3ivindM

Vel... I ulike live-opptredener og sceneshow har Kåss Furuseth flere ganger brukt kroppen sin aktivt for å skape humor, som i komiske fremføringer der hun kaster seg rundt, utfører fysiske stunts eller kler seg i kostymer som forsterker kroppslige «uregelmessigheter». I "Kåss til kvelds" har hun flere ganger referert til sin egen kropp på en selvnedsettende og humoristisk måte. Hun spøker ofte med å være "ubekvem" eller "ikke ideell" i forhold til kroppsnormer, noe som får publikum til å le av det hun presenterer som kroppslige «mangler». Så har vi for eksempel programmet "Else – Om barn, kropp og kjærlighet" - gjennom flere episoder diskuterer hun usikkerhet rundt kropp, og hun eksponerer kroppen sin åpent for å bryte ned tabuer, men samtidig blir kroppen ofte fremstilt som en del av komikken. Men dette gjelder jo ikke henne isolert sett, snarere et blikk på en trend som har gått for langt.

Jeg forstår godt at du ser Else Kåss Furuseth sin fremtoning som noe forfriskende og modig. Det er ingen tvil om at hennes rolle, og liknende kroppshumor, kan oppleves som befriende for mange – nettopp fordi den bryter med de rigide skjønnhetsstandardene vi er vant til å se på TV. Du nevner at kropp blir brukt i humor både av menn og kvinner, og at det normaliserer kroppens mangfoldighet. Jeg er enig i at det er viktig å utfordre de snevre kroppsidealene, men jeg mener samtidig at vi må stille spørsmål ved hvordan og hvorfor dette skjer – og hva slags latter det egentlig frembringer. Poenget mitt i kronikken handler ikke bare om at kropp brukes i humorsammenheng – selvfølgelig har både menn og kvinner gjort dette gjennom tidene. Forskjellen ligger i hva slags forventninger vi har til ulike kropper, og hvordan de fremstilles. Når Else eksponerer kroppen sin, skjer det ofte i en kontekst som inviterer oss til å le av kroppen hennes som noe «annet», noe utenfor normen. Ja, dette kan ses som en form for frigjøring, men det kan også forstås som at komikere – og særlig kvinner – ofte må spille på kroppens feil og mangler for å oppnå latter. Er det egentlig den kroppslige friheten vi ønsker? Du trekker fram eksempler som Berrum & Beyers «lille penis-seanse» og Harald Eias «skrukken», som absolutt også bruker kropp på en humoristisk måte. Likevel er det en interessant forskjell her: Når menn eksponerer kroppen sin i slike settinger, blir det ofte sett på som en modig, grenseløs handling. De utfordrer samfunnet og bryter med forventningene om at menn alltid skal være sterke og maskuline. Dette blir applaudert som en form for motstand mot maskulinitetsnormer. Når kvinner, derimot, gjør noe lignende, er risikoen større for at de reduseres til «klovner», der kroppens avvik fra det perfekte blir selve humoren. Du nevner også Sigrid Bonde Tusvik og hennes brystmelkpumping som eksempel på at kvinner kan by på kroppen sin i humorens navn. Ja, det er et godt eksempel på at kvinner selv tar kontroll over sin egen kropp og bruker den på egne premisser. Men nettopp her ligger noe av det jeg ønsker å peke på: For kvinner ser vi ofte at kroppen ikke bare er en del av humoren, men at den i mange tilfeller blir selve punchlinen. I det ligger en sårbarhet som kan undergrave den friheten vi ønsker å oppnå når vi «byr på oss selv». Selv om jeg er enig med deg i at humor skal være grenseløs og at vi bør kunne tulle med alt, mener jeg at vi må være bevisst på hvordan humoren fungerer i praksis. Når kropp – og særlig kvinnekropp – stadig presenteres som noe komisk fordi den ikke passer inn i idealene, kan vi ende opp med å sementere de samme fordommene vi egentlig ønsker å utfordre. Selv om Else Kåss Furuseth og andre komikere bruker humor for å bryte tabuer, må vi spørre oss om hvor grensen går mellom å normalisere kropper og å gjøre dem til komiske objekter som det er meningen vi skal le av, og ikke med. Jeg er enig i at kropp er topp, og at vi absolutt bør kunne leke med kroppslige tabuer. Men la oss samtidig være kritiske til hvordan vi bruker kropp i humoren. For når latteren gang på gang stammer fra kroppens «feil», er det kanskje ikke alltid like uskyldig som du sammenlikner det med barne-TV. Spørsmålet er ikke om humor skal være lov eller ei – men om den humoren faktisk bidrar til større frihet eller om den bare forsterker gamle, underliggende normer. Så ja, kropp er topp – men vi kan også stille spørsmål ved hvordan den brukes som verktøy for å få folk til å le.

