkort enn "Gebyrfri" så har det vært null gebyrer, null problemer og kun fordeler. Alle de andre kredittkortselskapene med unntak av Santander,har sendt faktura til nettbanken, uoppfordret, slik at det bare har vært å krysse av for betaling ved forfall. Jeg mottar nå månedlige faktura fra Santander på kr 0.00, med vedheftet diverse trusler om hva som vil skje hvis jeg ikke betaler i tide. Jeg ver litt i tvil om jeg skulle betale inn 1 øre, for å få registrert en innbetaling, men jeg har nå tatt sjansen på å la være å betsale beløpet på kroner 0.00 ved forfall, og så får vi da se om "sinna dame" ringer på nytt og krever inn kroner 0,- med gebyrer og strafferenter. Kredittkortene er lang i fra like. Man bør lese vilkårene og så bør man prøve ut i praksis, og gjerne først i det små, om tingene fungerer slik som man tror.

Nå bruker jeg kortet fra Bank Norwegian fortløpende på alle utenlandsreiser, og det er det forholdvis mange av. Er i utlandet nå og har aldri noenn gang betalt en krone i renter. Venter til forfall og betaler alt. Det er nok "over skranke" som gir rente fra uttaksdato. Det har jeg aldri prøvd. Det stemmer nok. Man taper nok de 1.75 prosentene. Har forsøkt å ekperimentere litt med forskjellige kort og metoder for bankoverføringer. For forholdvis små beløp så kommer nok kortet fra Bank Norwegian gunstigst ut. For større beløp så er det nok bankoverføring som gjelder. En annen side ved saken. Jeg tok nylig ut ca 2.000,- i to forskjellige land. I begge tilfeler så kom den lokale bankautomaten opp med et forslag til veksslingskurs og et spørsmål om jeg ville godta den. I begge tilfellene valgte jeg å ikke godta den lokale vekslingen, slik at den skjedde hos Bank Norwegian i stedet. Det ga en redusert kostnad på ca 100,- for begge uttakene. Det skulle vel tilsi 5% av uttatt beløp, som reduksjon i kostnad, pluss altså rentefritt lån i en måned eller hva det nå blir, pluss ingen gebyrer. Har som sagt testet ut litt forskjellige debit og kreditkort og forskjellige former for bankoverføring, og i alle fall så langt, så kommer kredittkortet i fra Bank Norwegian gunstigst ut. Kan ikke huske å ha betalt ett eneste gebyr, eller en eneste krone i renter til Bank Norwegian. Så langt har all bruk vært kostnadsfri, og da bør man jo være fornøyd.

Som lykkelig eier av kredittkortet fra Bank Norwegian, så vet man at man kan ta ut penger i utlandet, uten gebyr og at rentene først begynner å løpe i fra forfall for betaling. Tror det samme gjelder for kontantuttak i Norge, men det har jeg ikke sjekket så grundig. Hadde før i tiden bare ett kredittkort, som jeg vanligvis ikke brukte, og et debitkort, som var forholdvis dyrt i bruk. Gikk så i gang med å teste ut litt forskjellige kredittkort, og ble litt overrasket at det var en del å spare på å bruke kredittkort i stedet for debitkort, også ved uttak av kontanter.

Selv om det har vært slik tidligere, så behøver det vel ikke å være slik nå. Det er da også mulig for en konge og en kongefamilie å oppføre seg slik at kongen bidrar negativt til samfunnets og nasjonens kultur og utvikling. Når "Alt for Norge" har blitt "Alt for meg" og kongehusets verdier har blitt gjort om til en rein egoisme og noe som bidrar negativt i forhold til samfunnets utvikling og i forhold til nasjonens anseelse i utlandet, da utgjør jo kongehuset ikke lengre noe "kulturelt lim", men snarere tvert i mot. Når kongen og kronprinsen stiller opp på et bryllup som har karakter av å være en kommersiell salgsmesse for sjamanisme og kommersilisering av eget ego, så tyder jo ikke det så bra. Gjennom ingåtte avtaler så har utenlandske medier enerett på "showet". Samtidig så sitter to av brudgommens slektninger hjemme, mor og søster, med trusler om søksmål hengende over seg, for å fortelle "sannheten". Da er det vel lite eller ingen ting tilbake av "Alt for Norge" og det som skulle være "det kulturelle limet". Når landet betaler flere hundre millioner kroner for at noen skal påta seg funksjonene som "konge" og "kongehus", så bør det jo også følge med visse krav til hvordan denne funksjonen bør eller skal utføres.

Fra spøk til alvor. Hvis monarkiet skal være arvelig og man også kan skrive kontrakt og gifte seg inn til kongelige titler og funsjoner, så vil man jo av og til ende opp med "personer i posisjon" som ikke er egnet eller i stand til den oppgaven de skal utføre. Danmark/Norge hadde for eksempel, i tidligere tider, en felles konge, Cristian den 7'de som var sinnsyk, og derved også ute av stand til å utføre siene oppgaver. I slike tilfeller så bør jo den som i utgangspunktet er berettiget til stilling/funksjon bli fratatt både sine titler, oppgaver, funksjoner og fordeler, slik at dette kan tilfalle en annen i arverekken, som er i stand til å utføre disse oppgavene på en tilfredsstillende måte. Alle de "kongelige" som ikke kan utføre sin funsjon og sine oppgaver i samsvar med de forventningene som landet bør ha til dem, bør selfølgelig bli fratatt "stilling og privilegier" likt med alle andre som skal utføre en jobb. Hvis den funksjon som utføres går over til å ha karakter av å fungere som "et kongelig freak show", da er dette ikke til nytte eller fordel for noen andre enn skuespillerne selv. Det bør ikke være Kongen, men folket, dvs Stortinget, som bør avgjøre, i hver enkelt tilfelle, hvem som utfører "jobben" som "kongelig" eller "kongelig familie" godt nok til å inneha titler, fordeler og posisjoner. Hvis dette skal kunne fungere på en fornuftig måte i et moderne demokratisk samfunn, da må man jo kunne ha et system for å kunne sortere i fra de som ikke utfører sine oppgaver og sin funksjon på en brukbar måte. Det vil jo kanskje ofte være slik at alle i en familie er like godt egnet for slike oppgaver og slike posisjoner, og da må det jo være en eller annen form for kvalitetssikring, slik at de som sitter i posisjonene er egnet til oppgaven.