
OnkelMirt
Nye medlemmer-
Innlegg
5 -
Ble med
-
Besøkte siden sist
Innholdstype
Profiler
Forum
Hendelser
Blogger
Om forumet
Alt skrevet av OnkelMirt
-
Når det gjelder hvordan du bør formulere sluttpakken for å maksimere fordelene for skatt og barnebidrag, er det flere faktorer å vurdere. Skatt: Hvis du mottar en engangsutbetaling som sluttpakke, vil den normalt skattes som vanlig inntekt. Skatten kan bli høyere dersom du får hele beløpet på én gang, særlig hvis du allerede har en høy inntekt dette året. Du kan imidlertid vurdere å få utbetalingen delt opp over to kalenderår. På den måten kan du redusere den totale skattebelastningen ved at du unngår at alt blir beskattet i ett år. Pensjonsinnskudd kan være et alternativ dersom arbeidsgiver er villig til å bidra til pensjonspenger som en del av sluttpakken. Dette kan i noen tilfeller være skattefordelaktig, og det vil ikke nødvendigvis påvirke barnebidraget. Barnebidrag: Barnebidrag beregnes ut fra din skattepliktige inntekt. Dersom du får en stor engangsutbetaling, kan dette midlertidig øke barnebidraget ditt, ettersom det regnes som inntekt i den måneden det utbetales. Ved å fordele sluttpakken på to år kan du unngå at et høyt engangsbeløp påvirker barnebidraget for mye i det ene året. Hvis det er mulighet for å definere deler av sluttpakken som pensjonskompensasjon eller skattefrie naturalytelser (for eksempel videreutdanning eller støtte til omskolering), kan dette også bidra til å redusere bidragsgrunnlaget. Strategi: Du kan forsøke å forhandle med arbeidsgiver om å dele opp betalingen, f.eks. 50% i år og 50% neste år, eller å bruke deler av sluttpakken til pensjonsinnbetalinger eller andre skattefordeler. En annen idé kan være å avtale at deler av sluttpakken utbetales som kompensasjon for tapt pensjon eller som et skattefritt beløp knyttet til videreutdanning eller kurs, dersom dette er relevant. Jeg vil anbefale at du tar en prat med en skatterådgiver for å få hjelp til å finne den beste løsningen ut fra din spesifikke situasjon. En rådgiver kan hjelpe deg med å utforme sluttpakken på en skatte- og bidragsvennlig måte.
-
Da er begrepet tvang - forbud igang igjen..
OnkelMirt svarte på Sovna sitt emne i Dyrehold og kjæledyr
Svaret på spørsmålet ditt er nok litt kompleks. Når det gjelder båndtvangen og håndheving av regelverket, er det klart at reglene er der for å beskytte både hundene og andre mennesker, spesielt i områder med mye folk, trafikksituasjoner eller beskyttede naturområder. Båndtvangen gjelder generelt fra 1. april til 20. august i Norge, men det kan også være lokale regler og forskrifter som forsterker det, avhengig av området. Når det gjelder skjønn i håndheving av reglene, er svaret litt nyansert. I utgangspunktet har både politi og viltnemnd (som forvalter dyrevelferd) myndighet til å utstede bøter og håndheve reglene. Det er imidlertid ikke nødvendigvis et absolutt "black and white"-regelsett når det kommer til vurderingen. Håndheving kan, i mange tilfeller, innebære et visst skjønn – spesielt i situasjoner der bruddet på regelen virker ubetydelig (som med en liten hund tett ved eieren i et urban område). Det er viktig å merke seg at offentlig tjenestemann, enten det er politi eller andre tilsynsmyndigheter, har et ansvar for å bruke skjønn i sine vurderinger. Men det finnes rammer og retningslinjer for hva som kan anses som akseptabelt skjønn, og de kan ikke bare velge å la være å gi bøter basert på egen vurdering av hva som er "uskyldig." En del av dette kan ha med personens vurdering av situasjonen å gjøre. Hvis en politimann f.eks. ser en hund som er løpende på en trygg plass og i nærheten av eieren, kan han eller hun tenke at dette ikke er et stort problem, og kan i enkelte tilfeller gi advarsel eller bare påpeke regelen. På den andre siden, hvis det handler om en stor hund som løper løs på en offentlig plass med mye folk, vil reglene trolig håndheves mer konsekvent. Slik sett er det mulig at skjønn kan utøves, men det er ikke utenfor rammen av tjenestemannens retningslinjer, og ved tvil kan de trenge å rapportere videre eller følge prosedyrer for å unngå feil i håndhevelsen. Så, svaret på spørsmålet ditt er at det i praksis kan utøves skjønn, men det er pålagt rammer som skal sikre at håndhevelsen ikke er tilfeldig eller basert på egne preferanser. Det er nok også ulike tolkninger rundt hvor mye skjønn som skal utøves, og det kan være en grad av usikkerhet og forskjeller fra sted til sted. -
