Kristian Greiner Ådnesen

Ja, det er Mnemonic. Ikke NRK. To forskjellige aktører.

Slik jeg forstår saken har ikke NRK hacket seg inn på noe som helst. Skjønt dette er en av to saker, så kanskje ser det annerledes ut i del to. I hvert fall tolker jeg det som at de i første rekke har benyttet seg av offentlig tilgjengelig informasjon; de ble sluppet inn i Telegram-gruppen og bruker kontekstspor derfra. Deretter har de satt seg inn i hvordan programmet "Magic Cat" fungerer, hva det brukes til og hvordan -- ikke ensbetydende med å faktisk bruke det.

Ja, det ser jeg, men det forklarer lite -- om noe sitter jeg igjen med enda flere spørsmål. Igjen, jeg aner ikke hva du referer til, hva det er du prøver å si eller hvorfor du bega deg ut på den milelange tiraden om hvorvidt jeg er antisemitt.

Jeg aner ikke hva du hverken prater om, sikter til eller prøver å si som kan henge sammen med hva vi har skrevet, så jeg lar tvilen komme deg til gode og antar at det er noen andre du mente å sitere.

Takk for det! Det tar jeg til meg, og på min kappe for øvrig. Jeg så for meg at dersom noe var vanskelig å forstå så ville noen spurt, men... y'know. Kanskje var jeg litt vel optimistisk der.

Det er jeg helt enig med deg i, all den tid vi er disponert ovenfor medieaktører (presse, i dette tilfellet) som må operere innenfor markedsliberalistiske betingelser. Jeg skal være forsiktig med å sette oss på pidestall her, men vi har i hvert fall luksusen av å ikke måtte ta slike hensyn; bare utgifter, som vi sier mellom oss. Følgelig blir det "lett" for oss å komme med forslag i øst og vest. Dersom vi skulle utgått fra at markedsliberalistiske betingelser er en medvirkende eller overstyrende faktor, hadde det for eksempel vært gøy å høre fra redaktører eller journalister fra ulike økonomiske forutsetninger; folk som skriver på dugnad (dem er det mange av), finansieres av Patreon eller har en redaksjon med økonomisk spillerom som står fritt til å selv definere sin agenda. Sjøl håper jeg jo det kommer flere aktuelle kommentartekster som tar for seg nettopp dette i ettertid.

Hei! Jeg ser du spekulerer litt i hvor og hva vi kommer fra, så jeg kan jo gjøre deg den tjenesten du ikke er villig til å unne oss, nemlig å ta det du sier på alvor og begrunne det. 1. Vi er gjestekommentatorer fra en ekstern nettside. Selv drifter vi av ren og skjær interesse, som ikke bunner ut i noe annet enn "fordi vi vil" (jeg sier "vi," men siden jeg bare er skribent med jevne mellomrom og ikke i den faste redaksjonen, får det holde). De eneste som tjener noe på dette - om noe - er vertsnettsiden, men som det også står i ingressen så er det ikke vi som startet denne diskusjonen. Den ble igangsatt med gode intensjoner av en kollega i norsk spillpresse, og vi bestemte oss dermed for å 'spille ballen videre,' som det jo heter. Alt utover det -- denne kaffe-og-bukkake-festen av et kommentarfelt - får stå for andres regning. 2. Igjen er du unødvendig syrlig, og ikke rent lite reduksjonistisk, der det du hevder lever på at politiske meninger skal ha noen form for økonomisk uttelling. Jeg aner ikke hva det kommer av, men det er ikke vårt kors å bære. Siden du likevel spekulerer i utdanning kan jeg jo si at de delene av teksten jeg har skrevet er bunnet i dels kritisk teori, og Edward Herman og Noam Chomskys propagandamodell fra boka "Manufacturing Consent: The Political Economy of the Mass Media." Det er på langt nær en feilfri modell, og har blitt både kritisert og modifisert av både forfatterne selv, samt andre som tar samme tankegang og forsøksvis bruker den på andre områder, både for å avdekke modellens svakheter og dens overføringsevne. For øvrig er teksten godt utstyrt (mener nå jeg) med kilder som underbygger den bredere analysen vår. Er den så dyp som den kunne vært? Nei, på langt nær, og hadde det vært opp til meg skulle den gått enda dypere til verks. Men det vil jeg si er en konsekvens av å måtte formulere seg innen visse begrensinger for å få spalteplass, som jeg vet litt om, da jeg har skrevet for magasiner og aviser i nærmere ti år. For å oppsummere -- for hundrede gang i dag -- mener vi at (spill)pressen er disponert for å være kommersielle aktørers forlengede markedsføringsdivisjon. Ikke bare i kraft av nyhetsartikler som videre formulerer lekkasjer, trailere, presseskriv og lekkasjer, men også gjennom anmeldelser og omtaler. En eventuell Microsoft-boikott, mener vi, bør ikke komme i form av total redaksjonell mørklegging av hele selskapet (nyheter skal skrives, tross alt ble informasjonen om Microsofts samarbeid med IDF 'lekket'). I stedet mener vi at fokuset heller bør være på at pressen formidler nyheter om Microsoft på pressens premisser. Vi foreslår derfor en stopp i omtaler tilknyttet Microsoftfinansierte eller produserte produkter, da disse har potensialet for å brukes som internt økonomisk pressmiddel (jf. Fallout: New Vegas-saken vi lenker til, eller fenomenet reviewbombing). Dermed kan pressen få litt i pose og sekk; skrive om kritikkverdige forhold, og samtidig unngå å være en bidragsyter. Dette er i hvert fall tanken vår, det er noe håndfast i stedet for ren idealistisk flaggveiving, og med det inviterer vi til å diskutere dette videre... så fort folk er ferdige med å, jeg veita pokker, "løse" Israel-Palestina-konflikten hvis jeg forstår kommentarfeltet rett.

