herzeleid

Dette var en kommentar som sparket litt i alle retninger, men jeg kan ikke se at hun egentlig treffer så veldig godt. At hun kjenner kvinner med høyere utdanning som er gift med bussjåfører er jo ikke noe godt argument mot de som påpeker at noen kvinner har krav som kan hindre dem i å finne noen. Her skulle jeg ønske en klarte å se litt mer nyansert på det. De fleste kvinner finner seg (i likhet med menn) en fast partner å etablere familie med, og "kresenheten" virker dermed godt "kalibrert" med virkeligheten. Så har vi en ikke ubetydelig gruppe som ikke gjør det, som sliter med å finne noen som vil binde seg til dem og samtidig oppfyller deres krav. Hos en del av disse er kanskje ikke "kresenheten" like godt "kalibrert". Er noen egentlig uenig i dette?

Det er igrunn et interessant og godt poeng. Jeg er enig i at det er noe fint med at en samles fysisk i en tid der så mye foregår digitalt, og selv om jeg ikke tror at fysiske ekkokammer nødvendigvis fører til så mye mindre ensretting enn digitale så unngår en kanskje noen av de som kun er ute etter å skape bråk. Og jeg mener ikke å kaste "mannsbevegelsen" under bussen. Til det kjenner jeg den alt for dårlig og det lille jeg faktisk har sett har sett i mediene har gjerne vært fortvilede menn som er ulykkelige over å miste samvær med egne barn. Absolutt en viktig og beundringsverdig sak. Jeg ønsker samtidig, som deg, ikke at menn skal legge skylden på kvinner når de kommer dårligere ut i livet eller møte utfordringer, og synes dessverre det ser ut til å ha blitt stadig vanligere. På mange måter etter modell fra feminister. Jeg vil vel kanskje si at de først og fremst har fått det grunnet den generelle samfunnsutviklingen, der både kvinner og menn fikk det vi i dag regner som grunnleggende rettigheter. Jeg tror nok at 8. mars togene har hatt mer å si for formen rettighetene våre har kommet i (eks. rause fødselspermisjoner og andre velferdsordninger) og kulturen vi lever i. Ja dette er argumentasjonen en bruker for å ikke gi kvinner friheten til å velge selv, at kvinner klarer ikke å velge "riktig" om vi ikke gjør det for dem. Så er jeg ikke overbevist om at det er noen god løsning eller det beste for kvinner, menn og barn.

Om du føler deg sint, forvirret og trist anbefaler jeg en pause og tur ut i frisk luft

Jeg håper vi i større grad kan løse problemer heller enn å kjønne dem. Det er klart st det er noen få områder der kvinner og menn kommer dårligere ut enn hverandre, men jeg synes det alt for ofte er en tendens til å ‘kjønne’ problemer som rammer begge kjønn. Det tror jeg egentlig bare skaper polarisering, mindre fokus på løsninger og i noen tilfeller et jag etter å ‘krafse til seg’ og egen gruppe. Det er helt sikkert fordomsfult av meg, men jeg er generelt litt skeptisk til ‘mannsbevegelser’ som hevder å tale menns sak, og selv om det på noen områder (som barnefordeling) helt klart er noe å hente, er jeg redd det å skape kjønnede motpoler kan gjøre mer skade enn godt.

Akkurat abortspørsmålet synes jeg er veldig vanskelig. Det er åpenbart en viktig og forståelig ‘selvbestemelsessak’, men kanskje undervurderer man skadene. Jeg har likevel tvilt meg frem til at jeg tror vi der står et noenlunde fornuftig sted. Jeg er helt enig når det gjelder å støtte de som velger å bære frem, men ellers klarer jeg ikke se så mange gode alternativer til dagens løsning.

Og det er nettopp denne "nå skal vi selvstendiggjøre deg" politikken jeg stiller spørsmål ved om egentlig er så lykkefremmende når alt kommer til alt. Om en presser kvinner til å jobbe mer, raskere etter fødsel og til å ha mindre tid med barna sine er det ikke gitt at det er til "kvinners beste". Når kvinner i tillegg stritter imot (man ser at kvinner velger annerledes når en gir dem friheten til det) er det verdt å reflektere over hva en egentlig foretar seg. Jeg synes å "tankelese" KrF blir en litt lite hensiktsmessig. Poenget er som nevnt over at å frata kvinner frihet ikke nødvendigvis er et gode for kvinner, og jeg tenker noen ganger at "kvinnefrigjøringen" i for stor grad er gjort på kapitalismens og materialismens premisser, og etter menns målestokk. Jeg er ikke interessert i å rulle i søla med deg. Lykke til.

