Stripete

Nemlig, så da er jo dette et ikke-problem?

Jeg er fra bygda, mange menn der reiste til Thailand, du kan gjøre det?

I forbindelse med nåværende behandling har vi kommet frem til at det ikke hadde vært så dumt å sett på journalen min. Jeg gikk i behandling hos BUP i noen år, samt DPS i et annet fylke enn det jeg bor i nå. Vet ikke om jeg må oppgi grunn men det er rett og slett fordi alt av behandling så langt i livet ikke har fungert og jeg begynner å bli desperat, DPS vil ikke hjelpe meg lenger men jeg har en god lege og en privat psykolog som gjør så godt de kan. Jeg har lang historikk med blant annet medikamenter men jeg husker så lite av det og legen min har ikke tilgang til info om dette. Er det så enkelt at jeg bare ringer de og sier at jeg vil ha journalen min, eller må jeg fysisk møte opp? Blir det sendt per post eller blir det tilgjengelig på Helsenorge? Hva kan jeg forvente å finne i journalen, vil der være journalnotat fra samtalene med psykolog eller er der bare sammendrag og oppsummering? Er det noen andre jeg må kontakte vedrørende medisinbruk (jeg ble satt på medisiner av psykiater via BUP)? Takker og bukker for svar.

Den første tiden etter snapchat sin lansering så var det offentlig hvem man snappet mest med, mener at man kunne se topp 3. Det var et helvete for ei som var sammen med en fyr som likte å snappe med forskjellige damer og som også hadde en "bestevenninne". Fulgte støtt og stadig med på den lista, husker klumpen i magen godt. At det skaper usikkerhet er ikke rart...

Dette er tommel opp. Å sitte i 45 min og snakke løser ingenting. Man blir bedre kjent med seg selv og kan få gode råd, men handling kreves. Det du skriver der, er handling. Jeg syns ikke det der er tough guy, jeg syns det er smart, så man trenger ikke avlære noe tough guy greier om du tenker at det der er det.

Godt poeng, som ansatt i helsesektoren (..som kommer til å skifte beite) gir dette mening.

Er vel heller at jentene selv går til media eller at de blir "oppdaget" gjennom sosiale medier hvor de skriver om hverdagen sin i jobben. En ser ikke ofte at menn gjør det samme, men finnes noen, var en mannlig sykepleier jeg fulgte på instagram for en del år siden. Han la ut mye bra. Ja, fiskeri er ikke ideelt for kvinner. Finnes nok av andre mannsdominerte yrker man kan prøve.

Og jeg vil ikke ofres i krig bare fordi jeg er en kvinne i et likestilt land. Det er ingen som vil i krig. Hvorfor ikke, nei si det. Der er fokus på å få kvinner inn i mannsdominerte yrker. Leser støtt og stadig artikler om unge kvinner som er elektrikere, rørleggere, bilmekanikere og lignende, men dette er vel lokalavismateriale. Er også en del kvinner som prøver seg i fiskeri, men det går ikke så bra. Litt om det her og her. Ikke alle steder er like likestilte, og ikke alle menn og kvinner har "moderne" holdninger til motsatte kjønn. Fiskerne er dog noe for seg selv.

