Neffi

Tror mye ligger i at det ble opplest og vedtatt at unge mødre, gjerne uten skikkelig utdannelse og familieplanlegging, var noe skikkelig skambelagt og utdatert. Det ble forbundet med et 'red-neck' eller 'getto' fenomen. Det snakkes mye om at kvinnens alder har blitt høyere ved fødsel, men det snakkes lite om mekanismene bak. Skammekroker er svært effektive samfunnsdrivere. Det har ikke vært lett for unge mødre, som ble gravid uten en nøktern familieplanlegging først. Sikkert ikke nødvendigvis så lett for barna deres heller (og det er det jo også forsket endel på), men denne gruppen mødre eksisterer knapt idag, og har vært jevnt fallende de siste 4 ti-år, med nærmest total stop etter 2010. Dette er det ikke vanskelig å finne data på.

Oi. Jeg vil ha avkom med deg! Seriøst. (Selv om jeg ikke kan)

Du sier jeg ikke kan finne kjærlighet på grunn av holdningene mine, men jeg kan love deg at jeg har kjærlighet i livet mitt, holdninger til tross! Selv om jeg ikke føler at jeg kan elske og ære noen resten av livet som en automatikk av noens eksistens i livet mitt. Du vil kalle en kjærlighet med utløpsdato for korrupt, jeg vil kalle det sunn fornuft. Om noen styrer en skute til bunn, så skal man ikke ha dårlig samvittighet for å hoppe av og legge på svøm. Forøvrig, som jeg også har nevnt tidligere, så er ikke en partner eneste kilden man har til kjærlighet. Man kan også ha gjensidig kjærlighet med foreldre, dyr, venner, fremmede, barn osv. Ok da, for å få innleggene mine til å stemme bedre, la oss si jeg er enke med 5 barn. Bedre nå? Eller forresten, jeg ombestemte meg. Jeg er skilt alenemor med 6 barn, og 4 fedre. Hei! 😉 Nei, de 4 fedrene hadde hver sine greier i skapene. Hvis du vil ha historier, får du spørre. Prøver! Med forbehold, for å fylle det tomrommet kommer gjerne med store konsekvenser. Det skjønner man fort hvis man snakker med alenemødre som har 6 barn med 4 fedre. Få har prøvd så hardt som de, og da skjønner man at romfylling kanskje heller handler om å rydde i indre rom. Relasjoner er gull og fint. Hellig kan man si. Partnerskap kan også være fint, men det kan også være verre enn døden. Mye verre. Neida. Jeg jobber og skriver i pauser. Det går litt fort for seg av og til. Hvis du vil, så kan jeg kjøre innleggene gjennom språkvasken, men da kommer svarene gjerne med et etterslep på ett døgn eller to. Samme for meg. Du er i alle fall ikke psykolog! Det er ikke sånn man motiverer til egenutvikling og jeg ville aldri formulert ett slikt budskap på den måten. Kan du lese deg opp på forskning innen temaene autonomi og motivasjon i skjæringspunkt med hvilke fagområder som helst? Jeg skal gi deg en liten 'historie' fra pleie-tjenesten; Når eldre mennesker skal få hjelp og pleie er det essensielt at de får lov til å knote med sin svekkede motorikk, for hjelpes de over hva de selv kan få til, så tar man i fra de den lille selvstendigheten de har igjen. Da dreper man livslysten på de fordi de fratas sin autonomi og selvbestemmelsesrett. Hjelpen og støtten skal alltid være mestringsrettet, fordi følelsen av mestring er et essensielt behov mennesker har. De har også læringsbehov. Behov for å utvikle seg. Selv når de sitter der og ikke kan løfte armene sine. Derfor bør man oppdatere de med ting som skjer. Tilpasset og ikke over evne, men akkurat nok til at de føler at de er 'med' og at de faktisk kan henge med. Med akkurat disse menneskelige prinsippene mener jeg selvstendiggjøring er den høyeste formen for kjærlighet i praksis. Gjøre ens nærmeste stadig sterkere og mer mestringsdyktige, – det motsatte av avhengighet. Du har rett. Jeg håper ikke så mye på en partner-relasjon. For meg er slike relasjoner krevende og tar mer enn hva de gir. Men det betyr ikke at jeg ikke tror på kjærlighet. Opplever gjensidig kjærlighet med de 6 barna. Ja, nei, de 6 barna er på sett og vis bevis på at det ikke er banna-garantert! Fordi du dømmer når du bruker stigmatiserte grupper som 'feminister', osv, og du dømmer meg når du ikke skjønner hva jeg mener. Så sitter vi her å dømmer, og kanskje, ett eller annet sted inne i oss, så gjør det litt godt å dømme andre? Jeg vet ikke? Hva tror du? Ok. Jeg er i mottaker-modus i mitt forhold til Gud som gir meg styrke. Du snakker ned den kampen som har gitt kvinner plass i arbeidslivet og du forherliger den tiden da kvinner var hjemme og knasket angstmedisiner. Derfor. Det beste for barna er å ha yrkesaktive mødre. All forskning viser at det faller best ut for barna, bortsett fra en ting; Barn av arbeidende mødre får oftere tannskader enn barn av mødre som ikke jobber. Dette kommer antagelig av at barn av arbeidende mødre er mer aktive på sportsarenaer, og dermed slår seg oftere. Sant det. Jeg setter helt klart premisser, og er kravstor til tusen. Du gjør også det. Sikkert en menneskelig greie. Man finner ut hva man vil. P.S Nå har jeg svart med kronologiske sitat, slik som du bad om. Håper du nå klarer å følge med. Lykke til!