Men igjen, hvis det er dette kvinner selv ønsker, hvorfor skal vi på død og liv bestemme for dem. Burde ikke kvinnefrigjøring handle om nettopp friheten til å velge selv? Har du kilde på at det faktisk skjer? Usaklig diskriminering har en tross alt lover og tiltak mot, og fordelingen er allerede i dag skjev.

Det en tar til orde for er å gi kvinner, sammen med deres partnere, rett til å selv fordele permisjonen. Det høres ut som det som skaper mest frihet for kvinner, og en tenker kanskje at en bør ha såpass tillit til foreldre at de skal få lov til å bestemme dette selv.

200 er kanskje å ta i, de fleste kvinner og menn rakk ikke en gang å fylle 50 på den tiden, men om vi tenker i tiårene etter krigen kan en spørre seg om en har beveget seg i en retning der kvinner sett under ett har det bedre i dag enn da, eller med en annen innretning. Med fare for å kapre "kvinnedagstråden" har jeg den siste tiden tenkt en del over dette med hvordan alle i dag i så stor grad er presset inn i "hamsterhjulet", der en utrolig stor del av tiden og livene våre går til mer eller mindre uviktige ting. I dag får kvinner i snitt ett barn mindre enn de skulle ønske seg, de er tvunget til å jobbe mye mer enn de skulle ønske og får mindre tid med barn og familie enn en skulle ønske. Mange har også mer eller mindre retningsløse 20-år og sliter med å finne mening i jaget etter selvrealisering, en tidvis usunn og overfladisk dating- og sexkultur og den voldsomme materialismen. En kan i liten grad peke på feminismen som grunn til de grunnleggende rettighetene kvinner i dag har, kanskje med unntak av abort. Til det var den for sent ute og fulgte en bølge av humanisme og kamp for rettigheter, etter at både kvinner og menn hadde manglet dette. Men jeg tror feminismen og feministene har vært avgjørende for akkurat hvordan vi har tatt ut den enorme produktivitets- og velstandsveksten vi har hatt i tiårene etter krigen, og hvordan vi i dag ser på og prioriterer barn og familie. Kanskje ikke bare til det bedre. Jeg leser i dag at Ida Lindtveit Røse fra KrF ønsker at kvinner i større grad skal få friheten til å sammen med sin partner selv bestemme hvor mye av permisjonen de skal ta ut ved fødsler. Dette er en frihet det i stor grad er feministene som ønsker kvinner ikke skal ha. For meg står det som et eksempel på at det kanskje er en annen "frigjøring" mennesker i dag kunne trengt, og at morgendagens kvinnedag kanskje burde fokusere mer på hva kvinner selv ønsker og hva som skaper bedre liv. God kvinnedag!

Jeg synes om ikke annet det er interessant å se at en både har en parole for å jobbe mindre og har en parole der en klager over lønn. Onde tunger skal ha det til at det gjerne er en sammenheng mellom arbeidsmengde og lønn.

Innen mange tema har norsk presse en åpenbar slagside, men jeg oppfatter dem likevel som pålitelige i den forstand at de formidler fakta og forsøker å gi en noenlunde objektiv dekning, selv om de ofte feiler. Sammenligner en med amerikanske medier eller "links from x" er norske medier mye, mye bedre.

