herzeleid

Jeg mistenker at en del en gjerne karakteriserer som "pro Trump" ofte egentlig enten er enig i enkeltsaker eller reagerer på det en oppfatter som en urimelig eller ufullstendig vinkling på saker som involverer Trump, heller enn at en nødvendigvis heier på Trump. Det virker å være en generell tendens, der diskusjonene ofte er så polariserte at det området mellom de to "skyttergravene" fort fremstår som et "ingenmannsland", til tross for at de fleste antagelig befinner seg der. Det gjelder ikke bare Trump-tematikk.

Det er derfor en må begynne med å erkjenne problemene, slik en etter hvert har gjort i bla. Sverige. Jeg tror ytre høyre mister nesten hele sin appell om "vanlige" partier erkjenner og kommer med løsninger på utfordringene. Men det forutsetter at en gjør det tidlig nok. Men det er nok tema for en annen tråd.

Og ekstremisme er noe jeg er redd vi vil se mer av fremover, fra begge sider av det politiske spekteret i tillegg til islamsk ekstremisme og sosiale utfordringer. Gitt at vi ser for oss å gå inn i en tid med større knapphet er jeg redd vi har relativt store utfordringer foran oss, og jeg tror en viktig forutsetning for å forebygge ekstremismen er å ta tak i utfordringene tidlig.

Det er om ikke annet gledelig å se at ingen vil leie ut lokaler til dem og at miljøet tilsynelatende er så lite at de ikke klarer å tromme sammen mer enn i overkant av 100 personer fra Norden, Tyskland og Baltikum. Ser det skrives at de norske i stor grad er middelaldrende karer som var aktive i ‘miljøet’ på 90- og 2000-tallet, så forhåpentligvis er dette siste krampetrekning fra et dødt miljø.

Apropos: Robert (21) er Pensjonistpartiets yngste https://www.nrk.no/trondelag/robert-_21_-er-pensjonistpartiets-yngste-1.12282393

Jeg vil tro at det på en måte blir en kombinasjon av "mange bekker små", der hvert tilfelle ikke fremstår så alvorlig (siden det er så lite) samtidig som en opplever mange små "goder", og at en på et vis kanskje tenker en fortjener det og at det er rett og rimelig. Det kan nok være fort gjort å rasjonalisere bort "småjuks" og tenke det går greit, for man "la jo ut den gangen men glemte å føre det" eller "jobbet litt ekstra uten å få det kompensert" osv. Kanskje tenker en også på noe av det om "frynsegoder", og en del av (bolig)svindelsakene gir jo inntrykk av at det har vært en relativt utbredt praksis der det å "maksimere utbetalinger" har vært å anse som fornuftig planlegging og en del av "lønnspakka".

Større kamper går ofte ut over kvaliteten på slagmarkene, bare se på de kjipe bretta til Planetside?? Husker ikke helt va det het. Og 2042 manglet mye i motsetning til bf5 der man ivertfall kunne bygge. 64 spillere med botter ala Titanfall for å gi mer fylde i noen situasjoner kunne vært bra, tenk sivile som løper rundt og politi i gatene i byene. Jeg ser ikke helt hvorfor det skulle være noen automatikk i det. Det finnes eksempler der det fungerer dårlig slik det også finnes eksempler der det fungerer godt (eks. "hell let loose"), men det må gjøres riktig.

Å gå tilbake til det som funket i Bf3 og 4 høres ut som en veldig god ide. Jeg håper de også klarer å unngå for mye ‘jall’, som til dels preget BF5, og påvirkningen fra Battlefront som jeg synes rant litt for mye over fra BF1. Så håper jeg de ikke gir opp 128 spillere. Enda større og mer episke kamper kan fungere kjempebra, men må gjlres riktig.

Det er selvfølgelig ‘greit’, partienes medlemmer må velge de lederne de ønsker. Jeg tillater meg likevel å synes det er litt artig når ‘ungdomspartier’ ledes av voksne, evnt. nevnte 37-åring.

Litt artig problemstilling, og jeg må vel innrømme at jeg også har stusset når jeg leser om så voksne "ungdomspolitikere". Er en 35 år, som nevnt i vedtektene over, er en jo stort sett godt inne i voksenlivet, gjerne med egne barn, noe jeg tror de færreste av oss assosierer med "ungdom". Ellers litt rart en slik påpekning provoserer sånn. Jeg tror dette er en ganske partiuavhengig observasjon, som bringer tankene til denne klassikeren😛

Dette kan jo vise seg å være en fremtidsrettet løsning. Mer eller mindre kvalifisert arbeidskraft som begge parter nyter godt av heller enn innvandring som blir en enorm belastning på mottagerlandene. Så er det samtidig på mange måter en fallitterklæring når en ikke har klart å gjøre det tilstrekkelig gunstig å få barn, og derfor ser seg nødt til å hente arbeidskraft utenfra. Der skal en ikke se bort ifra at å hente inn ytterligere (billig) arbeidskraft utenfra og øke presset på boligmarkedet ytterligere vil bidra til å gjøre det enda mer utfordrende å etablere seg og stifte familie.

