Trippelure

Kjenner meg godt igjen i det du sier om å ikke tåle å bli værre. Jeg har selv i perioder stått på stedet hvil fordi jeg ikke tålte flere belastninger. Og det er helt greit med en pust i bakken så lenge man ikke blir stående der permanent. At du prøver å finne løsninger er bra, angst eller ikke angst. Det tyder på et ønske og vilje til å bli bedre. Og du forsøker å ta kontroll på din egen situasjon. Det værste er å bli helt apatisk og gi opp. Jeg vil alltid mene at det er bra å lufte tanker og få innspill fra andre, kontra å gå og male på ting i eget hode og få mer angst. Uansett oppheng. Når du har tenkt og reflektert over ting så mye at du ikke kommer frem til noe nytt er det på tide å ta en pause fra de tankene. Finne på noe helt annet så hoder får litt fri og kan slappe av. Jeg vet at det kan være ekstremt vanskelig, men ofte kommer løsningen av seg når man ikke tenker mer på emnet og lar hodet slappe av. Jeg pleier å si til meg selv; nå har jeg tenkt dette ferdig med den kunnskapen jeg har og det er ikke hensiktsmessig å fortsette før jeg vet noe mer. Så forestiller jeg meg at jeg legger tankene vekk i en av arkivskuffene inni hodet mitt. Noen ganger hopper de ut igjen så jeg må legge de vekk flere ganger... Og så tvinger jeg hjernen til å tenke på/bry seg om noe helt annet. Hjernen klarer som regel bare å konsentrere seg fullt ut om 1 ting av gangen (selvom jeg ofte har mye annet surrende i bakgrunnen), og det kan man øve seg på å kontrollere. Masse lykke til!!

Hvis det skyldes bivirkninger, tenk hvor bra det potensiellt kan bli om du slutter på de og finner noe annet som fungerer bra? Noe fungering har du. Du klarer å skrive her på forumet og be om hjelp og råd. Det er veldig bra! Det kunne ha vært enda værre om du murte deg helt inn i deg selv og ikke snakket noe med noen. Det jeg gjør her er å vri det til noe positivt, flippe tankene rundt. Og for å komme seg ut av angst og depresjon må man gjøre det. Så skal jeg dele et av mine favorittsitater med deg, som har fått meg til å fortsette mange ganger når jeg bare vil gi opp selv "If you're going through hell, keep on going." Winston Chruchill

Ga tips om å drikke sitronmelissete i en annen tråd som spurte etter råd for å slutte med sovemedisiner. Kanskje det også kan hjelpe deg? Jeg drikker det ofte på morran da det også hjelper litt mot melankoli og depresjon. Uansett smaker det godt og jeg har ikke opplevd bivirkninger https://www.rolv.no/urtemedisin/medisinplanter/meli_off.htm

Du kan prøve å drikke sitronmelissete. Det kan hjelpe litt og er en beroligende urt som ikke er vanndrivende. Mange urter som er beroligende eller søvndyssende er også vanndrivende sånn at man må opp i løpet av natten for å tisse, og da går jo vinningen opp i spinningen som man sier. https://www.rolv.no/urtemedisin/medisinplanter/meli_off.htm

Det kan være både psykdom og bivirkninger i en salig blanding. Begge kan svinge og komme/utvikle seg gradvis. Det er det som gjør mange ting vanskelig i psykiatrien. Men jeg står fortsatt for at om man ikke blir noe bedre av medisinene burde man bytte eller finne på noe annet. Å finne andre måter å takle stresset og belastningene på, er best på lang sikt. Du skal jo leve videre også, og ikke måtte belage deg på å være medisinert resten av livet. Selv har jeg prøvd det meste og det er skjeldent at bare én ting i seg selv hjelper. Å håpe på en quick-fix blir naivt. Men summen av mange mindre ting kan bli til noe stort. "Mange bekker små, gjør en stor å". Pusteteknikkker, mosjon (hardtrening, gå tur, yoga, gruppeaktiviteter osv), mindfullness, meditasjon, urtete, eteriske oljer, kar/forbad, dagslys, stelle med noe som er større enn en selv, øve på alternative tanketeknikker, lista er lang og bare fantasien setter grenser. Og så må man finne årsakene til at man har det som man har, og forandre på disse, evt forandre sin egen oppfattelse av disse.

