Stripete

Ro inn agnet, jeg biter ikke. 😛

Intelligente mennesker kjenner sin besøkstid. Det var poenget mitt. Jeg snakket ikke om biologi.

Og det finnes mer idioter enn smarte folk her på jordkloden. En av de er i tråden her. Gjett hvem. Jeg tror ikke du gjetter riktig.

Og det er sikkert veldig fint!

😂 Jeg forstår ikke at dere gir nettroll så mye oppmerksomhet. Skjønner at det ikke burde få stå ubesvart, men... Det har blitt virkelig sykt det siste året.

Betyr ingenting da "lett tilgang på sex" sier mer om mennene enn kvinner. Dette smeller kun ifra menn som ikke kan sette ring på en finger, og som heller ikke får pult så mye de vil. Ta en runk i stedet for å spre møkk.

Kjærlighet er en myte. Begjær er alt som gjelder, "kjærlighet" er et valg og en forpliktelse. Når du er forelsket handler det ikke om at du elsker en person, du er kåt som faen.

Absolutt. Det å ikke se hverandre hele tiden hver eneste dag er bare sunt. Syns det virker koselig å se frem til helga fordi en skal overnatte med kjæresten sin, og så glede seg litt til å være for seg selv igjen og koble fullstendig av. Vil man være sammen en periode så er det ikke noe problem. Men man trenger ikke flytte sammen av den grunn. Jeg trenger også alenetid, ikke veldig mye men nok til at mine tidligere samboere har reagert. Det eneste som ville bekymret meg om en mann ville ha mer alenetid enn meg er om han kanskje treffer andre eller ikke liker meg så godt, det kan kanskje trigge usikkerhet hos noen, men om jeg stolte på han så ville ikke dette være et problem da. Vet ikke om motsatte kjønn får svare men jeg dater ikke fordi jeg ikke orker. Har hatt nok å tenke på i livet de siste årene og det har ikke vært rom for noe så emosjonelt krevende, og vet ærlig talt ikke om det blir eller når det blir heller.

Jeg har tenkt på at om jeg i fremtiden skal være i et forhold, så er det ikke aktuelt å bo sammen. Det er ikke et mål at vi skal flytte sammen med det første, om vi i det hele tatt skal. Nå vet jeg ikke om dette er noe jeg hadde trivdes med men jeg har erfaring med samboerskap og det var så mange ganger det irriterte meg, var til en belastning og rett og slett bare sugde. Kjenner meg igjen i mye av det du skriver men jeg er kvinne (neida dette er ikke en annonse). Det er ganske fint å være alene sånn egentlig. Jeg tror det er litt viktig å huske, at det er nok mange single i dag også fordi de heller vil være det nettopp fordi de trives best med det.

Sa ingenting om lykke. Men penere, i et samfunn der det å være pen er viktigere enn å være snill. Samme gjelder parforhold. Står valget ovenfor en vakker og snill kvinne, og en ikke så vakker men veldig snill kvinne så er den vakre kvinnen valget for de aller fleste. Uansett hvor bra personlighet du har så er utseende, og i enkelte tilfeller alder, det vi kvinner blir valgt etter. Så er fuck all hvor snille eller gode eller lojale vi er. Er vi ikke pene må det kompenseres for med både det ene og det andre. Det er slitsomt! Jeg er heldigvis glad for at jeg har valget om å slippe dette. Så kan dere nå få si hva dere vil om det. Jeg vet det jeg vet. Lykke i livet ellers handler ikke om utseende i det hele tatt etter min mening, men jeg tenker folk må få gjøre det de vil med utseende og kropp selv om vi som samfunn kan være flinkere til å fronte gode verdier hvor man tar i utgangspunkt at man er god nok som man er. Dessverre er det noe som blir sagt mye men kanskje ikke er helt sant for enkelte. Høyere aldersgrense for plastisk kirurgi kunne vært en løsning, da de fleste bare bryr seg om det er unge som gjør det. Er man 30+ er man ikke pen uansett virker det som, sett fra både kvinner og menn sitt perspektiv. Snakkes bare om hvor unge vi skal se ut... Gud forby at man blir eldre. Nei jeg er lei av dette. Å ikke bry seg er kanskje det beste, men følte for å delta litt i denne tråden med mitt perspektiv.