For alt du vet så er jeg kanskje det. Kanskje til og med en sabla god en! Eller kanskje ikke. Er det et kriterie du stiller for om du kan høre på noen? I såfall er jeg det 😝

@Fustasjeopphengsforkobling Selv om jeg ikke har møtt ett menneske som jeg har tenkt at 'deg vil jeg elske og ære resten av livet', så betyr ikke det at jeg har problemer med å finne en partner om jeg skulle ha lyst til det. Jeg kan ha både mann og 5 barn for alt du vet, og fremdeles ha den tanken og følelsen. Det er følelsen som er problemet. To forskjellige ting. Du skjønte ikke hva jeg mente med at alle er sin egen lykkes smed. Du mente følelsen av ensomhet kan fikses ved å fylle tomrommet med mennesker, mens jeg mener man kan fikse tankerekken som skaper ensomheten. Hvis man er ensom så kommer det av årsaker som kan gjøre en like ensom i tosomheter. Eksempelvis om man ikke får kommunisert det man har på innsiden, og det er en kunst. Det kan man lære seg og slik bli ett vesen som trives i eget selskap, og som ikke kaster ansvaret over egne følelser over på andre. Men du er så imot selstendighet, at ett utviklet sinn for deg er en trussel mot forståelsen din, defor kan du hverken høre eller forstå hva jeg sier. For deg er det å ta ansvar for egne følelser rett og slett egoistisk, for det er å bare bry seg om seg selv. Hvilket er tull. Det er å være en større ressurs for andre, kontra en belastning. Videre omtalte jeg ikke kjærlighet som et fengsel. Det jeg sier er at kjærlighet kan leve i beste velgående uten at kvinner skal holdes utenfor arbeidslivet, eller være avhengig av en mann som kanskje ikke står til ansvar for egne følelser (eksempel over) tanker, holdninger og handling. Det er du som setter premisser om 'tradisjonelle kjønnsroller', for at en familie skal være bra (etter din målestokk). Men vi kan være enig om å være uenig. At vi ikke har kapasitet til å forstå hverandre.

Forøvrig er dette reinspikka tull. Hadde du jobbet litt med selvfølelsen din hadde du forstått at folk kan trenge hverandre og ønske hverandre, helt uten å skulle være fysisk fange av hverandre.

Hvordan du setter en kobling til feminisme og 68-generasjonen er for meg et mysterie. Ibsen, Collett, Marx, eller hva med C. T. Krog? var ikke de feminister? Eller passer de for dårlig til narrative ditt? Ganske godt jobbet å skrive om historiebøkene fordi man ikke liker hvordan det høres ut i forhold til egeninteresser!

