herzeleid

At en psykolog forklarer sammenheng mellom attraktivitet og alder, og bruker begrepet ‘markedsverdi’, er på ingen måte det samme som å kalle noen verdiløs. Denne typen lesing bidrar kun til polarisering og går først og fremst ut over kvinner. Jeg tror det kan være lurt å reflektere over hvor god ‘venn’ en er om en stadig feilaktig forteller andre at ‘x mener du er verdiløs’. Det fremstår som en måte å trekke hverandre ned, og bygge opp under svært stygge og skadelige myter.

Jeg vil i grunn advare mot å gjenfortelle denne myten. Jeg tror aldri jeg har sett en mann skrive at kvinner over x alder er verdiløse (selv om det sikkert skjer) men jeg har sett veldig mange innlegg som påstår at dette er noe mange menn sier/skriver. For meg fremstår det derfor som en myte primært skapt av de som hevder menn mener det, heller enn menn som faktisk mener det. Det går først og fremst ut over og skaper usikkerhet hos kvinner, som dere sikkert ikke ønsker.

Jeg synes det virker å være en generell tendens på forumet med ‘gjengangere’ som ikke virker å ha det særlig godt som gjør sitt beste for å trekke hverandre ned. I prosessen jager en nok mange som har det bra og er interessert i en mer konstruktiv samtale bort. I en tråd jeg så på dette underforumet kom noen inn på hvor mye glede det å få barn hadde skapt i familien, hvorpå noen helt unødvendig valgte å ‘dele sin skepsis’ og rakke ned på de som får barn. Et slikt debattklima tror jeg fort fostrer negativitet og tiltrekker seg flere som først og fremst ønsker å dele ‘gørr’. Dessverre. Jeg kan likevel ikke si jeg har sett noe kjønn utmerke seg, men så er jeg relativt sporadisk innom.

Et åpent spørsmål blir hvor få elever en skole skal ha før man bør finne en annen løsning. Vi får færre barn og elevmassene krymper, og på et eller annet tidspunkt må en antagelig ta konsekvensen av det. Det gjelder nok en del andre tilbud og. Så har jeg ikke noen sterk formening om en her har valgt beste alternativ, men jeg synes likevel det står respekt av å ta tak i problemene og stå i den stormen det utløser. Slike ledere vil vi antagelig trenge fremover.

Lenge siden jeg har spilt dette, men du kan ikke bare slå i stykker kassene med kubeinet?

Påstanden i overskriften virker åpenbart alt for bombastisk, men innlegget virker innholdsmessig mer moderat, der jeg oppfatter at en peker mer mot det å sette religionen over lovverket og dårlig integrerte muslimer. Samtidig ligger nok mye av "sjokkeffekten" i at en peker på Islam. Om en snakker slik om Kristendommen vil nok få bli sjokkerte. Jeg tenker likevel den kategoriske overskriften "maskerer" noe som kanskje er vel så viktig; kulturer vi på mange måter vil anse som primitive og skadelige kan godt avfeies som "uforenelige" med "Vesten", men sannheten er nok heller at innvandringen fra land med slike kulturer naturlig nok også påvirker vestlige land. For det er faktisk ikke slik at "våre" samfunn står statisk og verner om sin kultur og verdier, mens "de andre" som kommer hit står alene med sin. "Vi" har endret oss en hel del, lempet på en del friheter og verdier vi kanskje ville tenke var ukrenkelige og akseptert temmelig mye som i utgangspunktet går på akkord med "vestlige verdier".

Jeg har inntrykk av at enkelte sjangere er mer preget av "drittunger i alle aldre" som har det gøy med å være ufine mot andre, og at dette er noe mer utpreget i de tilsynelatende litt mer "barnslige" skytespillene, som strengt tatt bare gjør det enda verre. Kanskje kan noe av løsningen ligge i å ansvarliggjøre utgivere mer, og et regelverk der regelrett trakassering medfører en kostnad. Jeg vil tro mange tenker seg om en ekstra gang om de risikerer å måtte kjøpe spillet på nytt, eller miste tilgang til steam-kontoen sin. Så tror jeg som andre her at det å "kjønne" problemet kan være kontraproduktivt. Begge kjønn opplever hets i spill og netthets generelt, og jeg tror det er lettere å få med seg alle når problembeskrivelsen også omfatter alle.

Jeg tenker det er helt rimelig å ha preferanser i forhold til partners adferd, holdninger og fortid, og at kjøp av går på tvers av egne preferanser og verdier. Samme "aversjoner" ser en jo også i forhold til "utsvevende" fortid, der også menn gjerne synes det kan være uattraktivt. Slike preferanser er selvfølgelig greit. Så bør en samtidig reflektere over hvor viktig en synes det er, og hva en oppfatter at det sier om den andre. Er det egentlig en person som er "riktig" på alle andre måter, og er riktig nå til tross for fortiden, er det kanskje uhensiktsmessig å la aversjoner mot fortiden styre. Hvis han ellers er drømmemannen tror jeg at jeg ville forsøkt å jobbe med å takle det, om du tror det er mulig.