Hva får deg til å tro at alle som får utført plastisk kirurgi, har Donald-lepper? Det viser bare hvor lite du vet om plastisk kirurgi....

Dette er jo ikke rart. Alle som har vokst opp med sosiale medier og internett, eller generelt bare vært ute blant folk, hatt venner, vært i forhold - vet at utseende betyr ganske mye. Fokuset er stort, og de aller fleste ønsker på et vis å nå opp og være bra nok, i et samfunn hvor man strengt tatt aldri er bra nok. Så i stedet for å kritisere de som ønsker å se bra ut, se heller på hvorfor de gjør det. Men det er kanskje lettere å dømme de som ustabile og psykiske syke, og tråkke enda mer på de. Spesielt om det er jenter. Åpenbart bryr du deg ikke, men kommer visst frem litt omsorg når det gjelder menn. Interessant. Hvorfor er ikke de unge guttene psykisk ustabile? Var det ikke et problem når det bare gjaldt jenter? Nok en gang uttaler en mann seg om kvinners problemer hvor de overhodet ikke bryr seg, der interessen kanskje er mer seksuelt motivert ("jeg liker ikke å se på jenter som har operert seg"). Det er så teit. Tenk om jeg skulle sitte her og være sur fordi menn er tjukke eller trener for mye. Klarer ikke forstå det, jeg driter jo i hva andre menn gjør med utseende sitt og sin kropp. Men menn er veldig glade i å bry seg om hva kvinner gjør - fordi de vil ha noe de syns er sexy å se på. Jeg er kvinne. Selvbildet mitt har blitt litt bedre med årene, men objektivt sett ser jeg ikke noe særlig bra ut. Jeg kunne blitt mye penere og hatt mer draget, kanskje hatt større sjanse for å finne meg en kjæreste (er ikke bare kvinner som er overfladiske skal dere vite) om jeg gjorde noen små justeringer i ansiktet, samt gjorde litt her og der på kroppen. Men jeg tar et aktivt valg om å ikke gjøre det, og noen ganger kjenner jeg at det er vanskelig å la være. Min opplevelse av fokus på utseende er at det er helt enormt, og spesielt i forhold. Selvbildet mitt daler når jeg er i et forhold. Det er mye bedre når jeg er singel. Jeg har ingen "konkurranse" når jeg er singel, jeg har ingen å sammenligne meg med, for jeg har ingen å "imponere". Nå har trenden nådd menn, så får vi se hvordan det går. Jeg venter spent på den dagen disse unge mennene innser "sannheten"; nemlig at utseende deres spiller ingen rolle i det store og det hele bildet. Problemet med oss kvinner er at utseendet vårt spiller en rolle. Jeg hater at det er sånn og det gjør meg lei meg å tenke på det, men jeg prøver å la være å bry meg.

Oi. Dette er en konflikt jeg har satt meg veldig lite inn i. Har en kollega fra Syria og han er glad for det som skjer i Syria nå, forsto det slik at det ble feiring i dag... Vet ikke helt hva jeg tenker om det eller hva det skal bety, som sagt vet lite om konflikten så om noen kan gi meg en kort, enkel oppsummering blir jeg kjempe glad. Skal lese gjennom tråden her også.

Dessverre er det mange som ikke blir helt friske (om vi skal se på det å være frisk som at alle symptomer er borte og at man har et fritt og normalt forhold til mat, uten tegn til forstyrret atferd): https://www.forskning.no/psykologi/hvor-frisk-kan-en-person-med-alvorlige-spiseforstyrrelser-bli/2394477

