Stripete

Dessverre er det mange som ikke blir helt friske (om vi skal se på det å være frisk som at alle symptomer er borte og at man har et fritt og normalt forhold til mat, uten tegn til forstyrret atferd): https://www.forskning.no/psykologi/hvor-frisk-kan-en-person-med-alvorlige-spiseforstyrrelser-bli/2394477

Men dette er ikke kroppspress? Det er ikke kroppspress å inspirere og motivere andre til en sunn livsstil. I mitt hode så er kroppspress fokus på at kroppen skal ha et visst utseende, etter visse standarder som er satt av samfunn/media. For eksempel når jeg vokste opp på 2000-tallet var trenden at man skulle være tynn. Ikke slank, men tynn. Ikke veltrent, men tynn. Det handler ikke om god helse, det handler utelukkende om utseende og det å være en sau i saueflokken. De siste årene har det vel vært trendy at man skal være veltrent, men da også med et spesifikt utseende i fokus. Husker det var en såkalt influencer på sosiale medier som trente daglig, og som konstant fikk spørsmål om hvorfor hun ikke så sånn og sånn ut. Hvorfor hadde hun ikke en fitnesskropp så mye som hun trente, og ingen trodde på at hun løftet 60 kg i knebøy før hun la ut video av det. Men spørsmålene var der fortsatt, hvorfor ser ikke kroppen strøken, stram og perfekt ut? Det er mine tanker om dette temaet. Jeg er helt fullstendig for helsefremmende råd og at alle skal motiveres til en mer aktiv livsstil og et sunt kosthold. Men i dagens samfunn hvor man blir bombadert med merkelige råd fra alle mulige kanaler og mennesker, både faglige og ikke faglige, så tror jeg det er vanskelig å orientere seg. Vi har til og med kostholdsråd som fokuserer mer på klima enn faktisk helse. Seriøse ernæringsfysiologer som prøver å nå ut via sosiale medier for å nå flest mulig blir stemplet som influencere til tross for lang utdanning og bred kunnskap, mens influencere som ikke har peiling har makt til å påvirke unge med dårlige råd. Nå er ikke dette så svart hvitt nødvendigvis, men jeg tror mange sliter med å finne ut hva som er riktig for dem. Vi beveger oss for lite, spiser for mye, har generelt lite kunnskap om mat og helse - dette viser debatten om ultraprosessert mat. Spør du 20 mennesker hva de mener sunn mat er, så vil jeg vedde mye på at samtlige vil peke på kalorifattig mat, mat som er fettredusert osv. Det er ikke nødvendigvis det. Og noen tror fortsatt at det er sunt å drikke pepsi max, fordi man drikker jo det i stedet for vanlig brus.... Som om det er sunt. Interessant tema og viktig å snakke om syns jeg.

Skal kaste ut en brannfakkel, har ikke tid til å utdype, men: monogami er ikke naturlig for mennesker. Og du er mer normal enn du tror. Les deg litt opp rundt temaet monogami og kjærlighetsforhold (ikke fra religiøse kilder). Et langvarig, monogamt forhold er for det meste et valg. Det betyr dog ikke at man ikke har dype, gode følelser for hverandre, og jeg tror at når man finner "den rette" (om man i det hele tatt finner den personen) så er det noen man gjerne vil bli gammel med. Men det har sine oppturer og nedturer, hvor følelsene aldri vil være fullstendig stabile.

Sier mest det for å ikke høres dramatisk ut, er flink til å bagatellisere problemene mine. Ang det spørsmålet så vet jeg ikke. Stoler ikke på folk og får inntrykk av at alle lyver til meg av en eller annen grunn, vært vandt til det konstant i nære relasjoner. Har blitt lei og nå tar jeg bare alt folk sier med en klype salt. Ergo vanskelig å få hjelp når du føler at alle bare går bak ryggen på deg eller sier ting til deg bare for å få deg til å slappe av selv om det ikke er sant osv... Masse medisiner, utprøving over lang tid over flere år. Kognitiv samtaleterapi. Gruppeterapi. Helt vanlige ting trigger. Ergo vanlige samtaler kan noen dager trigge, andre dager ikke. Ingen oppgaver eller gjøremål. Aner ikke, føler ikke at jeg har noe å bidra med og det er ingenting jeg kan. Er ikke en interessant samtalepartner heller og kjempe dårlig til å stille spørsmål. Var flinkere før men jo mindre sosial du er over lengre perioder jo vanskeligere blir det. Nå er jeg bare likegyldig til alt egentlig.

