herzeleid

Veldig trist å lese. Han betydde åpenbart mye for mange i sitt miljø og bidro til at noen som ikke fant seg til rette på andre arenaer kom inn i et godt fellesskap og knyttet nye vennskap. Slike mennesker er så viktige, og det blir kanskje mest synlig når de faller fra. Jeg håper likevel slike personlige tragedier kan minne oss på å være greie mot hverandre, også på internett, og forsøke å bygge hverandre opp, slik Kai Simon Fredriksen gjorde. Vi vet stort sett ikke hvordan personen i den andre enden har det.

Du påstod at Store Norske Leksikon sin konklusjon om at status og fremtidig inntjeningsevne vurderes som viktigere av kvinner enn av menn ikke var riktig for Norske forhold. Jeg har vist deg at forskningen tilsier at den er det. Resten av svaret ditt fremstår som et klassisk "økseskaft, jeg har tross alt fremhevet at bildet er nyansert, og at du bruker så mange ord på å bevege deg vekk fra din opprinnelige påstand sier meg at du ser det selv.

Her ser du ut til å bomme igjen. Forskningen virker tydelig på at vi ser samme tendens i Norge. Menn og kvinner velger partnere etter ulike kriterier. Disse er de samme i nær hele verden, og uendret på 30 år, viser undersøkelser av 14.000 mennesker. https://gemini.no/2020/05/kvinner-og-menn-velger-partnere-som-for/ Kvinner prioriterer gode finansielle muligheter høyere enn menn gjør. https://www.nettavisen.no/livsstil/omstridt-partnervalg-studie-har-vart-diskutert-siden-80-tallet-na-har-forskere-gjennomfort-studien-pa-nytt/s/12-95-3423970314 Her demonstrerer du tilsynelatende ufrivillig hvorfor debatten ikke er tåpelig. Om vi, som du sier, her klarer å identifisere et "problem" for noen menn virker det lite smart å late som "problemet" ikke er reelt. Jeg tror nok dere må ta innover dere at det er noe mer nyansert enn som så. Noen kriterier kan ha betydning uten at de er alene om å ha betydning, eller er de viktigste.

Jeg tror ikke en bør generalisere ut fra statistiske ‘utliggere’, som kjendiser. For å svare mer generelt på trådens spørsmål er nok svaret at kvinner generelt ikke er ‘ute etter penger’ i den forstand at de aller færreste sikter seg inn på særskilt rike menn og eller har rikdom som sitt viktigste kriterie. Samtidig virker forskningen tydelig på at kvinner er mer opptatt av status og inntjeningsevne enn menn er, så bildet er nok betraktelig mer nyansert enn ytterpunktene vil ha det til.

Jeg tror i alle tilfeller tråden er langt inne i et til dels skadelig lende, der mennesker som ikke har det så greit kanskje søker trøst i å trykke hverandre ned. Det tror jeg skader alle, også avsendere, og får frem det verste i folk. Jeg er ellers helt enig med deg i at mennesker som er ensomme og enslige fortjener sympati, enten de sliter med relasjonen til motsatt eller eget kjønn. I mine øyne er det få grupper som er mindre priveligerte, og jeg skulle ønske en reflekterte mer over potensielle konsekvenser av mobbing og nedsnakking av andre som sliter. Samtidig fremstår det for meg som en del av mobberne selv er blant de som har det vondest. Det er verdt å reflektere over før en selv lar seg rive med.

Interessant lesing. 2025 ser ut til å kunne bli det beste spillåret på lenge for min del, men snurrig nok var bare et av spillene jeg så frem til (gta6) med på listen. Spent på CIV7, Avowed, atomfall, dune:awakening, kingdom come 2 og the outer worlds 2. Så regner jeg ikke med at alle de leverer, men et er bedre enn ingen.

