thomas-the_train

nei, er ikke det jeg mener kan vise hva jeg mener, via en person jeg kjente: (2 sek. må redigere ferdig. sånn!) jeg kjente feks en person, som hele sitt liv ble urettferdig behandlet av sin egen familie. denne person tok ansvar da familien var som mest dysfunksjonell, men fikk ikke noe takk for dette. denne person hadde forsonet seg med å ha levd sin barndom etc, men søkte alltid en forståelse fra familien sin,-men fikk den aldri. personen ble hele sitt liv neglisjert på forståelses delen av dem, og måtte heller prestere i deres nærvær. denne person befant seg da mellom konformitet og rebelskhet ovenfor sin familie, skiftende mellom hver av dem i perioder. søkte forståelse for å ha blitt behandlet urett, men fikk den aldri, og lidet direkte av det fakum. for meg er den personen et prima eksempel på en som søkte forståelse fra sine nærmeste, og trodde at "om jeg bare blir forstått så får jeg fred", men personen fikk aldri den fred, fordi det finnes drittsekker der ute som aldri vil og ønsker å forstå,-uansett bevisene. på slutten av sitt liv så var denne personen ikke kommet 1 % nærmere å bli forstått av sin familie, og lidet egentlig forgjeves. denne person klarte ikke gi slipp på behovet av å bli forstått og få reparert urettferdigheten via forståelsen.

ja ser poenget ditt. min intensjonen var ikke å fremheve den siste setningen som oppsummeringens bit, poenget var vel mer at - det krever 2 parters deltagelse for full forsoning. - om ikke 2 kan forsone seg, så må man forsone seg med sin egen bitterhet i det minste, og ta situasjonen som den objektivt er(fordi virkeligheten er vanskelig til tider). kan kun snakke fra egen erfaring, at behovet for å bli forstått blir etter hvert mindre viktig, når man forsoner seg med sin bitterhet, og "går videre med livet sitt" som det heter så fint. så slutter man å bry seg, og fokuserer mer på sitt eget liv fremover, hvor livet bygges på alt annet enn konflikten

Familie Konfliktens essens og dens forsoning Jeg satt å tenkte på et spm; «hvordan starter en langvarig konflikt innad i familien?». Svaret er enkelt; bitterheten av å føle seg urettferdig behandlet, og at den andre part tar ikke på seg sin rettmessige skyldighet. Desto mer en part ikke tar på seg sin rettmessige skyldighet, desto mindre samarbeids villig blir hele situasjonen, og en bitter anklagelses krig starter. Her er målet å anklage den andre part for å være skyldig, med intensjonen å få den andre person til å underkue seg i skyldighet, og en selv skal få sin vilje til å «eie situasjonen» som posisjons krig. Det slo meg nemlig at de fleste handlinger er tilgivelige, og kan forsones med, men det forutsetter at partene tar på seg sin rettmessige skyldighet, ellers blir situasjonen på stedet hvil. Jeg kom derfor frem til en enkel retnings linje for en forsonings samtale; intensjonen er å selv finne hva man er rettmessig skyldighet i, og ikke drive anklagelses krig mot den andre part. Det ligger nemlig en absurditet i å drive anklagelses krig, da man i praksis bare prøver å underkue en annen person til å ha mest skyld, og så kan man selv få tilbake en vilje til å gjøre som før. Men så spurte jeg meg selv; «hva om bare en av partene vil innrømme sin rettmessig skyldighet, men ikke den andre part?». Og situasjonen er da følgende; den som vil ta på seg sin rettmessige skyldighet, rydder vekk den bitterhet man hadde i konflikten, og blir frigjort dens frustrasjon, men også for personen man følte seg bitter ovenfor. Konflikten vil ikke nødvendigvis forsvinne, men man lever med seg selv i tilstrekkelig fred. Den person som fremdeles fortsetter anklagelses krigen, bærer på en bitterhet som forfølger personen i andre situasjoner, fordi dem ikke får sin fulle og hele vilje, og «reparasjon» i deres definisjon er å få tilbake sin hele vilje og «bli seg selv igjen». Men hva om begge parter ønsker å ta på seg sin rettmessige skyldighet? Da anerkjenner man hverandre, og lager en relasjon hvor samarbeid og tilpasning blir muliggjort, fordi anklagelses krigen er ikke lengre relevant som stolthetens posisjons krig. I det store og hele så ligger fokuset som enkelt-individ på å forsone seg med sin egen bitterhet, og så kan man prøve å endre samfunnet rundt seg på en klokere og empatisk måte; Hvor man vinner respekt på å rettmessig være seg skyldig der man er skyldig, og ikke sverter sitt navn med å drive anklagelses kriger.

