herzeleid

Jeg skrev "ideelt sett tvert imot" for å slippe å gå inn i en eviglang diskusjon rundt hvilken effekt det egentlig har, som jeg tror vi vil slite med å finne gode målepunkter for.

Jeg tror vi har mye å hente på å klare å skille mellom skepsis mot en gitt klimapolitikk og "klimaskepsis", som denne artikkelen sauser sammen. Vi må skille mellom det å være skeptisk til eller uenig i det som regnes som forskningsstatus og det å være uenig i en politikk noen tar til orde for eller fører. En kan fint "tro på" at forskerne har rett, men likevel være skeptisk til en klimapolitikk en oppfatter at pålegger en selv og egne samfunn store begrensninger og ulemper, og som en ikke har tro på. På samme måte kan en tro på forskerne men instinktivt stritte imot mer eller mindre hysteriske budskap av typen "miste kloden", som over. Så tviler jeg ikke på at "trass" for noen er en del av bildet og at det for noen handler vel så mye om motparten som den faktiske saken, noe jeg egentlig synes vi har sett alt for mye av ganske lenge.

Og kanskje bør vi som mennesker forsøke å heve oss over denne misunnelsen som provoserer sånn. At en toppleder har god lønn går jo ikke ut over oss, ideelt sett tvert imot fordi vi får bedre toppledere, og om hovedargumentet mot er at vi blir misunnelige synes jeg det høres ut som et "oss"-problem. Og det var ikke ment som et stikk til deg. Mer et hjertesukk over urealistiske krav som jeg tror vi i for stor grad jatter med.

De gjør nok ofte det om bedriftene/samfunnet skal gå rundt. Lønnsøkninger til mange er ofte ekstremt kostbart, mens lønnsøkninger til få ikke er det. Jeg skulle ønske enkelte yrkesgrupper, særlig sykepleiere, var flinkere til å fokusere på det en mener er viktigst heller enn å kreve mer av ‘alt’ og derfor sitte igjen med smuler. Det fremstår ikke realistisk å få mye høyere lønn, mindre arbeidsbelastning, statusheving, slippe ‘enkle oppgaver’, mange flere medarbeidere og samtidig presse ut andre yrkesgrupper slik at en selv ender med å utgjøre det ‘laveste’ nivået. Ikke i en tid der vi vet vi må stramme inn.

Jeg vet ikke hvorfor du forsøker å blande meg inn i diskusjonen din med denne fyren, men jeg foreslår du heller tar den med ham.

Tradisjon tro ble det også i år en viss mengde dramatikk da noen kvinner ikke markerte dagen ‘riktig’, og hadde invitert feil gjester til en ‘kvinnedagsfrokost’. Det illustrerer kanskje hvorfor mange ikke føler dette er deres dag eller arena. https://www.nrk.no/norge/oppgjor-etter-kontroversiell-kvinnedagsfrokost_--vi-kan-alltid-jobbe-for-mer-mangfold-1.17349287

Gleder meg! Originalen var fantastisk men kom aldri i gang med oppfølgeren, så må nesten komme gjennom før neste sesong av serien.

Kanskje handler det om at familie som ideal ble tonet ned samtidig som en feiret og til dels overkommuniserte "ung og fri" som ideal, gjerne uten å huske viktigheten av mening og hensikt. Jeg tror i alle fall vi har underkommunisert hvor meningsfullt og givende familie for de aller fleste er, samtidig som jeg tror overvurderer "nytelsen" i å slippe forpliktelser og få en enklere hverdag. Jeg tror samtidig vi fort kan få en motreaksjon der gleden med familie igjen blir mer mainstream også for unge, samtidig som flere kanskje åpner seg opp om savnet etter det samme. Det slo meg nylig at med stadig økende alder blant foreldre vil man også få stadig mindre tid med og som både foreldre og besteforeldre, og kanskje vil nettopp denne tendensen komme til uttrykk i flere som snakker om disse nedsidene også.

Jeg spør av uvitenhet; hvor mye har produksjonskostnadene økt de siste tiårene? Jeg husker da toppmodellene fra Nvidia og ATI (senere kjøpt av AMD) lå på 5000 kroner, og jeg synes selv ved forrige pc kjøp rundt 2019 at prisene var "greie". Hvor stor andel av prisøkningen kommer av økte produksjonskostnader og hvor mye er ren profittøkning grunnet etterspørsel?

Har noen sagt noe annet? Porno var tilgjengelig, men "egenproduksjon" med fortjeneste var det nok i mye mindre grad. Jeg tror mye av grunnen til at det snakkes mer om i negative ordelag i dag er at en opplever/tror flere driver med det. Jeg ser ikke hvordan noe av det jeg skriver kan tolkes i den retningen. Og deler av dette tror jeg du har rett i; De fleste foretrekker at "noen andre" driver med pornoen, ikke noen en er glad i eller ser for seg en relasjon med. Men da ser du sikkert selv at det ikke er at kvinner "eier sitt eget innhold og har makt over hva de må gjøre" en del reagerer negativt på, men at en opplever/tror omfanget er større og "nærmere". Det ene insinuerer at menn ikke ønsker at kvinner skal eie eget innhold og selv bestemme hva de skal gjøre, og går langt i å antyde at menn klager over at kvinner ikke presses til å gjøre ting de ikke vil. Det andre fremstår som en selvfølgelighet.

Det er nok mer som har endret seg, herunder (opplevd) omfang og tilgjengelighet, og jeg oppfatter vel at det er mer omfanget en tror det er i dag en reagerer på enn at menn er så opptatt av "maktstrukturene". Men om vi skulle akseptere premisset ditt, hva er pogenget ditt? Hva er det du insinuerer?

Menn (og kvinner) generelt har vel aldri ønsket at deres partner skal ha en fortid innen porno, uavhengig av format, så jeg skjønner ikke helt hva du forsøker å si her?

For egen del heller jeg mot å fremme konkurransekraft og norsk næringsliv fremfor lønnsøkninger i den fasen vi nå står i. Vi går inn i en periode med mye usikkerhet, der vi må regne med å måtte ‘skru til’ betydelig på flere områder, og kanskje vil vi på sikt sitte igjen med mer om vi nå fremmer en mer næringsvennlig politikk og oppgjør.

Håper de treffer bedre denne gangen, og det lille traileren viste vekket nysgjerrigheten. Noen ganger er det en kalddusj som skal til for at en tar seg sammen, innser hvor en har snublet og kommer sterkere tilbake. Vi får håpe det er tilfelle også her.

Dette var en kommentar som sparket litt i alle retninger, men jeg kan ikke se at hun egentlig treffer så veldig godt. At hun kjenner kvinner med høyere utdanning som er gift med bussjåfører er jo ikke noe godt argument mot de som påpeker at noen kvinner har krav som kan hindre dem i å finne noen. Her skulle jeg ønske en klarte å se litt mer nyansert på det. De fleste kvinner finner seg (i likhet med menn) en fast partner å etablere familie med, og "kresenheten" virker dermed godt "kalibrert" med virkeligheten. Så har vi en ikke ubetydelig gruppe som ikke gjør det, som sliter med å finne noen som vil binde seg til dem og samtidig oppfyller deres krav. Hos en del av disse er kanskje ikke "kresenheten" like godt "kalibrert". Er noen egentlig uenig i dette?