herzeleid

Det er vanskelig å se noen mer rettferdig løsning enn at de som utfører hærverk også betaler for skadene. Der tenker jeg også en kan bli flinkere til å bøtelegge/straffe "aksjonister" for ulempen og utgiftene de påfører andre. Eksempelvis virker det ikke urimelig at de som blokkerer andre fra å komme seg på jobb må dekke tapt arbeidsinntekt og betale for "tort og svie", og jeg tenker bøtesatsene gjerne kan "svi" litt for å ha preventiv effekt. Om organisasjoner går inn og "tar regningen" for aksjonene deres aksjonister utfører tenker jeg det kanskje burde vært straffbart og ført til enda strengere straffer (og høyere bøtesatser), gitt at en i praksis går ut og oppfordrer til og betaler andre for å utføre kriminelle handlinger. Samtidig er vi nødt til å ha et system som kan "tilgi", i den forstand at et ungt menneske ikke skal måtte leve i fattigdom resten av livet for et feilskjær i ungdommen. Der oppfatter jeg at vi har ordninger for de som har havnet så skjevt ut at de realistisk sett aldri vil komme ovenpå.

Ti år?! Jeg som tenkte det kom ut for ‘ikke så lenge siden’

Igjen virker det å være mangelfull sammenheng mellom det du svarer og det du forsøker å svare på. Det ble påvist at kilden din var svært, svært svak og påstanden om at enslige barnløse kvinner er mer lykkelige enn kvinner i forhold som har barn, var feil. Ikke bare feil, men vi ser i Norge faktisk motsatt effekt. Å så komme med en kilde som sier at likere fordeling av arbeidsbyrde også bidrar til økt "fornøydhet" fremstår i den konteksten som et rent "økseskaft"-svar. Så registrerer jeg at dette ikke er første gangen og at du virker å ha gravd deg ned i dette sporet, men jeg vil likevel oppfordre til å reflektere over følgende: Jeg sier at jeg tror kvinner og menn trenger hverandre, at vi i hovedsak bringer hverandre glede og beriker hverandres liv, og at når en i tillegg klarer å etablere en familie sammen er det stort sett fantastisk og en fantastisk berikelse for både kvinnen og mannen. Jeg vil påstå det er et svært positivt budskap om og til både kvinner og menn, og det motsatte av "kjønnskrig". Du velger å (re)poste feilaktige påstander om at lykken er å unngå både mann og barn. Ønsker du virkelig å grave deg enda lenger ned, eller tar du imot denne utstrakte hånden til å klatre ut av skyttergraven og stille deg bak det positive budskapet, som jeg egentlig ikke tror du er uenig i når støvet først legger seg?

Jeg håper oppriktig det lysner og at du får det bedre. Internett er åpenbart ikke et sunt sted for deg nå, og jeg tror fortsatt det vil være bra å søke hjelp helt andre steder. Sender deg de aller beste ønsker

Det er i grunn bare trist å se hvordan denne svært svake kilden gjenbrukes til tross for at den er blitt plukket fra hverandre så mange ganger (også i denne tråden) og flere har kommet med bedre kilder. Trist, fordi en dermed sitter og forteller kvinner at kvinner er lykkeligst som enslige og barnløse, samtidig som vi ut fra norsk statistikk ser at det ikke bare er feil, men motsatt av riktig. Enslige kvinner uten barn rapporterer tvert imot å være veldig mye mer utilfredshet enn kvinner i forhold som har barn. https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/levekar/artikler/darligere-livskvalitet-blant-enslige Denne svært negative fremstillingen av å stifte familie og få barn er i seg selv ganske mørk, på grensen til menneskefiendtlig. Jeg synes likevel den blir enda mørkere når en tar innover seg at en feilinformerer og potensielt påvirker kvinner til å ta livsvalg som vil gjøre dem mindre lykkelige og potensielt påvirke dem til å gå glipp av det fineste de kunne fått oppleve. Bryr en seg om kvinner bør en slutte med slik feilinformasjon, og den stadige gjenbruken av kilden virker ofte mer motivert av antipatier enn av omsorg for kvinner.

Det er mulig en her snakker litt forbi hverandre. Når vi snakker om og forsøker å løfte problematikken til tendenser og mønstre på samfunnsnivå er det hensiktsmessig å se til statistikk og vitenskapelige teorier. Jeg tror likevel de fleste av oss vil være enige i at romantikken er det viktige i den enkelte relasjon. Jeg synes igjen dette blir litt rart.