Det er noe dypt ubehagelig i det som har blitt en stadig mer utbredt del av vår TV-underholdning. Når kropp, særlig kvinners kropp, reduseres til en slags fysisk komedie, en klovnerolle der det er meningen vi skal le av andres "feil", kvapsete kroppsdeler og ubehagelige positurer – da har vi som samfunn et problem. Siste eksempel på dette ser vi i traileren for det populære programmet *Kongen befaler*, der komiker Else Kåss Furuseth atter en gang brukes som trekkplaster ved å by på sin kropp som et humoristisk verktøy. Men hvor lenge skal vi egentlig akseptere dette «triste klovn-komplekset»? Selvsagt er kroppshumor ingenting nytt. I århundrer har den tjent som en kilde til latter. Men i moderne tid har vi hatt håp om at vi var på vei bort fra denne typen underholdning – der latteren kommer fra noens usikkerhet, overflate eller mangel på den smale kroppsstandarden som vi alle pålegges. Særlig når det kommer til kvinnelige komikere, føles det som om vi igjen og igjen får servert den samme oppskriften: skal du være morsom, må du også gi av kroppen din – på den måten som samfunnet fortsatt ser ned på. Det er ikke bare skuespillere og komikere som Kåss Furuseth som finner seg selv i denne posisjonen, men hun er et tydelig eksempel på noe som stikker dypt i vår kollektive kultur. Den ufrivillige trenden som framstiller den "uregelmessige" kroppen som humoristisk objekt gjør at vi mister mye av den fremgangen vi ellers har oppnådd i kroppspositivisme og aksept. Humor er makt. Og når vi stadig ser kroppen, og da særlig kvinnekroppen, presentert som en slags fallgruve vi skal le av, mister vi den respekt og verdighet som burde være grunnlaget for hvordan vi ser på oss selv – og hverandre. I tilfellet *Kongen befaler*, kunne man argumentere for at hele poenget med programmet er å kaste deltakerne inn i absurde og komiske situasjoner, og at det er konseptet vi ler av. Men når traileren for en ny sesong bygger opp forventninger om latter med Kåss Furuseth som eksponerer kroppen sin som et komisk verktøy, spør jeg meg selv: Må det virkelig være sånn? Er det ikke mulig å være morsom uten å dra kroppslige nedverdigelser inn i det? Det kan være at Kåss Furuseth selv finner glede i å spille rollen, og at hun, som en sterk og selvstendig komiker, bruker kroppen sin bevisst for å undergrave tradisjonelle skjønnhetsidealer og kroppspress. Men samtidig spiller hun inn i en større kultur hvor det er et mønster for kvinner i humor – du må gi av kroppen din, på en sårbar og selvutslettende måte, for å få folk til å le. Og da blir ikke humor et valg, men en forutsetning for å få være med på leken. Man kan spørre seg: Hvordan hadde vi reagert dersom det var en mannlig komiker i samme rolle? Hadde vi ledd like mye, eller hadde det blitt en annen dynamikk? Sannsynligvis ville latteren fått et annet innhold, der vi kanskje til og med hadde applaudert mannen for å "trosse" kroppsstandarder på en modig måte. Kvinner, derimot, blir ofte sett på som "helter" når de gjør det, men likevel står vi igjen og ler på samme måte, med de samme fordommene i bakhodet. Dette komplekset – en slags moderne «trist klovn»-rolle som særlig rammer kvinner – er ikke bare et individuelt problem for Kåss Furuseth eller andre komikere i rampelyset. Det er et større samfunnsproblem. For hva slags signal sender vi til yngre generasjoner som ser opp til disse kjente personene? Hva sier vi om verdien av kroppens mangfoldighet, om hvordan vi ser på og verdsetter hverandre som mennesker? Skal det alltid være humoristisk å ikke passe inn i de stramme rammene vi er gitt? Det er på tide at vi reflekterer over hvordan vi bruker kropp og humor, og hvordan vi skaper latter. Verden er i bevegelse, og kanskje er tiden moden for å endre premissene for hva som faktisk er morsomt. Latter er kraftfullt. Det kan både bryte ned og bygge opp. La oss bruke den til noe som bygger opp, ikke river ned – og la kroppene våre få være noe mer enn rekvisitter i et sirkus vi ikke har bedt om å være en del av.