At det blir sett på som lite maskulint av samfunnet som helhet tenker jeg er riktig. Viktigere er det da at vi som er uenige i det snakker høyt om det. Det er eneste måten man kan gjøre noe med det på. Konfronter alltid dårlige holdninger, ikke la de bli sagt uten motstand. Angående skole og utdanning så har jeg skjønt at det er helt på bærtur. Kanskje en brannfakkel, men jeg ser ikke poenget med kjønnskvotering i dag overhodet. Angående krig så er det hovedsakelig menn som blir sendt i krig, ja. Hva tenker du alternativet skulle vært, at menn blir hjemme med barna og kvinnene drar? Misforstå meg rett. Jeg tror dessuten at en del menn ville protestert på det - av helt naturlige årsaker, da menn flest er naturlig beskyttende ovenfor kvinnen i sitt liv. Et maskulint trekk, for øvrig. Jeg sier ikke at bare menn skal i krig, men noen må dit, og spørsmålet er om det er bedre at majoriteten er kvinner eller om de er menn. Angående krig så er det en tapsituasjon uansett, trist for alle parter, grusomt, vet ikke hva mer jeg skal si. I krig lider begge kjønnene og å diskutere krig når det kommer til likestilling syns jeg er vanskelig. Det blir det samme som å snakke om likestilling når det er snakk om at flest menn dør i arbeidsulykker. Hva har det med likestilling å gjøre, skal vi sørge for at flere kvinner dør i arbeidsulykker? Bør ikke fokuset heller ligge på å HMS og få ned tallet på dødsfall i forbindelse med jobb? Kan hende det er noe jeg ikke skjønner her. Jeg er som mange andre for likestilling, men det betyr ikke at jeg vil delta i krig (jeg har ikke engang vært i forsvaret) eller dø på jobb. Likestilling handler ikke om at menn skal være som kvinner og kvinner skal være som menn. Det handler om at man skal få være den man er og slippe å være låst til faste kjønnsroller. Der vil alltid være forskjell på deg og meg - men samtidig kan vi også ha mye til felles. Likestilling handler om like muligheter for begge kjønn, og her har vi sviktet gutta spesielt i utdanningssystemet. Vi har også en lang vei å gå når det kommer til å anerkjenne menns psykiske vansker og legge til rette for at menn skal søke hjelp.

En årsak kan være metodene som blir brukt. Menn velger gjerne mer "brutale" metoder, mens kvinnene velger metoder som er "seige". Menn er gjerne mer impulsive enn kvinner også. For eksempel: selvmordsforsøk og selvmord er ikke uvanlig blant kvinner som sliter med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, et av trekkene/symptomene til denne personlighetsforstyrrelsen er at man er svært impulsiv. Jeg sier ikke at alle menn bare plutselig tar livet av seg altså, men at veien fra tanker til handlinger kanskje kan bli veldig kort for menn i forhold til kvinner. Nå skal det sies at flest kvinner forsøker å ta livet sitt da, men flest menn dør faktisk av det.

Nå har jeg kjent en del slike menn oppigjennom årene, som aldri skal be om hjelp, ikke gå til legen og som tyr til rus og alkohol. Har også kjent de som ber om hjelp. Har ikke lagt merke til noe forskjell i "maskulinitet". For meg gir det ikke mening at det handler om maskulinitet. Det er ikke særlig maskulint å injisere dop i årene med skitne nåler eller å tisse på seg når man går gatelangs dritings. Heller ikke maskulint å gamble bort alle pengene sine eller se på porno flere timer om dagen (altså, avhengighet). Mange vil vel definere maskulinitet annerledes, men for meg er en maskulin mann en mann som ikke er redd for å ta styring, han er ikke redd for å si ifra. Han er ikke konfliktsky, men han er heller ingen kranglefant. Han er selvsikker. Han vet forskjellen på rett og galt, har god moral. Er ikke hensynsløs mot andre mennesker. Andre vil kanskje si at det å slåss og pule er maskulint, at det å være steinhard og ekstremt sta er maskulint. For meg gir det mening at en maskulin mann ber om hjelp når han trenger det. Han innser at her kommer han til kort, han trenger hjelp utenfra. Man klarer ikke alt alene. Det å tenke at man kan alt og klarer alt er ikke positivt, og det er heller ikke et maskulint trekk i mine øyne. Igjen, jeg går bare ut ifra egne holdninger, meninger og spekulasjoner. Jeg tror nok at en del menn tenker at det er "feminint" å be om hjelp og at man skal ta seg sammen og skjerpe seg. Det skjer nok fortsatt at menn blir møtt slik, men jeg håper og tror at det har skjedd litt endringer de siste årene, men vi har fortsatt en lang vei å gå. Husk også at det ikke bare er kvinner som snakker sånn til menn, men også andre menn. Menn som tror selv de er kjempe maskuline som trykker andre ned. For eksempel Tate, han har hatt noen fæle uttalelser om blant annet depresjon. Gjør meg sint at unge gutter kan finne på å høre på han der. Hvorfor er det lettere for kvinner... Omsorgsevne ligger naturlig i oss. Selvsagt er det ikke alle kvinner som er like omsorgsfulle, ei empatiske, men det å ivareta seg selv og be om hjelp er vel en naturlig "konsekvens" av det? Skal dog sies at jeg ikke syntes det var så forferdelig lett å be om hjelp første gangen jeg trengte det. Var redd for å ikke bli tatt alvorlig, redd for stigma, redd for alt mulig. Det er ikke bare kjønn som fører med stigma, men også diverse lidelser. Jeg sliter, og jeg sliter ikke på grunn av menn. Jeg har en del dårlige erfaringer med menn som har satt sine spor, men jeg har også gode. Årsaken til mine problemer har ingenting med menn å gjøre. Nei, du er ikke feminin om du gråter, du er heller ikke feminin om du ber om hjelp. Du er ikke mindre mann fordi du er sårbar og åpen. I mine øyne er man mann med stor m om man klarer det, for med tanke på stigmaet menn utsettes for er det modig å tørre. Det beundrer jeg og vil for alltid ta imot slike menn med åpne armer. Ordner seg for snille gutter.

