rozon

Fornuftige ord. Altså, vi må hjelpe de som trenger hjelp, men hjelper vi dem best med å ta dem inn i et samfunn som ikke takler det, eller gjør vi dem og samfunnet en bjørnetjeneste. Kanskje finnes det alternativer?

Du misforsto meg. Er rammen 10 år så er straffen 10 år. Formildende årsaker kan kanskje hjelpe på samvittigheten, men fortsatt er en person død. Men ja, gjør du det to ganger så er det jo dobbelt så lenge. På et tidspunkt kan man jo og si med sikkerhet at personen aldri vil returnere til samfunnet, og da ikke tenke så mye på rehabilitering. Tyven er ansvarlig for tyveriet. Den som er med tyven er delaktig med mindre det bevises tydelig at man ikke er delaktig. Straffen for deltagelse bør alltid være lik da påtalemyndigheten da slipper bruke tid på hvem som var hovedpersonen. Hvis du ikke vil på vann og brød, stopp kompisen din fra å være kriminell. Enda bedre, slutt å mengde deg med kriminelle dersom du mener du ikke er det.

Det er faktisk slik at arbeidsgivere også vurderer hvor godt en person vil passe inn blant de andre personlighetene i bedriften. Det er mer enn bare navn og utdanning som gjelder. Ja, hva er rotårsaken? Hvilken fellesnevner er i begge problemstillingene? Javel? https://www.frp.no/fremskrittspartiets-alternative-statsbudsjett-for-2024/ikke-mer-enn-50-ore-for-strom Når strafferammen er et maksimum man kun oppnår med å gjenta handlingen en 70-80 ganger så mister det litt effekt. Men ja, de ovenfornevnte bør straffes likt og det bør kun være en straff når resultatet av forbrytelsen er en annens død. De var med på handlingen og motvirket den ikke. Samme straff som gjerningsmannen. Det er umulig å si om de oppiglet hverandre og det er i liten grad noen interesse av å finne ut av det. Samme straff for deltagelse som for utførelse.

På 1960- og 1970-tallet erfarte Sverige økonomisk ulikhet i arbeiderklassen, noe som kan sammenlignes med tidlige former for utenforskap. Samtidig vokste ungdomskriminaliteten i byer som Stockholm, Göteborg og Malmö, med elementer av det vi i dag vil kalle kriminelle nettverk, særlig knyttet til smugling av narkotika og alkohol. Innvandringen skjøt fart først på 1980-tallet og seinere. Selv om deler av utsagnet til @rabler stemmer, bør vi være forsiktige med å trekke direkte paralleller til dagens situasjon. Både da og nå har strukturelle forhold blitt pekt på som årsaken til problemene, men det i seg selv løser lite. Den store forskjellen i dag er at de strukturelle forholdene kollapset fordi innvandringen ble for omfattende til at den kunne balanseres ut. Hvorfor stoppet man ikke innvandringen? Fordi konsekvensene først ble synlige mange år seinere. Her kan vi trekke en parallell til Norge. Vi har hatt en betydelig innvandring, og vi ser nå utfordringer som har rot i de samme strukturelle forholdene. Kanskje er det på tide å innføre korrigerende tiltak før situasjonen forverres ytterligere?

Jeg tror ikke vi er maktesløse, men vi har forbedringspotensial når det gjelder å forebygge politivold og håndtere saker der maktbruk blir feilvurdert. Det finnes ordenspoliti som gjennom en hel karriere aldri har hatt behov for å bruke makt, og så finnes det de som opplever slike episoder jevnlig. Dette kan i stor grad spores tilbake til de psykiske evalueringene av individene. Ved å styrke slike evalueringer kan vi i større grad luke ut de som er i politiet av feil grunner. Samtidig mener jeg at politiet må ha alle nødvendige ressurser – vi kan aldri akseptere at de ikke har det de trenger for å utføre jobben sin. Men uforbeholdt bevæpning er jeg skeptisk til, fordi politi er mennesker som kan føle press og gjøre feil. For å sikre ansvarlighet mener jeg at enhver handling utført av politiet skal kunne forsvares. Videodokumentasjon av tjenestehandlinger, kombinert med jevnlige psykiske evalueringer, er rimelige tiltak vi kan forvente fra de som bærer statens voldsmonopol. Spørsmålet 'er vi maktesløse?' skal aldri – aldri – være nødvendig å stille. Men dessverre føler mange at det er det.