Vi er ikke en kommuniststat, heldigvis! At staten skal ta over virksomheter fordi de ikke fungerer er ganske ekstremt. Men det er like ekstremt at politikerne våre ikke gidder eller evner å lage et bedre regelverk, samt sørge for at det blir skikkelig håndhevet. Her trenger vi politikere som tar ansvar og gjør jobben sin. Det har blitt etterspurt i flere år allerede når det gjelder oppdrettsbransjen. Og hvorfor ingenting har blitt gjort kan vi lure på. Jeg mistenker at det er litt for mye penger inni bildet.

Du er ikke forpliktet til å legge ut detaljer om opplevelsene dine her på forumet. Noen vil kanskje syntes at det er lettere å gi deg råd om de vet mer detaljert hva du går igjennom og har opplevd. Men aldri gjør eller fortell noe du selv ikke føler deg komfortabel med. Det er lett å overskride grensene sine i en sånn situasjon du er i nå, med forvirring og følelsen av å ha mistet seg selv. Men det Skandinav sier over her er helt riktig.

Om du slutter og blir værre, kan du starte opp igjen. Ut i fra det du skriver tenker jeg at du burde ta tak i grunnen til problemene og jobbe med å bli bedre uavhengig av medisiner. Antidepressiva løser ikke så mye i seg selv, men kan være en god støtte på veien. Det er meningen at man skal ha psykoterapi og samtaler ved siden av medisinbruk. Desverre er det ikke alltid så mye hjelp å få i helsevesenet, spesiellt om man bor på mindre plasser med mangel på psykologer og behandlingstilbud. Så man må selv finne ut av hva som gjør en bedre, noe som også er litt sunt. Det er bra å ta ansvar og kontroll over egen situasjon. Det hjelper også på angsten.

Mirtazapine er virkestoffet i remeron, søk på det så kommer det opp div informasjon. Det er en del år siden jeg sjekket det, men da sto "disturbances of thought" listet som bivirkning. Jeg skjønner godt at du er redd, det var jeg også. Om det skyldes medisinen eller depresjon og angst trenger ikke å ha så mye å si syns jeg. Meningen med å ta sånne medisiner er jo at du skal bli bedre og det har du jo tydeligvis ikke blitt. Og da trengs det en endring for å oppnå ønsket resultat, nemlig at du skal få det bedre.

Det er ikke listet som bivirkning i den norske felleskatalogen, men er det i den britiske. Dette kan du si til legen din. Og evt be om at legen din melder det inn som bivirkning. Om du ikke blir noe bedre av å ta remeron, burde du ikke gå på det men noe annet. Ja, det kan hende du blir værre av å bytte, det kan hende det ikke blir noen forandring eller du kan bli bedre. Alternativet er å fortsette å ha det som du har det nå og det er jo ingen løsning på lang sikt når du ikke har det bra. Jeg vet det er tøft, forvirrende og skremmende å ha det sånn som du har det nå og det kan jo ikke fortsette. Det er vanskelig å stå opp for seg selv når man er i en sånn situasjon og føler seg uvitende, men du må kreve at legen hører på deg og tar deg på alvor. Det er deg og ditt liv det gjelder, ikke legens. Du fortjener bedre!