Man kan ta veldig mange fine sjangser i livet som ikke involverer å låse seg fast i en situasjon hvor man uansett kommer ut som taperen, fordi bordet allerede er rigget. Ingen hadde tatt seg bryet med å spørre om årsak, og ikke skulle det hatt noen betydning. Dette er ikke en diskusjon om å finne en partner. Dette er en diskusjon om hvordan man fikser fruktbarheten. Jeg kom inn med mine synspunkter på hvordan kvinner tenker i forhold til det å skulle få barn. At det risikovurderes, og ikke gjøres på 'whim of the moment'. Han sa opp innen han fikk oppsigelsen som lå i kortene. Det var sikkert lurt. For det hadde kommet flere klager fra studenter, og ledelsen hadde sjekket kildene han brukte i undervisningen og fant ut han hadde laget egne og ikke dokumenterte påstander. Gjentatte ganger. Det at han selv trakk seg førte personalsaken over til en 'fredfull' avsluttning, fremfor en lengre og pinlig prosess for alle parter. Hahaha, hva mener du nå? Skal jeg snike meg inn imellom lakene til folk og skremme de med en "Bø!"? Jeg vil ikke i fengsel, og hva andre gjør blir deres greie. Jeg gjør min.

Hahahahahahaha. Du, den logikken din er rett fram ganske idk, dope? Det du mener her burde være ett eksempel med gyldighet for at lønnsforskjellen skulle være sann var om kvinner med mastergrad fikk samme lønn som menn med bachelor i en og samme stilling? Hvordan fikk du det til? Ler så jeg griner. Hvordan klarte du å tenke det?

En livsforsikring gjør en ikke mindre alene med barn. Vår kultur er heller ikke særlig begeistret for aleneforeldre, så man havner ikke bare i rollen som alene med mye ansvar, man havner også inn i en stigmatisert gruppe som forhåndsdømmes til å være triste, ensomme og fattige tapere. Dette har ingenting med penger på konto å gjøre, eller hvor lite ensom man faktisk er i rollen. Særlig menn med lav selvfølelse snakker ned denne gruppen og står for veldig mye av shitshowet, fordi de føler seg truet av tanken på kvinner som klarer seg alene. Enig i at verdier bør være grunnmuren i alle relasjoner, og at gjensidighet er et krav, men selv med slikt på plass er det mange som opplever brudd. Mange bør også gå ifra hverandre, fordi det er best for barna. Mennesker endres hele tiden. Det er ingenting som tyder på at legning har noe med geografi å gjøre. Igjen, det handler ikke om penger. Det handler om å skulle være den som alltid er primær-ressursen og ansvarlig. Barn trenger ikke bare penger, de trenger tid, kjærlighet og praktiske gjøremål. En ufør partner trenger også mer støtte, og blir fort til 'ett barn til' å ta seg av. Alle tar det for gitt at hvis man ikke har funnet 'den ene', så er man på let etter en. Sånn er det jo ikke nødvendigvis. På dette punktet er jeg fullstendig uenig med han duden som fikk sparken fra universitetet i Canada (for å være akademisk uredelig) som du linket til. Man kan helt fint utvikle seg og snakke gjensidig sant, ha livslange og dype relasjoner utenom en partner. Faktisk mener jeg vi har en usunn kultur som går ut på å desperat finne seg en halvdel, hvor viktigheten av å 'ha' noen overgår både egenutviklig og ett nøkternt syn på både partnere og verden. Min hypotese er at man er sin egen lykkes smed, og klarer man ikke å ha det bra alene, så klarer man det heller ikke sammen med noen. Allikevel skylder folk på partnerene sine når de ikke opplever det å 'være lykkelig'. Ganske like tanker har folk om sex. Det er liksom noe man skal ha hvis man er menneske, bokstavlig 'koste hva det koste vil'. Det kan kjøpes, eller fikses med litt rus, sånn at man mister hemninger og bare ramler på noen. Folk behandler medmennesker som konsumvarer, og forstår ikke hvordan dette ødelegger ens egne og andres emosjonelle ressurser. Skal man finne en partner som ledd i familiestiftelse, kommer de samme mekanismene fram, og det blir snakk om å 'konsumere' en partner for å lage barn. Det tror jeg er et dårlig utgangspunkt. Hva hvis partneren du finner ikke kan få barn? Skal man bytte den ut da? Hadde man ikke sverget evig troskap allikevel, eller er troskapet bare fullbyrdet med å få barn? Håper det går fint om jeg bare fortsetter å leve livet mitt med mine prioriteringer, og dyrker de relasjonene som ikke er basert på hva jeg kan 'brukes' til. Tja, jeg tror på Gud, og det er jo heller ikke så rasjonelt... Man kan også spise sunt.