Men dette er ikke kroppspress? Det er ikke kroppspress å inspirere og motivere andre til en sunn livsstil. I mitt hode så er kroppspress fokus på at kroppen skal ha et visst utseende, etter visse standarder som er satt av samfunn/media. For eksempel når jeg vokste opp på 2000-tallet var trenden at man skulle være tynn. Ikke slank, men tynn. Ikke veltrent, men tynn. Det handler ikke om god helse, det handler utelukkende om utseende og det å være en sau i saueflokken. De siste årene har det vel vært trendy at man skal være veltrent, men da også med et spesifikt utseende i fokus. Husker det var en såkalt influencer på sosiale medier som trente daglig, og som konstant fikk spørsmål om hvorfor hun ikke så sånn og sånn ut. Hvorfor hadde hun ikke en fitnesskropp så mye som hun trente, og ingen trodde på at hun løftet 60 kg i knebøy før hun la ut video av det. Men spørsmålene var der fortsatt, hvorfor ser ikke kroppen strøken, stram og perfekt ut? Det er mine tanker om dette temaet. Jeg er helt fullstendig for helsefremmende råd og at alle skal motiveres til en mer aktiv livsstil og et sunt kosthold. Men i dagens samfunn hvor man blir bombadert med merkelige råd fra alle mulige kanaler og mennesker, både faglige og ikke faglige, så tror jeg det er vanskelig å orientere seg. Vi har til og med kostholdsråd som fokuserer mer på klima enn faktisk helse. Seriøse ernæringsfysiologer som prøver å nå ut via sosiale medier for å nå flest mulig blir stemplet som influencere til tross for lang utdanning og bred kunnskap, mens influencere som ikke har peiling har makt til å påvirke unge med dårlige råd. Nå er ikke dette så svart hvitt nødvendigvis, men jeg tror mange sliter med å finne ut hva som er riktig for dem. Vi beveger oss for lite, spiser for mye, har generelt lite kunnskap om mat og helse - dette viser debatten om ultraprosessert mat. Spør du 20 mennesker hva de mener sunn mat er, så vil jeg vedde mye på at samtlige vil peke på kalorifattig mat, mat som er fettredusert osv. Det er ikke nødvendigvis det. Og noen tror fortsatt at det er sunt å drikke pepsi max, fordi man drikker jo det i stedet for vanlig brus.... Som om det er sunt. Interessant tema og viktig å snakke om syns jeg.

Skal kaste ut en brannfakkel, har ikke tid til å utdype, men: monogami er ikke naturlig for mennesker. Og du er mer normal enn du tror. Les deg litt opp rundt temaet monogami og kjærlighetsforhold (ikke fra religiøse kilder). Et langvarig, monogamt forhold er for det meste et valg. Det betyr dog ikke at man ikke har dype, gode følelser for hverandre, og jeg tror at når man finner "den rette" (om man i det hele tatt finner den personen) så er det noen man gjerne vil bli gammel med. Men det har sine oppturer og nedturer, hvor følelsene aldri vil være fullstendig stabile.

Sier mest det for å ikke høres dramatisk ut, er flink til å bagatellisere problemene mine. Ang det spørsmålet så vet jeg ikke. Stoler ikke på folk og får inntrykk av at alle lyver til meg av en eller annen grunn, vært vandt til det konstant i nære relasjoner. Har blitt lei og nå tar jeg bare alt folk sier med en klype salt. Ergo vanskelig å få hjelp når du føler at alle bare går bak ryggen på deg eller sier ting til deg bare for å få deg til å slappe av selv om det ikke er sant osv... Masse medisiner, utprøving over lang tid over flere år. Kognitiv samtaleterapi. Gruppeterapi. Helt vanlige ting trigger. Ergo vanlige samtaler kan noen dager trigge, andre dager ikke. Ingen oppgaver eller gjøremål. Aner ikke, føler ikke at jeg har noe å bidra med og det er ingenting jeg kan. Er ikke en interessant samtalepartner heller og kjempe dårlig til å stille spørsmål. Var flinkere før men jo mindre sosial du er over lengre perioder jo vanskeligere blir det. Nå er jeg bare likegyldig til alt egentlig.

Jeg har prøvd. Mye. Nå skal jeg være helt ærlig og si at jeg har ikke håp lenger, og ingen tro på at ting noen gang kommer til å bli bedre. Den eneste grunnen til at jeg sitter her er at jeg er feig, men også fordi foreldrene mine fortsatt er her. Den dagen de er borte, så har jeg absolutt ingenting mer å leve for. Så lurer vel noen på hvorfor jeg lager en sånn tråd. Jeg er bare trist, har ikke akkurat noen å snakke med og å skrive det et eller annet sted og få en respons gir meg en følelse av at jeg ikke er HELT usynlig. Men jeg ser allerede hvor veien går. Når jeg ikke har kommet noen lenger på 13 år, etter ekstremt mange timer med terapi og mange forsøk med ulike medisiner så kan jeg faktisk konkludere med at jeg er ikke ressurssterk nok til å fikse dette selv og heller ikke mottakelig for hjelp. Det er flere mennesker i livet mitt som vet at jeg ikke har det bra men de bryr seg overhodet ikke. Foreldrene mine vet ikke hvordan de skal takle det.

