Camlon

Hvis du får deg en jobb i Sveits, så vil de høye levekostnadene bli kompensert med høye lønninger. Om du vil bo i et land med lavere skatter, så er det godt alternativ. Hvis du kan jobbe hvor du vil i verden, så ville jeg valgt et land med lavere levekostnader, enn livsstil og klima du liker og ikke for langt unna Norge sånn at du kan lett dra hjem og besøke familie og venner. Å bli i Norge er også et godt alternativ, skattene er ikke så høye og det gir deg en trygghet du ikke vil ha i land hvor du ikke har familie og god velferd.

Enig. Det er dette vi må snakke om, hvis vi ønsker å øke fruktbarheten til tidligere nivåer.

Debatten synes å lide av at man forsøker å identifisere løsningen før problemet er klarlagt. Kvinners utdanningsnivå har ikke økt betydelig siden 2010, og i Italia er utdanningsnivået lavt, noe som heller ikke har bidratt til økt fruktbarhet. Samfunnet har heller ikke blitt mindre likestilt enn det var i 2010, så det er også usannsynlig at dette er årsaken. For å forstå problemet, må vi vurdere faktorer som faktisk har forverret seg, i stedet for å fokusere på faktorer som man ønsker å endre av ideologiske årsaker.

Hadde dette vært årsaken til den lave fruktbarheten så hadde ikke Norge hatt lavere fruktbarhet enn land uten foreldrepermisjon, ingen omsorgsdager og mindre likestilt samfunn. Det forklarer heller ikke nedgangen, siden ingen av faktorene over har blitt verre de siste 15 årene.

AI overgår mennesker i fantasi og kreativitet, og kan definitivt avhøre vitner og evaluere deres svar. Den vil ha umiddelbar tilgang til tidligere rettssaker og kan anvende denne kunnskapen for å bedømme passende straff. Personlig mener jeg at AI kunne gjort en bedre jobb og redusert ventetidene. Men mange ville nok vært ukomfortable med tanken på å bli dømt av en AI, og motstanden fra juridiske institusjoner ville vært enorm. så det er lite sannsynlig at AI vil bli anvendt i rettssystemet i den nærmeste fremtiden.

Her forklarer du bare forskjellen mellom svar 4 og 5. Alle de andre svarene dine handlet om første scenario, så du hadde allerede byttet argument og motsagt deg selv flere ganger. Og forskjellen mellom de to scenarioene er ikke så stor som du hevder. Her var første scenario La oss anta at han vil få mest selvrealisering, er det da greit for han å forlate kona og barna for å kunne sykle verden rundt, mens kona må være hjemme og passe på barn og arbeide? Her var andre Jeg vil utdype dette ved å legge til detaljer i mitt forrige eksempel. En mann og en kvinne har sex på en fest, og kvinnen blir gravid. Mannens familie presser ham til å gifte seg med henne. Senere innser mannen at dette livet ikke er det han ønsker, og hans kone klarer seg fint uten ham. Er det da galt av ham å skille seg, forlate kona og barnet for å reise verden rundt på sykkel, mens kona må bli hjemme for å ta seg av barnet og jobbe? Det eneste jeg endret i scenarioet, var at jeg ga henne mer ansvar for situasjonen. Jeg gjorde ingen endringer i hvor mye selvrealisering de oppnådde, og i begge scenarioene blir kona tvunget til å bli hjemme med barna. Likevel ble du mye mer kritisk til henne når det var hun som hadde ansvaret for situasjonen. Dette viser det jeg hele tiden har sagt, ansvar er en viktig faktor, og neglisjering av dette for egen selvrealisering kan derfor ikke ses som ubetinget positivt.

