Cyrio

hehe, det er dessverre sant. Får frysninger hver eneste gang jeg hører/leser den frasen der, er tidenes minst gjennomtenkte argument.

Please, vær sarkasme og ikke et oppriktig innlegg 🤞

Nå vil jeg (så objektivt jeg klarer) nevne at det er en vesentlig forskjell i disse sakene. Ulf = var ufin Sylvi = var ufin Tor/Laila = Husker ikke hva dette var, var det innsidehandel? Per = dårlig dømmekraft Terje = husker ikke denne heller Anne = slett arbeid og særdeles uempatisk fremtreden Her ser vi et knippe mennesker som har oppført seg dårlig som jeg ville kalt det.. Gjør ikke ting greit av den grunn, men det er til syvende sist begrenset til dårlig oppførsel, eventuelt med unntak av 1-2 tilfeller. Nå de siste årene derimot ser vi: -(Mer?) innsidehandel og aksjeulumskheter -Ren løgn på bostedsområder for å slippe skattebelastning, fiktive leiekontrakter/boutgifter osv -Simpelt tyveri fra butikker -Akademisk plagiat Altså har vi gått fra en kultur hvor noen oppfører seg på en måte som er sosialt uakseptert til å rett og slett stjele fra andre for å vinne frem. (Og deretter i enkelte av tilfellene forsøke å "lure seg unna" eller dysse ned/bagatellisere) Alt som er nevnt i både ditt og mitt innlegg kan vi i utgangspunktet klassifisere som "skandaler" men om vi måler de opp mot hverandre, så er jeg ikke i tvil om hvilke hendelser jeg synes er desidert mest alvorlige.

Fra regjeringens side eller fra min oppfattelse av regjeringens side?

Fordi det skaper et samfunn helt uten tillit. Vi forsøkte oss på dette på 40 tallet, og det skaper ikke akkurat samhold når du ikke lenger kan stole på noen fordi de har et økonomisk motiv for å angi deg. Blir litt som når britene koloniserte India og fant ut at det var mange giftige slanger i området. De ga da ut dusør til alle som klarte å ta livet av slike slanger og fremvise for britene. Fungerte i ca 5 sekunder før noen luringer fant ut at her er det penger å tjene, så de begynte rett og slett oppdrett av disse slangene. Når britene fant ut hva som hadde skjedd så hadde de jo ikke annet valg enn å avskaffe dusørordningen med det resultat at alle oppdretterne satt på masse verdiløse slanger. Disse ble jo naturligvis sluppet ut i naturen og India satt igjen med flere giftige slanger enn de hadde i utgangspunktet. Litt slik fungerer det i det sosiale også.

Hehe, ja dette er en morsom sak i grunn. "Nei, dette er ikke plagiat! Vi har bare brukt samme metode" kommer til å bli mitt argument også i all fremtidig utdannelse. Og hvis noen begynner å tvile litt på denne forklaringen så skal jeg hente inn noen jeg selv kjenner som "anonym kilde" for å bekrefte min side av saken. Dersom noen gidder å lese hele teksten og finner enda flere tekstlikheter 2-3 dager på rad så skal jeg bare si at jeg ikke ønsker å kommentere noe mer. Fantastisk oppskrift det her. Kun slått av Støre sin egen ryggrad som dessverre er helt fraværende. Han ønsker jo selvsagt minst mulig støy rundt dette og håper han slipper å miste enda en nøkkelperson i regjeringen sin. Forståelig det her altså, men hadde det vært en snev av seriøsitet og bare bittelitt tak i den mannen der hadde han gått rett ut og beklaget det han kan men kommet med en plan om hvordan han skal rydde opp alt dette rotet som har vært de siste årene. Nå begynner det jo å bli få regler våre folkevalgte ikke har brutt de siste par årene. Alt fra "fysisk stjeling" til skatteunndragelse, innsidehandler, akademisk snusk osvosv. Og fremdeles nekter statsministeren i partiet som står for mye av disse lovbruddene samt en utrolig nedgang i oppslutning å kalle det for "krise"! Er jo skikkelig "hodet-i-sanda" strategi det her.

Nå begynner det å bli lenge siden jeg intervjuet folk i arbeidssituasjoner, men jeg kan jo nevne følgende: Om du som en intervjuer har to kandidater foran deg, begge har tilsvarende utdanning og det eneste som skiller er A i snitt eller B i snitt... Da må du være temmelig spesiell for å ikke innse at "her er 2 personer som begge er flinke til å ta til seg informasjon på en strukturert måte, så her blir det personlige egenskaper som avgjør". Dessverre hjelper det ikke alltid din sak om du da skriver i en søknadstekst eller forteller i et intervju at "jammen, det var ikke min feil at jeg ikke fikk A" Om du ender opp med B i snitt ville jeg tatt det for hva det er også ville jeg vært meget fornøyd med å ha en god utdannelse.

