Neffi

@Capitan Fracassa Ja, nei, tror vi forstår hverandre rett. Men dette er altså en 'prekestol' og metaforer er et kjent begrep innen både adferd, psykologi og religion. Det handler om en annen form for forståelse og fortolkning enn den vitenskapelige tilnærmingen. Akkurat slik som at folkeeventyr faktisk har et budskap og en moral ment for å hjelpe mennesker. På samme måte som at vi kan forstå ting i mellom linjene i skjønnlitteratur. Dette er av verdi. Poesi osv. Det som beviser seg selv skjer ved at en hendelse må forløpe, observeres og fortolkes med persepsjoner av hendelse.

Hvordan går du frem for å eksempelvis bevise en narsissist? I møtet med en. Tar du med deg forskning, highlighter adferd som samsvarer og gir til narsissisten? Tror du da narsissisten sier, "Åh, ok, da er jeg nok en narsisisst. Pokker heller. Sjakk matt." Saken er jo at en gal vil opptre gal og bevise seg selv, men femdeles opptre som en gal. Det trengs ikke mer enn det. Forøvrig er en narsissist sitt spill med 'flying monkeys' et spill som blir til ord mot ord. Det blir ikke ett regnestykke hvor du kan summere og få rett. Men du kan gå. Fordi DU vet at du har med en galning å gjøre. Så mye må du stole på deg selv og din vurdering at man ikke trenger 'bevis'. Fremdeles er noe bevist. For deg selv. Skjønner du at det fins tilfeller og situasjoner som beviser seg selv uten at du har fysiske bevis?

Blir dere ikke enig om noen av navnene deres kan dere også eventuelt bare ta et helt nytt ett, som ingen av dere har noen tilknytning til. Lage et som bare er deres.

Innen forskning, hvor 'tittelen' i siteringer er forskerens etternavn, er det også 'kult' med skikkelige merkelige navn som ingen klarer å uttale internasjonalt. Så går showet fra viktigper'ene å faktisk kunne si det korrekt. Det er gøy å se hvor mye stolthet og energi som går med på akkurat dette. Hyperkonsentrasjon med poker-fjes, etterfulgt av frykt i øynene og merkelige skulderbevegelser 😆