Som kan bety nøyaktig det samme. I denne sammenhengen kan det aldri bety det samme. Endringer kan også være omfordeling, ikke nødvendigvis redusering på bekostning av rammebetingelser og margin. Forstår dessverre ikke helt hva du forsøker å si her. Banalt sett kan tjenesteytingen sammenlignes med en boks i et flytskjema: Det går en sum penger inn, og ut av boksen skal det komme et resultat etter en definert standard. For eksempel friske, glade barn etter en dag i barnehagen, eller godt stell av eldre på et sykehjem. Politikeren trenger ikke å vite detaljene om hva som skjer inni boksen – det ansvaret er delegert til de som drifter tjenesten. Jeg oppfatter det som at du selv er en liten brikke inni en slik boks og føler press. Dette presset kommer imidlertid ikke fra politikeren, men fra en leder som ikke fungerer – eller kanskje heller fra en kombinasjon av ledere og byråkratiske strukturer som ikke effektivt bidrar til å løse oppgavene. Jeg har selv personer nær meg som jobber i stat og kommune. Historiene jeg hører om hvordan politiske beslutninger blir effektuert ned til de ansatte, er tidvis ganske horrible. Et 5 % kutt blir nesten tolket som at man skal redusere tørk i rompa med 5 %. Enhver fornuftig person forstår at dette ikke er intensjonen bak kuttet. Samtidig samler ledelsen seg uka etterpå på byens dyreste konferansesenter for å diskutere budsjettet. Dette illustrerer et større problem: Ressurskutt og dårlig ledelse ender opp med å forsterke presset på dem som allerede jobber hardt i tjenestene, mens byråkratiet og ledelsen ikke nødvendigvis bærer sin del av ansvaret.

ABE reformen går jo på det stikk motsatte av hva du sier. Reformen endrer ikke vilkårene for sluttproduktet/tjenesten, men sier at det blir mellom 0.5% til 0.7% mindre penger tilgjengelig. Så er det opp til hver budsjetteier å finne ut hvordan de skal transformere dette til å gi samme eller økt produktivitet innenfor rammevilkårene. Hvis budsjetteieren ikke evner å se hvordan endringer kan gjøres, så er løsningen ofte kutt i stillinger. Men da er det fordi lederne ikke evner å se effektivisering. De er rett og slett dårlige ledere og burde blitt sparket. Politikere bør ikke blande seg inn i hvordan oppgaver løses. De skal bevilge penger og sette krav til tjenesten som utføres. De dummeste oppslagene som finnes er når politikere går ut og sier de har bevilget "100 nye stillinger" - for politikere har ikke skal ikke ha detaljkunnskaper om hvordan noe løses. Se på private barnehager. Eierne tjener graps med penger, tilbudet er innenfor kravene som stilles mtp tarifflønn til ansatte, antall barn per voksen osv. Hvorfor er det penger nok til at eierne kan tjene millioner, mens offentlige barnehager går i masse minus?

Min erfaring er at på "populære" deler er det vanskelig å få like god pris som bilverkstedet får. Sjekka sist på bremseskiver og klosser på bilen min, og fant at bilverkstedet hadde lavere delekost enn jeg klarte finne på nett. Når det gjelder litt mindre populære deler så må man gjøre påslag for lagerhold. Det å holde et lager av deler er faktisk dyrt. Du skal ha lagerplass selvsagt, du binder opp kapital som ikke arbeider, du har avskriving av verdi og risiko, svinn er også en kostnad for å nevne noen faktorer. Når du summerer opp kostnadene, beregner litt risiko, litt fortjeneste, så ender du med noen prosenter mer. Så kommer frakt mellom hovedlageret og distriktsverkstedene som du ofte ikke blir fakturert direkte for. Du kan uansett velge å kjøpe delen selv for 500 kroner, og så be verksted om pris for å montere delen.