Jeg synes egentlig det er rart, og ufint, at dette er en mediesak på nåværende tidspunkt, når ‘varselet’ ikke er ferdig behandlet. Det blir en stor belastning for de involverte og deres familier, som ikke virker rimelig om en finner at det som har foregått var greit. Så leser jeg at forskjell i ‘makt’ og at hun var ‘vesentlig yngre’ trekkes frem som det kritikkverdige. I mine øyne blir da spørsmålet hvorvidt han har hatt direkte makt over henne og/eller misbrukt denne, og hvorvidt hun er gammel nok til at vi bør kunne forvente at hun selv klarer å velge forhold. Ikke aldersforskjell i seg selv. Maktmisbruk er ille og må slås hardt ned på. Samtidig ønsker jeg ikke et samfunn der vi fordømmer forhold mellom voksne mennesker kun basert på ulikhet i makt eller alder, eller der medarbeidere som forelsker seg i hverandre mistenkeliggjøres eller ‘tas’. Kanskje har det skjedd ting som ikke er greit her, og da er det bra det slås ned på. Jeg får likevel en uggen følelse når det som ut fra det vi vet i dag kan være to voksne mennesker som forelsker seg og innleder et forhold slås så stort opp.

Igjen synes jeg du illustrerer "klarer ikke å oppføre seg"-poenget svært godt. Jeg har ikke skrevet noe av det uthevede. Jeg har tvert imot skrevet det motsatte: Likevel velger du å svare på en så usaklig og ufin måte. Det minner meg på hvorfor jeg stort sett holder meg unna denne tråden og temaet.

Ja disse diskusjonene har, som du illustrerer, en tendens til å bli opphetede:

Eventuelt kan en kanskje si at det er slik det ser ut om en tar sats og hopper rett ut i kulturkrigen. Det forsvarer selvfølgelig ikke eventuelle trusler eller hets og det er selvfølgelig forståelig at det ikke er noe gøy å stå i kritikken eller oppleve at det en har lagt så mye innsats i blir så dårlig mottatt. Ut fra det en del anmeldere skriver om spillet virker det litt rart at en er så overrasket over at spillet mottar mye kritikk, og jeg tror ikke kritikken og antipatiene mot spillet blir mindre av at en avskriver kritikken som "hat" i artikler som ikke tillater kritikk. Det siste slår meg som en tendens de siste årene, der spillselskaper svært lett kan få "spilljournalister" på sin "side" ved å avskrive kritikken som "hat" og fremheve egne gode verdier, men samtidig kanskje bidrar til å støte spillere enda mer fra seg. Her er gamespot sin journalist, som selv sier han er enig i spillets vinkling, sin forklaring:

Jeg skjønner ikke helt hvordan han har krav på opphold? Han har vært seriekriminell i Norge og tilsynelatende utført drapsforsøk, samtidig som han i ettertid tilsynelatende kunne leve fint i hjemlandet etter utkastelsen. Hvilket grunnlag skulle han ha for å kreve å få være her og hvordan sier "menneskerettighetene" at en slik farlig person har krav på å få være i Norge, når han klarte seg fint i hjemlandet?

En positiv overraskelse for min del var "Conan Exiles", utviklet av Funcom, som jeg syntes var overraskende bra. Derfor har jeg litt forhåpninger til Dune-forsøket deres. Ellers har vi jo hatt lovende selskaper før. "Innerloop" gav i sin tid (20+ år siden) ut både flysimulatoren "JSF" og to skytespill i "IGI" serien som egentlig var temmelig gode utgangspunkt. Det hadde vært interessant å se hva samme gjeng kunne fått til om de fikk fortsette i samme sporet. https://en.wikipedia.org/wiki/Innerloop_Studios