Mulig det er jeg som ikke følger med i tiden, men jeg synes nesten det har blitt enklere å komme gjennom "obligatoriske" spill ettersom det blir stadig færre utgivelser som faller i den kategorien for egen del. I 2024 tror jeg ikke det var et eneste nytt spill som stjal særlig mange timer og i 2023 var det egentlig bare Baldurs Gate 3 som virkelig fristet. Så merker jeg at spill etter hvert i større grad har blitt en enkel avkobling før kvelden, og at det da ofte er greit med noe kjent som ikke krever så alt for mye og gjerne kan kombineres med en podcast. Det jeg derimot merker det er mindre tid og overskudd til er å spille med venner, noe som gjør det desto hyggeligere når man får det til.

Jeg er i utgangspunktet veldig enig i råd om å ta sjekking og sosialisering ut av (digitale) "kjøttmarkeder" og til mer dagligdagse anledninger. Samtidig tror jeg vi må erkjenne at det du foreslår vil være temmelig mentalt krevende for mange, og innebære mange avvisninger (ikke alle hyggelige) før en lykkes. Gitt at vi gjerne snakker om et segment menn som fra før ikke nødvendigvis er de mest sosialt vellykkede eller drevne i å sjekke tror jeg det er urealistisk å forvente at de tar den "belastningen". Jeg tror ikke heller vi må glemme at vi som samfunn ikke er så flinke til å incentivere denne typen sjekking, og at forrige gang en ung mann tok til orde for å gjøre det du foreslår ble han møtt med en kampanje mot seksuell trakassering. Men jeg er som sagt enig i tanken bak det du sier, samtidig som jeg tror en mer realistisk tilnærming for mange er å forsøke å bygge seg et sosialt liv som skaper muligheter for romantiske relasjoner. Der tror jeg mye ligger i venner en kan gjøre ting sammen med som naturlig bringer en ut blant folk og som en igjen kan bli kjent med andre gjennom. I mange tilfeller begynner nok det for menn med "kompiser", og jeg tror det er et godt sted for mange å begynne, å "trappe opp" sosialiseringen med andre av samme kjønn og potensielt se at det leder til muligheter til å finne en partner i mindre "tvungne" sammenhenger. I tillegg til å bygge en sosial arena før en spisser seg mot sjekking tror jeg en må huske at bitterhet er svært uattraktivt, enten det retter seg mot kvinner eller menn. Det å være en mann andre (også menn) liker å være sammen med og respekterer og som selv har et godt forhold til andre er grunnleggende attraktivt. Å være bitter på eller snakke ned andre har stort sett motsatt effekt, og jeg tror ikke en tiltrekker seg (sunne) kvinner ved å være bitter på kvinner eller snakke ned andre menn. Du får unnskylde om jeg avslutningsvis sporer for mye av fra ditt opprinnelige poeng. Jeg leste oppfordringen din om dagen, og gitt at jeg er en rar blanding av enig og uenig i oppfordringen din har jeg etterhvert gjort meg en del tanker om den

Jeg trykket meg inn i tråden i håp om at det var en av de etter hvert flere interessante samletrådene der god info om en hendelse samles og deles fortløpende. Hittil ser det ut til å ha blitt arena for ulike politiske kjepphester (med hederlige unntak).

Det handler nok om en kombinasjon av en del naturlige utfordringer som følger av å selv ha, eller ha foreldre som har, innvandret til landet og bakgrunnen, kulturen og landene de kommer fra. At mennesker med liten utdannelse, midler eller evner som er etterspurt i samfunnet i større grad vil få barn som faller utenfor virker logisk. Samtidig er det jo enorm forskjell med tanke på ulike grupper, så kulturen en kommer fra og viljen til å integrere seg har nok minst like mye å si. Så kort sagt må en nok se til kombinasjonen av dårligere forhold, manglende integrering og til dels svært fremmede kulturer. "Skylden" tror jeg vi i stor grad må ta selv, med en voldsomt høy innvandring fra land som er svært ulike vårt eget uten en plan, konsekvensutredning eller tydelige og inkluderende krav til de som kommer.

