Borgar B

Ved å kalle ham Iduns mann eller diktingens skaper. Vi vet ikke hvem han var. Vi vet heller ikke hvor mange diktere som gjennom historien, fra kanskje lenge før Tacitus (ca. 100 e.Kr.) og fram til Snorre Sturlason, valgte å la diktingens skaper, "Brage", bli forteller og forklarer av norrøn mytologi i hans Skáldskaparmål. Brage er mer enn en gud – han er en symbolsk representant for alle de ukjente dikterne og skaldene som formidlet, skapte og fornyet norrøn mytologi gjennom århundrer. Fra de tidlige germanske sangene Tacitus beskrev, til de anonyme skaldenes kvad og Snorres systematiske nedtegnelser, har dikternes stemmer formet vår forståelse av verden. Brage er ikke bare en guddom – han er en kulturell superkraft. Han representerer alle de anonyme skaldene som holdt mytene levende gjennom muntlig tradisjon, tilpasset dem nye språk og samfunn, og la grunnlaget for mye av den kulturen vi omgir oss med i dag. Brages arv: Fra Tacitus til Marvel Brages innflytelse er overalt, selv om vi ikke alltid legger merke til det. Her er noen eksempler: Bøker og litteratur · Tacitus’ Germania (ca. 100 e.Kr.): Tidligste skriftlige kilde til germanske sanger og myter – et glimt av den muntlige tradisjonen Brage symboliserer. · Den eldre Edda (1200-tallet): En samling av anonyme norrøn dikt som bærer spor av århundrer med dikterlig bearbeidelse. · J.R.R. Tolkiens Ringenes Herre: Inspirert av norrøn mytologi, med temaer som skjebne, heroisme og mørke profetier. · Neil Gaimans Norse Mythology: En moderne gjenfortelling som bygger på den samme muntlige ånden skaldene formidlet. Filmer og TV-serier · The Northman (2022): En film som hyller norrøn estetikk og ritualer, med skaldekvad og volver som sentrale elementer. · Vikings (2013–2020): Skalder som Ragnar Lodbroks kronikører reflekterer maktordenes rolle i å forme historien. Musikk · Wardruna og Heilung: Ritualistisk musikk som bruker gamle norrøn tekster og poetiske strukturer – en direkte tilbakeføring til skaldene. Videospill · Assassin’s Creed Valhalla (2020): Skalder i spillet gjenskaper dikternes rolle som samfunnshistorikere. · God of War (2018): Mimir, en moderne skald, formidler myter til Kratos – en metafor for tradisjonens overføring. Samtidskultur · Ásatru: En norrøn gjenfødsel som rekonstruerer skaldekvad og blot som en levende praksis. · Poesiworkshops og slam-poesi: Brages ånd lever videre i fokuset på ordets transformativ kraft. Dette er bare en bitte liten del av utvalget. Brages innflytelse er en unik europeisk arv, en levende tradisjon som har tilpasset seg gjennom tidene. Brage som samfunnskritiker og allegorimester Brage og skaldene forsto noe fundamentalt om mennesket: Vi trenger ikke mye – vi trenger nok, dette siden nok betyr rikelig. Dette står i kontrast til jotnene, som symboliserer grådighet og overforbruk (ordet jotun betyr "konsumer"). Gjennom allegorier og metaforer formidlet skaldene budskap om balanse, maktkamp og menneskelige svakheter. Dikteren kan også utfordre makthavere. Dette ser vi i Skírnismál, hvor hyrden nekter å la Skírnir tvinge Gerd til underkastelse. Hyrden, som kan sees som Brage selv, representerer dikteren som beskytter flokken sin og avslører maktens brutalitet. Han griper ikke fysisk inn, men står imot Skírnirs forsøk på å skape en "alternativ fred". For Brage vet at sannheten ekskluderer alternativer. Dette kan også knyttes til Skíringsal, som er oppkalt etter Skírnir, og gir historien en lokal tilhørighet helt fra 900 tallet i Ynglinesagaen. Diktere tror ikke på sine egne historier. Heller ikke Brage eller de mange generasjonene av skaldene før Snorre Sturlason gjorde det. De skapte fortellinger som reflekterte samfunnets kompleksitet – ikke som dogmer, men som verktøy for refleksjon og dialog. At folk flest trodde på historiene, er nok mer sannsynlig. Men dikternes makt lå nettopp i deres evne til å skape fleksible fortellinger som kunne tolkes på nye måter. Brage: En større påvirker enn vi aner: Brage er en av tidenes største påvirkere av folks tanker og levende kultur. Han representerer noe dynamisk: kraften i fortellingen som fornyer seg selv. Så neste gang du ser en Marvel-film om Tor, hører på Wardruna, eller leser Tolkien, tenk på Brage. Han er ikke bare en gud – han er en hyllest til alle de ukjente dikterne som har formet vår verden gjennom ordets makt.