Nå skal jeg være litt "direkte"... Dersom flere angrer fordi fokkeslasken og andre ikke aksepterer de vil jeg påstå at operasjonen var mislykket ettersom man fremdeles ser ut som sitt opprinnelige skjønn. Med mindre fokkeslasken har for vane å trakassere et spesifikt kjønn hver gang han er ute blant folk da, men det tviler jeg i grunn litt på. (og da er det jo "greit" i akkurat denne sammenhengen selv om det ikke er greit i vanlig sammenheng) Men dersom min teori stemmer har du da ikke oppnådd noe som helst annet enn å "ødelegge" deg selv uten noen vei tilbake, du innser at løsningen ikke var like god som du trodde den skulle være og angeren setter inn. Hva gjør du da? I værste fall har du jo operert bort kjønnet ditt. Og selv om dette sikkert høres litt brutalt ut så er det dette som er poenget mitt. Skal vi "omprogrammere" fokkeslasken & Co til å late som at de ikke ser at man er sitt opprinnelig kjønn slik at alle kan leve videre i uvitenhet? Vil de som har operert seg til et annet kjønn føle seg bedre når de lever i et samfunn hvor ingen har lov til å påpeke at du ser ut som noe annet? Hvor man faktisk MÅ spørre om pronomen hver gang man møter noen? Eller vil dette kanskje bygge videre på usikkerheten til disse personene? (og andre for den saks skyld) Dersom man har angrende personer etter slike operasjoner er terskelen for lav, og dersom de angrer fordi ikke 100% av befolkningen støtter opp under dine valg så må man se litt på psyken uansett. Om jeg hadde skrevet et sammenhengene innlegg her med alt jeg hadde stått for og vært motstander av og som gir meg min identitet så hadde jeg nok helt sikkert fått mange motargumenter fra høyresiden, venstresiden, miljøsiden, sentrumssiden, dyrevernere, dyremishandlere, kapitalister, sosialister, kommunister, rasister, antirasister og sikkert et par andre personer også.. Men det må nesten være greit, det er ikke bra for psyken om du aldri møter motgang. Ting skal være litt skummelt, for valg har faktisk konsekvenser og det du utsetter deg selv for er ikke alltid nødvendigvis bra uavhengig av hva Marlboro-mannen, lokale dealere, velmenende venner/familie, flotte støttesider på internett med enkelthistorier som skinner sterkere enn solen eller til og med dine egne tanker forteller deg. Edit: beklager til fokkeslasken som ble litt ufrivillig eksempel mer enn en gang akkurat nå.

Terskelen for å få behandling bør absolutt være lav, det er hvilken type behandling man mottar i første rekke jeg tenker vi må se på. Skriver det her selv om det gjelder for mesteparten av det du har skrevet. Tror egentlig ikke vi er fryktelig uenige i alle aspektene her, samtidig som vi kanskje ser det fra litt forskjellige vinkler. Og det er egentlig litt bra i mange tilfeller. Jeg er helt enig i at man bør vite mye om et tema før man mener masse om det, dessverre er det ofte blitt helt motsatt. Bare se på politikere hvor vi har hatt forsvarsministre uten en eneste dag i grønne klær osvosv. Men selv om jeg ikke kan relatere til hvordan det er å virkelig føle at jeg er i feil kropp, så har jeg vært en del av samfunnet på godt og vondt. Jeg vet en del både fra egen og andres erfaring hvordan det er å føle at ting er håpløst, at man er fanget i en ond sirkel, hvordan man tror man har funnet den perfekte løsningen men aldri kommer helt over målstreken. Og det er det jeg mener her, og derfor jeg ikke drar opp "jeg identifiserer meg som en atomubåt" osv. For det er åpenbart en tung situasjon for de som sitter midt oppe i det og det skal man ikke undervurdere konsekvensene av. Men istedenfor å gjennomføre irreversible operasjoner, innføre pronomen i epostsignaturer/møter, gå på hormonell behandling og ellers få hele samfunnet til å spille videre på noe som, i mine øyne (dessverre) kan betegnes som en "løgn", så må vi jo hjelpe disse som er så langt nede grunnet dette. Få de til å snakke med rette instanser i helsevesenet osv. Rett og slett skaffe de den hjelpen de trenger og fortjener. Nå bare tok jeg et raskt google-søk som viser at alle som har fyllt 16 år på egenhånd kan endre juridisk kjønn. Kjempeflott for de, men hvorfor er vi der at 16 åringer skal føle på dette behovet. Her må det jo ligge andre grunner i bunn. Dette er jo ikke annet enn en mini-bok som det står mann/kvinne i, men samtidig er det starten på noe mer. For du kan jo også i teorien starte med hormonell behandling fra fylte 16 år. (da med foreldrenes velsignelse) Og da er man inne på noe litt mer skummelt synes jeg. Så ja, kanskje det ikke er opp til meg som hvit mann og erklære at rasismen i Norge er over, men jeg kan allikevel komme med innspill om hva vi kan gjøre med den, hvordan vi kan lære å leve sammen osvosv. Eller er det slik at den "undertrykkede" er den som skal sette alle premisser? For det er jo også en skummel tanke. Det er veldig bra, men samtidig klarer jeg ikke å sirkle tilbake til der jeg startet innlegget mitt. Om du skifter juridisk kjønn når du er 16, starter på hormonell behandling når du er 17 med en plan om å bytte kjønn når du er 18 så er man fremdeles utrolig tidlig ute. Tenåringer er smarte og oppegående på veldig mange måter, men konsekvenstenkning er jo ikke det de er best på. Samtidig kan de være sta som et esel, og da er spørsmålet. Er de "tøffe" nok til å avslutte behandlingen om de endrer mening etter 1 år med forberedelser, eller kjører de på for å trosse mor/far dersom disse er "skeptiske"? Samme problemstilling dersom foreldrene ikke er skeptiske, men derimot veldig støttende og gjennom en periode på 12-48 måneder ikke forteller barnet noe som helst annet enn hvor modige de er, hvor store forbilder de kommer til å bli for likesinnede, hvor fantastisk det er at de tørr osvosv. Er man da sterk nok til å si "nei, nå har jeg ombestemt meg" når man er i tenårene? Dette er jo en periode i livet hvor man gjennomgår utrolig store endringer i utgangspunktet. Husker jo selv hvor utålmodig, sta, verdensmester og egenrådig jeg kunne være. Foreldre og andre "autoriteter" var jo i mange tilfeller en hindring som bare måtte overvinnes/omgås. Og selv om dette ikke gjelder alle, så er det nok litt flere enn kun meg som kan relatere til dette.

