Borgar B

Hei igjen, og takk for ditt engasjerte svar. Jeg forstår godt at du etterlyser tydeligere definisjoner og begrunnelser – det er helt rimelig, særlig sett fra et vitenskapelig ståsted. Samtidig vil jeg minne om at temaet i denne tråden ikke først og fremst var å etablere bevisbare påstander, men å utforske en annen måte å nærme seg slike spørsmål på – spørsmål som vitenskapen selv erkjenner at den foreløpig ikke kan gi endelige svar på. Når jeg snakker om nærvær eller erfaring før fortolkning, peker jeg mot en form for erkjennelse som kanskje ikke kan beskrives eller måles, men som likevel kan oppleves som mer virkelig enn vanlige tanker og teorier. Det betyr ikke at jeg avviser vitenskapen – tvert imot har jeg stor respekt for den – men jeg tror også at det finnes sider ved virkeligheten vi bare kan ane gjennom åpen, undersøkende oppmerksomhet, ikke bare gjennom begreper og logikk. En realitet som kan fylle en med dyp fred, glede, takknemlighet – og en følelse av det som ofte kalles "mening med livet." Du spør hvordan man kan utforske dette. Mitt svar er enkelt: Ved å vende oppmerksomheten innover, uten å kreve umiddelbare forklaringer. Ved å lytte til stillheten bak tankene, og la erfaringen selv komme til syne, uten å presse den inn i faste former. Litt som Jon Fosse beskriver når han snakker om å følge pusten i skriveprosessen – eller som Dag Solstad har nevnt om sin måte å arbeide på. (Bare som eksempler.) Dette er ikke "bevisføring" i vanlig forstand, men en praksis i nærvær. Og kanskje viktigst: Hvis vi venter på at vitenskapen eller andre skal finne svarene for oss, kan vi risikere at et helt liv går uten at vi selv undersøker hva disse spørsmålene peker mot. Jeg håper dette gir en bedre forståelse for hvorfra jeg skriver.

Hei igjen, og takk for gjennomtenkt svar. Jeg forstår og respekterer skepsisen din – særlig ønsket om etterprøvbarhet og begrunnelse. Det vitenskapelige perspektivet har gitt oss enorme framskritt, og det er klart at vi må være varsomme med påstander som ikke lar seg undersøke eller kritisere. Samtidig er det nettopp derfor jeg synes disse spørsmålene er interessante: De handler ikke om hva vi kan måle, men om hva vi er – før målingen, før tanken, før teorien. Jeg forsøker ikke å erstatte vitenskapen, men å peke på at det finnes spørsmål som vitenskapen ikke har verktøy for å svare på. Som f.eks.: Hva vil det egentlig si at noe er virkelig? eller Hva er bevissthet, innerst inne – ikke som funksjon, men som erfaring? Når jeg spør om nærvær eller stillhet, mener jeg ikke mystikk i betydningen tro eller eventyr, men erfaring i sin reneste form – det som er før vi fortolker det. Det kan kanskje høres svevende ut fra utsiden, men det interessante er: Dette er ikke noe man trenger å tro på. Det er noe man kan undersøke selv – ikke gjennom hypoteser, men gjennom oppmerksomhet. Og kanskje er det nettopp dét som gjør slike spørsmål krevende: At ingen kan gå foran. At hvis man venter på at vitenskapen skal gi svaret først, så kan man gå et helt liv uten å undersøke selv. For hvorfor skulle vi mene noe bastant om noe vitenskapen selv erkjenner at den ikke har tilgang til?

