herzeleid

Jeg er enig i analysen av at attentatet (midlertidig) tok piffen ut av forsøkene på å erstatte Biden og at Trump er tidenes verste (i forstanden mest destruktive) kandidat, men er du sikker på at taktikken med å kjøre på med enda mer av det samme ville fungert? Inntrykket er jo at det er dette en har prøvd over lang tid uten at det har hatt noen voldsom effekt. Personlig lurer jeg på om ikke en kunne vunnet tilbake en del ved å rett og slett opptre mer edruelig, justere seg noe i ‘identitetsspørsmål’ og rett og slett demonstrert tydeligere at en var den moderate parten.

Påstanden din var at de kaller Norge jødehatere. I artikkelen står det at de beskylder/insinuerer at regjeringen er blant Hamas sine støttespilere. Det er ganske stor avstand mellom disse to karakteristikkene (Norge er jødehatere vs. Regjeringen støtter Hamas), er du ikke enig?

Hva tenker du media skulle gjort? Jeg synes spørsmålet er vanskelig fordi det ikke akkurat har manglet på katastrofeoppslag og dommedagsretorikk, og jeg tror ikke enda mer av det samme ville gitt enda bedre resultater. Om noe er jeg redd det har bidratt til en form for ‘trøtthet’ og håpløshet enn en mer edruelig tilnærming kunne gjort, samtidig som det selvfølgelig kunne ført til mindre oppmerksomhet. Det er derfor ikke selvsagt for meg hvordan mediene burde agert?

Takk! Her ser det ut til å være en del jeg burde plukke med meg som jeg ellers ikke ville visst om!

Det ser ikke ut til at artikkelen sier det du tror/påstår. Ut fra artikkelen kaller pressetalsmannen Hamas jødehatere, og regjeringen som etter terrorangrepet valgte å anerkjenne en Palestinsk stat og i vestlig målestokk virker å stå nærmest Hamas for ‘deres støttespillere’:

Jeg begynner åpenbart å bli gammel for ingen av navnene som ble nevnt i artikkelen ringet noen bjeller 😛

Nå er det jo ikke gitt at de som reiser er de som er mest opptatt av klima i utgangspunktet, selv om også jeg kjenner til eksempler på slike, og det virker å være en viss samvariasjon. Samtidig kommer en nok ikke unna at de aller, aller fleste av oss gjør svært lite for å redusere utslippene våre signifikant, og om en kombinerer dette med at halvparten av befolkningen angivelig mener klimaendringer er vår største utfordring kan en i alle fall spørre seg hvor dypt engasjementet stikker. https://kantar.no/kantar-tns-innsikt/klimaendringer-oppfattes-a-vare-den-viktigste-utfordringen/ edit. la til kilden jeg glemte

Skal sies at jeg her utellukkende uttaler meg om kundebasen basert av fordommer og svakt funderte inntrykk så jeg er åpen for at jeg bommer fullstendig

Det er rart om de ‘slipper unna’ med en slik innretning, særlig i et spill som det virker som i stor grad retter seg mot barn og svært unge. Når jeg tenker meg om er det egentlig rart det ikke har vært mer ‘furore’ rundt hvordan en del selskaper innretter ‘business-modellen’ sin. Som artikkelen påpeker er det mange spillere som reagerer, men kanskje er dette et felt der også spillpressen i større grad bør kjenne sin besøkelsestid?

Jeg har et håp om at attentatforsøket i alle fall kan bidra til å roe gemyttene litt på begge sider, og der ligger nok ballen hos Trump for øyeblikket. Likevel, når jeg ser hvor lite gemyttlig og edruelig temaet diskuteres her, så langt fra utfordringene, er det vanskelig å se for seg å at det blir noe bedre blant de som sitter nærmere. Eller kanskje kan alvoret føles enda mer reelt for amerikanere og ha en modererende effekt. En kan jo håpe.

Clinton vs. Trump var i utgangspunktet en valgkamp der en klødde seg i hodet over at ingen av partene klarte å stille opp med noe bedre. Nå er det jo blitt hinsides absurd. Trump er åpenbart et dårlig valg, men jeg lurer på hva det gjør med tilliten til systemet at motkandidaten er en kandidat som fremstår helsemessig fullstendig uegnet og der jeg tror få virkelig tror han har helsen til å fungere skikkelig i fire år. Med Clinton kunne en i det minste si at en hadde tro på at hun var godt egnet, selv om mange mislikte henne. En stemme på Biden vil jo utellukkende handle om å holde et dårlig alternativ ute, og kanskje mest være en stemme mot motparten. Det må gjøre noe med folk.