Jeg synes det er rart at du klarer å lese meg slik, og reaksjonen din virker mer preget av bombastisk retorikk enn refleksjon. Kanskje du vil forsøke å sette ord på og konkretisere hva du reagerer så voldsomt på i mitt innlegg?

Når det gjelder krav bør en nok også skille ganske hardt mellom plattformer som tinder og virkeligheten. Det fremstår ganske åpenbart at på en plattform der en part har et veldig mye større utvalg interessenter vil det sannsynligvis drive krav/forventninger opp. Det samme kan man si om det såkalte "kortidsmarkedet", der kvinner har stor tilgang på mer attraktive menn som de ikke nødvendigvis har tilgang på for en varig relasjon. Om en derimot ser på sjekking i "virkeligheten" og varige relasjoner vil jeg tro kjønnene stiller likere, men at en har ulike krav/forventninger/preferanser som gjør at kvinner har høye krav på noen områder mens menn har høye på andre. Eksempelvis virker forskningsstatus å være at kvinner generelt vil ha menn med minst like høy sosioøkonomisk status, mens menn foretrekker kvinner som ikke er eldre enn dem selv. I alle tilfeller tror jeg en går seg vill om en ser seg blind på et kjønn her. En større andel menn som blir "valgt bort" medfører fort at en andel kvinner ikke finner en partner, og det er her en bør ta innover seg at det vil ramme begge kjønn. For kvinner blir jo også valgt bort av menn som oppfyller deres krav, men som de selv ikke når opp til. Så kan en skissere en rekke løsninger. Selvforbedring er åpenbart og noe figurer som Jordan Peterson har oppfordret til svært lenge nå. En annen tilnærming er å se mer på egne valg og "krav". Filtrerer en egentlig hensiktsmessig blant potensielle partnere eller gjør en utvalg som ikke fungerer på sikt (som Mats Larsen sin forskning peker på). En tredje kan være å se hvorvidt dagens datingkultur er hensiktsmessig og "lykkemaksimerende" eller om den har noen destruktive mekanismer som rammer både kvinner og menn. En bør åpenbart ikke bare peke på ett aspekt som hele forklaringen eller løsningen, men en bør samtidig være i stand til å erkjenne enkeltbestanddeler som del av problemkomplekset, om en skal ha et håp om å forstå og kanskje løse utfordringene. Heller enn en kamp mellom kjønnene der menn må skjerpe seg eller kvinner må senke kravene bør en ta innover seg helheten og at det antagelig ligger noe i de fleste bekymringene eller utfordringene som skisseres, og at dette rammer alle.

Dette blir en litt rar samtale hvis du siterer meg, men det du skriver egentlig er mer eller mindre irrelevant i forhold til det du svarer på, samtidig som du ikke svarer på det jeg faktisk skriver. Igjen, jeg påpekte at du tilsynelatende angrep en mening ingen her har forfektet, og ditt svar var å vise til en forsker som ikke gav uttrykk for meningene du angrep, før du gikk over til sædkvalitet osv. som ikke hadde noe med mitt innlegg å gjøre. En mer voksen og konstruktiv reaksjon ville være å erkjenne at meningene du angrep ikke var reelle og at slik skyggeboksing er svært lite fruktbart. Her bommer du igjen. I innlegget du siterer, men som jeg er usikker på om du faktisk leser, tar jeg jo opp min frustrasjon over at slike diskusjoner så fort ender i kjønnskamper og stråmannsargumentasjon, uten å peke på noen side.

Igjen så er det vanskelig å se helt hva du forsøker å svare på her? Jeg påpeker at du tilsynelatende angriper meninger ingen her har ytret og svaret ditt er å gå på menns sædkvalitet, hvor mange barn menn ønsker og at du mener andre ensidig skylder på kvinner? Det virker nesten som du går inn for å eksemplifisere det jeg skrev for få timer siden:

Dette blir vanskelig å forholde seg til, så du får nesten si ifra neste gang du ser noe du savner mine innspill. For øvrig bør det kanskje medføre noe selvrefleksjon om argumentet ditt er "andre er like ille". Her demonstrerer du jo nettopp poenget mitt: en forsker lister opp teoretiske løsninger, som inkluderer "økt fattigdom", som han ikke tror ville være spiselige og ikke sier at heller er ønskelige. Dette leser du som: Om ikke annet er det en god illustrasjon av poenget mitt tidligere om at svært mye av diskusjonen blir rene stråmansargumentasjoner, der en angriper det som fremstår som imaginære meningsmotstandere. Det tror jeg bare bidrar til polarisering, og gjør diskusjonen mindre fruktbar.