Det vet man ikke før man vet. En tydelig forskjell på kvinner og menn er at kvinner søker hjelp - menn tyr til andre løsninger, og det er ofte destruktive "løsninger" som på sikt forverrer det de allerede sliter med. Selvsagt er der unntak til regelen, der er kvinner som lider i stillhet og menn som går til legen når de innser at ting ikke er så bra og at de trenger hjelp, men det er uansett de som ikke ber om hjelp som vil fortsette å slite. Så kan man jo spørre seg selv om hva man kan gjøre med dette problemet. Oppsøkende virksomhet? Lar det seg gjøre i praksis? Kan helsepersonell gå fra dør til dør og spørre om alt står bra til? Kampanjer i media, spesielt sosiale medier, tror jeg er positivt. Har sett flere menn snakke og skrive åpent om psykisk helse i sosiale media, og de har fått god respons. Se til reddit, se til forumet her, de fleste backer og vil hjelpe, kommer med gode råd. Det har skjedd litt i samfunnet de siste par årene, tiltak som er rettet spesifikt mot gutter og menn. Dette er et eksempel på et ganske sunt og bra tiltak. Det som er trist er at jeg leste noen kommentarer til dette initiativet i sosiale medier, og det var noen menn der som virkelig snakket det ned. Samfunnet prøver å gjøre menn til kvinner osv... Du skjønner nok hva kommentarene gikk i. Heldigvis er majoriteten positive. Vi står også ovenfor psykiatrien som er presset, ikke alle som behøver hjelp får det. Avslutter med litt tough love... Ingen kommer å redder deg. Ingen drar deg bort fra kanten av stupet om de ikke vet at du står der. Dette får man kjeft for å si høyt, fordi man "skal ikke legge ansvaret over på den som sliter", men jo, ett ansvar har man, og det er å søke hjelp. Dette fordi uten å gjøre det, kan man ikke få hjelp. Det samme gjelder også for oss kvinner, det er ingen som ser oss om vi ikke viser oss. Man må be om hjelp, og selvsagt må hjelpen være der.

Vi har USA, da... 😛 https://www.npr.org/2024/03/03/1235606482/after-alabama-florida-is-set-to-follow-suit-with-its-own-fetal-personhood-bill https://www.dagbladet.no/nyheter/usa-fryste-befruktede-egg-regnes-som-barn/81015359 (møkkaavis, men eneste artikkelen jeg fant på norsk når jeg googlet kjapt)

