Satan666

Jeg er født og oppvokst i vesten med vestlige verdier, og Irans nåværende regime representerer noe så motbydelig og menneskefiendtlig at jeg helst så det utslettet i går. Så jeg er ingen nøytral observatør. Israel hater Iran, fordi Iran lar det gå sport i å skulle utslette Israel og USA. Iran finaniserer alle som vil terrorisere Israel. Israel kommer fint ut av det med alle andre stater i området, bortsett fra statene som finansieres av Iran. Så hvilken stat er egentlig årsaken til problemet? Slik jeg ser det, er Iran årsaken.

Klokken tikker for Iran: "US President Donald Trump has given Iran a 60-day deadline to reach a deal on its nuclear program, saying he will intervene militarily if no agreement is reached within that period." — Politico. https://www.politico.com/newsletters/national-security-daily/2025/04/11/the-clock-is-ticking-for-iran-00287080

Vet ikke om du mener at dette potensielt kan skje eller ei, men det er uansett et umulig scenario. Russland er ikke så mektig og Tyskland så svakt at dette skal kunne gå an.

Iran, Atomvåpen og Det Geopolitiske Sirkuset – En Historisk Revy Prologen: Drømmen om uran og uavhengighet Iran har hatt kjernekraftambisjoner siden 1950-tallet – ironisk nok med hjelp fra USA under "Atoms for Peace"-programmet. Men alt endret seg med den islamske revolusjonen i 1979. Ayatollah Khomeini kastet sjahen ut, Vesten ble fienden, og Iran begynte å operere mer i mørket. Da ble atomprogrammet plutselig ikke bare energi – men også makt. 1990-tallet–2000-tallet: En ubehagelig mistanke Etterretning begynte å antyde at Iran jobbet med atomvåpen-teknologi bak kulissene. I 2002 avslørte eksilgruppen NCRI hemmelige anlegg i Natanz og Arak. Dette trigget global bekymring, og IAEA (FNs atomvåpenvaktbikkje) ble involvert. Iran svarte som vanlig: “Vi har rett til sivil kjernekraft, men vi lager ikke våpen.” Men Vesten stolte ikke på dem. Det ble starten på to tiår med sanksjoner, forhandlinger og anklager – et klassisk sikkerhetspolitisk runddans. 2006–2013: Sanksjoner, trusler og Stuxnet Iran ble stadig mer isolert, og USA, FN og EU satte inn massive økonomiske sanksjoner. – Oljeeksporten falt. – Valutaen raste. – Inflasjonen skjøt i været. Israel og USA startet en annen front: skjult krigføring. Cyberangrepet Stuxnet (rundt 2010) saboterte iranske sentrifuger og var en teknologisk gamechanger. Samtidig ble flere iranske atomforskere drept i mistenkelige "uhell". 2015: Atomavtalen – JCPOA og et øyeblikk av håp Obama-administrasjonen og andre stormakter (P5+1) inngikk avtale med Iran: – Iran begrenset anriking og åpnet anlegg for inspeksjon. – Til gjengjeld ble sanksjoner lettet. Det funket. Iran dumpet 97 % av sitt anrikede uran og demonterte tusenvis av sentrifuger. Men... 2018: Trump river avtalen i filler Donald Trump trakk USA ut av JCPOA, kalte det "the worst deal ever", og innførte maksimalt press. Sanksjoner ble reinstaurert med full styrke. Iran svarte gradvis med å bryte avtalen steg for steg. Her startet en ny spiral: Iran økte urananrikningen. IAEA mistet tilgang. Israel og USA gikk tilbake til skjulte operasjoner. 2020–2023: Skyggekrig og folkelig frustrasjon Drapet på general Qasem Soleimani i 2020 (av USA) økte spenningen til bristepunktet. Iran støttet fortsatt grupper som Hizbollah, Hamas, og militser i Irak, Syria og Jemen – noe som provoserte både USA, Israel og Gulf-statene. Samtidig brøt det ut store protester i Iran – unge mennesker krevde frihet, kvinnefrigjøring, og et liv uten frykt. Regimet svarte brutalt, men protestene ga verden et innblikk i hva mange iranere egentlig vil. 2024–2025: Bomben som aldri kom – og trusselen som aldri forsvinner Per i dag har Iran ikke testet eller erklært at de har atomvåpen. Men alle vet at de har kapasitet til å lage én – raskt – hvis de vil. De er en såkalt "nuclear threshold state". Og nå, i april 2025, har Donald Trump igjen kastet bensin på bålet. Trump (igjen): "Hvis Iran ikke kommer til forhandlingsbordet – bomber vi." For bare noen dager siden sa Trump rett ut at dersom Iran ikke føyer seg og gjenopptar forhandlinger, så vil USA være klare til å bruke militær makt for å hindre dem i å utvikle atomvåpen. Ikke diplomatisk språk. Ikke tvetydighet. Bare rett ut. Dette er kanskje den mest eksplisitte amerikanske bombetrusselen siden George W. Bushs “akse for ondskap”-tale. Hvorfor dette sirkuset aldri tar slutt Iran vil ikke gi slipp på atomprogrammet fordi: Det gir dem forhandlingsmakt Det avskrekker fiender Det gir regimet et internt nasjonalistisk kort å spille på USA (og Israel) stoler ikke på Iran fordi: De har løyet før De truer med å utslette Israel De støtter grupper som destabliserer hele regionen Hva nå? En gnist kan bli flamme Spørsmålet nå er: Hva skjer hvis Iran skyter for langt forbi den diplomatiske grensa igjen? Og hva skjer hvis Trump faktisk får makten tilbake og bestemmer seg for å “ta grep”? Kombiner det med krigen i Gaza, et stadig mer nervøst Israel og et desperat iransk regime – og du har oppskriften på en potensiell eksplosjon, både politisk og bokstavelig.