tro'r best at forskjellen er i måten å føle enhet på; den kristne føler enhet i sin treenige Gud,-og klynger seg til en treenighetens frelse. målet er å forenes med enheten Jesus og Gud, og frelst fra syndefallet(som er frafallet av enheten til Gud). ateisten føler en enhet i logikk og bevis,og klynger seg til verden som empiri. ateisten kan være en agnostiker, og da ligner på en mystiker som slutter å adressere. den filosofiske retning eksistensialismen ligner veldig på ateistens tro. buddhisten føler en enhet i å tømme seg for å være enhet,-og derfor ikke klynge seg til noe midlertidige som en permanent forestilling. buddhisten er "buddha natur", som ligner hva en taoist vil kalle "Tao"(dao), altså veien og læren som ikke kan uttales med ord men må være i sin spontane stillhet. taoister sier derfor "den som snakker vet ikke, den som vet snakker ikke".(Tao Te ching), hvor buddhismen henter inspirasjon fra taoistenes fokus på tilbaketrekning og opprinnelige spontane natur,-kontra hva feks konfusius sin kulturelle rolle lære. du kan forstå saken på en annen måte; den kristne er fiksert på å dramatisere livet gjennom jesus korsfestelse. ateisten dramatiserer fravær av bevis om en Gud etc. buddhisten opphører verdens drama, og faller tilbake til dette Tao,-moren for alt spontant og skapende.

Paradokset med «snakk om det» terapi. I en moderne æra, så er vi oppfordret til «å snakke om problemet X», men på en bestemt måte; Som er indre drama. Moderne psykologi vil si at å oppklare en situasjon er rensende, hvorav spm er fokusert på problematiske områdene først og fremst, og gå i detaljerte samtaler der. «hva føler du nå...» etc. På et punkt så har den moderne æra respektert følelser så mye, at psykologer har tatt på seg oppgaven å helbrede våre følelser, til innerst av ego-roten vår. Alle blir hørt emosjonelt, og derav krenke kulturen startet. I tillegg blir feks en diagnose av typen «konflikt skyhet» gitt en person. Spør man hvem som blir såret i et menneske, så skjer det mest i vårt ego, koblet til vår æres og stolthets følelse, og målet er å få vår egen stolthet tilbake som før. Så psykologene dyrker følelser som det fineste en kultur har i seg, og respekterer følelser som noe større enn tankens logiske slutninger, Selv når logiske slutninger vinner hver gang i bevisføring. i dag skal følelser bli tatt hensyn til framfor empirisk bevist logikk, tross at logikk går rett til kjernen av løsningen, mens følelser er blitt selvmotsigelsens forretning. Paradokset skjer dog når virkeligheten møter oss i døren, og vi finner ut at «oj, kanskje problemet blir større jo mer vi snakker om problemer?». å snakke for mye rundt et problem, blir selve problemet. man kommer seg ikke videre, og baker problemet sitt inn i fremtiden. en identitet om du vil, et fri-kort. (influensere har gjort det til et trade-mark) å peke på essensen av en løsning, er saklig og viktig, men ikke ut i fra et ego-drama og ego-fiksing som uttrykk. ens indre drama forsvinner ikke ved å ta på seg mer indre drama. eneste man kan gjøre først er å feie for egen dør; rense seg selv for sin indre drama, og møte verden på en vennligere måte, villig til å begrave strids øksen sin(der fornuftens grenser går). og på slutten av dagen, innse at krig skjer fordi indre drama overføres til ytre drama, der hver part bekrefter hverandres drama som relevant.