Takk for et engasjert og grundig svar. Jeg ser at du skriver med overbevisning, og at du er godt forankret i et vitenskapelig verdensbilde. Det har jeg respekt for – vitenskapen har gitt oss enorme framskritt og et språk for mye av det som før var uklart. Men det jeg spurte om, var ikke en erstatning for vitenskap, eller et forsøk på å undergrave den. Jeg spurte noe menneskelig: Har du, eller noen andre her, noen gang kjent noe som ikke lot seg fange med ord? Noe som kjentes mer virkelig enn det daglige virkelighetsbildet vi pleier å operere med? Du svarer at erfaringer og følelser ikke er virkelige, men bare «noe hjernen leverer til bevisstheten». Og her tror jeg vi tenker ganske forskjellig. For meg er det vi erfarer og opplever det eneste vi virkelig vet at eksisterer. Alt annet er modeller, tolkningsrammer – nyttige, ja, men fortsatt tolkninger. Også hjernen selv, slik vi forstår den, er en modell vi har laget basert på erfaring og observasjon. Når jeg spør om noe som ligner mer på stillhet enn forklaring, mer på fred enn mening, så peker jeg på noe som ikke trenger å forklares for å erfares. Jeg tror ikke det er en «floskel», som du sier. Jeg tror det er en invitasjon til å lytte dypere enn vi vanligvis gjør – ikke til teorier, men til det vi faktisk er, bak alt det vi mener, tror og vet. Jeg vet ikke om det finnes én objektiv sannhet som kan fattes i teorier. Men jeg vet at det finnes øyeblikk som ikke trenger teori – bare nærvær. Kanskje det også er en form for sannhet, ikke i konkurranse med vitenskapen, men som noe annet. Noe uendelig enkelt, og samtidig uendelig dypt.

Takk for svar. Du tar opp viktige poenger om vitenskap, observasjon og bevis – og jeg er helt enig i at disse er uvurderlige når det gjelder å forstå den målbare virkeligheten. Men mitt spørsmål gikk kanskje i en litt annen retning: Ikke nødvendigvis om det finnes objektive fakta (som naturlovene), men hva det betyr at noe virkelig er – uavhengig av både mening og målbarhet. Altså, finnes det noe som er sant ikke fordi det kan bevises, men fordi det er – uforanderlig, tidløst, ikke skapt, ikke en idé? Når jeg nevnte stillhet og fred, var det ikke ment som poesi, men som en pekepinn mot en mulig erfaring – at sannhet kanskje ikke alltid er noe som kan forstås intellektuelt, men som kan erkjennes direkte. Ikke som et svar på et spørsmål, men som fravær av spørsmål. Jeg forstår godt at dette kan virke fremmed sett fra et vitenskapelig perspektiv, men det er nettopp det jeg synes er spennende å utforske: finnes det en annen måte å vite på, som ikke er basert på teori eller tro – men nærvær?

De fleste debatter handler om hva vi tror på: om Gud finnes, hva som skjedde før universet, hva som er rett og galt. Men hva om sannheten – det som virkelig er – ikke er en idé, men noe uforanderlig og tidløst? Hva om sannheten ligner mer på stillhet enn på forklaring? Mer på fred enn på mening? Og hva om den har vært der – før tankene, før troene, før vi ble født? Jeg lurer på: Har noen her erfart noe som ikke kan forklares med ord, men som kjentes mer virkelig enn noe annet? Tror dere det finnes noe som er sant uansett hva vi måtte mene eller tro?

Vel, hvis sannheten er som den er og ikke som vi tror, så er den vel mest sannsynelig evig tenker jeg. Altså uforanderlig og permanent. Akkurat slik som stillheten og freden som følger den der vi kom fra før vi ble født. Sann 🙂