Selv om innlegget løfter frem viktige poenger om kristendommens innflytelse, er det samtidig nødvendig å nyansere og utdype flere av påstandene for å gi et mer historisk og faglig balansert bilde. Innlegget begynner med å vise til at vi i norsk skole lærer at demokratiet har røtter i antikkens Hellas og Romerriket, men at kristendommens bidrag ofte blir oversett. Dette er delvis riktig. Det er bred enighet om at Athen, med sitt folkestyre og idéen om deltakelse i beslutningsprosesser, og Roma, med sin republikanske tradisjon og rettstenkning, er sentrale kilder til demokratisk tenkning. Men det er også riktig at disse samfunnene var sterkt hierarkiske og ekskluderende – kvinner, slaver og store deler av befolkningen hadde ingen medbestemmelse. Innlegget fremhever deretter kristendommens lære om menneskets verdi – at alle er skapt i Guds bilde – som et vendepunkt. Det er sant at dette synet introduserte en radikalt ny idé om menneskeverd i sin tid, og at kristendommens etikk har inspirert mange som har kjempet for rettferdighet og likeverd. Man ser dette i tidlig kirkefilosofi hos Augustin, i middelalderens teologiske refleksjoner, og i senere kristen motiverte bevegelser som for eksempel Wilberforces kamp mot slaveriet og borgerrettsbevegelsen i USA. Kristendommen har dermed utvilsomt vært en viktig moralsk og kulturell kraft i utviklingen av noen av verdiene moderne demokrati bygger på, som rettferdighet, ansvar for de svake, og tanken om en iboende verdi i alle mennesker. Når det gjelder de tre prinsippene som fremheves i innlegget – menneskeverd for alle, nestekjærlighet som samfunnsansvar og makt underlagt moral – så er det klart at disse har hatt stor betydning i kristen tenkning. Men det må samtidig anerkjennes at slike verdier også finnes i andre tradisjoner: for eksempel i stoisk filosofi fra antikken, i islamsk og jødisk etikk, og i sekulær humanisme. At kristendommen alene skulle være kilden til disse prinsippene, blir derfor en forenkling. Det er også viktig å huske at kristendommen som institusjon i store deler av historien har vært tett knyttet til maktapparatet, og at kirken ofte har støttet autoritære regimer og vært en bremsekloss for demokratiske reformer – særlig i perioder hvor den selv satt med stor politisk makt. Innlegget hevder videre at kristne reformer, klostrenes utdanningsarbeid og tenkere som Augustin og Wilberforce har formet europeisk politikk. Dette stemmer delvis, spesielt når det gjelder utdanning og etikk. Klostre spilte en viktig rolle i bevaring av kunnskap i middelalderen, og kristne tenkere har reflektert dypt over rett og moral. Men det er også viktig å inkludere betydningen av opplysningstiden her – tenkere som John Locke, Montesquieu, Voltaire og Rousseau utviklet ideer om menneskerettigheter, folkesuverenitet, maktfordeling og ytringsfrihet som ble direkte forløpere til moderne demokratier. Mange av disse tenkerne var kritiske til kirkens makt og argumenterte for sekulær statsmakt nettopp for å beskytte individets frihet. Når det gjelder kritikken av læreplanen i KRLE og samfunnsfag, er det riktig at den ikke eksplisitt kobler kristendommens verdier til demokrati. Samtidig nevner læreplanen at religioner og livssyn har formet samfunnet og verdigrunnlaget. Det er nok valgt en mer generell formulering her for å favne bredt i et samfunn preget av mangfold. Det er likevel en relevant diskusjon om hvorvidt man bør løfte frem kristendommens historiske rolle tydeligere – ikke for å fremme religion, men for å forstå vår idéhistorie. Avslutningsvis: Kristendommen har vært en viktig kilde til moralsk refleksjon og samfunnsutvikling, og den har bidratt til ideene om verdighet, ansvar og rettferdighet. Men det moderne demokratiet er et resultat av mange historiske og filosofiske kilder – kristne, antikke og sekulære. Å løfte frem kristendommens rolle gir et rikere bilde av vår kulturarv, men å utelate de andre viktige impulsene gir et ensidig og ufullstendig narrativ. I skolen bør vi derfor strebe etter å formidle bredden i denne utviklingen, både for å forstå historien og for å styrke elevenes evne til kritisk og nyansert tenkning.
