Et nytt USA trer fram.
Så skjedde det som jeg i det lengste trodde ikke var mulig, at de amerikanske velgerne med viten og vilje har valgt en totalt umoralsk fascistisk kuppmaker til president. At frustrerte velgere som var slitne av den politiske eliten og ville prøve en ikke-politiker i 2016 lar seg forklare som en unntaksbeslutning hvor man ikke helt visste hva Trump stod for. Men etter åtte år hvor Trump med all tydelighet har framstått som anti-demokrat så holder ikke en slik forklaring. At velgerne nå bevisst har gitt sin tilslutning til Trump er politisk viktig. Det gir Trump et langt sterkere mandat til å gjennomføre sin politikk enn han fikk i 2016. Og det gjør også at Trump nå i mye større grad vil kunne omgi seg med folk som ivrig ønsker å omsette hans tilnærming i konkret politikk. Borte vil de være de som første gang begrenset hans muligheter i så måte, og med et republikansk kongress flertall finnes det rett og slett ingen tilbake som kan stoppe hans politiske framstøt. For på toppen av alt har høyesterett gitt han immunitet mot strafferettslig forføyninger i ettertid. Vi må derfor ta til etterretning at dette valgresultatet representerer folkets vilje, og at de har gitt Trump et mandat til å gjennomføre den politikk og systemendring som han gikk til valg på.
Skal man fordele ansvaret for dette valgresultatet kommer man ikke unna den amerikanske politiske og økonomiske elitens årelange ignorans av store gruppers voksende problemer, som har ført til en grunnleggende mistillit til systemet og gitt Trump den politiske åpning han trengte. Men samtidig er USA midt inne i en turbulent strid mellom de kreftene som vil transformere landet til et genuint multikulturelt verdiliberalt samfunn og de som ønsker å bevare, helst reetablere det gamle verdikonservative USA. Og foreløpig har de sistnevnte tatt styringen.
Dermed må vi konstatere at det USA med sitt eksepsjonalistiske selvbilde og internasjonale rolleforståelse som vi har basert oss på, og som med sin kombinasjon av softpower og hard power har utgjort selve fastpunktet i internasjonal politikk, det USA eksisterer ikke lenger. En helt ny stormakt tar form, et land som ikke lenger er både en ide og en stat. Fra nå av er USA å betrakte som en vanlig stormakt som vil basere sin politikk på rendyrkede nyttehensyn og makt. Borte er viljen til å definere støtte til demokrati som en del av sine nasjonale interesser. Borte er nå også den grunnleggende tro på forpliktende kollektive ordninger. I stedet kommer USA til føre en transaksjonell politikk der landets handlefihet blir styrende premiss. Vel, det er bare å innse at grunnlaget for de analyser av amerikansk politikk som vi har basert oss på i årevis ikke lenger eksisterer, og at ens tidligere analyser ikke kan brukes til å forstå eller forklare hva USA heretter vil foreta seg, og den rolle landet vil spille i internasjonal politikk. Nye kunnskaper og en ny analyse er nødvendig. Alt dette må vi ta konsekvensen av, og snart kommer også verden til å merke konsekvensene av det som nettopp har skjedd i USA. For det er ikke noe seriøst land som velger en slik totalt uanstendig person til president.
Stakkars Ukraina, og den kollektive sikkerhetsorden i Europa. For jeg har liten tro på at Europa selv klarer å bevare det stabiliserende institusjonsapparat som USA har garantert og ledet. Sannsynligheten for det er langt mindre enn at Europa i gjen beveger seg mot et maktbalansebasert selvhjelpsystem preget av rivaliserende stormakter og ikke integrasjon. Med andre ord den orden som i sin tid produserte to verdenskriger. I sannhet dystre utsikter.