Kan ikke si jeg helt deler din opplevelse, men jeg syns det er sabla fint at du ordlegger akkurat det du opplever, for da kan jeg forstå hva du mener og føler. Og selv om jeg ikke står i en slik situasjon, kanskje mest i forhold til tanker og følelser rundt ensomhet, så har jeg selv også måttet ta ett oppgjør mot egne forventninger av andre og deres posisjon i mitt liv.
Og slike innrømmelser og realistiske justeringer gjør vondt når man er i prosessen med å gå fra drømmer og forventninger – over til noe annet. Det er så mange faktorer og sider ved det hele, og mange av forventningene vi har om andres deltagelse i våre liv, er basert på sosiale konstruksjoner og sosial arv, som ikke trenger å ha så mye grobunn i vår menneskelige natur.
Eksempelvis læres vi opp til/trenes til å være sosial uten noe særlig til personlige grenser og det sies vi er sosiale dyr, men det betyr ikke dermed at ikke mange av oss har store behov for egentid. Her vil de fleste mennesker, gjennom selvutvikling og vekst, lære seg selv å kjenne på andre måter enn å konstant stå i ett bekreftelsesforhold i sosiale grupper. For det er det vi kommer ifra som barn. Vi trenger speiling og bekreftelse for å lære hvordan vi som gruppe fungerer, og hvordan vi skal oppføre oss. Men så kommer egenutvikling. Innen psykologi kalt individualisering. Selvstendiggjøring kan man si.
En ting kan jeg si; Voksenlivet er ikke slik som man tenkte innen man kom dit. Vel, man kunne vel kanskje fått livet til å se ut som enhver episode av ‘Friends’, eller ‘Modern family’, men det hadde vært på bekostning av noe annet. For de fleste av oss handler hverdagene om å bite tennene sammen, gi omsorg for de som trenger det og jobbe for å nå de økonomiske og karrieremålene man har satt seg. Det er liksom hverken godt eller vondt. Mer flatt.
Har hørt en del mennesker fortelle om ganske like opplevelser som deg, og jeg har brukt noe tid på å reflektere rundt akkurat dette. Jeg tror mennesker som opplever sterk ensomhet, er i en prosess av individualisering (Ifølge psykologi-teori, en prosess som forløper i mange trinn gjennom livet). Og kanskje det skal gjøre vondt, for når en ide eller tankesett gjør nok vondt, blir vi tvunget til å endre oss. Rett og slett fordi vi ikke orker å ha det slik. Sånn sett kan ensomhet være en pådriver til vekst.
Her er mine tips til endring i tanker og valg som kan bedre følelsen av ensomhet;
Når vi føler at andre ikke bryr seg så kan vi starte med oss selv. Eksempelvis kan vi adoptere en hund, besøke eldre på bosenter og finne på aktiviteter som gleder de, rett og slett gi mer av oss selv til de som ikke KAN gi noe tilbake. Resultatet blir til at tanken endres. Noen bryr seg. Du bryr deg. Vi kan bare stå til ansvar for oss selv.
Hvis du er for mye alene, så bruker du antagelig for mye tid hjemme hos deg selv. Ta kurs eller finn på ting som drar deg ut blant folk. Ta initiativ til å snakke med folk. Si hyggelige ting, og vær oppmerksomme på andre. Alle liker å få et smil. Slipp folk fremfor deg i køen på butikken og legg merke til takknemmeligheten i øynene. Slike ting.
Et klokt hode sa at ensomhet handler om evnen til å formidle det man har på innsiden. Man kan altså være ensom selv om man er sammen med andre mennesker. Nå syns jeg du virker som en god formidler, for du skriver rett fram hvordan du har det! Men kanskje du har ett større behov for å utrykke deg? Kanskje du ville hatt godt av å lære deg å spille ett instrument, eller finne en kunstform som er veldig ‘deg’, slik at du får utrykt deg mer?