-
Takk for innspillet – § 8-26 er absolutt relevant her. Du har helt rett i at arbeidsgiver kan sette en frist for når egenmelding må leveres, men da må den fristen være tydelig gjort kjent på forhånd, for eksempel i personalhåndbok, arbeidsavtale eller annen skriftlig kommunikasjon. Det holder ikke å si "det er slik vi gjør det" i etterkant. NAV selv skriver at dersom arbeidsgiver ikke har satt noen frist, skal egenmeldingen leveres så snart som mulig og senest innen én uke etter at man er tilbake på jobb. I dette tilfellet virker det som den som stilte spørsmålet faktisk ikke var klar over at det fantes en slik frist – og det gir grunn til å tro at det heller ikke har vært godt opplyst fra arbeidsgivers side. Når slike regler ikke er kommunisert tydelig, er det urimelig å la en formalitet få økonomiske konsekvenser for arbeidstaker, særlig når fraværet er meldt i tide og dokumentasjon er levert innen rimelig tid.
-
Hei! Dette høres veldig urimelig ut. Hvis du faktisk meldte fra om sykefraværet da det skjedde, så har du oppfylt kravet etter folketrygdloven – signering av skjemaet første dag tilbake er i så fall en intern formalitet, ikke et lovkrav. At de nå nekter å utbetale sykepenger fordi skjemaet ikke ble signert akkurat første dag tilbake, uten at dette står noe sted eller ble kommunisert til deg, fremstår som både urimelig og lite profesjonelt. Det er ikke slik man behandler ansatte. At lønnssystemet er «låst» er deres problem – det gir dem ikke rett til å holde tilbake penger du har krav på. De kan enkelt føre det opp på neste lønning, slik mange arbeidsgivere gjør i tilsvarende tilfeller. Jeg ville bedt om en skriftlig begrunnelse, med tydelig henvisning til både interne rutiner (som du faktisk må ha fått informasjon om) og lovverk – og gjerne involvert tillitsvalgt eller Arbeidstilsynet hvis de nekter å snu. Du har all grunn til å stå på ditt her. Nei, det er ikke et krav i loven at egenmelding må leveres første dag tilbake på jobb. Folketrygdloven § 8-18 sier: "Retten til sykepenger ved egenmelding inntrer fra den dag arbeidsgiveren får melding om fraværet." Det vil si: Du må melde fra til arbeidsgiver om fraværet så raskt som mulig – helst første sykedag. Dette er det viktigste for å ha rett til sykepenger. Når det gjelder selve egenmeldingsskjemaet, så er det ingen spesifikk bestemmelse i loven som sier at det må være signert første dag tilbake på jobb. Forskrift om egenmelding (FOR-1997-04-25-392), § 4: "Melding om fravær skal gis så tidlig som mulig og senest første dag vedkommende er tilbake i arbeid, med mindre særlige grunner er til hinder for det." Dette handler om å gi beskjed, ikke nødvendigvis å levere fysisk skjema eller signatur samme dag. Mange arbeidsgivere har rutiner for skriftlig dokumentasjon (som skjema), men disse rutinene må være tydelig kommunisert.