Mari45

Kari kunne gått til søskmål, og snakket med advokat om saken. Hun ble likevel frarådet dette da det ville blitt et evig uvennskap og et dårlig forhold med barnet som arvet alt. Nå skal det sies til slutt at Kari fikk store psykiske problemer av å ha blitt fratatt ca 4 mill. Huset hadde en verdi på ca 8 mill. Alle Kari snakket med med mente selvfølgelig at hun var berettiget halve huset ved Pers død! Kari skulle jo normalt før sin død delt sin halvdel i huset, på sine to barn, som da ville blitt 2 mill på hver av hennes to barn. Da hadde Pers og Karis barn arvet tilsammen 6 mill. Altså 4 mill fra Per og 2 mill fra Kari etter hennes død. Karis tidligre barn fra tidligre samboerskap hadde da arvet 2 mill. Pers og Karis felles barn hadde da arvet 6 mill fra sine foreldre! Det er jo det som er rettferdigheten her! Jeg avslutter dette, har dessverre ingenting mer å si om saken. Det ble et trist utfall der min mor nå er gått bort. Jeg er Karis tidligere barn, ufrivillig blitt tatt fra arv fra min mor og all vennskap med min halvbror er dessverre nå helt brutt på grunn av mangel/feil i lovverket! Sitat slutt!

Ja Per anerkjente jo det før han døde at Kari hadde en halvdel i huset, det var j en selvfølge når begge hadde investert og bygd huset. Kari var jo sikker på at det var en selvfølge. Det er her det mangler noe i lovverket.

Kari mente heller ikke at hun skulle arve Per, men hun følte at hun eide halve huset når hun hadde vært med å bygd hele huset og betalt mye på det. Kari var også den som tegnet huset sammen med Pers arkitekt. Jeg vet at Kari, pga Pers slekt ikke ville gå til søksmål mot sitt eget barn, (som alle syntes synd på selvfølgelig). Kari tenkte nok på å få ting skriftlig fra per men trodde det var opplagt at hun skulle få fortsette å kunne bo i sitt eget bygde hus.

Ja dem jobbet fysisk selv begge to og bygde huset sammen. Kari murte og snekkerte, assisterte og bar materialer, og malte vel nærmest alt innvendig, hun kjøpte også mye av kjøkkenet. Jeg vet at begge to jobbet ca i to år med huset. Kari kjøpte mye av inventaret ja.

Må også igjen påpeke at Per ønsket å betale ut Kari hennes halvdel før han døde, men var for syk til det. Per sa derfor at Kari likegjerne da kunne bo i huset dem hadde sammen, når han døde, også fordi dem hadde felles barn og Kari var den som tok vare på datteren deres da Per ble syk. For Per og Kari handlet det ikke om hvem som betalte ditt å datt eller navnetrekk på papirer, dem levde sammen i 17 år, akkurat som gifte med et felles barn og et fra tidligere.

Per og Kari kunne likegodt skrivi under på skjøtet når dem bygde et helt hus sammen og gjorde jobben sammen. Pga deres felles barn synes Per det var best at Kari var hjemme og passet deres felles barn sånn at han kunne være utenfor hjemmet og jobbe sånn at en av dem fikk betalt huslånet. De to husker jeg var meget sammensveiset i alt dem gjorde! Burde ikke de to jobbene likestilles som man gjør for hverandre når det er felles barn og dem bygger sammen et hus?

Du har nok misforstått...Kari var ikke eksen, hun var jo moren til barnet som arvet alt og tok over hennes og Pers ting. Kari og Per hadde et felles barn som arvet alt. Saken er at Kari ga fra seg alle tingene hun hadde kjøpt til seg selv og Per, og alt hun hadde investert i huset hun bygde samme med Per, overtok deres felles barn. Altså mens Kari fortsatt lever har alle tingene hennes blitt overfør til barnet hennes og Pers.