Jeg har prøvd. Mye. Nå skal jeg være helt ærlig og si at jeg har ikke håp lenger, og ingen tro på at ting noen gang kommer til å bli bedre. Den eneste grunnen til at jeg sitter her er at jeg er feig, men også fordi foreldrene mine fortsatt er her. Den dagen de er borte, så har jeg absolutt ingenting mer å leve for. Så lurer vel noen på hvorfor jeg lager en sånn tråd. Jeg er bare trist, har ikke akkurat noen å snakke med og å skrive det et eller annet sted og få en respons gir meg en følelse av at jeg ikke er HELT usynlig. Men jeg ser allerede hvor veien går. Når jeg ikke har kommet noen lenger på 13 år, etter ekstremt mange timer med terapi og mange forsøk med ulike medisiner så kan jeg faktisk konkludere med at jeg er ikke ressurssterk nok til å fikse dette selv og heller ikke mottakelig for hjelp. Det er flere mennesker i livet mitt som vet at jeg ikke har det bra men de bryr seg overhodet ikke. Foreldrene mine vet ikke hvordan de skal takle det.

Nei, men.. ❤️ Hater meg selv, aldri bra nok, får ikke til noe som helst, gir opp altfor lett, dum, svak, ingen tro på meg selv, stygg andunge. Klarte å ha venner for 13 år siden, det klarer jeg ikke nå, for jeg stoler ikke på noen. Alt er meningsløst for jeg kommer ingen vei uansett. Og så videre.... Gammel nok til at det skulle ha hjulpet nå om det hjalp å bli eldre... Jeg vil ikke bli gammel sånn som det her.

Ja, er psyk og har vært det siden så lenge jeg kan huske. I kveld fikk jeg endelig tilgang på e-mailen jeg hadde i tenårene. Gikk gjennom mailer jeg hadde sendt og jeg hadde sendt flere mailer til noen bloggere hvor jeg spurte om råd ang. min situasjon. Det var populært med slike anonyme blogger der man skrev om problemene man hadde. Ja, veldig usunt. De mailene jeg skrev kunne jeg ha skrevet i dag. Jeg sliter med akkurat det samme. Akkurat de samme tankene om meg selv. Den samme dårlige selvtilliten. Men jeg hadde litt mer gnist da, litt mer tro på at ting kunne ordne seg og jeg håpet, spurte jo om hjelp alle steder. Her er mange mailer, kjempe lange, masse detaljer, jeg kjenner meg igjen i ALLE detaljene. Alt, alle tankene og følelsene. Men det ordnet seg ikke. Mailene er 13 år gamle... Trodde jeg hadde nådd bunnen men nå har jeg nådd den på nytt. Dette var en virkelighet jeg ikke var forberedt på å få slått i trynet. Det kommer jo aldri til å endre seg. De samme tankemønstrene har vært der i så mange år. Den følelsen jeg sitter med nå har jeg ikke kjent på før, det er skikkelig vondt. Jeg har svikta meg selv og jeg har ikke kommet dit jeg skulle vært i det hele tatt. Alt hatet jeg har vendt innover har jeg så smått begynt å venne utover da det har vært så mye å holde på. Jeg er mye sintere og bitter. Lei meg. Det er en jævlig sorg.

Jeg er sliten.. Det er så mørkt og det hjelper ikke å snakke med noen for det tenner ikke noe lys i det hele tatt. Har gått i gruppeterapi nå en stund og innså i dag at det er ingen der heller som bryr seg og jeg passer ikke inn der heller. Skulle møte likesinnede, men syns alle der er mer vellykket enn meg men de har i tillegg større problemer enn meg. Skal gå til jul ish og så slutter jeg. Vet ikke helt hvorfor jeg alltid er den stygge andungen, er ikke mulig å drømme seg bort heller, jeg gjorde det mye før for flere år siden men nå klarer jeg ikke dagdrømme lenger. Vurdert en stund å melde meg som frivillig som besøksvenn for eksempel men jeg har ikke noe å bidra med. Det er bare tomt og når folk ikke liker meg så tviler jeg på at besøksvenn er noen god ide. Nei jeg skjønner ikke det her, skjønner ikke livet lenger. Er bare trist.