Ved å kalle ham Iduns mann eller diktingens skaper. Vi vet ikke hvem han var. Vi vet heller ikke hvor mange diktere som gjennom historien, fra kanskje lenge før Tacitus (ca. 100 e.Kr.) og fram til Snorre Sturlason, valgte å la diktingens skaper, "Brage", bli forteller og forklarer av norrøn mytologi i hans Skáldskaparmål. Brage er mer enn en gud – han er en symbolsk representant for alle de ukjente dikterne og skaldene som formidlet, skapte og fornyet norrøn mytologi gjennom århundrer. Fra de tidlige germanske sangene Tacitus beskrev, til de anonyme skaldenes kvad og Snorres systematiske nedtegnelser, har dikternes stemmer formet vår forståelse av verden. Brage er ikke bare en guddom – han er en kulturell superkraft. Han representerer alle de anonyme skaldene som holdt mytene levende gjennom muntlig tradisjon, tilpasset dem nye språk og samfunn, og la grunnlaget for mye av den kulturen vi omgir oss med i dag. Brages arv: Fra Tacitus til Marvel Brages innflytelse er overalt, selv om vi ikke alltid legger merke til det. Her er noen eksempler: Bøker og litteratur · Tacitus’ Germania (ca. 100 e.Kr.): Tidligste skriftlige kilde til germanske sanger og myter – et glimt av den muntlige tradisjonen Brage symboliserer. · Den eldre Edda (1200-tallet): En samling av anonyme norrøn dikt som bærer spor av århundrer med dikterlig bearbeidelse. · J.R.R. Tolkiens Ringenes Herre: Inspirert av norrøn mytologi, med temaer som skjebne, heroisme og mørke profetier. · Neil Gaimans Norse Mythology: En moderne gjenfortelling som bygger på den samme muntlige ånden skaldene formidlet. Filmer og TV-serier · The Northman (2022): En film som hyller norrøn estetikk og ritualer, med skaldekvad og volver som sentrale elementer. · Vikings (2013–2020): Skalder som Ragnar Lodbroks kronikører reflekterer maktordenes rolle i å forme historien. Musikk · Wardruna og Heilung: Ritualistisk musikk som bruker gamle norrøn tekster og poetiske strukturer – en direkte tilbakeføring til skaldene. Videospill · Assassin’s Creed Valhalla (2020): Skalder i spillet gjenskaper dikternes rolle som samfunnshistorikere. · God of War (2018): Mimir, en moderne skald, formidler myter til Kratos – en metafor for tradisjonens overføring. Samtidskultur · Ásatru: En norrøn gjenfødsel som rekonstruerer skaldekvad og blot som en levende praksis. · Poesiworkshops og slam-poesi: Brages ånd lever videre i fokuset på ordets transformativ kraft. Dette er bare en bitte liten del av utvalget. Brages innflytelse er en unik europeisk arv, en levende tradisjon som har tilpasset seg gjennom tidene. Brage som samfunnskritiker og allegorimester Brage og skaldene forsto noe fundamentalt om mennesket: Vi trenger ikke mye – vi trenger nok, dette siden nok betyr rikelig. Dette står i kontrast til jotnene, som symboliserer grådighet og overforbruk (ordet jotun betyr "konsumer"). Gjennom allegorier og metaforer formidlet skaldene budskap om balanse, maktkamp og menneskelige svakheter. Dikteren kan også utfordre makthavere. Dette ser vi i Skírnismál, hvor hyrden nekter å la Skírnir tvinge Gerd til underkastelse. Hyrden, som kan sees som Brage selv, representerer dikteren som beskytter flokken sin og avslører maktens brutalitet. Han griper ikke fysisk inn, men står imot Skírnirs forsøk på å skape en "alternativ fred". For Brage vet at sannheten ekskluderer alternativer. Dette kan også knyttes til Skíringsal, som er oppkalt etter Skírnir, og gir historien en lokal tilhørighet helt fra 900 tallet i Ynglinesagaen. Diktere tror ikke på sine egne historier. Heller ikke Brage eller de mange generasjonene av skaldene før Snorre Sturlason gjorde det. De skapte fortellinger som reflekterte samfunnets kompleksitet – ikke som dogmer, men som verktøy for refleksjon og dialog. At folk flest trodde på historiene, er nok mer sannsynlig. Men dikternes makt lå nettopp i deres evne til å skape fleksible fortellinger som kunne tolkes på nye måter. Brage: En større påvirker enn vi aner: Brage er en av tidenes største påvirkere av folks tanker og levende kultur. Han representerer noe dynamisk: kraften i fortellingen som fornyer seg selv. Så neste gang du ser en Marvel-film om Tor, hører på Wardruna, eller leser Tolkien, tenk på Brage. Han er ikke bare en gud – han er en hyllest til alle de ukjente dikterne som har formet vår verden gjennom ordets makt.