Riktig. Jeg vil ikke forstå, for det har ikke med forståelse å gjøre, det har med private valg å gjøre. Alle tar sine egne valg, men mine valg kan ikke annerkjennes fordi det ikke 'stemmer' med andres valg. Det er et ganske merkelig premiss. Har jeg i det hele tatt lov til å ta egen valg, hvis det er en felles kosensus som bestemmer hva jeg skal 'forstå' eller ikke forstå? Mine valg er ikke basert utelukkende på mine opplevelser med menn. De er basert på summen av en kompleks vurdering, som du kan sidestille med en matematisk modell med veldig mange variabler. Her blir det nesten litt dumt å gi eksempler, for da vil det fortsette i det uendelige med misforståelser med at eksemplene mine skal diskuteres ihjel, når de bare er fragmenter av ett større bilde. Men, du skal få noen i alle fall; Jeg har masse venner som lever i par, akkurat som at jeg har venner som lever alene. Det er ikke sånn at de som lever som par nødvendigvis har det bedre enn de som lever alene. Det er 1 variabel, som forteller meg at livet med partner ikke nødvendigvig gir noen ett godt liv som en fasit. Videre består en drøss av variablene av statistikker. De forteller mye om eksempelvis risiko, noe jeg skal komme tilbake til. La oss si statistikken jeg nevner over her viser meg at ca 50 % av alle menn som fins, er menn som ville redusert min livskvalitet etter jeg legger sammen statistikken på de emnene jeg mener er viktig for meg. Da sitter jeg med en 50/50 sjangse for å få redusert min livskvalitet med å innvolvere meg med en mann. Så kan du si, '50 % er høyt, 50 % av menn er ikke onde." Riktig, men statistikken som ligger til grunn handler ikke om ondskap. De handler om utfall av eksempelvis; hvor delaktig menn er i arbeidsoppgaver i hjemmet, hvor mange som er utro (det trenger ikke bety at noen er ond, vi kan heller kalle det situasjonsbetinget, men fremdeles; er det noe man vil ha i stuen sin?), hva menn selv forventer av en partner og hvordan det sammenfaller med hvem jeg er etc. Igjen, dette er små fragmenter av et stort og kompleks helhetsbilde. Du skriver her et spørsmål om at jeg kanskje tiltrekker meg en bestemt type menn, og det er også såklart med i variablene, for min personlighet og situasjon er også av betydning. Eksempelvis har jeg sterke egne meninger, egen karriere, egne fritidsaktiviteter, egne prioriteringer osv. som påvirker mulige utfall og nye variabler. En av tankerekkene er eksempelvis; forskning viser at jo høyere utdannelse en kvinner har, jo mer øker oddsene for at hun ikke har partner. Normale, la meg lage et eget begrep for å benevne en samfunnsnormalitet si, 'pre-romantiserte' (hvor jeg da snakker om ett arketypisk sosialt felles konsenus på hvordan kvinner og menn skal leve (i parforhold)) mennesker med sine idealer leser sikkert den sistnevnte statistikken som kun en informasjonsetning, mens jeg stiller endel videre spørsmål om hvorfor. Og da kommer det et stort ras av kjønnsroller inn i bildet; eksempelvis at normen er at kvinner helst skal være svake og avhengig av menn (et dogma som på sin side kanskje styrker en par-relasjon, hvem vet). Dette bildet faller ikke kvinner med høy utdannelse inn i, og det oppstår problemer i forhold til menns usikkerhet. Min erfarig er at menn veldig ofte er fryktelig usikker på seg selv (og kanskje med god grunn, pga all den uroen som ligger i samfunnet med forventinger og stigmatiseringer, maktkamper og oppfatnigner mot og om menn). Det er en årsak til at de eksempelvis ofte finner seg veldig mye yngre partnere. Utad heter det seg at det handler om menns seksuelle lyster som er påstått å ha med det visuelle å gjøre, men jeg ser på det heller som en sak som handler om usikkerhet, og menns behov for avhengige partnere, fordi det gir dem makt. Ved store aldersforskjeller blir det en veldig skjev maktbalanse, som tilfaller menn. Menn kan med andre ord i slike forhold få mer kontroll og de føler seg dermed mindre truet. Her blir kvinner med høy utdannelse motsatt; de gjør i stor grad menn utrygge fordi kvinnen får for mye kontroll. Kunnskap er makt. Utrygge/redde menn øker risikoen for aggresjon og ulike utbrudd av maktutøvelse, hvilket øker risikoen i statistikkene på de ulike variablene jeg over har lagt til grunn i min vurdering. Her blir det sosiale konsensus sitt narrativ, som baserer seg på at menn er 'normaliteten', at "kvinner søker menn som har mer utdanning eller høyere stillinger enn seg selv", fordi de er en eller annen form for lykkejegere som skal tilskaffe seg ressurser gjennom en mann (tradisjonelt synspunkt, skapt gjennom å frata kvinner muligheter