Og jeg tror dette er et av de sentrale poengene jeg opplever at mange av oss enes om og kommer tilbake til. Ufrivillig enslige av begge kjønn som opplever at deen selv ønsker ikke er tilstrekkelig interesserte til å binde seg bør vurdere om kriteriene de velger ut fra er de riktige. Jeg siterte tidligere psykologer som sa at slik livssituasjon gjerne kommer av ubalanse mellom hva en tilbyr og hva en forventer. Å late som dette ikke gjelder begge kjønn eller godte seg over at andre mislykkes fremstår da lite konstruktivt. Her er det mange både kvinner og menn som sliter, og jeg har veldig stor sympati for de som kjenner på ensomheten, ønsker en partner og familie, men ikke enda har fått det til. Også når resultatet av ensomheten er bitterhet. Jeg tror noe av det diskusjonen rundt enslige mangler er empati med dem det gjelder, og å tråkke på andre og kalle dem patetiske tror jeg kun bidrar negativt. Ikke minst for avsender selv.

Jeg tror en har en utfordring når en på den ene siden sier (eller ikke motsier) at dataspill (og andre kulturuttrykk) med "problematisk" innhold påvirker spillerne og må korrigeres, samtidig som en sier at det innen akkurat vold ikke er noen sammenheng over hodet. Som et eksempel husker jeg godt hvordan en i "GTA3-æraen" så mye (ofte absurd) kritikk mot voldelige dataspill, gjerne fra kristenkonservative, som "spillpressen" var veldig raske til å imøtegå. Da GTA5 kom ut et drøyt tiår senere registrerte jeg tilsvarende (ofte absurd) kritikk, noe av det fra spilljournalister selv, som i svært liten grad ble imøtegått av spillpressen. Riktignok var ikke kampen mot "problematisk" innhold begrenset til spillpressen, og kanskje skal en ikke se bort ifra at det veien fra "dette mediet skaper skadelige holdninger til [x]" for noen har latt seg overføre til "dette mediet skaper skadelige holdninger til vold".

Jeg er i utgangspunktet enig. Samtidig så ser jeg at disse diskusjonene ofte ender i at en mer eller mindre refleksivt er uenige heller enn å forsøke å forstå motparten og identifisere hvor uenigheten egentlig ligger. Det opplever jeg som en unyttig uenighet. I mange tilfeller tror jeg ikke en egentlig er så uenig som en gir inntrykk av, og at diskusjonen fort blir preget av reaksjon heller enn refleksjon.

Det er morsomt du sier det, for her valgte "verdens første feministiske regjering" å gjøre det stikk motsatte; Prinsippfast feminist i verdens mest likestilte land og underkastelse i møte med et faktisk "patriarkat": Og kanskje bidrar slikt til å forklare nettopp hvorfor så mange mener feminismen ikke er svaret, selv om (eller kanskje fordi) man er for like rettigheter for kvinner og menn.

Her tenker jeg det viktige må være om dere har felles verdier og enes om sak heller enn om dere velger å marsjere under samme flagg. Om dere egentlig er enige om hva dere mener er riktig, men har ulik forståelse av bevegelser, vil det være veldig synd å la disse bevegelsene splitte dere. De aller fleste er for like rettigheter for kvinner og menn, men de færreste kaller seg feminister. De aller fleste er for at homofile og lesbiske skal få elske og være sammen med hverandre, men de aller færreste deltar i Pride. Det er det ofte gode grunner til, på samme måte som mange har gode grunner til å delta eller tone flagg, men om en ikke klarer å akseptere "de andre" bør en nok reflektere over hvor tolerant en egentlig selv er. Kanskje oppdager en at en møter seg selv litt i døren.

Jeg tror kanskje ikke misunnelse er helt riktig ord. Mange med travle familieliv kan nok ta seg selv i å tenke at det hadde vært deilig å spontant kunne gå og ta den utepilsen med venner eller legge ut på en reise de ikke får tid til, men jeg tror likevel de færreste er misunnelige i den forstand at de ønsker "ensligheten", ikke oppnår den og ikke unner andre den. Eller som ordboken sier "føler bitterhet overfor andres hell eller lykke". Så tror jeg det er menneskelig å kjenne på en form for savn etter det en ikke har, ofte uten at en egentlig ønsker det, men jeg tror likevel det oftere handler mer om at å oppnå det en ønsker stort sett innebærer å ofre noe annet mer enn at en misunner andre.