Dette er hva du skrev i ditt opprinnelige innlegg "Å spørre seg om det er "for mye selvrealisering" er tullete, for selvrealisering er alltid bra. Det blir aldri for mye av det. Akkurat som at det ikke kan bli for mye likestilling." Så skrev du "Det du beskriver er ikke netto selvrealisering. Du har økt selvrealiseringen til mannen litt, og samtidig fjernet den helt fra kona." Så skrev du "se på de to handlingene separat og ikke som en sum. Det har aldri vært min intensjon å snakke om dette som en kollektiv sum" Så skrev du "det jeg sa var at det ikke er greit når man eksplisitt tvinger noen til å ikke få selvrealisering. Premisset ditt var at kona SKAL være hjemme med barnet" Så skrev du "eksempelet ditt klarer kona seg fint hjemme, og det impliserer at hun er fornøyd med å ta seg av barnet og jobbe samtidig. Intet problem observert. Til det siste: jeg forventer fortsatt at folk klarer tenke rasjonelt rundt egne valg og "plutselig ombestemme seg" på noe sånt får man pent bare ta på egen kappe" Og nå skriver du at du har aldri innrømmet at ansvar er en faktor. Hva er det du tror "får man pent bare ta på egen kappe" betyr?

Det bor i gjennomsnitt 2.2 personer per bolig. Om alle skal ha sitt eget hjem så trenger vi dobbelt så mange boliger, og det har vi ikke. Og fruktbarheten kommer til falle videre hvis flere og flere ender opp alene.

Det har vært studier om dette temaet, og Norge er et land med strenge sosiale normer. Folk dømmer hverandre basert på deres moral. Det er heller ikke spesielt kontroversielt at vi har et kollektivt ansvar for å etterlate et velfungerende samfunn til våre etterkommere. Jeg har ingen interesse i å leve i et samfunn fylt opp av individualistiske drittsekker som konstant klager over hvordan andre ødelegger for dem. https://www.nhh.no/en/nhh-bulletin/article-archive/older-articles/2011/june/norwegians-give-each-other-little-room-for-manoeuvre/

Det du skrev opprinnelig var "Å spørre seg om det er "for mye selvrealisering" er tullete, for selvrealisering er alltid bra. Det blir aldri for mye av det." Du skrev ikke "Selvrealisering er alltid bra. Det blir aldri for mye av det." Unntatt hvis din selvrealisering fører til mindre selvrealisering for noen andre Unntaket gjelder ikke om man har en avtale Unntaket gjelder ikke om man ombestemmer seg Unntaket gjelder ikke om man mangler ansvar og det er ikke et stort problem. Det som er spesielt interessant, er at du nå innrømmer at ansvar er en faktor, og det er den moralske faktoren som jeg tidligere har nevnt at du mangler. Ansvar kan handle om mer enn de tilfellene vi har nevnt. Du har ikke bare ansvar for din partner, men også for din familie, og vi har et kollektivt ansvar overfor samfunnet. Hvis folk fokuserer for mye på selvrealisering, og det fører til for få barn, så er det negativt fordi vi har et ansvar for å etterlate et velfungerende samfunn til våre etterkommere.

Hvis jeg ikke kan utføre min egen selvrealisering, fordi det forhindrer en annens selvrealisering, representerer det et kollektivt argument. Dette er faktisk mer kollektivt enn netto selvrealisering fordi det innebærer at man må ofre sin egen selvrealisering, selv om det bare medfører en liten reduksjon i selvrealisering for den andre. Jeg vil utdype dette ved å legge til detaljer i mitt forrige eksempel. En mann og en kvinne har sex på en fest, og kvinnen blir gravid. Mannens familie presser ham til å gifte seg med henne. Senere innser mannen at dette livet ikke er det han ønsker, og hans kone klarer seg fint uten ham. Er det da galt av ham å skille seg, forlate kona og barnet for å reise verden rundt på sykkel, mens kona må bli hjemme for å ta seg av barnet og jobbe? Årsaken til at mange mener det er akseptabelt i dette tilfellet, er at mannen ikke har ansvar for det som skjedde. Han var ikke den som bestemte seg for å få barn og ble presset inn i en situasjon han ikke ønsket. Fordi han ikke har ansvar for situasjonen, mens kona gjør det, har han ikke like mange forpliktelser overfor henne. Dette er en moralsk dimensjon du fullstendig overser når du sier at selvrealisering alltid er positivt så lenge den ikke skader andres selvrealisering. Hva om hun ombestemte seg senere, fordi hun merket at hun fikk mindre selvrealisering. Må da Youtuberen avslutte sin sykkeltur?