til å fremskaffe egne ressurser). Kvinnen er avviket, og det blir ikke lagt til grunn at disse mennene med høyere utdannelse eller stilling enn kvinnen faktsik ikke blir truet av kvinnens makt (kunnskap=makt). Jeg syns dette sosiale konsensuet som alltid skal dømme og snakke ned kvinner er usmakelig, og det reduserer min tiltrekning til menn. De blir rett og slett ganske usexy og ynkelige, når de til stadighet skal fremstilles som helter, og kvinner som tragedien i ett spill om makt, som bunner i dårlig utviklet selvfølelse, -tillit og -respekt. Nå har jeg bare gitt en bitteliten smakebit på den komplekse risikovurderingen jeg har som ligger bak mitt begrunnede valg, som jeg dog fremdeles kan forstå virker provoserende og truende mot det sosialt aksepterte konsenus (hvordan kvinner og menn skal leve sammen). Allikevel er det rart at det skal få noen til å reagere. Jeg trenger jeg ikke å vise ett regnskap på mine vurderinger. Disse er private. Det er faktsisk merkelig at det skaper reaksjoner. Riktignok ikke fra så mange, men særlig fra en mann her på forumet. Jeg mistenker at han og hans eventuelle meningsfeller blir veldig provosert, nettopp fordi de er ganske usikre på seg selv, og mister noe av avhengigheten og kontrollen over meg. Gratulerer! Da var sikkert dette et mål og en drøm du hadde, som du ultimatiserte og gav prioritet etter sannsynlighet. Hva har jeg klaget på? Vis meg ett eksempel på hvor jeg klager? Mener du mine variabler og hvis jeg diskuterer kjønnsroller, så blir mitt perspektiv klaging? Eller mener du at siden mitt valg ikke er det sosiale konsensus, så har ikke jeg talerett, eller rett til å ha meninger om kjønnsroller? Forstår ikke helt hvor du vil med denne, annet enn at du finner det truende at mine meninger fraviker fra dine meninger, og dermed ikke har rett til å eksistere? La meg også påpeke her at det er du som henvender deg til meg her, med din fortelling. Jeg oppsøkte ikke deg og bad om din mening. Likt med den mannen som skulle plukke ihjel mitt valg, fordi det ikke passet med hans meninger. Blir da ett motsvar 'klager'? Igjen, jeg truer ditt sosiale arketypiske bilde på kjønnsrollene, gjør jeg ikke? Når jeg sier at jeg tror på kjærligheten, så mener jeg at jeg tror det fins mye fin kjærlighet der ute, og at jeg tror at noen par har det fint sammen, og at noen opplever stor kjærlighet til sin hund, naturen eller hva som helst. Jeg opplever også å føle på kjærlighet til både menn og kvinner, men ikke i ett parforhold. Lucky me kan føle kjærlighet for alle, fordi den ikke eies av én person (partner). Kanskje er også dette noe av grunnen til at mennesker som velger å lever alene skal snakkes til 'forståelse'? De går runt å føler kjærlighet helt random, og det er litt horete, eller noe? Det jeg mener er at å leve alene ikke betyr at man ikke føler kjærlighet. Jeg kan være stormforelsket i mennesker som løfter meg opp, helt uten at jeg trenger å aggere på det. Men for det sosiale konsensus blir det viktig med gjensidighet og helst skal det fullbyrdes med sex? Det er liksom ikke kjærlighet om man ikke parrer seg? Dette forstår jeg ikke... Jeg lever ikke alene i frykt. Jeg lever et godt liv, men takk for omtanken. For meg ville det å hatt en partner blitt til ett liv med mye frykt og bekymringer. Bare tanken på å skulle dra på en date gir meg frykttanker. Så jeg tenker ikke på det! Frykløst liv. Ikke har jeg sagt at alle menn er "lavmål", men oddsene i min situasjon er forsvinnende liten på at jeg skulle treffe en mann som er raus og trygg nok på seg selv til å kunne ha et godt partnerskap med meg. Kvalitet er et stikkord her. Men du har nok rett i at jeg er kynisk, bitter og feminist. Men jeg er ikke bitter over å ikke ha en partner! Kynismen er berettiget og feminist må jeg være fordi jeg har menneskeverd iboende i meg. Hvis du liker å 'forstå' hva du blir fortalt at du skal tenke og mene, så deg om det. Good for you!? Hvorfor blir det viktig for deg at jeg 'skal være som deg'? Er du redd du kanskje tar feil? Føler du deg truet av andres virkelighet? Hvordan ødelegger min enslige tilværelse for andre jenter/kvinner? Ok, men hvorfor er det så viktig for deg at jeg skal ha en mann? Jeg kan tenke meg at en grunn er fordi storsamfunnet ser på enslige som en trussel, er fordi de potensielt kan forføre de som er i parforhold og dermed virke ødeleggenede på deres forhold. Blir ikke den frykten uberettiget hvis partnere er til å stole på? (og uberettiget med mitt sølibatliv gjennom flere tiår, men mine meninger teller jo ikke, og er feil, så det kan ikke tas hensyn til, eller hva?)

