FlatBeat

Vanskelig å svare på, siden det sikkert er mange årsaker. For min del, som 40 år gammel mann som ikke har vært i forhold og har svært begrenset seksuell erfaring er det nok en kombinasjon av flere årsaker. Selvtillit og selvfølelse er nok det første, disse må bygges av positive erfaringer. Når det går flere år mellom hver gang man møter noen som viser interesse, så brytes disse ned igjen. Det er vel heller ikke alle som viser interesse som er interessant for meg å utforske? Jeg vil ikke starte opp noe pga min desperasjon etter kroppslig kontakt, det er ikke rettferdig for noen og ikke noe å bygge noe forhold på. Tilfeldig sex er uinteressant siden jeg trenger mer noen å prate med og tilbringe tid med. Venner og omgangskrets er noe som har stor innvirkning på psykisk helse, om de bygger opp eller river ned. Det er også stor forskjell på ord og handling der. Har opplevd flere ganger at venner og bekjente sier de vil introdusere meg for single veninner, men så skjer det ingenting. Om det er fordi de har vist dem et bilde av meg, eller veninnen har noen andre på gang får jeg ikke vite. Tror jeg ikke vil vite det heller. Komplimenter får mindre og mindre verdi hvis det ikke følges opp med handling (for eksempel å faktisk få den introduksjonen). Jeg har en hobby som gjør at jeg møter folk flere ganger i uken, som regel opp mot 80 personer. Jeg tror min situasjon er ganske åpenbar, men ser ikke at verken dem eller mine venner utenom hobbyen gjør noe som helst. De eneste som har villet prate med meg om dette har på tidspunktet vært svært påvirket av alkohol. Jeg starter aldri den samtalen, da jeg helst vil ha det hyggelig på fest. Sosiale medier, filmer, TV-serier, tradisjonell media: alt skal fremstå perfekt og det å finne noen å være glad i er det mest naturlige i verden. Siden jeg ikke klarer det må det jo være noe galt med meg og det blir jeg minnet på titalls, kanskje hundretalls ganger om dagen. Tinder var jeg på i over 3 år uten noen reelle matcher som i det hele tatt ville snakke med meg, så det er ikke en kanal som bygger opp noe for meg. Etter 25 år så blir det en håpløshet som er vanskelig å gjøre noe med uten hjelp. Profesjonell hjelp er dyrt (er ikke livsviktig, så blir ikke dekket av det offentlige) og jeg kan ikke se at det skal hjelpe meg veldig siden det jeg mener jeg egentlig trenger er GODE venner som har tid og vilje til å hjelpe.