Nå motsier du deg selv. Du sa først at det alltid er positivt med mer selvrealisering. Jeg nevnte da et eksempel på selvrealisering hvor en mann forlater sin kone og barn for å sykle verden rundt, fordi det er viktig for hans selvrealisering. Du sa da at det ikke er positivt fordi han oppnår mindre selvrealisering enn henne (noe du ikke hadde bevis for). Det var du som brukte den kollektive summen for å argumentere at det var feil for ham å selvrealisere seg. Og hvis vi skal snakke om handlingene separat, så har han oppnådd mer selvrealisering og det vil ifølge din logikk være positivt om han forlater sin kone og barn for å sykle verden rundt. Jeg har ikke gitt deg informasjon om hvorfor han ønsker å selvrealisere seg. Du virker litt forutinntatt hvis du automatisk antar at han er verdens mest idiotiske mann uten å kjenne hele historien. Jeg baserte faktisk dette eksemplet på en YouTuber som forlot sin kone og barn for å sykle verden rundt, og han får lite kritikk på grunn av omstendighetene. Det er uansett irrelevant. Du skrev at det alltid er positivt med mer selvrealisering. Du skrev ikke at det alltid er positivt med mer selvrealisering, så lenge handlingen ikke er idiotisk.

Fordi I noen tilfeller så er det korrekt og du har sagt at det er alltid positivt om det øker netto selvrealisering. Jeg prøver å vise at din logikk om netto selvrealisering forsvarer avskyelige handlinger, og det har du tydeligvis forstått siden du nekter å svare. Dette er spørsmålet. "La oss anta at han vil få mest selvrealisering, er det da greit for han å forlate kona og barna for å kunne sykle verden rundt, mens kona må være hjemme og passe på barn og arbeide?". Jeg spurte også ChatGPT og den svarte Det som kan virke positivt fra en strengt utilitaristisk tilnærming, som søker å maksimere lykke eller selvrealisering for det største antallet mennesker, kan oppfattes annerledes i lys av andre etiske rammeverk.I et tradisjonelt etisk perspektiv, som vektlegger ansvar og forpliktelser overfor familie og nærmiljø, vil en slik handling sjelden anses som positiv. Å forlate familien for personlig selvrealisering kan sees som en handling av selvopptatthet og neglisjering av ens forpliktelser og ansvar, særlig når det innebærer å pålegge andre (som kona og barna) en uforholdsmessig byrde. Jeg er helt enig, teorien din om at det er alltid positivt å maksimere netto selvrealisering er feil.

Jeg skrev aldri at det er riktig for menn, men ikke for kvinner. Personlig mener jeg det er avskyelig for begge kjønn, fordi jeg er uenig at målet er å maksimere netto selvrealisering. Dette er spørsmålet. La oss anta at han vil få mest selvrealisering, er det da greit for han å forlate kona og barna for å kunne sykle verden rundt, mens kona må være hjemme og passe på barn og arbeide?

Jeg tror du har misforstått begrepet selvrealisering. Selvrealisering handler om å oppnå personlig vekst, utvikling og oppfyllelse ved å utnytte ens talenter, evner og interesser. Du vet derfor ikke at det har vært netto reduksjon i selvrealisering, fordi kona kan gjøre det bra under de vanskelige omstendighetene og det kan være veldig viktig for han å sykle verden rundt. La oss anta at han vil få mest selvrealisering, er det da greit for han å forlate kona og barna for å kunne sykle verden rundt, mens kona må være hjemme og passe på barn og arbeide. Og har man ikke lov til selvrealisering hvis noen er avhengig av deg og vil miste sine muligheter til selvrealisering?