@Colin. Men Colin, hør nå litt på meg som er så inni hampen klok. (tulla litt nå, for det er ironisk at jeg skal forklare deg dette med høyde på menn, når jeg er dame, men jeg tror jeg har ett godt poeng i alle fall). En av mine nærmeste i familien er en mann som er kortere enn meg. Han er rett og slett veldig kort. Men her skal du høre; han har, siden han ble voksen nok til å ha dame, alltid hatt damer (lange fine forhold over mange år), og hadde jeg kunne vist deg bilder av damene, så hadde du ikke hatt noe å utsi på de. Hans første kjæreste tjente penger på et utseendebasert yrke, og hun var nært ett hode høyere enn han. Men her kommer ett viktig poeng; han traff ikke disse på dating apper. Kan godt hende han traff de på digitale arenaer, men det var i såfall arenaer som de primært oppsøkte for sine spesielle interesser. Jentene fikk bli kjent med han først, og de fikk oppdage hans enorme sjarm og smarte hode. Han er skikkelig varm og har humor til tusen. Videre er jeg brennsikker på at det var jentene som tok initiativ til å få han på kroken. For han er bare høfflig og skikkelig gentleman rundt damer. Så her handler det om strategi. Er personlighet styrken man har, så er det den man må spille på. Da sier det seg selv at Tinder ikke er stedet å henge. Men såklart, du kan i stede velge å være fornærmet over at noen overfladiske jenter på en overfladisk app overser deg pga høyden. Men helt ærlig, så vet jeg ikke om det kvalifiserer for god personlighet. God personlighet inkluderer blant annet en løsningsorientert optimisme. Fleksibilitet. Ja-holdninger. Slike ting.

Dette sier vel helst mest om hvilke brød-hoder som befinner seg på slike apper. Så kan man tenke og ennå verre finne på å si at "alle damer er brød-hoder som bare bryr seg om det ytre". Da har man liksom grøtet seg komplett inn i en fortelling som egentlig starter med at man selv ikke har så veldig velutviklet hode eller strategi. Felles for alle disse damene som setter slike ting som cm som et kritere, er at de prosjekterer sin egen virkelighet, og det er godt synlig fra deres egne bilder; Med duckface-faktor og byggteknisk korrekt oppbygging; sparkel, fuktsperre, grunning og 3 toppstrøk i fjeset, og dette ser de samme ikke-høye-nok mennene som 'crème de la crème', og føler seg nedstemt for å bli ekludert av hønsehjerne-klubben. Disse jentene vasker ikke fjeset, de dyp-renser det gjennom flere prosesser. Av en grunn! Men bildene blir jo så fine. Å dette skal likesom brukes i en utvelgesesprosess for en partner. Det du søker søker også deg, og finner deg. Det er garantert.

Det er akkurat denne risikoen potensielle mødre tenker over innen de velger å blir gravid, og spørsmålet er ikke om partneren har en solid lommebok. Spørsmålet blir, "Klarer jeg å forsørge barna hvis far dør - finner seg en 'bedre' enn meg - bestemmer seg for å komme ut av skapet - blir ufør " osv. Selvfølgelig tenkes en ganske lik tankerekke om egne evner, og det er ikke ment som noen beskyldning når man vurderer om 'far' kan finne seg noen annen. Det kan jo like gjerne skje en selv. Vet ikke om jeg har møtt noen jeg med hånden på hjertet kunne si at 'Jupp, deg skal jeg elske og ære resten av livet', og da kan jeg jo anta at det handler med om meg og mine evner, mer enn de jeg har møtt. Skjønner? Jeg vet ikke om jeg evner å være så hengiven. Mine evner. Dette blir viktig i forhold til at man da må legge til en faktor om at oddsen er stor for at man en eller annen dag vil stå alene med ansvaret. Så spørsmålet blir om man klarer x-antall unger alene.

Sørg for at det i såfall er forholdet som sakte smuldrer opp, og ikke du. At ett menneske avviser deg, sier ingenting om deg, men sier noe om personen som avviser. Ikke la andre sette prislappen på deg. Din verdi består ikke i hva du betyr for noen spesifikke andre. Skjønner at man fort kan føle det slik, men det er faktisk null korrelasjon mellom andres mening om din verdi og din faktiske verdi. Det er veldig viktig å forstå, for andres verdi av deg, er ofte lik summen av hva de er ute etter å få av deg. Har de ikke lengre noen interesse av det de kan få ut av deg, handler det om deres preferanse og forståelse (eller mangel av) i øyeblikket, og den er ikke statisk, for folk endrer seg hele tiden både til det verre og bedre i en ikke-linær krusedull.