Hehe, moro at du skrev akkurat det der og slo meg med 1 minutt gitt.

Ja, jeg forstår at de har det tungt. Håper virkelig ingen velger å operere seg uten at de anser det som en vei ut av noe værre. Det jeg mener er at da må man finne ut hvorfor de opplever denne konflikten, hva som skal til for å løse den og hvordan man kan komme til den målsetningen uten å gjøre noe som i all praksis ikke er mulig å reversere på en god måte. At mennesker våkner opp daglig og føler at livet ikke står til forventningene er jo ikke noe nytt. Det kan være at du har null sosial omgangskrets, pengene strekker ikke til, familien vil ikke ha kontakt med deg, du virkelig hater (ikke misliker, men hater) jobben og kommer deg ikke vekk fra den, eller kanskje noe helt annet. Løsningen i de tilfellene ovenfor er jo ikke å si "joda, men du har jo massevis av venner" til en som ikke har snakket med andre enn ekspeditøren på butikken de siste 7 årene, "tenk på alle de som er fattigere enn deg" til han som samler tomflasker for å kunne kjøpe first-price rundstykker eller "se nå har vi fått nye flotte kontorer" til den som virkelig hater jobben sin. Da bør det jo heller ikke være slik at man ukritisk sier "se, nå har du fått ny kropp" til den som hater nåværende kropp. Her må man jobbe med alt det underliggende på lik linje som man gjør med alt annet, hvorfor føler du at det er slik, hvorfor blir dette bedre for deg om du får en operasjon og finnes det noen alternativer som gjør ting litt mer levelig? Kanskje det kan være så enkelt som å tenke mindre på hvilket kjønn man er..? Jeg tenker ihvertfall veldig sjeldent på hvilket kjønn jeg er, samtidig som andre tenker mye mer på det. (som selvsagt er naturlig, vi er jo forskjellige tross alt) Kanskje et provoserende spørsmål, men om hele din identitet, frykt, fobi og daglige hverdag består av å klassifisere alt inn i kjønnsroller og/eller hvilket kjønn du er/ikke er... er det da en sak for kirurgen eller er det en sak for psykisk helsevesen? Jeg tror jo kanskje man kunne løst mye mer opp i dette ved å erkjenne hva realiteten er, ikke hva vi ønsker at den skal være. Tja, var kanskje litt flåsete sagt. Jeg modererer meg selv til å si "hva nå enn det skal være godt for". Hvorfor skal man ha et behov for å identifisere seg som noe som helst ute blant folk? Holder det ikke at folk identifiserer seg som Atib Azzad eller Cyrio dersom man er såpass opptatt av identitet? at man tenker "her sitter jeg, og det er ingen som meg her" Er man så utilpass med seg selv at man ikke klarer å oppholde seg blant kjente uten å modifisere kroppen, hvor lang tid tar det da før man føler ytterligere behov for å gjøre nye endringer? Har vi blitt så opptatte av hvordan andre oppfatter oss at vi er villige til å kjønnsoperere oss selv for å få aksept? I så fall er det jo mange ekstremt store underliggende problemer i samfunnet som vi må se på aller først så vi slipper å enten bli ekskludert eller må legge oss under kniven/pillebrettet. Jeg trekker i motsatt retning og mener at det er for lett å gjøre dette. Sett en grense på 25 år før man får gjøre dette, da har du levd/opplevd litt, du er ferdig utviklet og du er bedre rustet til å ta slike avgjørelser. Om du fremdeles sitter med de samme meningene som du gjorde når du var 16, så kjør på men da har du ihvertfall blitt tvunget til å ta stilling til dette. En liten digresjon: jeg har hørt mye på metall gjennom livet og hadde utrolig lyst til å tatovere svære opp-ned kors og pentagrammer på skuldre og legger når jeg var typ 16 år, var overbevist om at dette kom jeg aldri til å angre på, dette er "dritkult" og det er utelukkende positive sider ved å gjøre dette. Fikk selvsagt ikke lov til å tatovere meg i det hele tatt, og priser alle høyere makter for at det ikke ble noe av. Selvsagt ikke i nærheten av å føle på at man er i feil kropp, men konsekvensen av å få lov til å gjøre slike forandringer med kroppen når man er såpass ung kan føre til kjempeutfordringer senere i livet.