Jeg tror det er mye å hente på å forstå at alt ikke er enten eller. Noen kan ha urealistiske krav samtidig som noen kan ha forbedringspotensiale. Selv om det sikkert er vanskelig å se innenfra ‘kjønnskrigen’.

Hvorvidt kvinner eller menn generelt blir kalt kravstore mest har jeg ingen formening om, men i det etablerte mediebildet virker det mindre akseptert å peke på kvinners krav som årsak eller et problem enn menns. Det jeg har merket meg er at vi nok oftere ser artikler om kvinner som ‘står frem’ med sine krav, og hvordan de ikke oppnår varige relasjoner med menn som oppfyller dem, samtidig som vi ser tidvis voldsomt sterke relasjoner om en ymter frempå at høye krav eller manglende realisme er årsaken. Tvert imot oppfordres jo kvinner til å ikke avstemme krav med virkeligheten. Det tror jeg ikke nødvendigvis er i kvinners interesse. Tilsvarende tendenser tror jeg vi i liten grad ser for menn innenfor ‘hovedstrømsmediene’. ‘Markedsverdi’-debatten for noen år siden, der en kvinne ba to psykologer om råd i et leserinnlegg, tenker jeg tjener som et interessant eksempel.

Dette er en så forferdelig og utrolig sak, og dekningen har vært så rar, at det hele veien har vært vanskelig å vite hva en skal tro. Det er ganske mange år siden jeg hørte om den for første gang, men gitt den voldsomme diskrepansen mellom sakens omfang og grusomhet, og mediedekningen, er det ikke så rart om mange tenker at dette er en ‘konspirasjonsteori fra ytre høyre’.

Hadde vært gøy. Er utrolig hvor godt serien holder seg og hvor mye spillene gjør riktig som de fleste av spill siden har slitt med å gjøre like godt. En ting er den fantastiske stemningen, men jeg husker jeg tenkte at etter HL2 kom minst like god fysikkmotor og bruk av denne i spill til å være en selvfølgelighet fremover. Da er det rart å 20 år senere se at få spill er i nærheten av det Valve leverte den gang.

Det tror jeg stemmer ganske dårlig. Tvert imot tror jeg det kan handle vel så mye om en ganske motsatt situasjon, der det sosiale med andre av samme kjønn også har vært vanskelig. Eller for å si det annerledes; jeg tror generelt ikke de som er ivrigst og mest ‘ute etter’ eget kjønn nødvendigvis er det fordi de lever i en sosial eller romantisk ‘overflod’. Behovet for å trykke andre ned tror jeg sjelden er en indikator på at ting er bra. Nettopp det siste tror jeg vi bør huske når vi leser og kommenterer i denne tråden. Jeg ser flere som virker å ha det vanskelig og som virker å gjøre hverandre vondt, og jeg tror det fort blir veldig usunt. Nettopp det at flere sliter med mye av det samme, ulike perspektive til tross, burde skape grobunn for empati og et ønske om å ikke legge sten til hverandres byrde.

Bra, det er et godt utgangspunkt at vi er enige i at problembeskrivelsen/fenomenet er riktig, men omfanget trolig kraftig overvurdert/overdrevet. Han sier eksplisitt at han ikke mene vi skal eller kan "gå tilbake". At det "gir assosiasjoner" synes jeg ikke er noe godt utgangspunkt for å diskutere sak. Men igjen, at noen (velger å) oppfatter ham å mene noe annet enn han gjør, gjør jo ikke en respons som bygger på denne feiloppfatningen god. Om en regner seg selv som "statistisk og analysert anlagt" virker det litt rart å basere sin oppfatning av noens argumenter på "assosiasjoner og følelser" heller enn det faktiske meningsinnholdet. Det er nettopp det jeg synes er så synd med denne responsen på Larsens innlegg som du applauderer og selv tar del i; en stråmannsargumentasjon basert på "assosiasjoner" kan lett avfeies med rasjonelle argumenter, den er rent objektivt feilslått, mens å påpeke faktiske tilkortkommenheter ved teorien som fremsettes (som du og jeg enes om over) faktisk kan føre diskusjonen fremover.