Setter man ting i perspektiv er det rart at vi sliter så mye som vi gjør. Sammenligner man vår livsstil med palestinerne eller ukrainerne så er det jo ingen tvil i hvem som har det verst. Men, dette er en giftig måte å tenke på, for det løser tross alt ikke problemene som rammer en personlig. Jeg har et stort hull i meg og vonde tanker jeg sliter med på daglig basis, og selv om det hjelper en liten smule å være takknemlig for det en har og å vite at en ikke er så "uheldig" som majoriteten av verdensbefolkningen, så vil ikke mine personlige problemer forsvinne. Slik er det for alle. Jeg er uenig i at vi har mye ressurser å tilby befolkningen. Det er lange køer på DPS og mange får ikke psykolog, de fleste har ikke råd til å bruke penger på privat psykolog. Jeg har ingen erfaring med lavterskel tilbud, men jeg tror at det er ganske ålreit, noe som er positivt. Dette varierer vel fra kommune til kommune. Men, det er ikke alle man klarer å hjelpe, og det er selvsagt de som ikke søker hjelp. Det finnes også de som ikke ønsker hjelp. Om det er slik at alle som har tatt livet av familien sin og seg selv sliter psykisk, så vil det vel komme frem at personen er kjent i psykiatrien og/eller har fått behandling for psykiske plager. Men har ikke personen søkt hjelp, vil vi ikke vite. Nå har jeg dog hørt om et tilfelle det siste året hvor et slikt familiedrap m/selvmord skjedde, hvor drapspersonen var psykisk syk. Det kom ikke frem i media, men vedkommende hadde voldsomme traumer fra traumatiske hendelser. Så jeg sier ikke at psykisk sykdom ikke kan være grunnen, jeg bare sier at jeg tror ikke det er tilfellene alltid. Meningsløst.

Jeg tror ikke det bare handler om psykiske problemer. Har ikke lest svarene i tråden men kanskje noen allerede er inne på dette. Spekulerer som bare det nå, uten å knytte spekulasjonen til en bestemt sak. Ofte tenker jeg at personen som har drept familien og seg selv har "svin på skog" i form av noe som personen tror er umulig å fikse. Noen ting kan jo ikke fikses, for eksempel skade man har påført andre eller vanvittig økonomisk gjeld (nå snakker jeg om det ekstreme, typ at du må vinne i Lotto for å noen gang bli gjeldsfri). En vei ut av det er å ta livet av sine offer/medvirkere og seg selv. Jeg tenker det må foreligge en veldig god grunn for at noen skal gjøre noe så makabert, og da tenker jeg at noe som personlig råker/påvirker drapspersonen, er en stor motivasjon. Folk dreper folk verden over daglig. Å peke på psykiske problemer blir for enkelt. I vårt samfunn er dette ikke normalen og det er unormalt og tragisk når noen dreper hverandre, men det er ikke slik at du har en lang liste med diagnoser og historikk i psykiatrien for å kunne gjøre noe slikt. Et eller annet skjer "oppi der", og det er både trist og uforklarlig når man aldri får vite grunnen. Menneskene som dreper her til lands er ofte tilsynelatende helt normale mennesker, da spesielt de som tar familien sin. Man kan jo si at man er ikke normal når man dreper, men det er ikke poenget. Man er i utgangspunktet en helt vanlig person - men vi vet jo ikke alt, vi kjenner ikke alt, og der er mye grums i menneskers liv som ingen andre vil se noe til, annet enn de det gjelder selv og de nærmeste. Det er så lett å si for oss at nei, det var ikke noe suspekt der, nei, de var ikke sånn og sånn. Man vil alltid tenke det beste om mennesker som går bort og spesielt når det skjer på en tragisk måte. Ikke alle vet alt heller, selv om de hevder det. At naboen sier at "det var aldri noe tull, oppegående og bra mennesker" så betyr ikke det at det stemmer. Tenk litt på hvorfor noen skulle drepe noen. Er det for å beskytte den de dreper? Nei. Er det for å skade personen? Nei, det gir jo ikke mening, for personen dør, livet er ferdig, det gjør ikke vondt. Er det for å beskytte seg selv? Kanskje. Men hva om man også tar livet sitt? Man vil ikke leve med byrden av å ha drept sine nærmeste, uavhengig av grunnlag? Igjen, ingen fakta her, kun påstander og spekulasjoner. Familiedrap og selvmord er kjempe trist.

Dette er et godt eksempel på hvorfor jeg stilte spørsmålet i utgangspunktet. Burde ikke være bedre enn noe, jeg. Bruker vanligvis å spørre de som tilsynelatende trenger hjelp (det har skjedd et par ganger oppigjennom årene) om de har søkt hjelp, og om ikke kan jeg bistå med råd til hvor man kan henvende seg til rette instanser. Kan ikke hjelpe noen som ikke vil hjelpe seg selv da, sies det. Vrangforestillinger og konspirasjonsteorier er ikke sunt.

Du mener det er et angrep at jeg spør deg om du har søkt hjelp?

Har du søkt hjelp? For de psykiske problemene du har? Tror det er viktigere å ta tak i før det blir verre....