Akkurat den konklusjonen jeg traff også etter å ha lest gjennom de siste innleggene. I så fall er det jo ganske drastisk å operere bort/inn vesentlige deler av kroppen fremfor å heller gå en vei som gjør at man føler seg akseptert slik man i utgangspunktet. Et annet spørsmål er jo hvordan den følelsen av "feil kjønn" blir så utrolig fremtredende at man velger førstnevnte alternativ. Er det virkelig slik at man våkner opp hver eneste dag og tenker "shit, fremdeles ikke riktig kjønn så nå er denne dagen ødelagt også"? I så fall, hvordan/hvorfor forventer man at denne følelsen blir bedre/forsvinner etter x antall behandlinger/operasjoner når man fremdeles ikke kan endre biologien? Ja, jeg har fått med meg at det er forskjell på biologisk og "sosialt" kjønn, hva nå enn dette betyr, men du kan jo like fullt ut bestemme deg for å være "kvinne" sosialt sett uten operasjoner. Glad jeg ikke trykket "send inn svar" 5 sekunder tidligere. Dette skulle jo bare mangle. Dersom alle i en alder av 16-20 år som kom inn til legen og sa "Jeg vil bytte kjønn" fikk lov til dette uten noen kritiske spørsmål til tross for de enorme konsekvensene dette medfører så er min påstant at utrolig mange ville angret på dette senere i livet. Tenker bare på hvordan mitt eget liv ville sett ut om jeg fikk lov til å gjøre alt jeg hadde lyst til i mine forskjellige sinnsstemninger i den perioden av livet mitt. sannsynligvis hadde det ikke endt så bra. At man blir utfordret på denne prosessen er det minste som burde vært forlangt.

Kan ikke svare for de andre, men ikke for min del. For min del handler det mest om å behandle utfordringer/traumer/diagnoser/ønsker på en best mulig måte. Best mulig måte i mitt hode er følgende: -Finne årsak -Forklare hvorfor det som er ønskelig ikke er mulig (Dersom aktuelt i den enkelte problemstilling) -Lage en løsning som faktisk løser utfordringen og ikke bare bygger videre på det jeg faktisk velger å kalle fantasier. Det gjør vi ikke i dag. Nå finnes det flere steder i verden hvor du mister jobben om du kaller noen for feil kjønn, og her forsterker vi jo bare denne fantasien, vi løser den ikke. For det er jo nettopp det, en fantasi. Om jeg tar på meg parykk og kjole i morgen så er jeg fremdeles en middelaldrende mann med hårete kropp, forhåpentligvis et gjennomsnittlig testosteronnivå og uten evne til å bli gravid. Og her blir det feil å kreve at resten av samfunnet må inkluderes i min fantasi. Alle vil åpenlyst se at jeg er en mann i kjole, men det er ikke lengre greit å kalle meg for "han"..? Så klart, jeg kan ta laseroperasjoner for hårveksten, starte på østrogen og utføre massevis av operasjoner slik at det (kanskje) ikke blir like tydelig at jeg er av det mannlige kjønn. Kanskje jeg til og med klarer å "lure" enkelte til å tro at jeg er kvinne. Men jeg vil fremdeles være uten livmor, og min frustrasjon vil fremdeles være like reell. Jeg vet selv innerst inne at jeg ikke er en "ekte" kvinne. Ergo har jeg nå ødelagt min egen kropp, brukt massevis av penger og problemstillingen er nøyaktig den samme. Nå er jo spørsmålet: hadde denne situasjonen blitt bedre om man fra dag 1 hadde fått beskjed om at "hei, dette er dessverre ikke mulig, men vi skal hjelpe deg så godt vi kan med å lære deg å leve slik du er født"? Jeg tror at ja, det hadde den. Spesielt dersom det bunner ut i at noen ønsker å være "tradisjonell husmor" eller "stereotypisk bilmekaniker" er det jo egentlig kun utrolig trist hvis folk bygger hele sin identitet rundt dette og i tillegg må skjæres opp og leve med kjemiske hjelpemidler fremfor å bli fortalt at "vet du, det er helt innafor om du vil ha på deg blomstrete forkle eller kjeledress full av oljeflekker dersom du ønsker det". Ihvertfall i Norge tror jeg det er mange år siden feminine menn og maskuline kvinner har blitt ekskludert av hele deres umiddelbare omgangskrets av slike ønsker. (selv om det selvsagt helt sikkert finnes unntak) Man konstruerer faktisk et eget sett med utfordringer her, deretter konstruerer man en løsning som er såpass dårlig at man må tvinge resterende befolkning til å "spille med" for å sannsynligvis ikke ha løst den opprinnelige problemstillingen som ikke eksisterer utenfor eget hode.