Høres ut som om at din partner har noe annet på gang og det forstår jeg kan virke truende på uendelig mange vis, og det høres ut som om at du selv er i en modus hvor du 'holder ut', fremfor å glede deg over samlivet, med bekymringer og ensomhet. Det er direkte fysisk skadelig å ha det sånn, så håper du finner en løsning. Man kan godt leve slik en stund for barnas skyld, men da risikerer man også å bli bitter og nedbrutt, både mentalt og fysisk. Det kommer ikke barna tilgode på noen måte som helst. De trenger at dere begge blomstrer og er glad, om det så betyr på hver deres måte. Tusen varme klemmer sendes din vei, sammens med en real pakke med mot og styrke.

Japan ligger med høyest gap i lønnsforskjellene, og de er også landet med laveste fødselsrate. Det kan hende jeg er inne på noe...

Frankrike er landet med minst lønnsforkjell mellom kjønnene. Det gjør selvfølgelig kvinnene tryggere på at reiret står stødig, og da er det jo liten vits å krysse bena.

@DjSlayer Syns du gir meg mange meninger og holdninger som jeg ikke har, men det skal du få lov til. Jeg blir ikke sint pga mennlig aggresjon. Det gjør meg om noe bare trist, også holder jeg meg så langt unna sårbare situasjoner som jeg kan. Da har man i grunn lite å være redd for, og jeg anser det ikke som mitt problem. Hvorfor skal jeg ha en dårlig dag pga. at noen menn er veldig usivilisert? Fins forøvrig veldig usiviliserte damer også, som jeg unngår som pesten, også storkoser jeg meg med snille folk! Grunnen til at gutter sliter på småbarn og mellomtrinn med påfølgende etterslep kan ligge mye i at det stort sett bare er kvinner som jobber på de nivåene (mener kvinnene utgjør rundt 80 % der). Menn som lærere finner vi først noe særlig av på videregående. Og det er såklart synd. Det er så stor forskjell på kjønnene at jeg ikke tror det er ideelt med kvinner som alene skal lære opp de minste guttene. De trenger maskuline forbilder som også kan forstå hvordan man skal møte gutteadferd. Særlig med tanke på at en stor del av de samme guttene ikke har fedre hjemme (og de som har det, har fedre som jobber mye utenfor hjemmet). Idealet tror jeg er kjønnsdelte skoler. Forøvrig, hva du anser som troverdig kilde eller ei, finner jeg revnende likegyldig, for du har ikke vist meg noen vurderingsevne og ikke setter du kriterier etter annen logikk enn at kilden må være en misforstått, forbigått og/eller sint mann. Og mine argumenter er ikke bare basert på statistikker fra feminister som meg. De er like mye basert på mine observasjoner og erfaringer fra ett liv i akademia og yrkesliv.

@Bastu Within-job gender pay inequality in 15 countries | Nature Human Behaviour Og om du ikke orker lese den på engelsk i opprinnelig form så er den omtalt her; Kvinner tjener mindre enn menn med samme jobb - Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi (ISS) (uio.no) og her; Nå er det dokumentert. Kvinner tjener mindre enn menn i samme jobb (forskning.no) og påstanden bak 30 % finner du i denne raporten gjort spesifikt på økonomer; Kjønn, karriere og omsorgsansvar blant økonomer - CORE – Senter for likestillingsforskning (samfunnsforskning.no) Du skriver langt og godt, men tallene dine stemmer ikke med tallene vi finner her.