USA (spesielt CIA) har en lang historie med hemmelige operasjoner i Iran, og det er veldig sannsynlig at de i dag fortsatt støtter eller forsøker å styrke: Motstandsgrupper Etterretningsnettverk Sabotasjelinjer Informasjonskampanjer Noen konkrete grunner til å tro det: 1. Historisk presedens USA (og Storbritannia) styrtet Irans valgte regjering i 1953 gjennom en CIA-operasjon kalt "Operation Ajax" – fordi de fryktet kommunisme og ville beskytte oljefirmaer. Det er en offentlig kjent operasjon nå. Så CIA har vært dypt inne før – og det gjør det sannsynlig at de fortsatt følger nøye med og handler. 2. Sabotasjeaksjoner Det har vært mystiske eksplosjoner, branner, og hackerangrep på iranske atominstallasjoner. Mange mener Israel står bak, men det er sannsynlig at amerikansk etterretning er involvert, enten direkte eller indirekte. 3. Støtte til etniske og politiske grupper Det finnes flere minoritetsgrupper og opposisjonsmiljøer i Iran (som kurdiske grupper, balutsjier, og eksiliranere) som antas å ha kontakt med vestlige etterretningstjenester. Ikke nødvendigvis våpenstøtte, men penger, etterretning, opplæring, propaganda. 4. Informasjonskrig USA har brukt radio, TV og internett for å sende pro-demokratiske budskap inn i Iran i mange år. Dette er ikke CIA direkte – men det inngår i det større bildet av “påvirkning”. Men det er også risiko for USA: Hvis det blir for åpenbart at Vesten støtter opprør eller sabotasje, styrker det regimets narrativ: “Se, vi er under angrep fra USA – derfor må vi slå ned på dissidenter!” Så mesteparten skjer nok i det stille.

Det er lett å kjenne på frustrasjon når man ser hvordan Irans regime prioriterer – spesielt når man vet hvor mye potensiale landet egentlig har. Iran har en ung, godt utdannet befolkning, enorme naturressurser, rik kultur og historie. De kunne vært en økonomisk og sosial stormakt i Midtøsten. Men i stedet brukes så mye av landets ressurser og energi på: Ideologiske konflikter (som fiendskapet mot Israel) Militær støtte til grupper i regionen Konfrontasjoner med Vesten Å holde regimet ved makten gjennom undertrykkelse Hvorfor dette intense hatet mot Israel? Det handler ikke bare om religion – det er også: Ideologi: Iran ønsker å fremstå som “forsvarer av de undertrykte” (spesielt palestinere) og lederen for anti-vestlig, “revolusjonær” motstand i regionen. Prestisje og posisjon i Midtøsten: Ved å være anti-Israel og anti-USA prøver Iran å vinne støtte blant andre land og grupper som er frustrert over vestlig innflytelse. Internpolitisk mobilisering: Å ha en ytre fiende gir regimet noe å skylde på. Hvis folk protesterer hjemme, kan de si: “Dette er et sionistisk komplott.” Men ja – for vanlige iranere er dette en tragedie. Mange vil ha fred, frihet, business og fremtid. I stedet lever de under sanksjoner, inflasjon, og et regime som er mer opptatt av ideologisk kamp enn folks livskvalitet.