spm er kanskje mer "hva er ulogisk med å ikke tro på en Gud?". det finnes flere grunner til å ikke tro på Gud, enn grunner til å tro på Gud. snur man alt på hode, så kan feks normalen være "hvorfor snakker du ikke?", men spm er like mye "hvorfor snakker du så mye?".

jeg kan muligens oppklare litt. og respekterer at du mener noe annet, det som gjør diskutering gøy. har ingen fasit, men det kalles diskusjon-no for en grunn, så hey beste argumentet vinner, og blir en slags sport hvor begge vinner; man lærer noe nytt. gjerne utdyp hvorfor du fant teksten min tynn, og hva jeg må korrigere konkret med den. men ut fra de begreper du viser frem til, så ville det kanskje vært bedre om jeg sa "et individ som ikke kan flykte fra å være et individ, Derav alltid alene som individ uansett samhold" (gjerne les teksten fra eksistensialismens perspektiv, da du har utdannelsen som din fordel og styrke, samt forståelse for metoder å bevisføre via.) husk at hoved-innlegget mitt handlet om kuren av å føle seg ensom, hvorav jeg tilla en dypere forståelse av bevisstheten som alene i alenehet, og paradokset av at samfunns kuren skal være å ikke føle seg alene, hvorav jeg viser til at mennesket ikke kan flykte som individ i sin egen individualitet. og i hoved-innlegget ga en tydelig kontekst å føle via. jeg ga også indirekte et dytt i retningen av at "alene i alenehet" ga fordeler som samhold og flokkdyr, noe man fint kan observere om man forstår hva sekterisk atferd er vs ikke har. "alene i alenehet" kan vises med en beskrivelse; noe X som er seg selv men aldri kan skilles fra seg selv. fra et eksistensialistisk poeng, så er bevisstheten i seg selv tom som natur, noe meditasjon kan fint fremvise, men også demens pasienter feks. jeg viste nemlig til i en kommentar til deg tidligere, at dyr har et instinkt som er deres "hjemmelige natur", som viser seg i abstinenser av en atferd, derav sier vi "det er typisk hund å gjøre" etc. en hund trenger ikke realisere seg mer enn å være atferden til en hund. for mennesket så kan man ikke si "du er hjemme" ved å vise til en atferd, men snarere krever av mennesket at det realiserer seg som noe bevisst bestemt, og først med realiseringen så er mennesket blitt til som eksistens. en sten er og blir en sten uten behov for å realisere seg som eksistens, men mennesker må realisere seg som "mitt liv" for å bli mer enn en rolle og slave av andres forventninger. eksistensialismen viser til argumenter hvor man kan flykte inn i et innhold som en rolle, men man er ikke rollen som menneskelig natur, fordi når rollen frafaller,så må man ta på seg nytt innhold som en emosjonell og intellektuell lek, Dessuten er rollen avhengig av å bli validert av andre for å være relevant. absurditeten med å ta på seg en påtatt rolle ligger i at man tro'r den stikker dypere som ego, i samme grad som at man påtar seg kunnskap som "jeg er..." når man tydelig bare har adoptert den, inntil boblen sprekker og man kommer inn i det mange kaller "ego-død" og direkte erkjennelser, noe ofte erfaringer av meskalin eller ayahuasca eller fleinsopp etc viser tydeligere. jeg skal dog ta kritikk på at jeg ikke tok inn "utenforskap" som faktor, altså at en person er utelatt fra å være en mulighet for gruppen, og derfor føler ser irrelevant(noe jeg nylig ble utsatt for og vet hvor mye det gjør vondt). men utelatthet/utenforskap endrer ikke det faktum at personen er fremdeles alene i sin alenehet, og må stå der i sitt eget ansvar. sånn, nå har du masse kjøtt på benet å tygge på. bruk exphil og universitets treningen til å bevise meg galt

et eller annet sted ble det "lost in translation". ingen stress.