Hun vil eksempelvis få ned sykefraværet, samme hvilket nivå bedriften befinner seg på, øke motivasjon og mestringstro blant de ansatte, hun vil ha overblikk over detaljer som sørger for mindre svinn og feilproduksjon, hun vil forstå og vite hva som kan maksimere produksjon gjennom kommunikasjon med alle ulike ledd som er de sanne ekspertene på oppgavene som utføres. Hun vil kunne ABC (Funny pun intended her for de med økonomistyringserfaring) osv. Nå var hun altså ansatt der før permisjonen, så hun har hatt god tid på seg til å legge en strategisk handlingsplan, og ha mer arbeidsvilje enn de andre, fordi hun har gledet seg til barnefri! Som i utrykket "distance grow fonder". Derfor.

Sånn som alle kompetansehevinger fungerer. Strategisk måloppnåelse målt i KPI. Mer profitt og vekst.

Hvis det blir karrieremessige fordeler med å være hjemme, så kan du banne på at det vi nå i eksemplet snakker om er en mann som plutselig har fått mer kompetanse, ikke en firebarnsmor. For med karrierevinning vil menn gledelig ta del hjemme. Samtidig, den firebarnsmoren fikk neppe 4 barn på rappen, men har økt i grader sukssesivt. Ingen skyter ut 4 unger på rappen, annet enn i eksempler hvor ting skal dramatiseres og nedsnakkes.