Hvorfor gidder Iran å rote med dette når det skaper så vanvittig mye trøbbel? Sanksjoner, internasjonal isolasjon, økonomisk krise... Det virker jo nesten irrasjonelt. Men for Iran handler det om makt, prestisje og sikkerhet. Her er hvorfor de ikke bare “legger det fra seg”: 1. Avskrekking: "Hvis vi kan lage bombe, tør ingen å true oss" Iran ser på atomprogrammet som en forsikring. – De så hva som skjedde med Irak og Libya da de ikke hadde atomvåpen. Begge regimer ble styrtet. – Nord-Korea derimot? Har atomvåpen – og ingen tør røre dem. Så selv uten å faktisk lage en bombe, vil Iran at verden skal tenke: “Det er best å ikke presse oss for hardt.” 2. Prestisje og nasjonal stolthet Iran framstiller atomprogrammet som et symbol på: Teknologisk framgang Uavhengighet fra Vesten Nasjonal stolthet De bruker det innenriks til å vise: “Vi lar oss ikke diktere av USA.” 3. Innenrikspolitikk – maktkamp i regimet Det iranske regimet er fullt av ulike maktsentre: Revolusjonsgarden (militært og ideologisk) Sivil regjering Religiøse ledere Noen vil forhandle og være mer moderate. Andre vil stå knallhardt. Atomprogrammet blir ofte en intern maktmarkør. 4. USA vil fortsatt ha “noe på dem” Selv uten atomprogrammet, ville USA fortsatt kritisert Iran for: Støtte til militante grupper (Hizbollah, Hamas, m.fl.) Menneskerettighetsbrudd Rakettprogram Trusler mot Israel og stabiliteten i Midtøsten Så selv om Iran kuttet ut atomdelen helt, ville det ikke automatisk gitt dem "fred" med USA og Vesten. Men: Mange i Iran vil faktisk “leve normalt” Det finnes en stor del av befolkningen – spesielt unge og urbane iranere – som er dritlei. De vil ha: Internett Handel Mulighet til å reise Et normalt liv Men de har lite makt over det politiske spillet.

Hvordan vet man egentlig om Iran faktisk har atomvåpen eller ikke? Svaret er: man vet ikke 100 % sikkert. Men man har ganske sterke indikatorer. Her er hvordan etterretningsbyråer og det internasjonale samfunnet overvåker dette: 1. IAEA-inspeksjoner (FNs atomvåpenvaktbikkje) Iran har vært (og delvis fortsatt er) under overvåkning fra Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA). De har sendt inn inspektører til iranske anlegg, som sjekker: Mengden anriket uran Hvor mye uran som er lagret Om noe materiale har "forsvunnet" Om de bygger skjulte anlegg Men: Iran har flere ganger begrenset eller stanset IAEAs tilgang, noe som skaper usikkerhet. 2. Satellittbilder og overvåking Etterretningsbyråer (som CIA og Mossad) bruker høyoppløselige satellittbilder og signaletterretning. De ser etter: Nye underjordiske anlegg Aktivitet rundt kjente installasjoner Transport av utstyr og materialer 3. Avhopper-informasjon og hacking Noen ganger lekker info via: Iranske avhoppere Spionnettverk (Israel er kjent for dette) Cyberangrep (som gir tilgang til interne dokumenter og planlegging) 4. Testeksplosjoner og strålingsspor Hvis Iran faktisk skulle teste en atombombe (som Nord-Korea har gjort), ville det være umulig å skjule: Seismiske målestasjoner over hele verden fanger det opp Radioaktivt støv i atmosfæren avslører typen materiale som ble brukt Så – har de en bombe? Ingen test = sannsynligvis ingen ferdig bombe Men de har trolig kunnskapen og materialene til å lage én raskt om de vil Det kalles "nuclear threshold state" – å være rett under grensa.