De fleste som stiller det spørsmålet bryr seg ikke, det er bare for å være høflig. Svarer man ærlig så er det ikke alltid man blir møtt med omsorg eller forståelse. Det hender så klart, ikke alle er sånn, men de fleste spør bare for å være høflig. Og det riktige svaret er "bra, hva med deg?".

Dette var også mitt problem, tusen takk!

Får opp dette tullet her, har prøvd å bestille noe på nettet siden i går tidlig. Går ikke gjennom. Noen som vet hva jeg kan gjøre? Der er dekning på kortet. Gjelder flere nettbutikker (har prøvd noen bare for og se, og nei, kommer ikke inn til betalingen engang). Vet ikke hvor jeg skal poste dette så bare flytt om det ikke hører hjemme i denne seksjonen av forumet.

Har vært sykemeldt i mange måneder nå, og står fortsatt i kø for hjelp. Er mange årsaker til at jeg er syk, men en av grunnene er folk flest, sånne som deg. Folk som er totalt blotta for refleksjonsevne, empati, de ser ikke noe annet enn sine egne, trangsynte meninger og holdninger ovenfor andre og det er en pest og en plage å konstant møte sånne folk i det daglige. Er drittlei. Når du ser samfunnet og folk for det de er så blir hverdagen vanskelig. I stedet for å tråkke på de som ligger nede kan du heller prøve å hjelpe litt, hadde folk fått den hjelpen de trenger hadde vi ikke stått i situasjoner vi gjør i dag. Vi er bare et resultat av et umåtelig kaldt samfunn. Typisk norsk å være ignorant.

Hvem er hun? Er hun ung, pen, er hun singel, har hun barn? Har du lagt merke til en spesifikk måte hun tar kontakt med han på eller hvorfor er du usikker på henne?

Nå tenker jeg at man skal aldri undervurdere magefølelsen og spesielt ikke om du vanligvis ikke er sjalu eller har dårlig magefølelse ellers. Selv kan jeg ikke stole på magefølelsen min, da jeg generelt er svært sjalu og pessimistisk. Jeg tror det verste uansett, så magefølelsen min vil alltid være dårlig. Men om du er "normal" så syns jeg du bør stole litt på det indre kompasset ditt. Snakk med han om det (kanskje ikke fristende om han blir sint, som for øvrig er en normal reaksjon når man blir "tatt" i noe eller er i ferd med å bli avslørt), eventuelt bare følg litt med, men jeg vet det er vanskelig å bare følge med og ikke gjøre noe. Så kan enkelte argumentere for at det å bli sint er fordi man blir oppgitt da man blir anklaget for noe man ikke har gjort - det er ingen grunn til å bli sint om man ikke har gjort det. Da møter man partner med forståelse og prøver å forstå usikkerheten/sjalusien slik at man kan være en god partner og sørge for at tilliten bygges. Blir man sinna, sur og trekker seg tilbake når en partner er sjalu så vil man bare forsterke usikkerheten hos partneren. Jeg har også hatt samme magefølelse med ekser, da mitt indre kompass fungerte mye bedre. Det stemte, de var utro begge to. Jeg har dessverre ikke erfart tidligere at magefølelsen min faktisk tar feil, så derfor er jeg litt ødelagt i dag. Det gjør noe med deg når du ofte får dårlige magefølelser rundt relasjoner og tillit, og så viser det seg å være riktig. Da blir den følelsen konstant av en eller annen grunn. Jeg håper det ikke er tilfelle for deg, noen ganger tror man det verste uten at det stemmer så krysser fingrene for at det er slik. ❤️

Jeg tenker vi trenger Pride mer enn noen gang, jeg.