Forstår deg veldig godt! Har selv hatt perioder med depresjon og inaktivitet, og det har vært tungt både fysisk og psykisk å komme igang igjen. Jeg syns du er tøff som har startet! Du kunne valgt det motsatte, men her er du. Jeg er som deg også glad i å gå tur. Kan du ta på deg en sekk og gå deg en tur, i stedet for å trene inne? Å gå med sekk er god trening og du kan fylle sekken med mer vekt etterhvert. Du kan også løpe litt i snøen som en intervalltrening. Det er tungt så etterpå kan du lage en engel i snøen, slappe av og se på stjerner, og om du er heldig; nordlys. Ja, det kan være kjipt med vinter. Men lufta er frisk og man kan øve seg på å legge merke til små ting å sette pris på selv om det er mørkt og kaldt. Det hjelper også på depresjon (snakker av egen erfaring). Og så må du glede deg over det du får til og ikke sørge over det du ikke får til (enda). For hvert skritt du tar er du nærmere en fjelltopp til våren

Jeg prøvde remeron for mange år siden. Halv tablett av laveste dose i 5 uker. Det var ikke bra for meg, så jeg sluttet med det. Ble så skremt av det at jeg ikke har turt å prøve flere antidepressiva/beroligende siden. Jeg står heller i faenskapet og gjør mine egne greier for å holde meg oppegående. Tankene mine ble helt forstyrra og jeg følte meg ikke som meg selv lenger. Klarte ikke å tenke ferdig noe som helst eller komme til konklusjoner. Alt ble liksom hengende i "løse lufta" oppi hodet mitt. Veldig skremmende for meg som stort sett bare har hatt mitt eget hode å stole på opp igjennom livet, og så oppleve at det slutter å fungere. Sist jeg sjekket felleskatalogen stod ikke tankeforstyrrelser oppført som bivirkning på remeron, men det står som bivirkning i den britiske felleskatalogen. Grunnen til det er at den norske felleskatalogen kun lister bivirkninger meldt inn i Norge. Vi er alle forskjellige og det som fungerer og er rett for meg behøver jo ikke å være det for andre. Jeg syns du burde snakke med legen din og be om å få prøve noe annet. Poenget med å ta sånne medisiner er jo at man skal føle seg bedre, ikke dårligere!

Jeg leste også den artikkelen på NRK. Til syvende og sist er det politikernes ansvar å lage et tydelig og godt nok regelverk. Både når det gjelder meldeplikt for smitte i slakterier og produksjonsfasiliteter, men også det som Labelle er inne på, nemlig forurensning og sykdomssmitte i hav og fjord. Dette er noe som har blitt påpekt av mange igjennom flere år. De tjener rått med penger men gidder ikke å rydde opp etter seg. Ikke at man kan forvente noe annet av kapitalkrefter. Selv lurer jeg på hvorfor det ikke er lovverk på plass etter så mange år? Så er det jo ganske frekt hvordan de velger å svare/ ikke svare på spm. Toppen av frekkhet syns jeg dog det var å sende advokatregningen til Mattilsynet, men igjen; sånn er regelverket. Hva han Inge Næsset (sjefen i Mattilsynet) holder på med kan vi jo bare spekulere i.

Noen folk med psykiske lidelser og rusproblematikk vil ikke bo i en kommunal leilighet da de tror at de blir overvåket av kommunen og politi der. Så er det også et problem at endel mangler boevne generellt og av den grunn ikke er ønsket i det private leiemarkedet. Eller at de ikke har økonomi til f.eks depositum. Nå har NAV en slags garanti de kan stille for folk i stedet for depositum. Men som mange private utleiere har erfart er det nærmest umulig å få noe dekket av NAV, samt et tungt og vanskelig byråkrati å forholde seg til. Så flere utleiere har gått på en økonomisk smell der. Så er det som nevnt tidligere i tråden at mange kommunale leiligheter for psykisk syke og rusmisbrukere er samlet i et område som ender opp med å bli belastet (om det ikke er det fra før). Og det kan generere mye uro, bråk og fristelser. Mange kjemper kanskje for å komme seg vekk fra miljøer men erfarer at det blir vanskelig når man er omringet av andre med tilsvarende problematikk. Lettere å gjemme seg vekk ute og man slipper f.eks. å til stadighet bli oppsøkt i eget hjem av folk man egentlig ikke ønsker å ha noe med å gjøre. Noen har også bodd så lenge på gata at de ikke takler å forholde seg til å bo et fast sted da de føler seg fanget innendørs. Så er det stor forskjell på kommuner og hvilken hjelp de evner/gidder å tilby. For en stund tilbake leste jeg om uteliggere i Trondheim som gjerne ville ha et sted å bo, men det klarte ikke kommunen å hjelpe med. Selv etter flere år. Det er ikke alltid det prioriteres å hjelpe visse grupper.