Mint Candy Apple er vanskelig å legge. Viktig å begynne med et tynt lag og bygge seg oppover. Jeg mener å huske at jeg brukte tre lag. La det tørke godt mellom hvert lag, da unngår du å lage striper. Pass også på å ikke ha for hardt trykk når du legger lakken. Vær lett på hånden.

Hmm, høres for meg ut som at det er innafor å oppdatere nå. 😊 Takk for svar.

Vurderer om jeg skal oppgradere. Har hatt min S20+ siden den kom ut. Hva tenker dere om S24, jeg er vel sikkert tjent på å oppgradere uansett men kan det være lurt å vente til neste?

Veldig mange kvinner ønsker barn. Problemet er at det å få og ha barn er dyrt, det å finne den riktige partneren er kjempe vanskelig i et samfunn der samtlige er livredde for forpliktelser og ansvar, og enkelte velger bort barn av personlige grunner (selvrealisering, psykisk sykdom, karriere). Selvsagt vil man være etablert før man føder barn. Selvsagt vil kvinner ha sikret både utdanning og jobb før de får barn. Hun må kunne ta vare på seg selv og barnet den dagen forholdet ryker (mange forhold ender i brudd/skilsmisse før eller siden). Kvinnen må få spare til pensjon og ha god kapital til å kunne klare seg når hun blir alene. Dermed kan de fleste kvinner ikke føde unge etter unge da mange ting må på plass, og da får man ikke barn når man er bare i tidlig 20-årene. Kjernefamilien har vært på vei ut lenge, i et samfunn der verdiene er bruk-og-kast av mennesker sier det seg selv at det å sette x antall barn til verden ikke kommer til å skje. De fleste får vel bare ett barn(?). Avslutter med å si at jeg ikke dømmer noen, jeg er selv barnløs da jeg er psykisk syk. Jeg drømmer ofte om å få barn, men det forblir en drøm. Klokken tikker raskt nå uansett. Det å finne en bra partner når du sliter med den mentale helsa er tilnærmet umulig, og jeg vil jo kun det beste for et eventuelt barn. Det blir med andre ord ingen barn. Jeg kjenner det er veldig trist, men det er som det er dessverre... Husk at det er flere som meg, ikke alle kvinner velger bort barn kun på grunn av karriere og selvrealisering. Kjenner også flere som er ufrivillig barnløse (da i sin beste alder).

Det å være et godt menneske er også noe å være stolt av vet du. ❤️ Jeg har ikke noe å være stolt av, men ville svare deg.

Sterke scener for oss kvinner, humoristisk og/eller erotisk for menn.

Jeg siterer denne. 29 år og barnløs, ingen planer om å få barn. Skal sterilisere meg, men gynekologen min rådet meg til å vente noen år til for å være helt sikker. Jeg tar det rådet. Som de fleste kvinner kjenner jeg på at klokka tikker og stiller meg selv spørsmålet ofte om jeg velger riktig, jeg kjenner meg verpesyk når jeg ser ammende mødre og små, søte babyer - men jeg reflekterer rundt det, og lander alltid på at ja, jeg skal være barnløs. Og tro det eller ei, det er ikke fordi jeg vil satse på karriere eller selvrealisering (jeg gjør ikke noe av delene). Jeg støtter ditt syn på samfunn, verden og menneskeheten, jeg vil ikke bringe et barn inni dette. Jeg klarer ikke beskytte mitt barn mot samfunnet og miljøet hun/han vil vokse opp i, da samfunnet og miljøet også er delaktig i oppdragelse og påvirkning av mine avkom. Når jeg er 50 (håper jeg ikke blir det) kommer vi til å se mange triste skjebner blant barna som vokser opp i dag, og tenåringene som er ungdommer i dag. Det begynte å gå galt med min generasjon, føler det er litt 50/50 angående hvem som har klart seg bra og hvem som ikke har det. Generasjonen etter meg vil slite, og generasjonen etter den igjen kommer til å miste det fullstendig. Jeg har ikke gjort mye riktig i livet, men å forbli barnløs, er noe av det riktige. Jeg er også glad for at jeg er for gammel til å få barn den dagen det blir ulovlig å ta abort, for ja, jeg tror den dagen kommer.