Historien om Skirnir som står utenfor Gerds hall, i møte med voktere og guder, kan synes som en gammel, norrøn fortelling. Likevel kan den leses som en filosofisk refleksjon over et dilemma vi kjenner godt i dag: Hva skjer når fred blir en villet tvang, et mål som rettferdiggjør midlene, selv om midlene skaper alt annet enn fred? I denne scenen forsøker Skirnir å presse gjennom sitt budskap om «fredens alternativ.» Han vil overtale, til og med true, for å oppnå en tilstand av fred. Men hans handlinger skaper sterke reaksjoner blant de andre tilstedeværende, spesielt Brage, som stiller spørsmål ved hva sann fred egentlig betyr. Skirnir som fredens kriger For Skirnir er målet hellig. Han står utenfor hallen, klar til å utfordre, bevæpnet med ordene om fred. Men hvordan kan våpen og tvang gi fred? I dagens verden er dette spørsmålet høyst aktuelt. Mange statsmenn snakker om nødvendigheten av våpen for å sikre ro, og det er lett å se likhetene med Skirnirs egen overbevisning. For ham er makt det eneste verktøyet som kan bringe stabilitet, og han er villig til å overse tvilen og frykten som denne tilnærmingen vekker. Brages motstand: Fred gjennom sannhet, ikke tvang Brage, på sin side, ser med dyp skepsis på Skirnirs intensjoner. I hans øyne er sannhetens vei den eneste som kan gi ekte fred, en fred som oppstår naturlig og organisk, uten tvang. «Sannhet ekskluderer alternativer,» sier han. For Brage innebærer denne sannheten en universell fred, en tilstand som ikke kan oppnås gjennom frykt eller trusler. Brages syn kan minne oss om de stemmene i dag som advarer mot å bruke makt som det primære middelet for å oppnå fred. Som i myten peker han på at tvungen fred ofte skaper undertrykkelse og opprør, at det som ser ut som stabilitet, kan være en forgjengelig fasade. Når fred blir et paradoks Dette møte mellom Skirnir og Brage utenfor Gerds hall blir en scene der to syn på fred kolliderer: Skirnirs pragmatiske, men autoritære fred, og Brages ideelle, men kanskje urealistiske, sannhetsfred. Dilemmaet mellom dem handler om hvordan man skaper varige løsninger i møte med menneskelig konflikt. Er fred bare en fravær av krig, eller er det en harmonisk tilstand som ikke kan dikteres? En advarsel om vår tid Fortellingen om Gerds hall er gammel, men dens lærdommer synes fortsatt relevante. Når fred blir et mål som skal påtvinges, kan det faktisk skape motsatt effekt. Som Brage antyder, kan alternativet fred – slik det ser ut gjennom trusler og makt – være en oppskrift på fremtidig konflikt. Kanskje er det noe i Brages ord som moderne ledere kan lytte til: «Til Ragnaroks tid er inne.» Denne dommedagsreferansen er både en advarsel og en påminnelse. Dersom fred skal være varig, må den hvile på sannhetens grunnlag, ikke på tvangens eller fryktens. Når fred blir et alternativ man tvinger, mister den sin essens og skaper i stedet flere problemer enn den løser.

Godt tenkt det tenker jeg. En som er ærlig mot seg selv er også i stand til å forstå at sannheten ikke bøyer seg for noens tro. Men en kan selvsagt tro på sannheten. Og det gjøres ved at en ikke tror noe om den. Da har man tillit til at sannheten er som den er. Og dette ligner jo på det du kaller tro-B. Sannheten om vårt og alt annet sitt opphav har jo ingen alternativer. Sannheten om dette nuet alt eksisterer i finnes ikke i alternative utgaver. Sannheten ekskluderer alternativer. Hvis ikke, var den ingen sannhet. Man kan kjenne glede bare av å være til. Det å puste gir glede for den som kjenner etter. Fred kan også kjennes uten andre årsaker enn det å være til, og den som kjenner følelsen fred vil også kunne kjenne følelsen takknemmelighet. Dette fordi disse følelsene er som søsken og regne tenker jeg. Tillit til sannheten er slik jeg ser det en god start, eller tro på sannheten om du vil. Men som du sier: helt uten ideers støy. 🙂

Hvis du ikke ser logikken i at sannhet ekskluderer alternativer har jeg ikke mer å si. Snakkes senere.

At sannhet eskluderer alternativer er logisk. Vi eskluderer ikke noe, det er det sannheten som gjør fordi den eskluderer alternativer. Men vi vet ingenting om den da den er som den er. Tenker jeg.

Sannhet er noe som ekskluderer alternativer. Vi vet ikke noe annet om den. Når det gjelder barn så bør de ha tillit til sine foreldre. Det er når en er moden nok, at tillit til sannheten som den er kan komme. Altså ikke tro eller mene noe om den tenker jeg. De å ha tillit til noe gir også en ro. Tenker jeg så langt.

Vi kan alle tro på sannheten som den er og ha tillit til den. Men tror vi noe om sannheten ber vi om at sannheten skal bøye seg for vår tro, at sannheten skal være en løgn. Best å ha tillit. tenker jeg.