Denne teksten handler ikke om forbrukervaner eller hva enn det er du snakker om. Det er en tekst som argumenterer for hvordan pressen er disponert for å være en forlenget arm av kommersielle aktørers markedsføringsdivisjon. Dette er noe vi kontekstualiserer ved bruk av dagsaktuelle og foregående eksempler, deriblant Microsoft og J.K Rowling, samtidig som vi understreker dissonansen som oppstår ved å være kritisk presse i det ene øyeblikket, mens man er ukritisk videreformidler som videre muliggjør de kritikkverdige forholdene man rapporterer i utgangspunktet (jf. Fallout: New Vegas og Bethesda).

Hei! Jeg er ikke sikker på hva du mener er "irl politikk," men siden du bruker et så stort og altomfattende begrep, uten avgrensinger, tillater jeg meg derfor å vise til noen eksempler på hvordan det skipet seilte for lenge siden, i en helt vilkårlig rekkefølge -- alt ettersom jeg husker på det. 1) I Medal of Honor: Warfighter (2012) ble gisseldramet ombord på Maersk Alabama fra 2009 "spillmatisert," hvor man fikk muligheten til å spille som snikskytteren som reddet kaptein Phillips. Et ganske tamt nivå i spillet, syns nå jeg, siden du ikke får gjort så mye annet enn å bare sitte der og trykke på avtrekkeren. 2) "Highway of Death" var motorveistrekningen mellom Irak og Kuwait som, under Golfkrigen, ble både bombet og skutt (blant annet) amerikansk militære da både sivilt og militært personell (overgitt) forsøkte å flykte over grensen. I Call of Duty: Modern Warfare (2019) er denne hendelsen rekontekstualisert innenfor spillets "lore," slik at det er Russland som står for det samme angrepet. PS: Jeg liker ikke å vise til Wikipedia-artikler, men det var den som hadde de mest altomfattende beskrivelsene for hånd. 3) Denne artikkelen tegner et bilde av hvordan det amerikanske militæret bruker spill for å nå ut til nye rekrutter, og kobler dette initiativet sammen med lave rekrutteringstall.

Hei! Jeg er en av artikkelforfatterne (de glemte bare å kreditere meg igår). Du har helt rett i at denne debatten dreier innom mange overlappende emner. Du har også helt rett i at "utvelgelsen av strukturer" er et resultat av "anmelderens eget verdisyn, interesser og ikke minst historiske og sosiale omstendigheter," skjønt dette, for Edward Herman og Noam Chomsky, utarter seg mer spesifikt som yrkesprofesjonell praksis. Den har dermed også forutsetningene for å bli unnskyldningen/rasjonaliseringen for den samme redaksjonelle praksisen. For status quo, bevaringen av tingenes tilstand, i kortere og enklere trekk. Dette fikk de (ikke overraskende) pepper for, og man har senere fulgt dette opp med en mer nærgående (og bedre, syns nå jeg) analyse av hva slags prioriteringer journalister gjør i konfliktsituasjoner. Hakket mer dramatisk enn spilljournalisme, selvsagt, men ikke dermed sagt at det er fullstendig ugyldig. Sjekk denne teksten om du er interessert, men hvis du ikke kommer deg inn så legger jeg ved en PDF-fil også! Men for å svare på spørsmålet ditt mer nærgående. For oss handler mer om forholdet mellom pressen og kommersielle aktører, og hvordan pressen er disponert for å være den forlengede markedsføringskanalen til disse. Dette mener vi som å allerede være tilfellet i hvordan nyhetsartikler blir skrevet om en trailerslipp, presseskriv eller rykteflom/lekkasje som ikke gjør mer enn å si nøyaktig det samme. Vi mener at de ideelle forholdet mellom kommersielle medieaktører og presse skal være til fordel for pressen (og følgelig folket), og foreslår derfor noen muligheter for å "stritte imot." Se Fallout: New Vegas-eksempelet vi lenket til, hvor den allment aksepterte karakteraggregatoren Metacritic ble brukt for å nekte utviklerne bonus. Poenget med dette eksempelet er ikke "åh dakkar utviklere" som sådan, men dissonansen som oppstår der man i det ene øyeblikket kritisk undersøker "forholdene" (hva de er til enhver tid), for å like etter "spille etter fløyta" som sørget for at, eksempelvis, karakterskåren kunne brukes som økonomisk pressmiddel i det hele tatt. Takk for kommentaren din forresten, for nå innser jeg at jeg skulle vært litt tydeligere på det da jeg skrev det. hoxha-hanitzsch-2017-how-conflict-news-comes-into-being-reconstructing-reality-through-telling-stories.pdf