Kilde på at "et klart flertall har mistet tillit til kongehuset"? Om monarkiet en dag skulle bli splittende kan det være på tide å finne en annen løsning. Per tid virker "republikanergarden" å være relativt tynn.

Jeg tenker at så lenge monarkiet vårt fungerer så utrolig godt som det gjør og monarkene er villige til å påta seg rollen er monarkiet absolutt verdt å bevare. Å avvikle våre tradisjoner og bli som ‘alle andre’ og få enda en politiker, som antagelig ikke vil fungere like samlende eller bevare våre tradisjoner på samme måte, synes jeg høres ut som en veldig dårlig ide. Kongehuset er en institusjon jeg tror vi alle er tjent med, som fungerer svært godt og som gitt den sterke folkelige støtten i praksis blir mer demokratisk enn å avskaffe det mot folkets vilje. Argumentene mot slår meg tidvis som misforstått prinsipprytteri, og for å være ærlig, nesten litt barnslig.

Jeg er enig i at det ikke er tanker en skal eller bør plage seg selv med. Samtidig tror jeg det er faktorer vi ikke heller bør være helt blinde for. Kanskje særlig om vi ser helt svart hvitt på andre sine relasjoner.

Det var en forfriskende artikkel, både med tanke på åpenheten men også perspektivet på "kjærlighetssvindel". Samtidig er det en tematikk det er vanskelig å få annet enn vondt av, kanskje særlig i tilfeller der en tilsynelatende ikke en gang har noen illusjon av "ekte kjærlighet" en gang. Samtidig er det kanskje en litt guffen refleksjon en kan gjøre seg i mange relasjoner; "ville han/hun vært sammen med meg om ikke x eller y?". Hvor mange norske menn med relativt høy (sosioøkonomisk) status som er i forhold ville ikke hatt den samme partneren om de i stede var lavstatus menn.

Det har vært en populær øvelse å kalle ekstreme islamister høyreekstreme, til tross for at islamisme må kunne sies å være blant det europeisk (ytre)høyre står mest i opposisjon til. At det avsporer diskusjonene og tilfører svært lite anser en nok ikke som et problem. Kanskje snarere tvert imot. Ellers har ‘vår egen’ ekstreme islamist vært temmelig klar på hvilke politiske partier han støtter: Mullah Krekar oppfordrer til å stemme på AP, SV og Rødt «Jeg ber muslimene i Europa generelt og muslimer i Norge spesielt at de skal delta på valg i de land de bor i, i favør av de venstreorienterte partier. Fordi strategien til de venstreorienterte og muslimene har mange fellestrekk». https://www.dagbladet.no/nyheter/mullah-krekar-oppfordrer-til-a-stemme-pa-ap-sv-og-rodt/62757031

Jeg vet ikke hva "weasel words" er for noe, men jeg synes det er rart at du reagerer sånn og tilsynelatende ikke anerkjenner at påstanden om at velferdsstaten og omfordelingspolitikk er "rent" altruistiske ikke stemmer særlig godt. Igjen tror jeg de fleste av oss anerkjenner velferdsstaten som et gode også for oss selv, kanskje særlig på venstresiden. Om jeg ikke tar helt feil sier vel linken din heller at "Conservatice"-velgere gir mer til veldedighet enn "labour(arbeiderparti"-velgere så jeg kan ikke helt se at sammenhengen er så veldig godt. I alle tilfeller blir det jo her snakk om å plukke ut enkeltfaktorer, som på sett og vis kanskje illustrerer poenget mitt godt: Det handler antagelig mindre om å ønske "det moralske" enn om hvordan oppnå det, og ikke minst hva det er. Likevel tror jeg det blir en avsporing. Å tilskrive den ene siden "nestekjærlighet og moral" heller enn å anerkjenne at en tror på ulike løsninger virker som en blindvei og mye av grunnen til at det i en del tilfeller har gått så galt.

Er denne beskrivelsen av figuren noe utviklerne står for eller er det andre sin tolkning av figuren?

At konseptet med velferdsstaten og omfordeling er rent, utelukkende, altruistisk tror jeg de fleste vil kunne si seg enige om at er feil. Sentralt i ‘avtalen’ står at om du eller dine skulle trenge det vil velferdsstaten stå klar til å ta vare på deg. På samme måte handler ‘omfordeling’ like mye om å bli fordelt til som fra. Det er med andre ord mye mer enn ‘ren altruisme’ her. Og for å sirkle tilbake til poenget; fordelingen ‘moral og nestekjærlighet’ er antagelig relativt lik på begge sider av spekteret, og det er sannsynligvis heller hva en mener er en hensiktsmessig innretning og hva en prioriterer som skiller. Om vi skal relatere det til saken TS tar opp blir poenget at Rødt sin politikk ikke går opp når en lover å ‘gi’ mer, samtidig som en vil ta inn mange flere som trenger å ‘få’. En legger med andre ord opp til å ikke kunne klare å oppfylle ‘kontrakten’ og potensielt velte velferdsstaten. Jeg tror mange av de som påpeker det gjør det av nettopp ‘nestekjærlighet og moral’, heller enn mangel på sådan.