Og Markedsføring mot SoMe, ikke minst! Joda, men livets harde skole ER faktisk en kompetanse som bedrifter drar nytte av. Spør bare Petter Stordalen og Steinar J. Olsen! Ingen kan si at ikke det fungerer. Gjerne sammen med faglig kompetanse. Dessuten, de fleste mellomledere idag har ingen kompetanse på ledelse i det hele tatt, men gått veien gjennom praktisk erfaring og ledelse av Team, mens deres formelle kompetanse ligger i bransjefaget de er i. Det er jo mye av det samme. Resten er bare holdningene våre til arenaen.

Ok. Jeg kommer tilbake om en ukes tid!

Nei, jeg snakker om ledelse. Få andre situasjoner vil kreve en tilsvarende håndtering av eksempelvis organisatorisk ambideksteritet (Definert som «an organization’s ability to be aligned and efficient in its management of today’s business demands while simultaneously being adaptive to changes in the environment» (Raisch & Birkinshaw, 2008)), som det å skulle øke familien med en nyfødt. Berører andre komplekse oppgaver også. HMS (riktignok uten dokumentasjonskrav, men tankegangen), Kvalitetsskring og Lean. Dagene skal gå opp.

En deltidsstilling trenger ikke å gi en god nok dekningsgrad til foreldrepermisjon som er regulert etter mottatt lønn. Det er ustabilt.

Vi vurderer jo ofte kandidater ut ifra kommunikasjonsferdigheter også. Modellen som bygger realkompetanse består av formell kompetanse og uformell kompetanse. Og siden jeg allerede har snakket om holdninger, så blir akkurat holdniger vurdert som den viktigeste komponenten i uformell kometanse (kilde: Lai, 2017)

Strålende eksempel på hvordan det handler om holdninger i samfunnet. Arbeidsgivere mister folk det året de får barn uansett. Det jeg snakker om er å se på erfaringen som den kompetansehevingen som det faktisk er, når man kommer tilbake i jobb etterpå.

Men om din jobb handler om å ta vare på de som tar vare på å arkivere og behandle data, så vil det å ha vært hjemme med barn telle mer enn et excelkurs i faktisk kompetanse. Å ta være på menneskelige ressurser er å ta vare på menneskelige ressurser.

Å ha ansvar.

Jeg kan godt vise deg forskningslitteratur innen fagfeltet ledelse og HR, så kan du selv se hvor kryss-lik kompetansen er med det å ha omsorg for barn. At du ser ned på omsorgsrollen fordi den i stor grad blir utført av kvinner, betyr ikke at den er ulik helt vanlige lederroller i næringslivet. Denne kompetansen får arbeidsgivere gratis idag, helt uten noen spesiell grunn. Klart det vil være vanskelig å få gjennomført, fordi det er for mange menn som styrer arbeidsgiver AS, og det er en viktig agenda å holde kvinner økonomisk uselvstendig.

Arbeidslivet betaler for faktisk kompetanse. Å ta vare på barn er helt unikt kompetansehevende og krevende! Arbeidsgivere betaler for tulle-kurs i excell som glemmes innen en uke, og kaller det kompetanse. Du kan sette styreverv på CV, men ikke det å ha ansvaret for liv, 24 timer i døgnet? Tjenestepliktsår blir også regnet som kompetanse, fordi man faktisk lærer noe. Spør hvilken småbarnsforeldre som helst, de mener jobb er ferie i forhold til oppgavene hjemme når barna er små, og de lyver ikke. Jobb er lunsj i forhold.

Tenkte ikke i forhold til økonomi, men i forhold til stabilitet. Samt, vi kan ikke sammenligne norge med USA på noen slags måte, i og med at de ikke har ett velferdssystem for kvinner, ala svangerskapspermisjon/mamma og pappa-perm.

Vi har ALDRI prøvd å endre holdningene, eller verdien (målt i kompetanse) til det å bære hjemme med barn. Det blir i arbeidslivet og ellers sett på noe 'stusselig', mens det egentlig er drastisk mer krevende enn en generell lederstilling. Hvis det å være hjemme med barn ble regnet som den faktiske kompetansen som det krever, reflektert i arbeidslivet, hadde både menn og kvinner vært villig til å ta året/årene utenfor arbeidslivet (hvilket kreves når man velger å få barn). Hvis du med to år hjemme med barn fikk på CV'en en konkurransegyldig kompetanse tilsvarende 4 år i lederstilling, ville dette vært lukurativt som fy!