Jeg skjønner ditt behov for å sette det opp som en enten eller situasjon, og lage ett trusselbilde av at hvis vi fikk flere menn inn i helseyrker, så ville vi ikke fått strøm, kloakk og vann. Jeg kan bruke samme argument å si at hva om kvinnene sluttet å amme og gi omsorg til guttebarn, eller pleie de mannlige eldre. Da ville det blitt ramaskrik, ville det ikke? Men jeg syns argumentet i seg selv ikke er et argument, men en flåsete og ulogisk tankerekke som hverken gir mening eller frukt. Det er fint at menn fikser disse praktiske behovene, men de kan også (og blir også) utført av kvinner. Fremdeles berører vi ikke sammenhengen som jeg brukte eksemeplet i; at vi vil ha forskjeller i prosenter, og det er greit. Helt uten kvoteringer og merkelige ordninger for at alt skal være likt. Det jeg poengterte var at lønn skal betales etter evner, utdannelse og ansiennitet. Utover det sliter vi med ett iboende stigma om at menn duger bedre enn kvinner til å ta viktige avgjørelser, og at kvinner dermed blir ekskludert til opprykk og ansvarsposisjoner. Du kan gjerne kalle det feminismebriller. Det er en paraplybetegnelse man tyr til når man ikke klarer å diskutere sak. Akkurat som at jeg kan si at menn er undertrykkere, fremfor å diskutere hvor skoen trykker. Det gjør jeg ikke, fordi det er lavmål og ikke har noe for seg. Igjen, det er du som sitter med en brille, og ikke klarer å se sak. Da må jeg bare anta at du betegner alle kvinner som ikke vil være menns fødemaskin i familie-fjøset, er feminister? Du må gjerne selv definere hva du mener med begrepet, siden du er den som dro det inn... Hva med menn som ikke vil ha barn? Hva kaller du de? De som kanskje har barn fra tidligere forhold, eller ikke føler for det av hvilke som helst årsaker? Kanskje de også er feminister?

Slike påstander ser jeg hele tiden, men det er faktisk ingen forskjell hvor noen kommer fra. Typisk norsk å peke på andre å si at vi er bedre, men det er bare tull! Eneste sosiale forskjellen er at norge heller er på kjøpesiden når det kommer til menneskehadel, og ikke tilbudssiden. Høy forekomst av vold og overgrep i Norge - NKVTS