Og det ser ut til å være sammenfallende med det jeg skriver over. Effekten virker overdrevet, selv om fenomenet helt åpenbart er reelt og har noen effekt. Men det poenget virker å være et "malapropos" all den tid Larsen over hodet ikke har tatt til orde for å innskrenke kvinners individuelle frihet, tvert imot. Nettopp fordi artikkelen ikke egentlig tar tak i poenget både du og jeg identifiserer over, men heller sporer av med argumenter mot noe han ikke har foreslått gjør at jeg synes det bommer. Jeg ville tro du var enig?

Men er ikke det i så fall noe hun deler med kvinner (og menn) flest? De aller fleste kvinner gjør det tross alt ikke særlig bra i arbeidslivet, men har en trygg og grei jobb i det offentlige, tjener litt under medianlønn, påtar seg ikke lederstillinger osv. men er tilsynelatende fornøyde med en fin, trygg og ikke særskilt krevende jobb, uten de helt store ambisjonene. Som jo er helt fint, men som det er vanskelig å se at gjør dem så mye mer ambisiøse enn de som har prioritert familie. Jeg ser poenget om en er særskilt karriæreorientert selv og det er viktig for en at partner er det samme, men ut over det fremstår det som et litt kunstig skille. Faktisk har tidligere undersøkelse (fra 2010) vist at hovedforskjellen mellom de som jobber fult og ikke er muligheten, det at en har en mann som kan forsørge såpass mye at en slipper å jobbe fult (jeg har dessverre ikke sett nyere tall). I tillegg ville det vært interessant å sett regnestykket du baserer deg på her: Jeg tenker særlig da på småbarnsfasen. Ut fra tallene jeg kan finne koster en barnehageplass i snitt 124 200, jeg mener å ha lest at det for barn under 3 år er på godt over 200 000. https://www.udir.no/tall-og-forskning/publikasjoner/utdanningsspeilet/utdanningsspeilet-2019/kostnader-til-barnehage-og-grunnopplaring/ En gjennomsnittlig kvinne skattet etter hva jeg kan se 103 400 i 2019. https://www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/artikler-og-publikasjoner/gjennomsnittlig-bruttoinntekt-var-488-600-kroner-i-2019 Det er ikke for meg helt åpenbart at barnehage samfunnsøkonomisk er det mest gunstige, i alle fall ikke de første årene, men mulig det er noe jeg overser her?

Jeg får ikke helt tak på hva du er så uenig med Mads Larsen i eller hvilke gode poeng du mener artikkelen har? Selv tror jeg Larsen overdriver/overvurderer omfanget av tendensen han beskriver, og at han tillegger det for stor effekt på fødselstall. Likevel virker jo tendensen/sammenhengen han peker på, forskjellen i hvilke menn kvinner har tilgang til for kort og lang sikt, mer eller mindre åpenbar og det er vanskelig å se at noen egentlig argumenterer mot denne. Det er nettopp denne "åpenbarheten" og det selvfølgelige ved denne påpekningen jeg tror medfører at omfanget er betydelig mindre; de aller, aller fleste kvinner vet jo dette. Så tror jeg samtidig denne forklaringen kan være temmelig utbredt blant de som stadig opplever å bli "avspist" med lettvinte relasjoner når de egentlig ønsker noe mer, og stadig ender opp med menn som ikke er interessert i akkurat dem for annet enn sex. Der tror jeg vi (og særlig ressurssterke kvinner) gjør lurt i å ikke "trekke opp stigen" for mer sårbare (unge) kvinner, som ikke har denne kunnskapen, men kanskje et desto større bekreftelsesbehov.

Jeg vet ikke. Har du noen gode eksempler på at det fungerer godt?