Dette med Iran og atomvåpen har vært en pågående greie helt siden tidlig 2000-tallet (og egentlig enda lenger tilbake). Det er en evig runddans: «Iran er nære å få atomvåpen!», «Iran bremser utviklingen!», «Nye forhandlinger!», og så tilbake til start igjen. Så hvorfor har det tatt så lang tid? Her er noen grunner: Iran har aldri helt gått "all in" Iran har utviklet teknologi som kan brukes til atomvåpen, men de har alltid holdt seg akkurat under terskelen for å faktisk bygge en bombe. Det gir dem mulighet til å si: «Vi har rett til å utvikle kjernekraft, men vi lager ikke våpen.» Politisk spill og forhandlinger Atomprogrammet har vært et pressmiddel. Iran har brukt det til å forhandle sanksjonslettelser og internasjonal anerkjennelse. De vil ha makt og innflytelse, men ikke nødvendigvis en eksplosjon på en testbase. Sabotasje og spionasje Israel, USA og andre har gjennom årene hindret framgangen direkte. Blant annet: Stuxnet-viruset (et cyberangrep som saboterte iranske sentrifuger). Drap på iranske atomforskere. Sabotasjeaksjoner mot anlegg. Atomavtalen (JCPOA) fra 2015 Iran gikk med på store innskrenkninger av programmet i bytte mot at sanksjoner ble lettet. Avtalen satte programmet langt tilbake. Men da USA trakk seg ut i 2018, startet Iran gradvis opp igjen. De kan lage det fort – men velger (enn så lenge) å ikke gjøre det Mange eksperter mener Iran i dag kan bygge en atombombe i løpet av noen måneder hvis de bestemmer seg for det. Men de har ikke tatt det siste skrittet – enda. Det er en kalkulert balanse. Iran holder verden på tå hev, men vet også at det å faktisk lage og teste en bombe vil utløse massive konsekvenser.

Flere piler peker i retning av en krig mellom USA og Iran, og denne krigen vil uunngåelig inkludere Israel som part. Trump sier rett ut at han kommer til å bombe Iran hvis de ikke gjør som han sier. Iran sier de vil skaffe atomvåpen hvis de blir angrepet. Med andre ord, her eskalerer det fort. Håper det finnes flere som er interessert i denne intense politiske spenningen. I denne tråden kan vi samle info og dypere analyser, og diskutere utviklingen fortløpende. https://www.france24.com/en/asia-pacific/20250401-iran-will-have-no-choice-but-to-get-nukes-if-attacked-khamenei-adviser-usa-trump-nuclear-weapons-deal-bombing-threats

Jeg har tidligere skrevet at krigen mot Iran kan skje allerede i høst, men jeg holder fortsatt en knapp på at den vil skje neste år. Link: https://www.dailymail.co.uk/news/article-14562745/Trumps-bomb-Iran-DAN-HODGES-nuclear-chilling-War-coming.html

Hvorfor har denne sangen interesse for andre? Hvorfor skal vi andre bli dratt inn i det som fremstår som en slags emotripp basert på sladderpressens skriblerier om et familiært anliggende? Det er merkelig å fylle tråden med sånt emosjonelt svada som dette.

Styr unna. Det er mitt råd. Det vil helt sikkert bli en berg-og-dalbane fra helvete, og du vil hele tiden bli dratt inn i et annet menneskes problemer. Du har ingen forpliktelser overfor henne, så du kan bare avslutte og gå videre og finne en dame som ikke har baggasje av dette kaliberet.

Trump vil bombe Iran https://www.vg.no/nyheter/i/nyKPja/trump-truer-iran-med-bombing-hvis-de-ikke-inngaar-atomavtale Fra VG: I et telefonintervju med NBC News søndag kom president Donald Trump med kraftige utspill mot Iran. Hvis landet ikke inngår en avtale med USA om sitt atomprogram, vil konsekvensene bli alvorlige. – Hvis de ikke inngår en avtale, vil det bli bombing. Det vil bli bombing som de aldri har sett maken til før, sa Trump i intervjuet ifølge NBC News.

Du blir furten fordi butikken ber deg vise at du faktisk har kjøpt den hos dem, og når du viste kvittering så fikk du selvfølgelig lov til å bytte varen? Hahahahaha, og du har levd et helt liv med en slik innstilling? Hahahahaha...... At det går an! Hva forventet du? At butikken skulle bære deg rundt på gullstol og vifte med palmeblader foran deg? Snakk om lettkrenket ego, helt utrolig... jeg ler så jeg griner. Edit skriveleif, skrev nemlig med lattertårer i øynene.