Vi er ikke alltid enige, men det er åpenbart for meg at din deltagelse her er drevet av empati for andre. Det virker nesten like åpenbart for meg at dine mest ufine kritikere er drevet av det motsatte. Jeg håper du ikke lar deg påvirke eller forme til å bli mindre åpen. Jeg tror samtidig en bør overse de mest usaklige og ufine bidragene. Om en ikke gir dem oppmerksomheten de higer etter går de nok fort lei av å ‘rulle i søla’ alene. Det er antagelig det beste for alle, fremfor alt dem selv.

Jeg tror ikke så mange av oss ønsker at Stortingspolitikere ikke skal kunne ferdes ute blant "vanlige folk". Om vi sier at det er greit at en gruppe samler seg rundt og følger etter politikere de ikke liker mens de skriker til dem og oppfører seg såpass truende at de fysisk må skyves ut av Stortingets sikkerhetsfolk tror jeg vi setter en farlig presedens. Slik oppførsel mener jeg må være uakseptabelt ovenfor enhver person. Så kan en si at akkurat disse palestinaaktivistene var ikke voldelige denne gangen, men det vet jo ikke personen som blir fulgt og skreket etter, og jeg kan tenke meg det er ganske ubehagelig å gå der i ti minutter med sinte skrikende mennesker rundt seg som en ikke aner hvor stabile er, mens man forsøker å gjøre noe som kan bikke dem over i ubalanse og bare venter på en knyttneve. Jeg forstår godt at en kan føle seg ekstremt sårbar i en slik situasjon og at det oppleves ubehagelig, uavhengig av politisk ståsted.

Jeg synes det er temmelig ufint å bruke andres åpenhet om egen diagnose mot dem på denne måten. Forventningene mine er ikke høye, men dette synes jeg også du skal holde deg for god til. Jeg tror de fleste som har fulgt tråden ser at det ikke er @Kassettspiller sin skyld at du stadig havner i «misforståelser».

Kanskje et argument for femidomets tilbakekomst 😛 For øvrig, har noen sett noe data på omfang? "Vandrehistorier" om kvinner som stikker hull på kondom eller lyver om prevensjon er langt fra noe nytt, og "stealthing" har jeg først de siste årene hørt om, men jeg lurer veldig på hvor vanlig dette egentlig er?

Ja jeg oppdaterte innlegget da jeg fant mer info over, så jeg leser det på samme måte som deg. Takk for korreksjon

Jeg trodde egentlig forbudet mot å utsette andre for smitterisiko ble opphevet ganske nylig men mulig jeg blander sammen. Det er i så fall bra det ikke er lov. Edit. ser lovverket er mer "generalisert" og at å utsette andre for risiko er straffbart. Det høres i grunn ganske likt ut som "stealthing", selv om jeg vil tro bevissituasjonen ofte er "enklere". https://hivnorge.no/a-leve-med-hiv/hiv-og-juss/hiv-og-straffeloven-2/

Jeg er jo enig i at det over hodet ikke er greit og et overgrep, men hvordan ser en for seg å håndheve dette? Vil en ikke i ethvert tilfelle kunne "spille dum" og si det var et uhell? Videre lurer jeg på hvordan en ville følge opp saker der en har vanntette beviser. Skal en dømme en kvinne som stikker hull på kondomet, og hvilke konsekvenser skal eventuelt hennes overgrep ha i en påfølgende farskapssak? Sist tenker jeg at om en først gikk til et slikt steg så bør vel det samme gjelde annen type prevensjon og sykdomsstatus? Om å lyve om/lure med kondom blir ulovlig tenker jeg i alle fall det å lyve om (dødelige) sykdommer burde være det, og jeg heller jo også mot at å lyve om at en bruker annen type prevensjon eller er sterilisert burde reguleres tilsvarende. Så blir kanskje spørsmålet når en har tenkt seg gjennom alle disse påfølgende konsekvensene om en mener dette er noe rettsvesenet skal bevege seg inn i, eller om en her dessverre må nøye seg med at hver enkelt må ta ansvar for hvem de velger å gå til sengs med.

Og dette er så viktig å understreke: en kan være for både kvinner og like rettigheter men ha andre forklaringer på at en del kvinner og menn sliter med å finne en partner. Jeg tror også en skal vokte seg for å finne fellesskap i antipatier. Å snakke ned og stygt om menn er ikke å tale kvinners sak, og jeg er redd en slik omgang med andre kan føre feil avsted.