Hei! Jeg er en av artikkelforfatterne (de glemte bare å kreditere meg igår.) Heldigvis er spill allerede et resultat av politikk, ettersom de blir til i et miljø med visse politisk-økonomiske forutsetninger. Dette er ikke noe "nytt" fenomen, og ingenting å bli skremt over. For et eksempel på dette kan du jo sjekke ut denne lenka som viser til NFIs hjemmesider, eller for et litt større og mer aktuelt eksempel, sjekk denne artikkelen om hvordan amerikansk militær bruker spillmediet som rekrutteringsarena.

Hei! Jeg er en av artikkelforfatterne (de glemte bare å kreditere meg i går). Jeg er ikke helt sikker på hva du mener med dette, eller hvordan du kom frem til at dette høres "ekstremistisk" ut. Men du referer til de politisk-økonomiske aspektene ved Rowlings verk, og der kan jeg svare deg litt mer nærgående. Fordi J.K Rowling eier rettighetene til sitt litterære univers må alle som ønsker å gjøre en kommersielt tilgjengelig adapsjon av hennes verker (være seg leker/merch, film, spill eller teater) betale en lisensieringssum. Disse kommer gjerne i form av en "flat fee" - altså, en engangssum - eller en prosentandel av hvert salg. Nøyaktig hva slags avtale hun har med hver og enkelt aktør er vanskelig å si, ettersom det er informasjon som ikke alltid er gitt offentligheten, men dette pleier som oftest å være de økonomiske avtalene som ligger mellom rettighetseiere og kommersielle aktører. Sjekk denne lenka om du er mer interessert i emnet!

Hei! Jeg er en av artikkelforfatterne (de glemte bare å kreditere meg igår da teksten slapp.) Jeg kan ikke svare for de/det du refererer til som "alle" her, og jeg må medgi at jeg ikke aner hva du mener når du sier "la spill være spill, og unngå å la politikk være med på å styre karaktergivning." "Spill" og "politikk" (hvordan man enn definerer de to tingene til enhver tid) er ikke, vel, "bare." Dersom et norskutviklet spill er finansiert av NFI og ser dagens lys som følge av det, er det en kulturell gjenstand muliggjort av økonomiske (og derfor politiske) forutsetninger. Du kan jo gløtte innom NFI sin hjemmeside for et innblikk i nettopp dette.

Hei! Jeg er en av artikkelforfatterne (de glemte å kreditere meg igår). Du tar opp en interessant nyanse, og en vanskelig problemstilling. Å svare på hvorvidt spilling med Xbox bidrar (være seg direkte eller indirekte) til krigen i Gaza blir som å lete etter ditt eget vann i havet når du har helt et glass nedi vasken. For vårt formål dreier det seg derimot om noe langt mer håndgripelig, som jo er pressens forhold til kommersielle aktører og maktforholdet mellom dem. Ikke individuelle menneskers forbrukervaner, som er et eget, om enn relatert, beist. Pressen og kommersielle aktører kan sies å eksistere i et symbiotisk forhold. Pressen trenger innhold for å opprettholde en produksjonskvote (både for å trekke lesere eller for å innfri kravene til pressestøtte, alt ettersom), og kommersielle aktører nyttiggjør seg av pressen i forbindelse med anmeldelser, artikler om presseskriv/lanseringer/trailerslipp etc, som mer eller mindre bare gjentar det kildematerialet allerede har sagt. Dette disponerer pressen for å være en forlenget markedsføringskanal som en ukritisk videreformidler, og det er dette vi mener er gjenstand for denne debatten.