Jeg er helt enig, og jeg tror nok denne velmenende men nedlatende holdningen har gjort det betraktelig vanskeligere for en del innvandrere å integrere seg i Norge. Det er antagelig vanskeligere å integrere seg i et samfunn og en kultur om en ikke får ta skikkelig del i den eller blir fortalt hva som forventes. Det er en veldig interessant observasjon, for jeg har inntrykk av at det du peker på er svært utbredt. De fleste som innvandrer til et nytt land vil antagelig sette pris på å bli inkludert i lokale skikker og kultur, og lære om og av de lokale. Tanken om at en må begrense det tradisjonelt "norske" for å tilpasse seg innvandrere virker sånn sett både kontraproduktivt men også lite inkluderende, og først og fremst noe etnisk norske selv har funnet på.

Ja jeg har heller ikke inntrykk av at muslimer (i alle fall i Norge) er imot at vi feirer jul, eller at det er særlig mange pekefingre mot muslimer som en følge av det. Det jeg har sett av slikt har først og fremst kommet fra velmenende etnisk norske som riktignok begrunner det med andre religioner og livssyn, uten at jeg tenker det er noe muslimer kan klandres for.

Jeg tror ikke passivt aggressive svar bidrar så veldig positivt. Om du ikke mener det er noen logikk i spørsmålet du stiller virker det litt rart å stille det. Men; du sier (i åpningsposten) at du basert på en del menns holdning til hvorvidt salg av sex skal være lovlig lurer på om den "frigjortheten" (som du kaller det) stemmer. Det ligger dermed implisitt i åpningsinnlegget ditt at spørsmålet følger som en konsekvens av nettopp det, og at det er en logisk sammenheng. Nei jeg tenker du kanskje kunne droppet hele tråden, og fortsatt diskusjonen i tråden du tilsynelatende reagerte sånn på, eventuelt formulert et litt mer meningsfullt premiss, om du oppriktig selv aldri mente det var noen logikk i spørsmålet ditt. Men kanskje har den tjent en funksjon om den har demonstrert for deg at premisset fremstår lite logisk/gjennomtenkt. Til ettertanke: En kan være for at utroskap skal være lovlig, selv om en overhodet ikke ønsker at partneren skal være det.

Som en som har uttalt seg mot prostitusjon må jeg si hele premisset for tråden virker direkte ulogisk, og en anelse tvert. Med samme (forfeilede) logikk kunne en spørre menn som mener kvinner selv skal få bestemme hvem de ligger med om det er greit at de ligger med kompisene deres uten å ta betaling. Du ser sikkert feilen selv.

Dette er et av temaene jeg sliter med å forene prinsipper med ‘virkeligheten’ og der jeg lander på å stemme nei selv om jeg i utgangspunktet prinsippelt tenker det bør være den enkeltes valg. Grunner til å støtte prinsippet om at individet selv skal bestemme hva en skal gjøre med kroppen sin, i en tid der ‘min kropp mitt valg’ og ‘det er bare sex’ er to viktige idealer fremstår åpenbare. Samtidig ser jeg svært mørkt på det å gjøre kjøp og salg av sex mer stuerent og tilgjengelig, og jeg tror det vil være helt feil vei å gå. Jeg tror vi allerede er inne i et ganske usunt mønster og ideal med tanke på sex og kropp, og å legalisere sexkjøp tror jeg vil bidra til å pushe dette ytterligere. Særlig synes jeg dette blir problematisk når perioden der en gjerne er på sitt mest usikre og sårbare gjerne samsvarer med den der en i størst grad blir seksualisert. Så jeg stemte nei. Jeg ser argumentene for, men jeg tror dette er blant områdene der vi risikerer å gjøre samfunnet dårligere og menneskene sykere, og der vi risikerer å lokke flere ut i uføre. Jeg synes det er vondt å se de (ofte unge kvinner) som havner i et mønster som gjør dem vondt og tror dette vil ramme særlig dem.