Historien om Skirnir som står utenfor Gerds hall, i møte med voktere og guder, kan synes som en gammel, norrøn fortelling. Likevel kan den leses som en filosofisk refleksjon over et dilemma vi kjenner godt i dag: Hva skjer når fred blir en villet tvang, et mål som rettferdiggjør midlene, selv om midlene skaper alt annet enn fred? I denne scenen forsøker Skirnir å presse gjennom sitt budskap om «fredens alternativ.» Han vil overtale, til og med true, for å oppnå en tilstand av fred. Men hans handlinger skaper sterke reaksjoner blant de andre tilstedeværende, spesielt Brage, som stiller spørsmål ved hva sann fred egentlig betyr. Skirnir som fredens kriger For Skirnir er målet hellig. Han står utenfor hallen, klar til å utfordre, bevæpnet med ordene om fred. Men hvordan kan våpen og tvang gi fred? I dagens verden er dette spørsmålet høyst aktuelt. Mange statsmenn snakker om nødvendigheten av våpen for å sikre ro, og det er lett å se likhetene med Skirnirs egen overbevisning. For ham er makt det eneste verktøyet som kan bringe stabilitet, og han er villig til å overse tvilen og frykten som denne tilnærmingen vekker. Brages motstand: Fred gjennom sannhet, ikke tvang Brage, på sin side, ser med dyp skepsis på Skirnirs intensjoner. I hans øyne er sannhetens vei den eneste som kan gi ekte fred, en fred som oppstår naturlig og organisk, uten tvang. «Sannhet ekskluderer alternativer,» sier han. For Brage innebærer denne sannheten en universell fred, en tilstand som ikke kan oppnås gjennom frykt eller trusler. Brages syn kan minne oss om de stemmene i dag som advarer mot å bruke makt som det primære middelet for å oppnå fred. Som i myten peker han på at tvungen fred ofte skaper undertrykkelse og opprør, at det som ser ut som stabilitet, kan være en forgjengelig fasade. Når fred blir et paradoks Dette møte mellom Skirnir og Brage utenfor Gerds hall blir en scene der to syn på fred kolliderer: Skirnirs pragmatiske, men autoritære fred, og Brages ideelle, men kanskje urealistiske, sannhetsfred. Dilemmaet mellom dem handler om hvordan man skaper varige løsninger i møte med menneskelig konflikt. Er fred bare en fravær av krig, eller er det en harmonisk tilstand som ikke kan dikteres? En advarsel om vår tid Fortellingen om Gerds hall er gammel, men dens lærdommer synes fortsatt relevante. Når fred blir et mål som skal påtvinges, kan det faktisk skape motsatt effekt. Som Brage antyder, kan alternativet fred – slik det ser ut gjennom trusler og makt – være en oppskrift på fremtidig konflikt. Kanskje er det noe i Brages ord som moderne ledere kan lytte til: «Til Ragnaroks tid er inne.» Denne dommedagsreferansen er både en advarsel og en påminnelse. Dersom fred skal være varig, må den hvile på sannhetens grunnlag, ikke på tvangens eller fryktens. Når fred blir et alternativ man tvinger, mister den sin essens og skaper i stedet flere problemer enn den løser.

Godt tenkt det tenker jeg. En som er ærlig mot seg selv er også i stand til å forstå at sannheten ikke bøyer seg for noens tro. Men en kan selvsagt tro på sannheten. Og det gjøres ved at en ikke tror noe om den. Da har man tillit til at sannheten er som den er. Og dette ligner jo på det du kaller tro-B. Sannheten om vårt og alt annet sitt opphav har jo ingen alternativer. Sannheten om dette nuet alt eksisterer i finnes ikke i alternative utgaver. Sannheten ekskluderer alternativer. Hvis ikke, var den ingen sannhet. Man kan kjenne glede bare av å være til. Det å puste gir glede for den som kjenner etter. Fred kan også kjennes uten andre årsaker enn det å være til, og den som kjenner følelsen fred vil også kunne kjenne følelsen takknemmelighet. Dette fordi disse følelsene er som søsken og regne tenker jeg. Tillit til sannheten er slik jeg ser det en god start, eller tro på sannheten om du vil. Men som du sier: helt uten ideers støy. 🙂

Hvis du ikke ser logikken i at sannhet ekskluderer alternativer har jeg ikke mer å si. Snakkes senere.

At sannhet eskluderer alternativer er logisk. Vi eskluderer ikke noe, det er det sannheten som gjør fordi den eskluderer alternativer. Men vi vet ingenting om den da den er som den er. Tenker jeg.

Sannhet er noe som ekskluderer alternativer. Vi vet ikke noe annet om den. Når det gjelder barn så bør de ha tillit til sine foreldre. Det er når en er moden nok, at tillit til sannheten som den er kan komme. Altså ikke tro eller mene noe om den tenker jeg. De å ha tillit til noe gir også en ro. Tenker jeg så langt.

Vi kan alle tro på sannheten som den er og ha tillit til den. Men tror vi noe om sannheten ber vi om at sannheten skal bøye seg for vår tro, at sannheten skal være en løgn. Best å ha tillit. tenker jeg.