Skal komme med litt påstander her som helt sikkert er veldig politisk ukorrekt.. Først og fremst er min mening at dersom noen opplever kjønnsdysfori så kan man absolutt bry seg om det. Men det er mange måter å bry seg på. Her er 2 måter (som er satt på spissen) Alternativ 1: Man prater med personen, forsøker å finne ut hvorfor de opplever dette, gjør det man kan for å komme til bunns i selve årsaken og forklarer på en pedagogisk korrekt måte at "vi ser deg, men du er nå en gang født slik så da kan vi gjøre det beste ut av situasjonen uten at du lemlester deg selv i en psykisk tung periode" Alternativ 2: Man får inn barn/ungdom/unge voksne inn på kontoret som sier at de må være det motsatte kjønn fordi de helt siden barndommen likte rosa, likte å leke med biler, tok på leppestiften til mor eller arbeidsstøvlene til far og konkluderer med at dette barnet selvsagt må få lov til å opere bort "problemene" sine og evnt innta store mengder medikamenter som endrer hele den kjemiske sammensettingen i hjernen. I enkelte tilfeller før man i det hele tatt er gammel nok til å kjøre moped. Det her med at vi nå har 46 kjønn eller hva listen er på nå synes jeg er... overdrevet samtidig som det vitner om en helt annen problemstilling. Dersom du føler behov for å lete gjennom en liste på 46 "sosiale kjønn" (som tydeligvis er en greie nå) for å finne noe som passer akkurat deg, så vil det alltid handle mer om et ønske om å være spesiell/annerledes fremfor noe annet. Og da er det jo der vi må starte, ikke med å dra frem kirurgiske/kjemiske virkemidler for å bygge videre på disse utfordringene. Gjelder helt sikkert for noen, men dersom man aldri ville sett forskjellen ville vel i grunn denne trenden store firmaer og "progressive" organisasjoner har med at alle må introdusere seg selv med egne pronomen forsvunnet ganske raskt? Heldigvis ikke så utbredt i Norge enda, men kommer sikkert etterhvert det også.

Denne kan jeg relatere til. Dessverre kommer det nok til å være slik en god stund fremover ja. For å ta en ekstremt forenklet versjon av det som gjør at vi er der vi er nå kan vi for de fleste av oss dele opp årsakene i følgende hovedgrupper -Dyrere strøm -Dyrere mat -Dyrere drivstoff -Dyrere lån Nå sitter det jo massevis av både statlige og private økonomer og regner ut at vi faktisk har klart oss greit på dette utgiftsnivået, og derfor har jeg en liten konspirasjon om at det ikke kommer til å endre seg så mye. (med "klart oss" mener jeg at vi ikke går konkurs, ikke at vi nødvendigvis har hatt det gøy) Matprisene som har kommet er nok den nye normalen, her er det såpass kraftige krefter i sving samtidig som dette også nødvendigvis henger delvis sammen med økte drivstoff/strømutgifter Blir drivstoff billigere så økes avgiftene på dette ettersom "vi" ikke ønsker mer bruk av fossilt drivstoff enn ytterst nødvendig Blir strømmen rimeligere (tvilsomt) så reduseres/avskaffes strømstøtten tilsvarende. Går rentene ned er det vel og bra, men den kommer nok ikke til å bli kuttet med 3% "over natten" for å si det slik, vil tippe det tar rundt et år før de begynner å senke den og deretter rundt et år til før den er på et ålreit nivå. Av en eller annen grunn er det bred enighet om at når mennesker i det landet her faktisk har penger til overs, så får alle det mye værre. Hvordan vi har nådd denne konklusjonen aner jeg ikke, men tydeligvis er det ikke bra for samfunnet at vi sitter i en situasjon som vi gjorde for et par år siden hvor tilogmed lavtlønnede hadde litt ekstra sparepenger. Virker jo nesten som om samfunnet er bygget opp på et prinsipp om at x antall prosent må være "fattige" for at hjulene skal gå rundt for resten. jada, jada mer penger i omløp = mindre verdi, men jeg har jo et idealistisk håp om at det er mulig å jobbe en heltidsstilling innen en hvilken som helst næringsbransje uten å føle at det er hull i bankkontoen din..?