I dag er verdensdagen for psykisk helse, der tema i år er å snakke mer sammen, og det brakte tankene til denne tråden. Temaet generelt, og tråden spesielt, skaper engasjement og sterke meninger, og tiltrekker seg mennesker i en rekke ulike livssituasjoner. Jeg har likevel inntrykk av at det er en overvekt mennesker som befinner seg i en livssituasjon de ikke er helt fornøyde med, og går inn på tema som er både nære og såre. Kanskje også direkte vonde. Etter å ha fulgt tråden en stund får man et visst inntrykk av hvem "gjengangerne" er. Det gjør særlig inntrykk å lese historiene til de som har eller har hatt det vanskelig og deler av sine opplevelser og hva de tenker om dem. Takk til dere, det krever mot. Det gjør også inntrykk å lese fra de som tilsynelatende ikke heller har hatt det så greit, og nå rakker ned på og snakker ned andre, kanskje i et forsøk på å heve seg selv. Andre igjen fremstår svært preget av antipatier. Det kan være lett å tenke dårlig om mennesker som oppfører seg slik, men kanskje er det disse som har det tyngst og trenger vår sympati og forståelse mest. Jeg tror det. Tråden er nå 187 sider lang, og jeg har ikke lest hele. Ikke i nærheten. Den brøkdelen jeg har lest tegner likevel et bilde av en diskusjonsform og plattform som ikke fremstår særlig helsefremmende, snarere tvert imot. Selv om denne posten fort blir en "metapost" tenker jeg verdensdagen for psykisk helse kan være en god påminnelse for oss alle om at vi påvirker menneskene rundt oss, også på et diskusjonsforum, og at vi risikerer å legge sten til byrden til noen som allerede har det vanskelig. Samtidig kan vi også bidra til å lette andres byrde, og det krever antagelig ikke egentlig så mye av oss. La oss prøve det. Med ønske om det beste til dere alle https://www.verdensdagen.no/

Jeg tenker kanskje stråmenn av typen ‘jammen (dere mener jo) gutter ikke skal lese bøker’ illustrerer at tråden har utspilt sin rolle og at premissene for en god diskusjon ikke er til stede.

Det er vanskelig å se noen mer rettferdig løsning enn at de som utfører hærverk også betaler for skadene. Der tenker jeg også en kan bli flinkere til å bøtelegge/straffe "aksjonister" for ulempen og utgiftene de påfører andre. Eksempelvis virker det ikke urimelig at de som blokkerer andre fra å komme seg på jobb må dekke tapt arbeidsinntekt og betale for "tort og svie", og jeg tenker bøtesatsene gjerne kan "svi" litt for å ha preventiv effekt. Om organisasjoner går inn og "tar regningen" for aksjonene deres aksjonister utfører tenker jeg det kanskje burde vært straffbart og ført til enda strengere straffer (og høyere bøtesatser), gitt at en i praksis går ut og oppfordrer til og betaler andre for å utføre kriminelle handlinger. Samtidig er vi nødt til å ha et system som kan "tilgi", i den forstand at et ungt menneske ikke skal måtte leve i fattigdom resten av livet for et feilskjær i ungdommen. Der oppfatter jeg at vi har ordninger for de som har havnet så skjevt ut at de realistisk sett aldri vil komme ovenpå.

Ti år?! Jeg som tenkte det kom ut for ‘ikke så lenge siden’

Igjen virker det å være mangelfull sammenheng mellom det du svarer og det du forsøker å svare på. Det ble påvist at kilden din var svært, svært svak og påstanden om at enslige barnløse kvinner er mer lykkelige enn kvinner i forhold som har barn, var feil. Ikke bare feil, men vi ser i Norge faktisk motsatt effekt. Å så komme med en kilde som sier at likere fordeling av arbeidsbyrde også bidrar til økt "fornøydhet" fremstår i den konteksten som et rent "økseskaft"-svar. Så registrerer jeg at dette ikke er første gangen og at du virker å ha gravd deg ned i dette sporet, men jeg vil likevel oppfordre til å reflektere over følgende: Jeg sier at jeg tror kvinner og menn trenger hverandre, at vi i hovedsak bringer hverandre glede og beriker hverandres liv, og at når en i tillegg klarer å etablere en familie sammen er det stort sett fantastisk og en fantastisk berikelse for både kvinnen og mannen. Jeg vil påstå det er et svært positivt budskap om og til både kvinner og menn, og det motsatte av "kjønnskrig". Du velger å (re)poste feilaktige påstander om at lykken er å unngå både mann og barn. Ønsker du virkelig å grave deg enda lenger ned, eller tar du imot denne utstrakte hånden til å klatre ut av skyttergraven og stille deg bak det positive budskapet, som jeg egentlig ikke tror du er uenig i når støvet først legger seg?