Jeg har fulgt med i forumet her i noen år, men ikke registrert bruker. Dette er første gang jeg skriver noe som helst her. Beklager om det ble litt mye og beklager for evt skrivefeil. Skriver på tlf og det gikk litt fort. Jeg har aspergers syndrom(AS) som nå er satt inn i autismespekteret og for mange det samme som høyfungerende autisme(HA). Det er dog en forskjell på AS og HA, og det er at AS har normal språkutvikling og HA noe forsinket. Kanskje flisespikkeri for noen, men for meg som har AS er det veldig viktig at ting er riktig! Det er per definisjon nevropsykologiske utviklingsforstyrrelser, dvs en slags koblingsfeil i hodet (relatert til f.eks elektro-/maskin-/datafag for de som har humor (og jeg elsker humor) og kan se på kroppen som en slags maskin), som er medfødt. Adhd, add, autisme og tourettes er også nevropsykologiske utviklingsforstyrrelser. Man tenker og oppfatter ting litt annerledes og det kan også gjøre at man sanser ting annerledes. Det kan gi fysisk utslag i noe som kalles sensoriske utfordringer. Det betyr at man kan være over- eller underfølsom i sansene sine og høre, se, smake, lukte og føle mer eller mindre enn det som anses som normalt. Dette kan igjen gi store problemer for folk som er "på spekteret", men kan også gi fordeler. Jeg har bedre hørsel, smak og luktesans enn de fleste jeg kjenner. Stort sett er det bare bra, men noen ganger ekstremt irriterende å høre plagsomme lave lyder som f.eks. susing i ventilasjonsanlegg, overforbruk av parfymer osv. Øynene mine er lyssensitive og jeg må ofte gå med solbriller for at de ikke skal renne, selv om det ikke er såkalt solbrillevær. Lapper i klesplagg blir ofte klippet vekk fordi de klør og stikker i huden osv. Så kan man jo tenke seg hvordan autister uten språk har det når de er plaget av disse tingene og ikke kan si i fra om det. Spesiellt de som i tillegg har en fysisk funksjonshemming... Koblingsannerledeshet er vel en hyggeligere måte å si det på, og som ikke er så negativt ladet som ordet feil. Men det er jo bare en "feil" sammenlignet med det som anses som normalt og hvordan folk flest er skrudd sammen, dvs nevrotypikere som ikke har en sånn type diagnose. Hva er feil liksom? Ut i fra mitt ståsted så syns jeg jo at flertallet av folk er litt feil skrudd sammen, spesiellt når de lar seg styre av flokkmentalitet, gruppepress og ikke klarer å tenke selv/utenfor boksen. Med altfor mye unødig fjas, egoisme, grådighet, mobbing og fordømmelse av annerledeshet osv. Men men, vi er jo alle subjektive vesner og alle er vi universets midtpunkt i oss selv, ikke noe galt i det nødvendigvis Selv er jeg veldig fornøyd med å være meg selv og annerledes enn folk flest. Ikke alltid så fornøyd med fordommer jeg møter, men det ligger hos de som har fordommer og ikke meg. Jeg er veldig åpen om diagnosen min, og prøver med det å bekjempe fordommer og uvitenhet sånn at de som kommer etter meg skal få det bedre enn jeg har hatt det. Jeg fikk diagnosen i voksen alder og det var en stor lettelse for meg som forklarte mye. Om jeg hadde fått diagnosen som barn kan det hende mange problemer kunne vært unngått og ting hadde vært bedre for meg. Men ikke nødvendigvis. Jeg har en kamerat med AS som ble diagnostisert som barn, og han sa en gang til meg; " Så heldig du er som fikk vokse opp og bli deg selv". Utrolig trist å bli holdt tilbake og dømt pga en diagnose igjennom oppveksten sin!