spm er om man egentlig kan flykte fra sin egen ensomhet. etter 38 år, så er min erfaring at jeg føler meg like alene som da jeg var 13 år, selv etter å ha erfaring med tilhørighet og et rikt nettverk av venner. og jeg innså at 2/3 av mitt liv har jeg dedikert til å flykte inn i duppedingser og adspredelser og tilhørighet med venner, og noe lykkeligere som "meg selv" ble jeg ikke. jeg utforsker derfor muligheten for at det er flukten som nettopp er problemet, og at å frivillig ta på seg aleneheten er egentlig kuren. "Å si "du er god nok som du er" eller "du er ikke alene om å ha det slik" har en svært begrenset effekt.", helt enig! en illusjon av samhørighet, som ikke kan ta vekk det faktum at man må ta sine egne valg, og man må leve med sine konsekvenser. men ser verdien i å ha ekte venner som er der når situasjonen er vanskelig, men da er vennene ikke en hvilepute for situasjonen.

ok, ser du redigerte etter jeg hadde svaret deg, og da blir svaret ditt noe helt annet av tone. du har all rett til din mening, men du har ikke motbevist meg via tydelig logisk bevis, og samtidig hiver inn relative setninger uten særlig mer dybde. jeg la ut premisset for mine argumenter, og viste deg en tanke-rekke og dynamikk. dittt svar nå, er en beskrivelse av en form, og ikke en diskusjon som vise at jeg må korrigere meg. hvis du ikke klarer å vise meg at jeg har feil i mine påstander, eller kan tilføye noe pga vi samarbeidet om et resultat, så har du egentlig ikke fått til noe.

haha. da er vi 2 forsto synspunktene dine, men hovedinnlegget mitt og videre svar til deg går i dybden på hva individualisme og ensomhet er, ut i fra hvordan mennesker er som bevissthet, i en eksistensialistisk retning. no worries, shit happens.

jeg argumenterer nettopp for det motsatte; ensomhet er noe man ikke kan flykte fra, fordi menneske føler seg alltid alene som bevissthet, og derfor må mennesker eie sitt eget liv via sin egen ensomhet(alenehet), og kurerer sin frykt for ensomhet. spm er ikke at man skal gjøre seg relevant, men i hvilken tilstand man skal gjøre seg relevant i. om man gjør seg relevant for å ikke føle seg i alenehet(begrep definert i hoved-innlegg), så vil jeg påstå at man aldri er relevant for sin egen del,-men kun for andres forventninger. interessant argument. enig der, en absolutt nødvendighet. hva angår utflatingen, så er jeg enig i konseptet rundt å flate seg ut pga over-eksponering.

jeg tro'r personlig ikke du helt forsto hoved-innlegget mitt, nærmere bestemt hva paradokset jeg ville vise til. noe som gjør det vanskelig å diskutere med deg, er at du snakker veldig relativt, og sier både alt og inget samtidig, uten å ta deg tiden til å definere ordene dine tydelig. og konkretiserer ikke nyansene og dynamikken mellom essens vs relativitet. resultatet blir at jeg må stille 30 spm for å komme til tydelighet hva du mener, noe jeg ikke har tid og krefter til.