Skole utgjør fra 10-20 år (hvis vi utelukker PhD forskning som tross alt er betalt og kan sees på som arbeid). Hvis jenter presterer bedre disse årene, burde det reflekteres i arbeidslivet de neste 50-60 årene. Men det gjør det ikke. Så du mener at siden jenter har det så lett på skolen og presterer så bra, så skal de frarøves muligheter for resten av livet? Hva er poenget med undervisning da? Om ikke kunnskapsmestring skal brukes i framtiden? Gikk du på skole for å få ros og positiv respons fra lærere? Bekreftelsessyken som tok overhånd? Jeg gikk på skole for å få en utdannelse og ett yrke, til en jobb jeg ville ha. 'Subjektiv babling' legger grunnlag for å kunne se sammenhenger og kunne resonnere. Gi meg ditt beste forsøk! Det er nå flere jenter enn gutter i fagene juss, medisin, psykologi, økonomi osv. Jenter søker seg ikke først og fremst til helsesektoren. De som ikke får toppkarakterer søker seg til helsesektoren. Allikevel får kvinner i snitt 8 % mindre lønn i den eksakt samme jobb som en mann, med samme utdanning og ansinitet. I noen yrker, eksempelvis økonomi som leder til toppstillinger i næringslivet, får kvinner opp til 30 % mindre lønn. Argumentet om immaterielle goder holder ikke i et økonomistyrt samfunn. La meg for sikkerhets skyld forklare deg hvordan et kapitalistisk samfunn fungerer (i tilfelle du ikke vet det), og hvilke konsekvenser det får når kvinner lønnes lavere enn menn: La oss først lage et fiktivt privat regnskap. Vi har lønn til å dekke opp faste utgifter. La oss si utgiftene er relativt like for alle mennesker. Vi har stort sett de samme behovene; Tak over hodet, strøm, klær, mat, osv. Denne samlede summen dekkes av våre lønninger. Det vi sitter igjen med kan vi bruke til investeringer. Her får regnestykket plutselig enorme ringvirkninger, for av en hel lønn sitter vi nå igjen med kanskje 20 % (fiktivt). Hvis menn får la oss si 10 % mer enn kvinner i lønn, sitter menn igjen med 30 % som de kan investere, mot kvinnenes 20 %. Det betyr at menn da løper ifra kvinnene med en prosentforskjell på 34 % i året bare med ny kapital. Vi kan si at menn får en investeringsfordel på 34 % mer enn kvinner. Og for å hjelpe deg mer til å forstå hva det betyr; En helt standard investor i vårt europeiske marked setter gjerne ett avkastningskrav på 10 % for å skulle være villig til å la sine penger bli brukt til å generere merverdi i samfunnet. Menn får altså mer enn hva en helt vanlig investor får (og ja, uten investorer hadde levetiden din blitt redusert til rundt 30 år maks, så dropp illusjonene om at du ikke trenger de. Uten de kunne du ikke lest denne tråden, du hadde måttet tørke deg bak med bjørkeløv.) Dette lønns-fenomenet gjør at kapitalgapet mellom kvinner og menn (som idag er like stort som ett norsk statsbudsjett) øker i rasende fart. Fordi investerte penger akkumuleres med en eksponentiell kurve. (når beløpets renter forsterker beløpet i en slik grad at vekstkurven til slutt er tilnærmet vertikal) Men betyr det noe da? Det at menn eier havresekken alene? Hvis kvinner får mat, klær og sånt? kan du spørre... Ja. Det betyr forskjellen på slaveri og ikke. Uten kvinnelige investorer blir det for eksempel ikke forsket på kvinnesykdommer eller utviklet medisin for dette. Politikken er også finansiert, og uten kvinnekapital styres politikken med et syn på kvinner som sidestilles med kuer som skal stå i en fjøs på vinteren så lenge de kalver og gir melk. Politikerne råder over den statlige havresekken, og de passer på at vi bare får det vi trenger for å kunne betale skatt. Du og jeg kan måles i en statlig avkastning, ROI (return of investment) = skatt. Her blir ballen rund og forsterker seg selv. Uten kapital kan ikke kvinner investere og danne selskaper som vil gi de en naturlig plass i lederstilliger styrer. Alle AS har et styre. Så problemet starter akkurat der, med ranet av kvinners lønninger. Sannheten er at menn vet at vi er smartere. Skolen viser jo det. De er redd vi vil spille de ut hvis vi faktisk fikk like muligheter i det 'frie markedet'. Så sier de vi ikke utvikler og skaper noe, mens de holder oss nede, og raner oss fra ressurser til å faktisk gjøre noe. At noen jobber kan være givende på andre måter enn penger, hvorfor gjelder det bare kvinners lønninger? Jeg kjenner både kvinnelige snekkere, mekanikere, programmerere og ingenører og eiendomsforvaltere og holder gjerne døren åpen for de, hvis de selv ønsker det. Til dags dato har ingen blitt tvunget inn i ett bestemt yrke. Konkurransen gir alle like muligheter til å få hvilke yrker de vil. Jeg nevnte den høye kvinneandelen i helsevesenet som et typisk tilfelle av at menn aksepterer helt fint den forskjellen som ikke rammer de selv, mot at de gjør seg krigsklar når de finner ut at det er 10 % flere kvinner på høyere studier. Særlig patetisk med tanke på at kvinner har vært nektet å komme inn på universiteter i det hele og store. Når en av Høyres talsmenn høres ut som en utsendt fra Taliban, da bør det ringe noen klokker, hos kvinner i det minste!! Det jeg snakker om er at kvinner ikke får opprykk i jobbene sine. De blir satt til å koke kaffe og svare telefonen hvis det er en mann i rommet, samme hvor mange 20 pluss år de har med utdannelse. Jeg har til dags dato aldri bedt en mannlig lege, eller advokat om å skifte mine dekk på bilen min, eller snekre meg en hytte... Så jeg skjønner ikke hva du mener? Mener du at fordi det dør så mange menn på havet (en jobb de har valgt selv, frivillig) så skal kvinner få mindre lønn og ansvar i sine stilliger? Ikke en eneste mann har død i fødsel. So what? Så da bør vi kunne få vaske doen med menns tannbørste? Jeg forstår ikke den logikken din. Kan du forklare sammenhengen? Hvis kvinner har ett bedre utgangspunkt helsemessig, da sier jo det bare mer om hvor slavedrevet kvinner blir, siden vi allikevel har høyere sykefravær, har flere uføre og dobbelt så mange kvinner er minstepensjonister enn menn! Videre, at kvinner lever lengre enn menn kommer helt ann på hvordan man leser statistikken. Gutter har en høyere dødelighet som ung, og det er eneste grunnen til at de har en 'lavere levealder'. Måler vi alle kvinner og menn i live fra 20 år og opp, så vil vi se at menn lever lengre enn kvinner. Fordi menn har merkbart flere fordeler enn kvinner gjennom voksenlivet. Til tross for at kvinner har et bedre biologisk utgangspunkt, er høyere utdannet, mer siviliserte og koster samfunnet mindre på utrolig mange felt (mindre kriminalitet, mindre trafikkulykker, mindre vold, mindre rus og helt klart mindre idioti).