Det er ikke (de fruktbare) kvinnene som tar støyten på den konjunkterelle arbeidsledigheten. (kilde fra SSB) Men de utgjør 35 % av arbeidsstyrken med deltidsansatte, mot 15 % menn. (kilde: google)

Makroøkonomien er avhengig av en andel arbeidsledige for å kunne balansere etterspørsel med tilbud. Dette er så nødvendig at man stimulerer til arbeidsledighet hvis tallet blir for høyt.

Stråmann. Hun har ikke sagt at ikke kvinner kan eller bør være hjemme med barn mens de er små. Hun sier det er problematisk at kvinner betaler for dette resten av livet. Dette er forøvrig et problem som opprettholdes av enkelte holdninger; eksempelvis at man tar fokuset helt ut av kontekst og serverer stråmenn når problemet tas opp! Men trenger du enkle forslag på hva som kan gjøres, så er eksempelvis omsorg for barn en fantastisk kompetanse som burde kvalifisere som rene ledelse-roller i næringslivet. Kanskje til og med med dobbel ansiennitet siden ansvarsbyrden er større og mer omfattende (24 timer i døgnet osv). Å komme tilbake i jobb med opprykk hadde kompensert for å ta vare på barn.

At du kanskje ikke er vant med kvinner som snakker tilbake, gjør meg ikke til en mannlig Tate, selv om det føles ubehagelig for deg å bli konfrontert med ting du sier. Tja, du kan kanskje tolke det dit henn at jeg er en kvinnelig variant av Tate, fordi jeg ikke ønsker å involvere meg med menn. Det er bare ett problem med den ligningen, og det er at Tate faktisk involverer seg med kvinner. Hadde han ikke gjort det, hadde han ikke vært et problem. Hadde jeg lurt menn inn i forhold for å rane de for ressurser og mishandlet de, da kunne du sammenstilt oss. At jeg proklamerer min rett til frihet fra menn, er heller ikke sammenlignbart med Tate. Ikke har jeg sammenlignet de to og du du misbruker utrykket jeg brukte med "sin egen lykkes smed", for å bagatellisere og umyndiggjøre min versjon, med å gi begrepet ditt eget innhold, slik at det kan fremstå som om at du vet hva du snakker om og det jeg sier er tull. Det er en ufin retorisk manipulasjon, i praksis lager du lommer for å kunne dissosiere sammenhenger, slik at ditt narrativ 'høres' ut som riktig. Å være sin egen lykkes smed, har ikke den egoistiske betydningen du gir begrepet. Det er ingen korrelasjon mellom å skape sin egen lykke i livet og egoisme, slik som du liker å lime berepene sammen. Men det får meg til å fundere over hvilke arketypiske kvaliteter du tilegner kvinner. Mange ser på kvinner som individer som skal tjene andre og ikke ha en oppfattelse av egne behov manifistert i et ego og identitet. Det fins også slike kvinner. De er groomet og formet gjennom å frarøve de identitetsfølelsen, ved gjentatte fornektelser av deres følelser og tanker. Dette er dog destruktivt og vil gå til grunne av selg selv. Ego er nødvendig for selvoppholdelse, også hos kvinner, med både id og superego. Egoistiske valg er i mange tilfeller helt innenfor det rasjonelle og sunt for alle parter. Hvis en kvinner tar slike valg, på noen som helst måte, så er de ikke som Tate. Å være som Tate vil kreve at man faktisk handler for å skade andre. Man kan fint lage sin egen lykke uten å ha med andre mennesker å gjøre. Og om du ikke visste det fra før; kvinner har en bevissthet og identitet bygget opp av akkurat de samme elementene som menn. Kvinner er ikke enhjørninger som spyr ut en ubegrenset kilde av regnbuer for de som måtte ha behov. Her mener jeg du bekrefter mine tanker om ditt syn på arkekvinnen: Øm og varm uten egne behov. Litt som en mor med ubetinget kjærlighet og hengivenhet. Ikke noe galt i det, bortsett fra at du ikke er ett spedbarn. Da blir det litt rart å fremdeles søke disse egenskapene hos kvinner. Det blir faktisk veldig skjevt og ubalansert på tusen vis. Som jeg sa i siste kommentar, så har vi ulike kjærlighetsspråk og de er individuelt, mer enn kjønnsdelt. Jeg syns eksempelvis at respekt for andres syn og oppfattning (romslighet til andre individer), selvtillit og selvfølelse nok til å ikke føle seg truet og evnen til å være autentisk og seg selv i møte med andre er ganske romantisk/forførende. Top det med å løfte andre rundt seg, så er jeg ganske solgt. Og som sagt tidligere, så passer ikke våre 'brikker'. Du har veldig tradisjonelt språk som jeg håper for din del ikke kommer av sosial arv og manglende individualiseringsutvikling, men at det faktsik er ditt helt unike ståsted. Hva om jeg ikke snakker i vitser og gåter, men faktisk snakker ganske så rett