Vi har alle mange sjanser som vi kan ta eller ikke ta. Ikke les meg dithen at kvinner ikke har noen sjanse til å finne en partner. Det ville vært absurd. Og for å være tydelig på det, jeg er enig i din refleksjon og forundring over den tilsynelatende bevisste vranglesingen. Poenget mitt er bare å belyse at når en avskriver disse mennene "glemmer" en samtidig at det nødvendigvis medfører at kvinner også ender uten en partner og at mange av mekanismene som bidrar til at mange menn "filtreres ut" også bidrar til uheldige mønstre for kvinner. Akkurat det er det rart at mange av de feministiske motstemmene ikke selv ser. Igjen, er det noen som faktisk forfekter dette? For jeg ser denne formen for motvillige, nesten ondsinnede, tolkninger relativt ofte, men jeg kan ikke komme på å ha sett noen som faktisk gir uttrykk for å mene det?

Jeg tror det også går en del over hodet at dette tross alt handler om å gi begge kjønn en sjanse. Begge kjønn er tross alt mye mer tilfredse med partner og barn enn uten, og kvinner som går ufrivillig enslige eller kanskje opplever å bli avvist av menn de ligger med har det heller ikke så bra. De usunne tendensene en ser i dagens ‘kjøttmarkeder’ rammer begge kjønn, på ulike måter. Nettopp derfor er det så synd at diskusjonen så ofte blir en ‘kjønnskamp’ eller rene stråmannsdiskusjoner.

Oppsøk heller hjelp utenfor internett. Detter er ikke sunt for deg. Lykke til

Mann som pusher 40 som løper etter og ‘tar igjen jentegjenger’ og ber om å få løpe med dem. Som sjekketriks. ‘Ofte’ mener han det ikke plager ‘jentene’. Dette høres ut som utgangspunktet for en ny twitterkampanje

Jo, det er nettopp det. Jeg skjønner at du skriver dette i bitterhet og tilsynelatende tror du "straffer" andre for det du har opplevd, men dette er først og fremst "problematisk" for deg selv. Det er ditt eget liv du legger så store begrensninger på og lar preges av bitterheten. Og her vil jeg igjen oppfordre til å søke støtte og hjelp utenfor internett. Livet kan være så utrolig mye mer enn noe en "takler" eller distraherer seg fra ved å "fylle med andre ting". Jeg håper, og unner deg virkelig, at det lysner snart. Ting er faktisk ikke så mørkt.

Livet innebærer risikoer, men å begrense det så drastisk for å slippe dem kan ikke være løsningen. Når en utvikler en irrasjonell frykt for risikoene og et forvridd bilde av virkeligheten tror jeg en trenger noen ‘utenfor’ å prate og virkelighetsorientere seg med. Her er det kanskje best med profesjonell hjelp til å analysere og lære seg å takle disse tankene. I alle tilfeller virker det som et usunnt mønster, som nettforum er en del av.

De sier deg slik jeg leser det uenige i noen av vinklingene uten å gå så mye inn på alle uenighetene men fokusere mer på at ‘misfornøydheten’ virker ganske jevnt fordelt mellom kjønnene. Det er igrunn i tråd med det en del av oss påpeker. Så tror jeg en bør huske at ‘utilfredshet’ med sexlivet som enslig antagelig har noe ulike mekanismer for kjønnene, der tilgjengeligheten (på sex) i seg selv er veldig ulik samtidig som tilgjengeligheten på det en ønsker ut fra deres forskning er likere. Her tror jeg en fort snakker forbi hverandre.