Hva synes du om en arbeidsledig mann som lar kona bli hjemme alene med barn og jobb, fordi han skal selvrealisere seg selv med lange sykkelturer rundt om i verden? Er det fortsatt positivt?

Istedenfor å gi oss 45 fredager, hvorfor ikke gi oss 10 feriedager Istedenfor? Det vil være mye billigere og vil gi folk mer mulighet til å ta langhelger når de ønsker det.

Jeg bare nevnte det siden politikerene fokuserer på økonomiske løsninger, og du sa det vil bli for dyrt. Det er mye de kunne ha gjort for å gi bedre økonomiske insentiver, som ville kostet ingenting. Problemet er at de er ikke interessert. For å få en virkelig stor forskjell så må vi forstå hvorfor folk ender opp barneløse og fjerne det som hindrer folk til å bli sammen og få barn. Har datingmarkedet blitt for vanskelig? Er det for mye fokus på selvrealisering? Er vi blitt for avhengig av digital underholdning? Er det mangel på offentlige rom? Trenger vi å gi mer makt til lokalsamfunn og trenger vi sterkere familier som hjelper hverandre mer? Det er mange spørsmål vi ikke har svar på og ingenting kan bli løst før politikerene erkjenner at barneløshet er et voksende problem.

Noen velger å ofre karrieren sin. Hvis du har et problem med deres valg så får du ta det opp med dem, ikke med meg. Det er også mange hvor begge to fokuserer på karrieren og det er nok de som er årsaken til at par med barn gjør det så godt..

Det er mye de kunne gjort som ville kostet ingenting. F.eks. de kunne ha latt foreldre bruke sine barns skattefradrag og kompansert med litt høyere skatter. Årsaken til at lite blir gjort er at er fornøyd med dagens situasjon og håper at problemet løser seg selv. Ser vi på SSBs befolkningsframskriving, så forventer de at fruktbarheten går tilbake til 1.7 og vil aldri falle igjen. Hvis det er korrekt så slipper de hele problemet og hvis det ikke er det, så er det fremtidens politikerenes problem.

Grafen din mangler de siste 10 årene https://sosiologen.no/arrangement/ut-av-akademia-2023-frukbarhet-hvorfor-faller-den-og-er-det-et-problem/

Det vil skje tilslutt, på grunn av bedre plass og på grunn av evolusjon. De som får få barn vil utrydde sine gener, verdier og kultur og de vil bli erstattet med folk som er mer interessert i å få barn. Et eksempel på dette er Amish i USA som igjennomsnitt får 7 barn per familie. Med en så høy fruktbarhet så vil antall Amish øke fra 350,000 til 15 millioner iløpet av 100 år. Det vil trolig ikke skje, men det finnes større grupper som får flere barn enn gjennomsnittet og det vil ikke ta mange generasjoner før de gruppene er i majoritet.

Det er flere faktorer enn dette. Mange kvinner velger frivilig å jobbe mindre etter at de har fått barn og tallene Letica trolig snakker om inkluderer alenemødre og de mister velferdsgoder hvor mer de jobber.

De tjener fortsatt 75% mer samlet, så det går nok greit for kvinner også.

Her glemte du resten av regnestykket. Par med barn må dele pengene de tjener på 4 personer, og de må betale høy skatt. Disponibel inntekt per person er 266K for par med barn og 387K for enslige. Og insentiver handler ikke bare om inntekt, men om andre ting som å gi barna sine en god og trygg oppvekst. Par med barn har høyere forventningspress og opplever større konsekvenser om noe går galt. Det er ikke korrekt. Det er mange som oppdrar barn rimelig godt, har en god karriere, men ville hatt vesentlig dårlige kosthold og karriere om partneren forsvant. Og enhver kan bli syk eller havne i en ulykke, og da er det nyttig å ha noen som kan hjelpe. Ren overtaling fungerer ikke. Første steg er å forstå hvorfor folk ikke vil få barn og erkjenne at store deler av reduksjonen er på grunn av ufrivilig barneløshet. Det er meningsløst å snakke om løsninger så lenge man ikke forstår problemet.