Ser den. Synes bare at når to har bygd et hus sammen og delt på utgifter også burde dele litt på det ved opphørt samboerskap. Per ville også betale ut Kari men rakk ikke fordi han døde,så han sa det bbare muntlig til Kari at hun skulle overta huset.. Det rare her er at de fleste her er uenige med Per og Karis egen bestemmelse!. Dem hadde et fint forhold i 17 år, Kari tegnet huset og brukte masse av sin egen inntekt på huset. Tror også hun betalte hele kjøkkenet i huset til og med. Dem bestemte at dem bygde huset sammen men lot lånet trekkes fra Pers konto fordi han hadde fast høy inntekt og av praktiske grunner ble skjøtet stående på han. Både Per å Kari synes jo det var på sin rett at dem delte huset da Per lå for døden. men ikke her inne er folk enig..heller ikke loven!...Er det ikke da rart at Per og Kari var enige men når Per døde bestemte loven over hodene på begge to. er jo det som er sanninga.

Ja det er det jeg også mener, at folk bør bli påmint eller lære mer om hvor viktig det er å skrive papirer sammen, testament osv før det er for sent, akkurat som eksemplet jeg har vist til. Som du sier er det jo så viktig sikre arven før det er for sent! Kari ville jo gjerne arve huset og sa ja til Per å arve det, Per sa jo dette til henne før han døde! Per ønsket jo at hun skulle arve hele huset! Men loven overstyrte begges ønsker, ingen av dem fikk dermed sine ønsker oppfyllt pga loven selv om det var huset dem bygde sammen!.. Det er her jeg mener det er noe som mangler i loven!

I dette tilfellet ønsket Per at Kari skulle overta huset når han ble borte, så jeg tenker at det burde vært et menneske som hjalp pårørende og den dødssyke til å se til at alt var i orden for ettertiden. Det er noe der jeg synes det mangler noe ved loven. Jeg tenker at alt som burde vært skrivi ned eller skulle blitt testamentert fra den dødssyke Per skulle blitt gjort rett å rikitg sammen med en advokat.Litt på sidelinja dette men: En person som ligger for døden skulle blitt lovpålagt å få hjelp tidsnok til å ordne sånne viktige papirer og testament før man går bort, i de tilfeller det er mulig selvfølgelig!. Jeg tror ikke pårørende til de dødssyke har særlig krefter til å tenke på det materialistiske i sånne vanskelige tider. Akkurat som andre synes det er viktig å ha prest på sykehuset ved slutten, så kunne det også vært pålagt med advokat, mener jeg. Det er jo blitt masse kluss i mange familier når det kommer til arv, og med dine, mine og våre barn rundt omkring i familier,kan det virkelig bli vanskelig for mange fremover!...Uansett ...Det er jo helt klart at Pers siste ønske ikke ble oppfyllt! Det er helt klart at Kari følte seg snytt som hadde investert så mye i huset,og ikke fikk igjen noenting av sitt eget "halve hus" som dem bygde sammen og var enige om at dem skulle ha sammen. Det er her jeg mener at det skulle vært en lov som grep inn. Per ville og ønsket jo å betale ut Kari ved oppløst samboerskap, før han gikk bort! Per, kom seg ikke i banken da han var for syk, og før han døde hadde han sagt at hun bare skulle overta huset!

Dersom Kari hadde blitt fortalt det i forkant av banken at hun burde skrive under da det handler om fremtid, arv osv..Fått dette forklart så hadde hun selvfølgelig skrivi under på skjøte og lån. Det er jeg sikker på! Hva om Per utnyttet Kari fordi Kari tenkte mer på å leke med barna istedet for å styre med papirer, penger og div. Mange mennesker er forskjellige og noen er vel også gammeldagse. Per dro jo god nytte av Kari både med hennes investeringer i huset, masse malearbeid som Kari gjorde og Per sparte mye på barnehageutgifter til felles barnet. Kari føler at ved å måtte gi fra seg halve huset som faktisk paret mente dem eide sammen, er hun som død å regne. Hun har jo alt gitt arven til sintt ene barn, men s det andre barnet hun hadde fra tidligre får ingenting arv etter Karis investeringer i det felles bygde huset. Kari investerte både i materialer og husholdning så hun mente hun i det minste burde hatt noen rettigheter med å få tilbake noe av investeringene. Det er noe i lovverket som mangler akkurat der mener jeg! For jeg tenker at den beskyttelsen som de gifte har, burde også gjelde for samboere etter 17 år...eller skal man foreslå 10 år, da tidene har forandret seg og det er jo like vanlig å være samboere som gifte i dag.