Men å spille online koster i seg selv fortsatt penger? Alltid vært et irritasjonsmoment hos xbox, og etterhvert ps. Spiller såpass lite konsoll at å betale for slike tjenester om jeg bare vil ha et par runder FIFA eller lignende på nett er en forferdelig dårlig deal. Regner med at noe av grunnen til at de har slike løsninger er at tilstrekkelig mange av oss blir ‘støttenedlemmer’ og får lite igjen for det vi betaler, selv om det sikkert er en god deal for de som virkelig utbytter det som tilbys.

Synd. Risen var egentlig et utrolig bra rollespill som klødde en kløe jeg ikke visste jeg hadde, og jeg skulle gjerne sett noe tilsvarende. Mulig Gothic remaken blir nettopp det, men det er kanskje noen andre som utvikler det?

Det er godt mulig du har rett, men jeg sliter fortsatt med å forstå regnestykket. Det høres ut som en situasjon der en som utvikler/utgiver i ‘god’ kapitalistisk ånd burde si ja takk begge deler. Som du sier genererer online sikkert mer lettvinte penger, men en singleplayer DLC vil jo nærmest være garantert godt salg og store inntekter. Det er rart en ikke velger å ‘cashe inn’ begge deler. Samtidig har de jo åpenbart ikke gjort det med noen av sine siste spill, så det må være noe jeg ikke ser.

Av nysgjerrighet; vil ikke dette risikere å havne under definisjonen av "konverteringsterapi"? Forbudet mot å utføre konverteringsterapi vil ramme «den som krenker en annen ved å anvende psykoterapeutisk, medisinsk, alternativmedisinsk eller religiøst baserte metoder eller lignende systematiske fremgangsmåter, i den hensikt å påvirke vedkommende til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet». https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/regjeringen-har-lagt-frem-forbud-mot-konverteringsterapi/id2985344/

Jeg tror mye av forklaringen ligger i en voldsomt høy innvandring av en karakter en ikke var forberedt på, ønsket eller opplever at etablerte partier tar seriøst. Om en opplever at "ansvarlige politikere" påtar samfunnet enorme kostnader, sosiale problemer og skaper en unødvendig utrygghet gjennom en politikk en ikke synes henger på greip er det kanskje ikke så rart at en del går til de uansvarlige partiene. Deri ligger også et visst håp, for de ekstreme partiene sannsynligvis vil miste mye av sin appell om styringspartiene fører en mer ansvarlig innvandringspolitikk, eller i det minste anerkjenner problemene og ikke utelukkende kjører på med mer av det samme. Dette har en sett i Danmark og vi ser angivelig konturene av det i Sverige. Jeg mener også vi ser konturene av at de ansvarlige partiene "kommer etter", slik vi også har sett i Norge. Samtidig tror jeg noe av retorikken som har blitt brukt for å kue meningsmotstand er gått ut på dato og har mistet mye av sin effekt. Vi ser det på førstesiden i denne tråden i forsøkene på å tegne de som er uenige som kunnskapsløse eller "usikre", og vi ser det i større skala rundt oss, eksempelvis i Sverige der en etter å ha kuet debatten i årevis i dag åpent anerkjenner at en tok feil og at retorikken en har brukt har bidratt til problemene. Alt i alt tror jeg det er av det gode, for ytre høyre har antagelig levd godt på "nyttige idioter" som har drevet mennesker med rettmessige og fornuftige bekymringer ut av det "normale" offentlige ordskiftet.

Det måtte jo være fordi en kunne tjene godt på begge deler. Selv om online gir dem muligheten til å hente inn mye penger for liten innsats vil jo sannsynligvis også singleplayer innhold generere store inntekter. En får håpe de heller klarer å skalere opp arbeidsstokken slik at de kan produsere begge deler. Det bør være en vinn-vinn situasjon, der Rockstar håver inn og flere spillere får det de ønsker.