Jeg kan snakke for meg og mine venninner og kvinner i slekt osv.; Vi vet vi har mindre fordeler i livet enn menn. Dvs. vi får lavere lønn, mister pensjonsandeler og karrieremuligheter om vi får barn, blir ekskludert fra posisjoner hvis det kan velges en mann, blir holdt utenfor styrerom og lederstillinger, samt at vi ser med skrekk på hvordan det var for kvinner før oss (våre mødre og bestemødre). Vi er redde og forstår at vi lever i fri konkurranse. Staten har ikke tenkt å hjelpe oss. De kunne eliminert både lønnsforskjell og kjønnsbalansen i styrer og høyere stillinger. Utad og offentlig er det guttene som sliter og må hjelpes. Det eneste vi kan gjøre er å jobbe så hardt vi kan med studier og jobb, vi bør ikke få partner eller barn, for da ender vi som kvinnene før oss. Som annenrangs borgere. Dette skjønner vi straks puberteten setter inn. Rundt 11-12 års alderen. At gutter er senere utviklet er trolig en ting. Men gjennomsnittsalderen på universitetene viser at de fleste studenter ikke går rett fra videregående i alle fall. Problemet du fremstiller kan enkelt løses med at hvis gutten ikke viser seg å være moden nok for videregående eller universitet, så bør han kanskje ta seg ett friår. Svært mange mennesker gjør det av ulike årsaker. De fleste dog at man ikke er klar eller vet hva man vil. Det er altså snakk om en kjønns-ubalanse på 10 % på universitetene og alle alarmer går. Hva med kjønnsbalansen blant professorene som underviser på universitetene? Her er det bare 36 % kvinner! Eller hva med omsorgsyrkene som har 85 % kvinner? Burde vi ikke få inn menn dit, de som er naturlig utstyrt med muskler til å håndtere tunge løft i stedet for å snakke offentlig om den dårlige kvinnehelsen og dens sykefravær? Og skal det nå først snakkes om hvor sykelig kvinner er, hva med å spørre seg hvorfor? Sykdommene de dominerer blant er belastningsskader og nedbrutt immunsystem som følge av å leve i et direkte fiendtlig samfunn. Takk. Dette har irritert meg leeeeeenge. Siden jeg var 12 ca.

En ting jeg ønsker å løfte fram her: Flere nevner barnløshet som en ting som skaper utenforskap, og det minner meg om utallige samtaler jeg har hatt med ungdommer som føler seg ensomme. De har alle det til felles at de tror at "de andre" har et veldig utpreget sosialt liv. Slik er det sjelden. Faktisk har de flest ungdommer idag veldig lite sosialt samvær med venner, kanskje mest pga. den digitale tidsalderen vi nå lever i. Foreldre med barn kan være veldig isolerte de og, uten mulighet til å dra så mye rundt på begivenheter. Barns skolemiljø trenger ikke å ha med seg ett inkluderende samvær for voksne. Saken er at hvis man føler på ensomhet, altså den vonde følelsen av å være alene og utenfor, så kommer den gjerne av ideen om at de fleste andre har det hyggelig i ett eller annet fellesskap. Men nå, med sosiale media og helikopterforeldre, som henter og bringer, og alle de tingene hvert individ forventes å gjøre, så er det liten tid til hyggelig fellesskap, og det kan være vanskelig å finne for enhver. Andre ting man bør ta med i betraktning; ikke alle par man ser er like lykkelig for tosomheten, som det de viser fram. Mange av de direkte lider som følge av deres felleskap, helt uten at vi aner noen verdens ting. Det er viktig å ta med seg nyanserte bilder. For det å være alene er ikke ensbetydende med å være ensom. Alene kan også bety; deilig alenetid uten giftige mennesker. Tid for å fordype og lære seg om ting og tang man liker. Tid for å pleie seg selv, uten å måtte ta hensyn til andre, osv.

Noen klarer ikke å diskutere uten å bruke meme, andre klarer ikke å diskutere uten personangrep. Hva er verst?