Det gjør de når de oppdager at du har kjørt for fort. Helt frem til de aller fleste (alle?) Fotobokser gikk over til 4g så kunne du gjerne få konsekvensen av å ha kjørt for fort mange uker etter at du hadde gjort det. Forøvrig gjelder det all kriminalitet. Om du har vært på røvertokt hos gullsmeden er du ikke "home free" selv om du ikke ble tatt på fersk gjerning. Utfordringen her, og hos mange politikere generelt er at de virker å oppriktig mene at reglene som gjelder for oss andre ikke skal gjelde for de. De snakker dag ut og dag inn om solidaritet, viktigheten av å bidra i samfunnet og hvorfor vi alle må forvente høyere pensjonsalder, høyere skatter osvosv. For seg selv har de innvilget full pensjon etter 12 år på Stortinget, ekstremt runde vilkår for pendlerleiligheter og lønninger som ligger over dobbelt så høyt som snittinntekten i Norge. Og selv med alle disse usedvanlig gode fordelene er de tilsynelatende helt ute av stand til å oppføre seg. Nå som det har røket 6 stk på typ 2 år, så er det ingen som klarer å overbevise meg om at samtlige av de som sitter igjen har rent mel i posen. Det er bare at ingen har klart å avdekke enda mer enda. (Men om jeg har rett vil det nok dessverre komme) Støre sitter fremdeles stille i båten, han anser det vel ikke som "krise" helt enda, for det er tross alt dårlig pr. Sitter dessverre med litt "Rules for thee, not for me" vibber om dagen når det kommer til den gjengen som hever (våre) lønninger inne på Stortinget om dagen

Hehe, beklager for det men er jo greit å være klar over hva du begir deg ut på. Jeg ville jo stilt meg selv spørsmål om hvorfor du er sjalu med akkurat denne personen og funnet ut om du kan endre på det. Hvis ikke ville jeg faktisk forsøkt å finne noen andre du kan tilbringe tid med uten å bli sjalu. For som nevnt er dessverre dette ofte en realitet:

Tja.. Er jo ofte best å være ærlig i en ansettelsesperiode. Men ville nok følt meg fristet til å si at jeg levde på noen oppsparte midler eller lignende dersom det var for en kort periode. Dersom du har en glippe i CV'en som er veldig lang er det uansett litt vanskelig å prøve seg på den.

Sjalusi er ikke særlig attraktivt. Jeg ville gjort det jeg kunne for å legge det fra meg hadde jeg vært deg. For all del, situasjoner oppstår hvor man blir usikker men da må man nesten snakke med den andre personen og deretter velge om man velger å stole på denne eller ikke. Sjalusi oppstår vel i grunn som et symptom på manglende tillit, og da er det der du må starte. Om du er ute av stand til dette kommer det i aller beste fall til å bli et utrolig slitsomt partnerskap for begge, i værste fall (og aller mest sannsynlig) kommer det til å ende med brudd. For å ta et lite eksempel: Du har nå gitt din potensielle partner adgang til din telefon. Dersom det skulle skje noe som helst på den telefonen som du ikke ønsker at den andre parten skal vite om, ville du beholdt dette lagret på telefonen din når du vet at hun kan komme til å lese/se dette, eller ville du tatt ytterligere forhåndsregler? Nå la oss si at vi bytter ut deg med din potensielle partner i eksempelet over. Hva tror du hun kommer til å gjøre dersom hun vet at du har tilgang til telefonen din? Det med å be om/forvente tilgang til telefonen til folk betyr 2 ting: 1: minst 1 person i forholdet mangler tillit 2: minst 1 person i forholdet blir flinkere til å gjemme unna ting som den ikke vil at den andre personen skal se. Jeg har (tror jeg) f. eks tilgang til samboerens telefon og hun har tilgang til min, men så langt jeg vet er det ingen av oss som noen gang har brukt det til noe annet enn å åpne spotify eller lignende dersom den andre telefonen er utilgjengelig av en eller annen grunn. og de kodene har vi fått av hverandre når det er "naturlig".. typ "hei, kan jeg få koden din så jeg får åpnet Spotify". Den dagen en av oss hadde spurt "hei, kan jeg få låne telefonen din for å lese litt meldinger" så hadde jeg blitt stresset. Så skal jeg avslutte med noe som du sannsynligvis ikke vil høre og noe kjempemange her inne sikkert er uenige i men som er min personlige oppfatning og erfaring. De (heterofile) personene jeg har møtt gjennom livet og som har flest venner av det motsatte kjønn uten at det er noen "grunn" til det er nesten uten unntak notorisk utro, ute etter drama og/eller utrolig oppmerksomhetssyke. Med "uten grunn" mener jeg i hovedsak de som "ikke går overens med andre av eget kjønn" Selvsagt skal det være lov å ha bekjentskaper av det andre kjønnet, og jeg har selv et lite fåtall av slike, men da er det som regel noe felles som knytter oss sammen, som f. eks felles venner, fritidsinteresser eller lignende. Men her må du nesten sette deg ned og tenke godt igjennom om du har tillit nok til å klare å sitte hjemme en lørdag mens den potensielle parteren din er ute på jentekveld en lørdag eller måtte jobbe overtid en vanlig ukedag. Hvis svaret er ja, så er problemet løst. Hvis svaret er nei, så ville jeg tenkt meg godt om før jeg gikk inn i et forhold. Lykke til, det meste ordner seg alltid!