Ja, ut fra det du skriver så kan det virke som hovedproblemet ditt med hele situasjonen er at denne kontrollen har tråkket på selvbildet ditt. Du synes jo det er vanskelig å forstå hvordan du som ser sånn og slik ut og som er så så gammel osv. kan bli mistenkt for å være en tyv. Og da sier jeg til deg at det ikke er noen grunn til at du skal la en butikkansatt definere deg som person. For det virker som det er det du gjør ved å gruble masse på dette og poste om dette på forum osv. Spør du meg er hele greia en bagatell, det skjer hver dag, og bare folk med skyhøyt ego kan henge seg opp i noe sånt. Som sagt, ydmykhet er nøkkelen.

Du har mange gode poenger, og du har ikke gjort noe galt. Tvert imot er det den butikkansatte som sitter igjen med svarteper her. Men egoet ditt spiser deg, og det er det ingen grunn til. Hvis du får til å gjøre deg selv ydmyk her, så hever du deg automatisk 1000 hakk over hele situasjonen. Ta det med et smil og ikke tenk så mye på at dette går på din karisma/utstråling. For din personlige karakter defineres ikke av en butikkansatt sine nykker, men du lar ham likevel gjøre det, og det er hva jeg mener med at egoet ditt spiser deg opp.

Ja, når man blir utsatt for slikt, er det bare å smile og si selvfølgelig. Den butikkansatte vil garantert føle seg liten i ettertid når han skjønner at han har tatt feil.