jeg leste gjennom argumentene dine, og felles for dem alle er at flokkdyr teorien er hva som skal forsvares. jeg har ikke avvist at mennesker er flokkdyr, ei heller har jeg skjult det faktum i mitt hoved-innlegg. mitt hoved-innlegg handler om paradokset rundt ensomhet, rundt ensomhet/alenehet med sin bevissthet, koblet opp til samfunnets syn på ensomhet, hvor kuren for ensomhet er nettopp alenehet(et begrep jeg definerte i hovedinnlegget). ensomhet/alenehet tar ikke plass uten en bevissthet tilstede. er derfor enig med deg i at mennesker er flokkdyr, som trengeren tilhørighet og gruppe den kan være med, og får stor glede samt støtte av menneskets selskap. men i den samme gruppe, så befinner mennesket seg alene i sin bevissthet, må ta sine egne valg, og ingen kan leve livet for en annen person, så alenehet og flokkdyr tendenser kan leve om hverandre, noe som er særegent mennesker. problemstillingen er dog ikke flokkdyr teorien i seg selv, men hvordan man som en flokk skal "bekjempe ensomhet", og hovedinnlegget viser ganske tydelig absurditeten av å behandle ensomhet som noe man må fikse og fjerne, da man fint kan vise at mennesker føler seg alene som grunntilstand av å være en eksistens. mennesker kan finne samhørighet i hverandre via sin alenehet("alenehet" er definert i hovedinnlegget), fordi mennesker er fremdeles i behov for hverandres selskap, men forskjellen nå er at hjertet i alenehet kan resonnere bedre til hverandre, fordi de sosiale maskene er vekk og nå kommer det sårbare mennesket frem.

takk for argumentene du kommer med noen gode poeng, hoved-innlegget gjorde jeg sammenfattet og essensielt kort, så kan leser heller plotte inn resten fra erfaring og innsikt. men jeg kan gi deg noen flere argumenter. premisset er at mennesket føler seg alene i sin egen bevissthet, noe som fint kan indikeres ved at - mennesker må ta valg alene. - mennesker må dø alene. - mennesker kan aldri bli fullstendig tilhørig noe annet enn sin bevissthet. - mennesker tar del i en flokk sin aktivitet, som et individ blant individer. - menneskets bevissthet kan aldri fullstendig bli identisk med en ting. - menneskets bevissthet er barrieren som gjør at vi ikke er fullstendig dyr; mennesket mangler instinktene som definerer at "jeg er kommet hjem". et dyr vil av ren abstinenser hoppe rett inn i sine instinkter når er i et fremmed habitat, fordi det er deres instinkter som definerer deres atferd som "jeg er". derfor vil en liten fugl finne metoder for å pynte sin fjær drakt etc. et menneske vet egentlig ikke hva det er, annet enn bevisstheten til å tenke og fantasere, og ut i fra dette må menneske danne seg en karakter. mennesker blir sin vaner og rutiner(karakter oppbygging), og en vane/rutine er kunstig oppbygd "jeg er.." følelse. dog spm er "hva er menneske bak sine vaner og rutiner?". i beste fall kunne man sagt at menneskets instinkt er å søke - orden - organisering - hensikt - mening - oppfyllelse og ut i fra dette ovenfor, så er den generelle kuren for å føle seg ensom/alene en absurditet. vil du ha en dyper analyse, så analyserer du hva bevissthet uten innhold er, eller hva et menneske er uten sitt ytre innhold. argumentet om at mennesker lever i flokk, vil ikke utelukke at hvert indvid i flokken føler seg alene i sin bevissthet, og i en gitt periode kan/må ta på seg en rolle av samhørighet, og disse sosiale roller påtar seg premisser men kun fordi andre mennesker samtykker rollenes eksistens og validitet. sosiologisk kan du også undersøke hvorfor noen mennesker føler seg mer alene i store folkegrupper, enn når er alene med seg selv, hva premisset for det fenomen er. eller enda bedre; undersøk hva premisset for samhørighet er for et menneske, og hvor de svake punkter i det leddet er.