Jeg klarer rett og slett ikke å relatere til det. Har full forståelse for ulike seksuelle preferanser og bryr meg i grunn ikke noe som helst om hvilken legning folk har. Det er jo opp til hver enkelt i mitt hode, og det er jo for eksempel mange sykt dyktige drag-artister der ute. Derfor har jeg også forståelse for at mennesker kan tenke "ohhh, skulle så inderlig ønske at jeg var gutt selv om jeg ikke er det" (eller motsatt) Men å si rett ut at "jeg ER det andre kjønnet", klarer jeg ikke å forstå. Ikke at jeg misliker de som mener det, men selv er jeg skrudd sammen til å følge biologien. Og da er det en vesentlig forskjell. Man må gjerne ønske at man var noe annet, men til syvende og sist så er man jo født i en kropp som i grunn ikke tar hensyn til ønsker. Også kommer man inn på dette her som også bør prates litt mer om: Og mitt svar er: Nei, det er ikke (burde ikke vært) ok å eksperimentere på ufødte barn på denne måten, like lite som det er greit å røyke, drikke brennevin eller innta narkotikum når man går i svangerskapsperioden. Litt det samme som at jeg er motstander av at barn ikke har lov til å stemme, innta rusmidler som nikotin/alkohol, kjøre bil eller jobbe fulltidsjobber, men samtidig skal få lov til å bestemme at de skal gå på pubertetsblokkere, bli kjønnsoperert og bytte kjønn samtidig som de går gjennom den delen av livet med desidert mest endringer (både kroppslige og mentale) Men på den andre siden... Det kan absolutt hende at jeg er nåtidens versjon av de som var ordentlige motstandere av homoekteskap frem relativt nylig og at jeg tar fullstendig feil. Heldigvis er det ikke noe som helst jeg kan gjøre for å påvirke slike saker i den ene eller andre retningen.

Ja, det risikerer du. Om det er vanlig.. Tja..? Banken ønsker jo alltid å dekke inn tapet sitt, men om du har tatt et lån på 6 millioner for å betale ned en bolig og alt går skeis, så vil jo banken selge dette for å minimere kostnadene sine. Om det da kommer noen og sier at "dette kjøper jeg, mitt bud er 4,5 mill" og ingen andre ønsker å kjøpe det så er det ikke direkte uvanlig at banken gir tommel opp, innkasserer sine 4,5 millioner og oppretter krav på 1,5 millioner + omkostninger mot deg som eier. Da sitter du uten bolig, uten mulighet for å kjøpe ny bolig og en gjeld på over 1,5 millioner. Er jo bare å ta en tur innom finn.no og se hvor mange boliger som selges av advokatfirmaer. Majoriteten av disse er tvangssalg, men det er også noen som ønsker å selge via advokat for å spare meglerkostader. Jeg ville nok vært særdeles forsiktig med dette, dersom banken ikke ønsker å låne deg det du føler at du klarer å betale så ville jeg hørt med en annen bank. kjenner blant annet en som kom seg på boligmarkedet uten EK/kausjonist kun ved å ta en ringerunde for å forklare situasjonen. fikk en del nei, men plutselig kom det et ja også gitt.

I skrivende stund er det vel ikke noen aktuelle plagieringssaker på høyresiden. 🙂 Forøvrig finner jeg det festlig at når det dukker opp noe på høyresiden så er det alltid noen som sier "ja, var det jeg visste! Skandale!" Når det deretter skjer noe på venstresiden så er mantraet "jammen, høyresiden er minst like ille, vi har bare ikke avdekket det enda!!" Er jo lett å innta en offer-rolle i situasjoner som dette. Ihvertfall når man har en regjering som har vært til så grader rystet av skandaler. Blir spennende å se om støre endelig er villig til å innrømme at det er krise, eller om dette er business as usual.

Det var en finurlig setning. Høyere skattlegging på boliger som også befinner seg i "trykk-områder"= bedre råd til å bo der? Kaste ut erfarne senioransatte for å ansette uerfarne nyutdannede = mer kompetanse? Hvorfor er det "alltid" slik at mer avgifter er det første folk ønsker seg når vi allerede ser at ting er i ferd med å gå av skaftet? Samtidig, når vi snakker om "inkludering" og slike ting, hvorfor har jeg inntrykk av at dette mener at "JEG" skal inkluderes, gjerne på bekostning av noen andre? (Som da nødvendigvis ikke lengre blir inkludert) Når det er sagt så er jeg enig i at det er mange topptunge/treige bedrifter der ute. Men så er det alltids slik at dersom du som arbeidsgiver ønsker å bedrive nettopp verdiskapning, så er det litt tryggere å ansette en person som allerede har 10-20 år med erfaring innen faget kontra en person som kommer rett fra skolebenken. (på godt og vondt)

