Wildboi

Hei og takk for det det ærlige svaret ditt. Jeg skal virkelig ikke være så lite forståelsesfull at jeg ikke skjønner sviket og hatet som bygger seg.. Problemet er bare at jeg har virkelig elsket henne for alt som er verdt, første gang i livet jeg faktisk har følt meg trygg, og jeg føler det blir jævlig egoistisk egnt å overbevise henne til noe annet enn det henne selv ønsker.. Henne kommer ned til meg neste uke for å feire bursdagen min og sier henne bare vil kose seg og ha det hyggelig. Vi har snakket litt mer siden jeg la ut posten, og jeg sitter med inntrykket idag at hun virkelig vil, men at det nesten er umulig for henne å tenke annerledes enn slik du også har gjort.. Jeg har sagt at jeg kommer aldri til å gi opp på henne, og at jeg skal gjøre det jeg kan for å bli den jeg var når hun møtte meg første gang som rusfri og en god del mer på plass i meg selv mentalt.. Jeg er virkelig villig til å gjøre alt som kreves av meg for å overbevise henne annet.. Jeg vet henne fortjener bedre og jeg vil jo bare at henne kan leve livet sitt akkurat slik hu ønsker det, jeg bare har så lite lyst å ikke ha henne i livet mitt one way or another..

Hei, jeg har noen spørsmål som jeg ikke klarer å tenke meg helt fram til selv… Jeg har slitet med relasjoner hele livet, jeg er adoptert og har et godt forhold til faren min, men jeg kjenner han virkelig ikke.. jeg har også en mor som har slitet mye med alkohol og såret meg på måter jeg sliter med å tilgi eller glemme. For noen år siden mistet jeg alt, psykisk helse, selvtillit og livet mitt.. Jeg ble blandt annet fengslet for ting jeg ikke gjorde. Jeg begynte i terapi pga av mange grunnet blandt annet rus og depresjoner. For 6 mnd siden møtte jeg den mest fantastiske jenta jeg noen gang har opplevd, henne er så snill, sterk, karismatisk og morsom, men mest av alt henne ga meg ny motivasjon i livet.. Da jeg møtte henne var jeg rusfri, men jeg mistet kontroll mens vi begynte å bli en greie, uten å legge merke til forandringene selv, og jeg begynte å «prioritere» å røyke framfor å prioritere henne.. Det endte opp med at jeg la meg i en seng med en annen, vi gjorde ingenting seksuelt men jeg vet at det var galt, og spesielt mot den jeg har brydd meg mest om i livet.. Idag har vi pause, og jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre.. Jeg prøver alt jeg kan å respektere pausen og tiden hun har bedt om, men dette begynner seriøst å gi meg psykiske plager. Jeg har såret henne så dypt at ord ikke finnes, men alle som skjønner situasjonen skjønner nok hva jeg snakker om.. Mitt spørsmål er mest til jentene/damene der ute, er det fortsatt sjangs for meg til å vise henne hva henne faktisk betyr..?