Jeg håper oppriktig det lysner og at du får det bedre. Internett er åpenbart ikke et sunt sted for deg nå, og jeg tror fortsatt det vil være bra å søke hjelp helt andre steder. Sender deg de aller beste ønsker

Det er i grunn bare trist å se hvordan denne svært svake kilden gjenbrukes til tross for at den er blitt plukket fra hverandre så mange ganger (også i denne tråden) og flere har kommet med bedre kilder. Trist, fordi en dermed sitter og forteller kvinner at kvinner er lykkeligst som enslige og barnløse, samtidig som vi ut fra norsk statistikk ser at det ikke bare er feil, men motsatt av riktig. Enslige kvinner uten barn rapporterer tvert imot å være veldig mye mer utilfredshet enn kvinner i forhold som har barn. https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/levekar/artikler/darligere-livskvalitet-blant-enslige Denne svært negative fremstillingen av å stifte familie og få barn er i seg selv ganske mørk, på grensen til menneskefiendtlig. Jeg synes likevel den blir enda mørkere når en tar innover seg at en feilinformerer og potensielt påvirker kvinner til å ta livsvalg som vil gjøre dem mindre lykkelige og potensielt påvirke dem til å gå glipp av det fineste de kunne fått oppleve. Bryr en seg om kvinner bør en slutte med slik feilinformasjon, og den stadige gjenbruken av kilden virker ofte mer motivert av antipatier enn av omsorg for kvinner.

Det er mulig en her snakker litt forbi hverandre. Når vi snakker om og forsøker å løfte problematikken til tendenser og mønstre på samfunnsnivå er det hensiktsmessig å se til statistikk og vitenskapelige teorier. Jeg tror likevel de fleste av oss vil være enige i at romantikken er det viktige i den enkelte relasjon. Jeg synes igjen dette blir litt rart.

Jeg synes det er rart at du klarer å lese meg slik, og reaksjonen din virker mer preget av bombastisk retorikk enn refleksjon. Kanskje du vil forsøke å sette ord på og konkretisere hva du reagerer så voldsomt på i mitt innlegg?

Når det gjelder krav bør en nok også skille ganske hardt mellom plattformer som tinder og virkeligheten. Det fremstår ganske åpenbart at på en plattform der en part har et veldig mye større utvalg interessenter vil det sannsynligvis drive krav/forventninger opp. Det samme kan man si om det såkalte "kortidsmarkedet", der kvinner har stor tilgang på mer attraktive menn som de ikke nødvendigvis har tilgang på for en varig relasjon. Om en derimot ser på sjekking i "virkeligheten" og varige relasjoner vil jeg tro kjønnene stiller likere, men at en har ulike krav/forventninger/preferanser som gjør at kvinner har høye krav på noen områder mens menn har høye på andre. Eksempelvis virker forskningsstatus å være at kvinner generelt vil ha menn med minst like høy sosioøkonomisk status, mens menn foretrekker kvinner som ikke er eldre enn dem selv. I alle tilfeller tror jeg en går seg vill om en ser seg blind på et kjønn her. En større andel menn som blir "valgt bort" medfører fort at en andel kvinner ikke finner en partner, og det er her en bør ta innover seg at det vil ramme begge kjønn. For kvinner blir jo også valgt bort av menn som oppfyller deres krav, men som de selv ikke når opp til. Så kan en skissere en rekke løsninger. Selvforbedring er åpenbart og noe figurer som Jordan Peterson har oppfordret til svært lenge nå. En annen tilnærming er å se mer på egne valg og "krav". Filtrerer en egentlig hensiktsmessig blant potensielle partnere eller gjør en utvalg som ikke fungerer på sikt (som Mats Larsen sin forskning peker på). En tredje kan være å se hvorvidt dagens datingkultur er hensiktsmessig og "lykkemaksimerende" eller om den har noen destruktive mekanismer som rammer både kvinner og menn. En bør åpenbart ikke bare peke på ett aspekt som hele forklaringen eller løsningen, men en bør samtidig være i stand til å erkjenne enkeltbestanddeler som del av problemkomplekset, om en skal ha et håp om å forstå og kanskje løse utfordringene. Heller enn en kamp mellom kjønnene der menn må skjerpe seg eller kvinner må senke kravene bør en ta innover seg helheten og at det antagelig ligger noe i de fleste bekymringene eller utfordringene som skisseres, og at dette rammer alle.

Dette blir en litt rar samtale hvis du siterer meg, men det du skriver egentlig er mer eller mindre irrelevant i forhold til det du svarer på, samtidig som du ikke svarer på det jeg faktisk skriver. Igjen, jeg påpekte at du tilsynelatende angrep en mening ingen her har forfektet, og ditt svar var å vise til en forsker som ikke gav uttrykk for meningene du angrep, før du gikk over til sædkvalitet osv. som ikke hadde noe med mitt innlegg å gjøre. En mer voksen og konstruktiv reaksjon ville være å erkjenne at meningene du angrep ikke var reelle og at slik skyggeboksing er svært lite fruktbart. Her bommer du igjen. I innlegget du siterer, men som jeg er usikker på om du faktisk leser, tar jeg jo opp min frustrasjon over at slike diskusjoner så fort ender i kjønnskamper og stråmannsargumentasjon, uten å peke på noen side.