Dette handler om hvordan man definerer "demokrati" og "demokratisk", så at du går så til de grader på personangrep er bare usaklig. Vi har åpenbart forskjellige synspunkter på hva de nevnte begrepene inneholder. Her er en tekst fra det store internett som jeg synes forklarer mye av EU som en antidemokratisk organisasjon: Det demokratiske underskuddet i EU EU presenteres ofte som en «demokratisk union med folkevalgte politikere», men dette er langt fra virkeligheten. Faktisk er det ren og skjær løgn. Ingen av EU-kommisjonens medlemmer, som har monopol på å foreslå lover, er valgt direkte av vanlige europeere. I stedet utpekes Kommisjonens medlemmer gjennom lukkede forhandlinger mellom medlemslandenes regjeringer, og ofte skjer dette på bakrommet. Europaparlamentet, den eneste folkevalgte institusjonen, er i praksis redusert til et sandpåstrøingsorgan som bare kan godkjenne, avvise eller endre Kommisjonens lovforslag, men Parlamentet har ikke rett til selv å foreslå lover. Denne maktfordelingen gir Kommisjonen enorm innflytelse og betydelig makt. Likevel har Kommisjonen ingen direkte demokratisk legitimitet, da det ikke er folket som stemmer over hvem som skal lage og utforme lover. Korridorene i Brussel domineres av en hær av lobbyister. Ifølge enkelte anslag utgjør lobbyistene nærmere 30 000. Selskaper og finansinstitusjoner har eksklusiv tilgang til EUs beslutningsprosesser gjennom uformelle nettverk og lukkede møter. Mens vanlige innbyggere knapt får innblikk i hvordan beslutninger tas, har altså næringslivsrepresentanter direkte linjer inn til maktens korridorer. Særlig oppsiktsvekkende er «svingdørspraksisen» der høytstående EU-byråkrater går rett over i høyt betalte stillinger i næringslivet de selv har regulert. Dette gjelder blant annet tidligere kommisjonspresident José Manuel Barroso, som gikk til investeringsbanken Goldman Sachs, og eks-kommissær Neelie Kroes, som ble hentet inn av Uber. Krisemaksimering er blitt EUs foretrukne strategi for å utvide sin makt. Under koronapandemien tok Kommisjonen kontroll over vaksineinnkjøp og presset fram vaksinepass som i realiteten begrenset borgernes bevegelsesfrihet hvis de ikke fulgte påleggene. På tross av at hundrevis av milliarder av skattebetalernes penger ble brukt, nektet Kommisjonen å offentliggjøre vaksinekontraktene, selv da folkevalgte europaparlamentarikere krevde innsyn. Etter sterkt press ble kontraktene til slutt offentliggjort, men betydelige deler ble sensurert, særlig informasjonen om prisopplysninger og ansvarsbestemmelser. I skyggene av pandemien har EU også trappet opp arbeidet med digital kontroll gjennom en felles europeisk digital ID. Denne skal koble sammen helseopplysninger, transaksjonsdata og biometrisk identifikasjon i ett system. Parallelt med dette systemet, og i regi av Den europeiske sentralbanken (ESB), utvikles i disse dager den digitale euroen, som vil gi myndighetene mulighet til å overvåke og spore hver eneste transaksjon og potensielt blokkere betalinger fra personer som myndighetene mener bryter regler eller sprer «feil» meninger. I kombinasjon med digital ID og vidtfavnende overvåkingssystemer for «desinformasjon» etableres det altså et totalitært teknologisk rammeverk, og det er vanskelig å se dette rammeverket som noe annet enn et sjumilssteg i retning av et kinesisk-inspirert sosialt kredittsystem, der myndighetenes godkjenning i praksis kan avgjøre hvem som får tilgang til å delta i samfunnet. EUs utenrikspolitikk er skremmende ensrettet og fungerer i praksis som en forlengelse av USAs og NATOs interesser. Dette har vært tydelig i Ukraina-konflikten, der EU har blokkert russiske medier under påskudd av å «bekjempe desinformasjon». Sensuren har også rammet uavhengige analytikere og forskere som stiller kritiske spørsmål ved offisielle narrativ. På denne måten undergraver EU ytringsfriheten og den offentlige debatten innsnevres til et hakk i plata, og dette skjer i et Europa som stadig skryter høylytt av sine demokratiske verdier. Enda mer skremmende er det at EUs sensur av nyhetskanaler setter en farlig presedens. Når EU først har åpnet døren for å blokkere medier de definerer som «desinformasjon», finnes det i praksis ingen prinsipiell grense for hva EU-byråkratene i Brussel kan tillate seg å sensurere i fremtiden. Allerede nå arbeider EU med nye lover som «Digital Services Act» som gir dem vidtgående fullmakter til å overvåke og fjerne innhold på sosiale medier som X, Facebook og Youtube. Under dekke av å «beskytte demokratiet» mot «farlig feilinformasjon» bygger EU i realiteten et omfattende system for informasjonskontroll. Det som i dag rammer russiske medier, kan i morgen like gjerne ramme EU-kritiske stemmer, islamkritiske ytringer eller enhver annen ytring som ikke passer inn i Brussels godkjente narrativ. Europas bønder er en yrkesgruppe som har fått kjenne konsekvensene av EUs byråkratiske overformynderi på kroppen. Den såkalte «Farm to Fork»-strategien og «Green Deal» pålegger landbruket voldsomme begrensninger: 50% kutt i plantevernmidler, 20% reduksjon i gjødselbruk og dramatiske kutt i husdyrproduksjonen innen 2030. For mindre familiegårder betyr dette ofte kroken på døra. De mange og massive demonstrasjonene som har feid over Europa siden 2023 vitner om desperasjonen dette har skapt. Samtidig favoriserer EU konsekvent store industrielle selskaper som kan tåle kostnadene knyttet til overgangen til EUs nye regelverk, og lokalprodusert mat tvinges dermed til å måtte vike for industriell produksjon. Energipolitikken er kanskje det mest avslørende eksempelet på EUs virkelighetsfornektelse. Ved å tvinge fram «grønn omstilling» og samtidig innføre sanksjoner mot russisk energi, har unionen påført sine egne borgere rekordhøye strømpriser. Mens industrien tvinges til å flytte ut og vanlige familier sliter med å betale regningene, insisterer EU på å fase ut kjernekraft og naturgass (stabile og relativt rimelige energikilder) til fordel for væravhengige alternativer som sol og vind. Resultatet er økende fattigdom i et av verdens rikeste områder. Når folket faktisk får lov til å uttrykke sin mening gjennom folkeavstemninger, viser EU en total forakt for resultatet dersom folket går imot unionens planer. Da Irland stemte nei til Nice-traktaten i 2001 og Lisboatraktaten i 2008, ble irlenderne tvunget til å stemme på nytt til resultatet ble «riktig». Nederlandske og franske velgere avviste EU-grunnloven i 2005, men fikk den likevel tredd ned over hodet i form av Lisboatraktaten. Og da grekerne stemte mot troikaen (bestående av Den europeiske sentralbanken (ESB), Det internasjonale pengefondet (IMF), og EU-kommisjonen) sin innstrammingspakke i 2015, ble resultatet blankt ignorert. Mønsteret er tydelig: folkelig motstand mot EU møtes med tvang, manipulasjon eller ren og skjær ignorering. Det mest urovekkende er kanskje hvordan EU systematisk flytter makt fra demokratisk valgte nasjonalforsamlinger til ikke-valgte teknokrater i Brussel. Områder og anliggender som tidligere var underlagt nasjonal suverenitet – fra pengepolitikk og grensekontroll til energi og matsikkerhet – ligger nå under Kommisjonens kontroll. Gjennom mekanismer som «kvalifisert flertall» kan land tvinges til å implementere og innføre politikk som et flertall av landenes befolkning er imot. Dette representerer en total undergraving av demokratisk selvbestemmelse. I sitt vesen har EU utviklet seg til et teknokratisk-byråkratisk system der eksperter og lobbyister utformer politikk uten reell folkelig forankring og kontroll. Bak fasaden av tilsynelatende demokratiske prosesser og høytsvevende retorikk om «europeiske verdier» skjuler det seg en voksende avstand mellom makthaverne og vanlige europeere, nordmenn inkludert. Avstanden vokser for hver eneste dag. Det såkalte «fredsprosjektet EU» fremstår i økende grad som et totalitært prosjekt på kollisjonskurs med alt som er menneskelig og naturlig: Det som på papiret fremstår som et felles europeisk prosjekt, fungerer i praksis som et altomfattende styringsverktøy for en liten krets av teknokrater og lobbyister – langt unna offentligheten, og enda lenger unna vanlige folks kontroll.