Det skumle er at det ofte virker å være nettopp denne "nisjen" en del av partiene en omtaler som "ytre høyre" eller "høyrepopulister" på mange måter fyller; mer til "sliterne" og liten innvandring. Og for å svare på spørsmålet ditt, så heller nok også jeg mot at vi heller må stramme inn på ytelser enn motsatt, fordi jeg har vondt for å tro at vi i årene fremover, med eldrebølge og avvikling av petroleumsindustrien, skal klare å opprettholde velferdsnivået vi har i dag. Jeg er derfor redd for at å "gi mer" vil gjøre fallet større. Med det sagt kunne en nok gjøre akkurat det du foreslår akkurat nå, og de siste tiårene. Om en ikke hadde høy ikkevestlig innvandring kunne en nok brukt litt av de enorme summene det har kostet på å øke velferdsgodene, og det lille Mimir snakker om i sosialhjelp er nok bare småpenger i forhold til det innvandringen koster. Problemet så langt er at de "nye skattebetalerne" i sum koster mer enn de bidrar. Innvandring ble for et drøyt tiår pekt på som løsningen på eldrebølgen, men det tror jeg de aller fleste gikk bort fra etter at Brochmannutvalgene fant ut at det hadde virket mot sin hensikt. Så kan en se for seg en fullstendig omlegging av innvandringspolitikken, der en henter inn større antall arbeidsinnvandrere som faktisk bidrar positivt for å avhjelpe eldrebølgen, men det er en helt annen form for innvandring enn den "liberale innvandringspolitikken" det snakkes om i denne saken. Her tror jeg nok en står i fare for å blendes av egen glorie. Det handler nok mindre om "verdsette nestekjærlighet og moral" og mer om hva en oppfatter som hensiktsmessige løsninger, og hva en tror konsekvensene blir. Så stemmer det nok at en på venstresiden finner en større andel som har en mer radikal løsning på problemene, i form av at store deler av verdens fattige skal reise til Vesten. Det betyr derimot ikke at de som bekymrer seg for konsekvensene dette vil ha for sine medborgere, som ser at denne politikken får mange til å risikere (og miste) alt for å komme til Vesten og at en hjelper svært mange færre enn en kunne gjort lokalt, ikke verdsetter "moral og nestekjærlighet".

Skeptisk til bytte av "sivilisasjoner" underveis i spillet. Det var noe av det som gjorde "Humankind" mindre interessant for min del. I CIV spillene har jeg alltid likt hvordan man bygger relasjoner til ulike nasjoner, og mye innlevelsen i spillet forsvant for min del når erkefienden plutselig ble en helt annen nasjon, og dine allierte det samme.

Jeg er enig i at det er påfallende at en her er så opptatt av hudfarge når det er vanskelig å se at hun har belegg for å fremheve særlig hvite menn. Tvert imot har det jo vært mye snakk om utenforskap og kriminalitet blant (unge) innvandrermenn som ikke føler seg sett, føler seg misforstått og er sinte. Skal jeg gjette vil jeg tro "incelproblematikk" er et vel så stort problem blant en del innvandrergrupper. Ut fra hva jeg har sett tidligere virker det vi omtaler som "incels" gjerne å være lavstatusmenn som sliter med å nå opp og etablere kontakt med kvinner. Det virker da naturlig å anta at utfordringene ikke er mindre i segmenter av befolkningen som har høy andel med lav (sosioøkonomisk) status.

Igjen tror jeg de fleste vil se en forskjell mellom å henrette sivile en har tatt som gissel og det å sloss (tilbake) mot en fiende som gjemmer seg bak sivile der en akseptere at sivile også blir drept i striden. I sistnevnte tilfelle bør vi ikke late som parten som velger å trekke egne sivile inn i striden er uten skyld eller ikke har valgt det.

Jeg tror de fleste vil se en ganske stor forskjell mellom det å henrette en sivil fange og det å skyte på en fiende som befinner seg blant sivile. ‘Logikken’ virker dermed lite overførbar.

Det er egentlig et veldig interessant fenomen med dette temaet; en kan tilsynelatende både mene at woke er et tullebegrep (som jeg er enig i) som ikke passer på spillene som ‘anti-woke’ kritiserer og samtidig hevde at spill ‘anti-woke’ ikke kritiserer og som fremstår temmelig ‘uwoke’ er nettopp ‘woke’.