Er det et problem her da egentlig? Teknologien utvikler seg så både neste generasjon skjermkort og konsoller blir enda raskere. Vinn-vinn

Noe av det tror jeg rett og slett kan handle om at det er litt surt å føle en konkurrerer med noen yngre som har nettopp alder som konkurransefortrinn, og at en naturlig reaksjon er å påføre skam. Kanskje til og med uten å reflektere over det eller ha dårlige intensjoner. En annen side er nok at det ved veldig store aldersforskjeller kan fremstå litt ubehagelig og gi assosiasjoner til misbruk eller overgrep, og sånn sett "trigge" en form for beskyttelsesreaksjon eller regelrett vemmelse. Jeg tror mange kan kjenne på den følelsen når en ser par der alder og utseende divergerer så voldsomt at en fort tenker det er helt andre ting enn kjærlighet. Samtidig har jo "metoo" skapt et økt fokus på forskjeller i "makt", som på veldig mange måter er bra, men også skaper noen paradokser. Kvinner finner tross alt ulike former for makt og "status" svært attraktivt, og gjerne at menn stiller "sterkere" enn en selv på disse områdene. Samtidig ønsker vi selvfølgelig ikke at denne makten, statusen og ulikheten innen disse områdene skal misbrukes, uten at en nødvendigvis er enige om hva misbruk innebærer. I en slik kontekst er det kanskje ikke så rart om flere rynker på nesen over aldersforskjell der menn er eldst, mens en ikke har samme motforestilling andre veien.

Jeg ser ikke noe poeng med å fortsette en diskusjon med noen som konsekvent svarer meg som om jeg har fremmet meninger jeg ikke har og som ikke forholder seg til det jeg faktisk skriver. For at en diskusjon skal ha noe for seg krever det et minimum av redelighet, og jeg tror jeg har sett sett ditt potensiale. Du må ha lykke til likevel.

Vi ser den over alt rundt seg. Mange drømmer om en "drømmerpartner" som de ikke når opp til eller finner, men finner likevel lykken med noen de når opp til. Igjen, jeg har ikke skrevet at man blir kravstor. Jeg har skrevet dette (min utheving): Her aner jeg ikke hva du forsøker å svare på og det ser for meg som enda ett av dine etterhvert mange økseskaft. Det vil kanskje overraske deg, men single kvinner og menn finner hverandre hele tiden. Også lite attraktive kvinner og menn.

Mange mennesker tilpasser seg. Dette er så åpenbart at jeg finner det utrolig at det er ukjent for deg. Igjen; at våre forventninger og krav til en partner er fullstendig uavhengig av hvilke partnere vi opplever at er tilgjengelige for oss og at ingen har urealistiske forventninger er så vanvittige påstander at jeg mistenker at du igjen bare kverulerer. Jeg har ikke rettet noen pekefinger så her har du spikket deg enda et økseskaft.

Teorien din om at våre forventninger og krav til en partner er fullstendig uavhengig av hvilke partnere vi opplever at er tilgjengelige for oss og at ingen har urealistiske forventninger fremstår direkte usmart, for å si det forsiktig.

Selv om artikkelen virker å fokusere på et (ikke ubetydelig) mindretall blant kvinner og menn virker samtidig mye av det som påpekes som selvfølgeligheter, som jeg tror stemmer godt med noe jeg skrev tidligere: At kvinner som opplever å være på sitt mest attraktive i sine aller første "voksenår" og ha enorm tilgang på mer attraktive menn kan få urealistiske forventninger til en partner virker logisk. Samtidig tror jeg de aller fleste kvinner er smartere enn som så, og gitt at median antall partnere for kvinner er 6 velger nok de aller fleste kvinner bort lettvint sex med mer attraktive menn. Slike tendenser kan med andre ord påvirke de store tallene, men jeg tror likevel dette gjelder et klart mindretall av kvinner. Kvinner (og menn) flest finner tross alt en partner.

Relativ suksess er åpenbart viktig for (særlig menns) evne til å få en partner, og trygghet viktig for at en skal ønske å stifte familien. Det er likevel ikke gjennom det perspektivet vi i Norge ‘forkynner’ viktigheten av karriære, ‘suksess’ osv. Tvert imot vil en slik påpekning kunne oppfattes som kontroversiell, og stort sett legges dette frem som noe en trenger for selvrealisering og gjøre det en selv ønsker, ikke for å ta seg av andre. Som igjen bringer meg tilbake til poenget mitt; jeg tror fokuset på å materiell suksess for å ‘nyte’ og ‘gjøre det en har lyst til’ bidrar til å maskere ut det som gir livet mening.