fram? Aner ikke. Saken er at jeg har for mye på gang i livet til å skulle bruke dagene på å lete etter en enhjørning. Samtidig har jeg (og nå snakker jeg rett fram uten koder); opplevd eksempelvis å bli fortalt at hvis jeg ikke er lydig og blir med på denne mannens fremtidsplaner så kan det lett settes en pris på hodet mitt, fra en mann jeg var uheldig å komme i snakk med i tiden jeg var åpen for at en partner kunne finnes der ute. Har også andre ubehagelige opplevelser som i sum gjør at det innebærer for høy risiko å ha døren åpen. Denne risikoen er jeg ikke villig til å ta. Så om det fins en prosent eller promille mulighet i at det kan eksistere en partner der ute, så får han ha meg unnskyldt. Jeg er ikke redd for at noen skal stikke. Jeg er redd for å bli sittende fast i noe som ikke er bra for meg. Det motsatte av at noen stikker egentlig. Helt fint om folk stikker! Jo før jo bedre! Jeg prøver å vise deg at ikke alle livssituasjoner krever at en mann kommer inn i bildet for å redde dagen. Hvis ett barn skal lære å svømme kan innpakningen stå mellom liv og død; holde en hånd under haka, eller kaste på sjøen. Jeg hadde blitt skikkelig skuffet om du ikke ble gald for nye sokker, etter at dine gamle til stadighet havnet i kaffekoppen din. Men igjen, vi er forskjellig. Du har sikkert rett. Du har sagt endel ting som gjør at jeg allerede har ett negativt bias mot deg. Jeg snakker ikke i gåte. Dette skrev du som svar på min analogi om å være sin egen smed i hht følelse av ensomhet: "Folk er også forskjellige. Noen trives i eget selskap mer enn andre. Så det er ikke noen fastisvar for alt og alle her (om det var det du trodde?). Hvis noen derimot savner denne relasjonen, og synes det er vondt, så er svaret ditt; Næh.. lev med det! Og ti heller stille med deg, for ellers kaster du bare ansvaret for dine egne følelser over på meg! Hva i all verden er det for et svar til noen som lider?" på et eksempel hvor jeg forklarte årsaker og mekanismer bak ensomhetsfølelser, og metoder for å rydde opp i eget indre. Ditt svar der henger ikke sammen med det jeg skrev i det hele tatt. Kanskje? Kommer mye ann på hvor god du er på å kommunisere... Min frykt går på å sakte dø i et elendig forhold, med mulgiheten for å bli skutt hvis jeg skulle våge å gå. Det kan jo også tenkes at jeg forstår hva du sier, men kanskje ikke alltid er enig, siden du ikke blir fortalt tilbake klare og korte 'ja'? Tviler jeg på. (siden du ikke liker koder; nå spøkte jeg litt, fordi spørsmålet er litt dumt. Alle kan ta feil.) Riktig. Jeg byttet om, og tenkte det var innlysende siden kjønnsfordelingen av de som blir plassert hjemme er ganske så homogen. Enig. Enig. Jeg skal gjøre det, men nå er jeg sliten og klokken er langt over leggetid. Mistenker deg for å drive på med en eller annen utmattelsesteknikk. Jo, men de går ikke rundt med ett flagg som sier det. Og fienden ville i såfall brukt slike flagg for å få tak i sine ofre. Ja, du har umyndiggjort meg med å bruke ideologier når jeg diskuterer sak. Sak er ikke ideologi, men sak. Du har kommentert ideologi. Jeg driter i ideologi. Snakk om det med guttene i garderoben, ikke til meg. Du lever i en boble. I en annen virkelighet. På den andre siden av bordet (som ER rigget). Jeg forholder meg kun til sak, ikke ideologier. Som sagt, ta det med guttene i garderoben, der det hører hjemme. Tror poenget nå er vannet ut til at jeg ikke vil gi deg siste ordet. Alle menn aksepterer at det selges jenter og at de eier ett statbudsjett mer enn kvinner, ellers hadde det endret seg. Det hadde tatt en dag å endre forholdene rundt kapitalgapet. 1 arbeidsdag for å ordne med skattefritak for kvinner som investerer med formue under xxx kr eksempelvis. Eller 10 % skattefradrag på kvinners lønn for å tette igjen lønnsgapet. Ting som er helt forjævlig aksepteres. Jeg vet hvorfor. Vet du? FU. Bare. Jeg kan godt diskutere kvalitet på forskning, men ikke under dine premisser om ideologier. Problemer rundt objektivitet fins, men da bruker man akkurat disse ordene og ikke slenger seg om med merkelapper. Forøvrig ER jeg feminist og kvinne. Du har sønner du tenker på og sliter like mye med objektiviteten. Åh, var det det du ville jeg skulle gjøre? Svare med å gjengi det du sier? Hvorfor sa du ikke det med en gang? Til hvilket formål? Kan du ikke bare kjøpe deg en papegøye til det? Også kan du skrive til meg når du ønsker å diskutere noe skikkelig med responser fra ett annet sinn enn ditt eget?