Nei, men.. ❤️ Hater meg selv, aldri bra nok, får ikke til noe som helst, gir opp altfor lett, dum, svak, ingen tro på meg selv, stygg andunge. Klarte å ha venner for 13 år siden, det klarer jeg ikke nå, for jeg stoler ikke på noen. Alt er meningsløst for jeg kommer ingen vei uansett. Og så videre.... Gammel nok til at det skulle ha hjulpet nå om det hjalp å bli eldre... Jeg vil ikke bli gammel sånn som det her.

Ja, er psyk og har vært det siden så lenge jeg kan huske. I kveld fikk jeg endelig tilgang på e-mailen jeg hadde i tenårene. Gikk gjennom mailer jeg hadde sendt og jeg hadde sendt flere mailer til noen bloggere hvor jeg spurte om råd ang. min situasjon. Det var populært med slike anonyme blogger der man skrev om problemene man hadde. Ja, veldig usunt. De mailene jeg skrev kunne jeg ha skrevet i dag. Jeg sliter med akkurat det samme. Akkurat de samme tankene om meg selv. Den samme dårlige selvtilliten. Men jeg hadde litt mer gnist da, litt mer tro på at ting kunne ordne seg og jeg håpet, spurte jo om hjelp alle steder. Her er mange mailer, kjempe lange, masse detaljer, jeg kjenner meg igjen i ALLE detaljene. Alt, alle tankene og følelsene. Men det ordnet seg ikke. Mailene er 13 år gamle... Trodde jeg hadde nådd bunnen men nå har jeg nådd den på nytt. Dette var en virkelighet jeg ikke var forberedt på å få slått i trynet. Det kommer jo aldri til å endre seg. De samme tankemønstrene har vært der i så mange år. Den følelsen jeg sitter med nå har jeg ikke kjent på før, det er skikkelig vondt. Jeg har svikta meg selv og jeg har ikke kommet dit jeg skulle vært i det hele tatt. Alt hatet jeg har vendt innover har jeg så smått begynt å venne utover da det har vært så mye å holde på. Jeg er mye sintere og bitter. Lei meg. Det er en jævlig sorg.

Jeg er sliten.. Det er så mørkt og det hjelper ikke å snakke med noen for det tenner ikke noe lys i det hele tatt. Nei jeg skjønner ikke det her, skjønner ikke livet lenger. Er bare trist.

De fleste som stiller det spørsmålet bryr seg ikke, det er bare for å være høflig. Svarer man ærlig så er det ikke alltid man blir møtt med omsorg eller forståelse. Det hender så klart, ikke alle er sånn, men de fleste spør bare for å være høflig. Og det riktige svaret er "bra, hva med deg?".

Dette var også mitt problem, tusen takk!

Får opp dette tullet her, har prøvd å bestille noe på nettet siden i går tidlig. Går ikke gjennom. Noen som vet hva jeg kan gjøre? Der er dekning på kortet. Gjelder flere nettbutikker (har prøvd noen bare for og se, og nei, kommer ikke inn til betalingen engang). Vet ikke hvor jeg skal poste dette så bare flytt om det ikke hører hjemme i denne seksjonen av forumet.

Har vært sykemeldt i mange måneder nå, og står fortsatt i kø for hjelp. Er mange årsaker til at jeg er syk, men en av grunnene er folk flest, sånne som deg. Folk som er totalt blotta for refleksjonsevne, empati, de ser ikke noe annet enn sine egne, trangsynte meninger og holdninger ovenfor andre og det er en pest og en plage å konstant møte sånne folk i det daglige. Er drittlei. Når du ser samfunnet og folk for det de er så blir hverdagen vanskelig. I stedet for å tråkke på de som ligger nede kan du heller prøve å hjelpe litt, hadde folk fått den hjelpen de trenger hadde vi ikke stått i situasjoner vi gjør i dag. Vi er bare et resultat av et umåtelig kaldt samfunn. Typisk norsk å være ignorant.