Slik jeg forstår det, er dette unødvendig. Handlingen din ligger innenfor den alminnelige handlingsfriheten, og det var ingen forhåndsbestemt regel som forbød opptak. Å innrømme at du ikke har gjort noe galt, vil ha liten praktisk effekt. Siden dette ser ut til å bli et vedvarende problem for deg, kan du nå, med bakgrunn i det uttalte forbudet mot opptak, vurdere å melde inn et handikap som forklarer behovet for opptak. Organisasjonen har en plikt til å tilrettelegge for personer med funksjonsnedsettelser. Å la deg ta opptak av møtene virker på meg som innenfor en rimelig byrde - men så vet jeg jo ikke hvorfor de skulle forby opptak i utgangspunktet.

Tja, men det er det samme over alt. Det er alt for mye empati i samfunnet, og empati styrer over fornuften i alt for mange saker.

Ingen oppholdstillatelser burde vært permanent, og statsborgerskap burde vært uoppnåelig for folk som er født utenfor grensa.

Jeg synes ikke det er riktig å betale ut penger til innvandrere, enten de er flyktninger eller imigranter. Det å dekke de primære behovene er ikke det samme som å dele ut penger.

Brukerundersøkelser forteller om kvaliteten på tjenesten, ikke effektiviteten. Utfordringen i stat og kommune er at ped.leder eller sykepleier ikke akkurat har fokus på ledelse. Utdanning og personlige preferanser er ofte helt feil for å kunne gjøre en god jobb som leder. Det er noe man ser i det private også. Tar man den mest effektive og flinke sveiseren og ikler han en dress og setter han bak en PC så har du gjort 2 feil for effektiviteten; du mangler en god sveiser og du har en ineffektiv leder. Det finnes et utall gode effektiviseringsmetodikker man kan bruke, og det er å bruke rett verktøy på rett plass. For å få vellykkede prosesser så trenger man ofte eksperthjelp. Lean, TPS, Six-Sigma for å nevne noen nøkkelord. De ansatte blir utfordret, noen blir sinte, noen kan ta snipp sekken og gå. Det er i mangen tilfeller lov å stå utenfor, så lenge man ikke motarbeider de som vil forsøke. De som står i det vil som regel raskt begynne å se at selv små endringer i hvordan ting gjøres kan ha en positiv effekt. Det blir lettere å jobbe, mer overskudd og effektiviteten øker. Da kommer ofte etternølerene med også.

Jeg er på ingen måte uenig i det – ikke misforstå. Dette peker mot et kjerneproblem i politikken: Ikke alle saker går gjennom som ønsket, og i noen tilfeller får vi det verste fra alle sider når saken er ferdigbehandlet i Stortinget. Det er slik jeg nærmer meg denne typen saker. FrP kan godt ha en grand plan for implementering, men det er ikke noe jeg har fokus på akkurat nå.

Jeg siterte den delen av innlegget som jeg ønsket å svare på fordi det utgjorde hovedpoenget i min respons. Å sitere bare deler av et innlegg er vanlig praksis i diskusjoner og betyr ikke nødvendigvis uærlighet. Hele innlegget står jo fortsatt tilgjengelig for alle som ønsker å lese det i sin helhet. Hvis du mener jeg har misrepresentert budskapet ditt, er du velkommen til å forklare hvordan. Poenget mitt er at noen har gjort det mulig å bli millionærer på å gjøre dette, og skal man dele straffen så bør den også deles på de som har muliggjort handlingene. Det bringer også opp en del problemstillinger på hvem som faktisk er ansvarlig. Eksempel: Ørsted (tidligere Dong Energy) var en av Europas største selskaper innen fossil energi, men som nå er snudd til at 90% av energien som produseres kommer fra fornybare kilder. Er det da nåværende aksjonærer som skal giljotineres eller de tidligere aksjonærene? Hvor mener du avgrensingen skal skje? Eller kanskje vi bare skal si at vi har et felles ansvar for det som har skjedd, og jobbe oss ut fra det ståstedet?