J. P. skulle lagt til noen ekstra setninger der i analogen sin etter han avslutter med "But compared to the alternatives - it's pretty damn good!" for det gjelder i hovedsak menn. Som jeg sa til deg tidligere, er bordet rigget. Gifte menn lever gjerne lengre enn ugifte, for kvinner er det motsatt, hvis vi skal tro professor Paul Dolan: Women are happier without children or a spouse, says happiness expert | Health & wellbeing | The Guardian Så kan vi diskutere oss gul og blå om det stemmer, men kvinner søker trygghet over risiko. Formelen blir at hvis det er mer risiko i å finne en partner, enn å forbli uten, så velger kvinner fort å være uten. Kvinners hjerne er gjennom evolusjonen utviklet til å søke og foretrekke ro og stabilitet, fordi vi er kodet til en beskytte-foster-tilnærming til våre omgivelser. Man kan ikke ha en vill gorilla på fødestuen, og dette vet også J. P. Det er derfor hans hovedbudskap består i å få gutter til å bli mer sivilisert. Kompromisset er edelt nok. Hans utilitaristiske syn blir at hvis guttene skjærper seg litt, så får kvinnene være fornøyde. Jeg tenker det må litt mer til enn å ha Andrew Tate stemning i guttegarderoben, med speaker på volum 'sånn at bitchene hører høyt og tydelig hvor de hører hjemme', for å så fremstå som familiens respektable beskytter når holdninger blir tatt opp. Eller med andre ord; J. P. sitt siviliseringskurs ser ikke ut til å skli inn mellom ørene. Det er bare fine ord og referanser man kan bruke når, som sagt, holdninger skal (bort)forklares. Utløpsdatoen er når skuta kjører mot bunnen. Det kan skje rett etter graviditet, eller når som helst. Nei, jeg står tørrskodd på land. Det er veldig fint her. Ja, partnere kan komme å gå så kjærligheten er ganske flyktig, mens kjærlighet for sine barn er gjennomgående hele livet. Så barna blir den viktigeste. Ja, jeg finner på ting under veis for å gi deg flere kvinnelige perspektiver og situasjoner man kan være i. Idag er jeg lesbisk med ett barn fra ett tidligere forhold. Fra før jeg ble klok på meg selv. Da lar vi det fare. Man kan være litt skeptisk som lesbisk også, så fremdeles relevant. Vi er veldig uenig, men har noen få felles referansepunkter. Der var ett. Nei, her viser du bare svak forståelse og du krisemaksimerer en naturlig prosess for å høre dramatisk ut. Manipulering faktisk. Selv om vi lærer barn å gå selv, så er ikke det det samme som at vi avviser de, eller er egoistiske når vi ikke bærer de rundt mer. Kom igjen da! Hallo? Vi har ulike kjærlighets-språk og det er fint! Min brikke passer ikke med din brikke. Du treffer nesten spikeren her, men så sklir du helt ut på viddene med: Ja, for du beskrev jo help til selvstendighet som å bli kastet på ishavet, ikke som å lære ferdigheter. Da forstår jeg at hjelp til selvstendighet føles som en avvisning, kald skulder og en egoistisk handling. Det er egenlig ett lite under at du lærte deg å snakke... Ok. Siden du ikke forstår noe her, skal jeg gi deg ett annet eksempel enn ensomhet, siden det ser ut som om at akkurat det er et sårt tema for deg, og har stengt av din koknitive kapasitet. (Ikke noe å skamme seg over. Frykt for å bli forlatt kommer gjerne av negative erfaringer). La oss ta eksempel med sinne. Du gjør meg fryktelig sint fordi du ikke plukker opp sokkene dine etter deg. (den tilsynelatende episoden) Egentlig trenger jeg ikke å bli fryktelig sint. Hvis du vil ha sokker over alt kan jeg legge de i kaffekoppen din, og være glad for at min kaffe ikke har sokker i seg. Da har jeg tatt ansvar for min aggresjon. Skjønner du nå hva jeg mener med å ta ansvar for følelsene sine? Eller er det også egoistisk, siden du fikk sokk i kaffen din? Det vil jo være et definisjonspørsmål. Det kan også være humor. Nei. Jeg ser fremdeles ikke annet enn at du har underbevisste kjerneverdier som sier at du kan bli forlatt. Men det kan være yrkesskade. Slik jeg ser det er starten, prøveperioden om du vil, hvetebrødsdager og da er alt bare solskinn og enhjørninger. Det er senere, når rugbrød-dagene kommer at det blir vanskelig og oddsen for at noen kan finne på å gå øker betraktelig. Faktisk blir det vanskeligere og vanskeligere jo mer tid som går. Tar man hverandre etter hvert for gitt, så tusler man egentlig på lava uten å vite at det brenne under bena. Husker du det jeg sa litt over her, det om Andrew Tate stemning i guttegarderoben, og det om å bruker andre 'stemmer' når man skal snakke om ting? Det betyr bokrett at man kan si en ting og man kan gjøre noe annet. Med andre ord er det egentlig helt bortkastet å bruke ord, det å komme til enighet, diskutere, vurdere og analysere. For handlinger trenger ikke stå i forhold til ord. Ord er 'Smoke and morrors', og handling er noe man fornekter. Faktisk kan man spørre seg om det er noen korrelasjon i det hele tatt i mellom de to. Slikt er vanskelig å forholde seg til når man skal få hverdager til å gå opp. Da er det enklere å være alene, det krever mindre, og man slipper disse merkelige 'spillene'. Det er en variant. Det fins mange fler. Vi kan ta variant 'Jeg redder deg med å la deg være hjemme med barna, sånn at jeg kan beundres for å bære oss alle, mens du går hjemme å tar deg av alt der, og når noen spørr, så kan jeg svare at du er lat og det ikke går så bra." Det er en ganske morsom variant! Har flere som man kan le av, men la oss gå videre... Jo, man kan undre seg hvordan noen får det til, men vet du hva som kreves aller aller mest for å få til noe sånt? En fullstendig naiv og blind tro på kjærlighet. Nå har ikke jeg 6 barn med 4 fedre, men om jeg hadde det, skulle jeg vært stolt av det, og storkoset meg med barna, og antagelig havnet på å bli like kynisk som det jeg er. Man trenger jo ikke slike erfaringer for å lære. Man kan også bare observere. Argumentene dine her slår hverandre ihjel. Du ser det ikke, men vet det fins, og hvis du ikke ser det så er det ikke nødvendig? Den tankerekken gir ingen validitet til noe som helst. Jeg har sett deg, og andre, bruke begepet feminisme. Jeg har snakket om sak, og sakene jeg tar opp blir avfeid med at det kommer fra en feminist, dokumentert av feminister og da ikke er troverdig. Da er det jo du som sitter fast i ideologien. Ja. Det fins også et giftig kvinnehat som lever i beste velgående. Så spørs det, hvor berettiget er hatet? Og hvis det skal hates så intenst, er det ikke da kanskje like greit med mer avstand og mindre partnerskap? Jeg vil si at å umyndiggjøre andres opplevelser og observasjoner ved bruk av påstander om ideologier kvalifiserer som skitne triks. Det er trist at 'gode' menn blir lidende for den negative biasen som rettes mot menn. Helt klart. Vi kvinner kan klage over å ikke bli representert i samfunnet, mens menn representeres som troll. Stort tema med dype røtter i historie og biologi, og ikke noe vi klarer å finne løsningen på her. Er hverken opptatt av merkelappene du bruker eller at vi skal ha det så bra sammen. Det er ikke grunnlag for å ha det bra sammen i samfunnet vårt, når bordet allerede er rigget. Eksempelvis kan jeg ikke tro på menns kjærlighet for kvinner over hodet, når det selges jenter noen gater unna, og menn eier ett statsbudsjett mer enn kvinner i egenkapital. Noe er feil her og dette er ikke kjærlighet! Med mindre man ser på kvinner som en eiendel, og gjør man det så har man ikke sjel. Jeg vil ikke være blant sjeleløse. Jeg har allerede forklart hvordan du forholder deg til den forskningen som du ikke liker resultatet av. Klart alle gjør hva de vil, men forskning viser... Hva individer gjør er meg revnende likegyldig. Jeg bare vet hva jeg vil, og handler deretter, og angriper alle de som prøver å stoppe meg. Forskningen er ikke en fasit. Men den kan være en kilde til å ta informerte valg. Ja. Og la alle ta sine egne valg.