Bare tull. Samboeren din har en arbeidskontrakt hvor det avtales stillingsprosent og lønn. Denne går begge veier og arbeidsgiver har 0% mulighet til å avvike fra denne under ordinær drift. Følgende tilfeller hvor dette kan være gjennomførbart er: -Permisjon (Må sendes ut skriftlig permisjonsvarsel minst 14 dager i forkant) -Streik (Da er det jo arbeidstakere som velger å ikke dukke opp) -Lock-out (i forbindelse med lønnsforhandlinger) Det de derimot muligens kan gjøre er å si "kjedelig at du ikke har opparbeidet deg noen plusstimer for her er det timebank så nå pålegger vi deg avspasering også må du jobbe inn de 37,5 timene på et senere tidspunkt". (Den er litt i gråsonen, men går nok gjennom i mange bedrifter) Men dette skal du altså ikke trekkes i lønn for med mindre du selv ønsker det. Unntaket her er om du sier opp på et senere tidspunkt og fremdeles har 37,5 timer i minus, da må jo den nulles ut, og ettersom du ikke har jobbet opp igjen dette kan du trekkes på siste lønning. Lykke til, ville ikke gitt meg på den der!

Tror nok dette er utbredt på begge sider. Jada, har jo vært litt i Norge også gjennom tiden som tidligere nevnt men har ihvertfall inntrykk av at vi ikke har kommet like langt som f. eks USA. Og det er jeg veldig glad for. Det vi skal tenke på er at media er ganske sentrale oppe i det hele, og som et eksempel kan vi jo ta opp valget som er i ferd med å skje i USA. Nå er man på det stadiet at jeg her om dagen skummet forbi en artikkel om noen i USA som ikke lenger ville besøke familien sin fordi familien stemte på republikansk side. Samtidig leste jeg litt rett i forkant av valget i Iowa hvor VG eller NRK intervjuet innbyggere hvor mange var veldig stolt av å være republikansk og det var en liberal innflytter som rett ut sa at hun hadde en veldig liten omgangskrets fordi det var så få andre liberale der. Dette er jo kanskje ikke direkte "kansellering", men et symptom på at noe er ganske galt og polarisert. Så vidt jeg vet (og har opplevd) er det jo ikke slik her i landet at "vi" har for vane å kutte alle relasjoner med andre enkeltpersoner dersom vi finner ut at de stemmer MDG eller FRP alt ettersom hvilken side du selv står på. I min omgangskrets har jeg folk som støtter hele det politiske spekteret (inklusiv de som virkelig misliker samtlige partier) uten at det går ut over vår dynamikk. Mitt spørsmål oppe i det hele er jo hvor "sunt" det er når man kommer dit at "jeg gidder ikke å høre på hva du sier engang, for du støtter jo "sett inn generisk offentlig person/parti her" så din mening er automatisk helt idiotisk og vi kan ikke ha noe mer med hverandre å gjøre". Og det er her media innimellom kan gjøre oss alle en liten bjørnetjeneste dersom de normaliserer dette i større grad enn de allerede gjør. I Norge er det langt fra like ille som i USA, men vi ser jo at de har ganske stor påvirkningskraft i mange saker. Generelt sett er jeg veldig motstander av "de-platforming" og rett og slett sabotasje av offentlige personer, dette fører jo bare til enda større polarisering. (Tror jeg) La alle disse kontroversielle personene holde på å spre sine greier på diverse plattformer på lik linje med alle andre, det må jo være sunnere at det er synlig og at man aktivt tar stilling til om "er dette noe jeg kan identifisere meg med" kontra å gjøre alt man kan for å "sensurere bort" det man selv mener er feil meninger. Se på Trump (siden det er ganske aktuelt nå) Mannen står tiltalt i 4 rettsaker, han har gjort/sagt/ment ganske mye... merkelige ting opp gjennom. Min påstand er at eneste grunnen til at han har vunnet nominasjonen i Iowa med høyere oppslutning enn noen annen republikaner opp gjennom tidene er nettopp fordi man skriker så utrolig høyt, kaster han ut, skaper kontroverser, kjører på med mediehysteri osvosv hver eneste gang han gjør noe. Her vil automatisk alle som allerede misliker motstandersiden få enda sterkere insentiver til å stemme på denne mannen, og vipps så har han plutselig stemmen til alle som liker han i utgangspunktet, men også stemmen til alle som misliker motstanderpartiet, alle som misliker det juridiske systemet, alle som misliker sensur på plattformer, alle som misliker politisk korrekthet osvosv. Hadde folk bare sagt "haha, han mener valget er rigga, la han holde på" eller "haha, særlig at han hadde klart å ende krigen i Ukraina på 24 timer" og latt han holde på inne på FB/IG så tror jeg oppslutningen hadde vært serdeles mye lavere.