Men pga fellesbarnet med Per hadde Kari dårligre råd og ville dermed ikke skrive under på skjøtet for hun hadde ikke råd til å bli trukket men brukte de pengene hun hadde til hus bygging og hjem. Paret bygde huset likevel sammen når dem delte på det meste av utgiftene. Kari kunne likegodt skrevet under skjøtet som at Per gjorde det. Kari hadde heller ikek fått informasjon i banken om hvor viktig det var at hun skrev under når dem skulle bygge sammen, da hadde hun selvfølgelig gjort det!..Kanskej det egentlig er en bankfeil? Det var forresten Kari som tegnet innredningen i huset. Og sammen ble dem enige om utseende på huset.

Jeg mener at Kari blir straffet for å passe deres felles barn. Det er jo pga barnet at hun hadde 50 % stilling og ikke skriver under at hun vil betale lån når hun har mye dårligere råd enn Per som tjener dobbelt så mye og ikek er barnepasser hjemmeværende,og Per kan fint bli trukket på et huslån av sin lønnskonto. Kari betaler jo mye på huset fordi dem bygger det sammen, bare at hun ikke har skrivi under på lånet i banken og hun gjør masse jobb på huset som ikke blir tilgodesett. Jeg mener når paret valgte å bygge sammen etter et forhold på 5 år og levde i 17 års samboerskap at dem også da burde delt taksten på huset. Per hadde jo måttet betalt for full barnehageplass om ikke Kari hadde passet deres felles barn. Hun sparte også dermed Per for barnehageutgifter men ble selv den lidende part.

Derfor mener jeg at noe må jo være feil i lovverket!

Kari kjøper maling til rommene i huset og maler det meste på huset, både inni og utenpå. Hun jobber på huset sammen med Per som gjør det meste i huset selv da han er veldig handy, hun betaler all glassbyggestein på badet,dem kjøper parkett sammen, begge betaler på baderomsinteriør, Kari er med å betaler til rørlegger, elektrikerutgifter og murerutgifter og Per og Kari deler også på husholdningsutgifter, forsikringer, utgifter til barna og maten m.m. Hadde Kari vært gift og ikke stått som samboer hadde hun hatt rettigheter, og hun tenker at i dag er det vel liten forskjell på samboerskap og gift når et forhold har vart i 17 år.

Kari ble i denne saken "straffet" for å være hjemme å passe deres felles barn. Hadde hun hatt en 100%stilling kunne likegodt hun ha skrivi under papirene i banken og lånet blitt trukket fra hennes konto!...Pga deres felles barn var hun mer hjemmeværende, man kan si at hun sparte Per for barnehageutgiftene men ble dermed selv den tapende parten.

Ja Per stod for huslånet fordi Kari visste ikke at hun også skulle ha skrivi under på lånepapirene i banken når dem bestemte seg for å bygge huset sammen og var to eiere. Per var den som hadde 100 % stilling og da passet det best at lånet ble trukket fra hans konto fordi Kari var hjemme og passet deres felles barn og jobbet kun 50 %.

Nei det er en sann historie. Kari fikk ikke noe av det halve huset hun investerte masse i, av eneste grunn at hun ikke ble nok informert i banken hvor lånet ble tatt opp, om hvor viktig det var at begge skreiv papirer når dem skulle bygge sammen og delte på de fleste utgifter i hjemmet...Altså etter 17 års samliv. Slå den!!

Det var fast avdrag på huslånet fra Pers konto da han var i full jobb mens Kari kun var i 50 % stilling fordi hun passet deres felles barn. Kari kjøpte mat og klær til barna og hun betalte forsikringer, og også maling og materialer bidro hun med midler til husbygging.