EU er vel verdens mest antidemokratiske organisasjon. Det blir derfor smått ironisk når du bekymrer deg for fremtiden til vestlige, europeiske demokratier, som om disse står og faller med noe så totalitært, inngripende og overstyrende som EU. Tvert imot er det EU som har ødelagt Europa. Demokrati har blitt en illusjon, ren fantasi på pairet, de jure, mens de facto er Europa sentralstyrt fra et ikke-folkevalgt byråkrati med en helt særegen agenda. Og EU har ingen planer om å stoppe, men strammer grepet hele tiden. Snart kan du ikke engang gjøre ditt fornødne uten å betale en pålagt en avgift innført av EU.

Du blander kanskje litt begrepene? Konservativ: – Kommer fra latin conservare, som betyr «å bevare». – En konservativ person ønsker å ta vare på eksisterende verdier, institusjoner og tradisjoner. – Det betyr ikke nødvendigvis å være imot forandring, men at man er forsiktig med raske eller radikale endringer, og ofte vil at endringer skal skje gradvis og med respekt for det bestående. Reaksjonær: – En reaksjonær person ønsker å gå tilbake til en tidligere samfunnsordning, ofte før nylige reformer eller endringer. – Altså, det er mer tilbakeskuende enn konservativ. – Reaksjonær betyr at man reagerer mot utvikling og ønsker å reversere den. Utsagnet "Konservativ betyr å behalde det som er og ting slik dei er" stemmer delvis, men det utelater nyansen av at konservative også kan støtte gradvis forbedring og endring, så lenge det skjer med respekt for tradisjoner og det som fungerer.Det høres mer reaksjonært ut hvis man mener at man utelukkende vil bevare alt slik det er eller var. Kort oppsummert: – Konservativ = Bevare og utvikle forsiktig. – Reaksjonær = Gå tilbake til noe gammelt og forkaste nyere endringer.

Men bare så lenge man er imot Trump, virker det som mange tenker. Jeg sier ikke at du mener akkurat det, men generelt sett så er det en holdning som regjerer nå, med rettferdiggjøring av hærverk og ødeleggelser rundt om.

Man kan argumentere med at når det organiseres systematisk hærverk og ødeleggelser av store verdier, så er det politisk påvirkning ved hjelp av mafiametoder, trusler. Et demokrati er nødt til å slå hardt ned på den slags, både for å bevare demokratiet samt sørge for at det ikke utvikler seg til verre ting som attentater o.l. Slike ting kan fort vekk utvikle seg, folk blir revet med, det har vi sett før.

Det er uansett ikke greit at hvermannsen skal få ødelagt bilene sine fordi noen ikke liker politikken til én mann. Det er jo "venstresiden" som er fascistiske da, som benytter hærverk og trusler for å kneble politikk de ikke er enige med. Jeg synes ikke det hører hjemme i et demokrati.

Er dette egentlig feil måte å gjøre det på, eller kan det ha noe positivt for seg? Fordeler vs ulemper?