Det synes jeg var en usedvanlig dårlig "artikkel", gitt at du forventes å se en youtubefilm for å få helt grunnleggende informasjon om hva saken omhandler. Første gang på mang år jeg leser en sak på document.no, og det gav ikke mersmak. Da synes jeg faktisk nettavisen sin artikkel (som jeg antar omhandler det samme) var bedre: Så må vi nok ta alle silke fremskrivinger med en solid klype salt, for ting kan endre seg utrolig fort. Det er ikke veldig lenge siden svenskene kjørte stø kurs og avskrev alle advarsler som rasisme, samtidig som de i Norge som pekte på "svenske tilstander" ble kalt alarmister. Nå virker de fleste enige om at problemet var reelt, og selv partiet hvis leder oppfordret svenskene til å "åpne sine hjerter" sier i dag at deres egen politikk har skapt "enorme problemer". Faktisk ser svenskene i dag ut til å være villige til å betale svært mye for å reversere deler av det en tidligere kalte "berikelse": Det skal med andre ord bli interessant å se hvor godt fremskrivingene treffer, for her må en kanskje regne med til dels store justeringer i årene fremover.

Det tror jeg og, i tillegg til at jeg tror mye er reaksjoner på det som fremstår som relativt ekstremt fra den andre siden. Jeg håper virkelig at Demokratene vinner valget og at Republikanerne klarer å kvitte seg med Trump og "MAGA-bevegelsen" så fort som mulig. Likevel er det med en viss bekymring jeg registrerer våre egne radikaliserte på motsatt fløy som mener de som liker Trump gjør det fordi de "liker rasister og voldtektsmenn" eller at de som mener abort bør avgjøres på delstatsnivå er "mindre menneskelige".

Men igjen, hvorfor burde du fokusere på det i denne diskusjonen? Misforstå meg rett, temaet kan i seg selv være interessant, men jeg ser ikke at det er særlig relevant eller interessant for kronikken som diskuteres eller påstandene som tilbakevises. Begge kjønn er tilsynelatende veldig mye lykkeligere når de er i forhold og har barn, og forskjellene mellom kjønnene er relativt små.

Gitt hvor små forskjellene er i den norske statistikken postet over her, og hvordan hvem som er mest fornøyd som enslig varierer mellom aldersgrupper, er det egentlig rart at en stadig trekker dette frem. Forskjellene mellom kjønnene er så forsvinnende små (på det meste er kvinner 5 prosentpoeng mindre fornøyd enn menn og menn 4 prosentpoeng mindre fornøyd enn kvinner) samtidig som forskjellen mellom enslige barnløse og par med barn er veldig stor, for begge kjønn. Vi snakker med andre om en nesten neglisjerbar forskjell i tilfredshet som enslig mellom kjønnene, som en likevel ofte forsøker å overdrive, og som oftest virker det gjort i "kjønnskamp"-øyemed. Det tror jeg er veldig lite konstruktivt.

Jeg har merket meg at veldig mange av påstandene om at kvinner er lykkeligst som enslige barnløse, inkludert artikkelen tråden handler om, peker tilbake på samme kilde: en psykolog (?) ved navn Paul Dolan som for et par år siden prøvde å selge boken sin med slike sensasjonelle påstander, og som måtte trekke enkelte av påstandene sine fordi han hadde misforstått den amerikanske statistikken han baserte seg på. At en stadig klamrer seg til denne tvilsomme kilden synes jeg er ganske påfallende. Samtidig er det noe med kombinasjonen av slike bittre utfall, som artikkelforfatterens, kombinert med disse i beste fall tvilsomme påstandene om ‘statistisk lykke’ jeg synes er litt ‘off’. Det gjelder for så vidt andre ytterpunktet og, der en virker å søke etter statistikk å bruke mot hverandre, ofte ganske svakt fundert. Akkurat det er en kritikk jeg tror en med rette kunne rettet mot Mads Larsen og som kunne skapt en litt nyttigere, og ærlig talt smartere, debatt.

Jeg er ikke heller fan av å måtte registrere meg hos en tredjepart for å spille spillene, men det må da være mindre stress enn å styre med mods?

Kronikken er slik jeg leser det i utgangspunktet publisert i det feministiske tidsskriftet ‘fett’ og retorikken og vinklingen blir nok deretter. En kan si at ‘nivået’ er lavt og at hun tilsynelatende ikke forstår det hun kritiserer, men det handler nok mer om retorikk og ideologi når hun hevder å vite hva forskerne egentlig mener og bryr seg om, og trekker inn innvandring og overbefolkning. Sånn sett er innlegget et interessant innblikk i hennes ideologiske ståsted, men ikke så veldig mye mer.