Neffi

Først av alt; du har vært kjempeflink og gjort det du kan! Nå kan du ikke gjøre noe mer, annet enn å ta vare på deg selv. Jeg ville ringt en venn og snakket meg helt tom. Helt direkte ville jeg sagt at jeg trenger å snakke om det. Etterpå ville jeg gått direkte løs på å finne noe som jeg vet kan få meg til å slappe av og le. For å snu følelsesleiet. Komedier eller noe sånt. Og jeg ville holdt det gående til jeg var så trøtt at jeg faktisk sovnet av meg selv. Etter slike episoder er det ikke noe vits å rigge opp for å ligge våken og tenke. Vet ikke om dette ville gjort ting bedre for andre enn meg selv, men det er lurt å ha en plan/strategi klar når man ikke klarer å regulere egne følelser selv. Og dette er min.

Jeg dauer! 🤣

Jeg skrev 'dere' fordi jeg ofte ler av ting dere skriver. Du mente vel ikke din kommentar som seriøst? At personen du skrev til faktisk skulle ringe legen etter kilder? I så fall så må jeg faktisk le på nytt. For det er også hysterisk morsomt.

Hvordan? Hvorfor? Utdyp gjerne, sånn at jeg kan bli litt flinkere til å utrykke meg når jeg blir glad for at noen får meg til å le.

Oi. Det er lenge siden noen sa noe hyggelig til deg? Så alt har bare blitt til et eneste stort angrep?

Av og til er dere så søte at jeg knekker. Det er så himla godt!

Klart, tenker man på patetisk som i sin mest ekstreme form, så blir det kanskje feil ord å bruke. Men tror jeg jevt over ikke har så mye ekstreme følelser. Jo, hvis alle syndige mennesker 'hvitvaskes' hos deg når du ser årsaken, så har du et veldig stort hjerte. Ubetinget nåde, og det er ganske jesus-likt.

Ok, forklar meg hvor det funker bra for jenter å være snill? Gi meg et eksempel. Når man er nedlåst i en bunker hos en prepper?

Jeg visste du kom til å si det. Lenge før jeg trykket "send inn svar".

Tviler jeg på. Har egentlig vanskelig for å se han for meg bryte noen regel som helst. Annet enn å gjøre en dårlig leder-jobb. (Sjekke ansatte i hht habiitet, bosituasjoner osv.) Kan hende han bare tror alle andre oppfører seg, fordi han gjør det, og at han dermed ikke syns kontrollsystemer er viktig.

De psykiske mekanismene er nært linket til våre instingter. 'Nesting', vi er samlere og jegere. Vi får dopamin kick når vi 'samler'. Samme med hordere og preppers. Rett og slett mekanismer som går litt ut av kontroll...

Skjønner ikke hvordan dette skal være i strid med rød politikk. Utjevne forskjeller. Robin Hood-mentalitet. Det er jo akkurat det rødt skal gjøre! Kan jo være partipolitikken som har skapt grunnholdningene som får han til å stjele. Ikke respekt for kapitalsterke butikker. Syns han fremstår som en god partileder!

Ja, folk ønsker å bli bedratt.

Kanskje det er dette som er den virkelige Trump effekten? Aka 'statsarbeid er ingen hindring for å slå ut håret'.

Men dere, mener dere psykisk sykdom (som enkelt kan behandles) er grunn for å bli ekskludert fra arbeidsliv? Altså, hvis noen har en angstlidelse, eller slikt som i dette eksempelet, så kan man jo fremdels være fullstendig arbeidsfør. Jeg forstår ikke hvordan dette hindrer noens karriere? Klart, hvis han jobbet i butikk med mange fristelser, så ville det kanskje vært verre, men som partileder? Våre statsministere er jo ikke nødvendigvis så mye bedre enn dette?

Det @Uderzo sa. Stiller meg 100 % bak det. Ingenting å legge til annet enn lykke til og hurra for kjærligheten!

Hør på din egen setning. Idiologien er ond og skaper onde mennesker, som da er feminister. Da sier du at feminister er ond. Du begrenser menneskesinnet med påstanden din. Fin det bare en måte å lese bilbelen på? Vet du hvor mange Religioner basert på den boken som fins? Hvor mange menigheter som fins? Hvor mange individuelle tanker det fins i en meninghet? Dette er et alvorlig punkt. Du tenker sort/hvitt om mennesker, en mal som INGEN mennesker faktisk passer inn i. Det er ikke å flytte målposten, det er å være menneske. Videre, alle disse menneskene er under utvikling. De starter med én tanke, og kan havne helt uvilkårlig opp med en annen. Hvis mennesker ikke kan flytte målposter, så går vi alle rundt i bleier med et ordforråd på 10 ord. Du må jo selv se at dette blir hull i hodet? Jeg kan skjønne at at har opplevd skuffelser rundt det å bli lovet ting som senere har endret seg, eller som folk ikke mente, eller klarte og innfri. Det er ganske vondt å oppleve. Jeg liker heller ikke når det skjer mot meg, og jeg tar det som et dårlig karakter-trekk på medmennesker. Men jeg klarer også å se at det noen ganger er fullstendig rett, at omgivelsene eller situasjonen har endret seg, og at det er min såre rumpe som egentlig er problemet. Jeg bor i norge. Ingenting av historien din om feminister er relevant for meg. Har ikke lest om, og bryr meg ikke om. USA er et søppel-land jeg prøver å unngå så langt det lar seg gjøre. Og heldigvis er det et atlanterhav i mellom meg og USA. Ok. Jeg glemte at du har en overordnet intelligens som vet og kan alt bedre enn alle andre i verden, og at du dermed må fortelle alle hva de tenker og mener. Kanskje vi skulle lage en egen tråd for det. En hvor vi kan spørre deg hva vi mener om ting?

Nå syns jeg du brukte en god tankerekke, og du har rett. Det er ingen link mellom deg og Breivik, eller meg og andre feminister. Men det er du som sier at alle feminister er ond. Hvordan kan du vite det? Kjenner du alle feminister? Videre kan du ikke bestemme hva mennesker legger i begrepet. Men det gjør du. Du har også laget en egen historie om feminister, basert på det du ikke liker. Det er akkurat det samme som å si at du er Breivik. Ser du hvordan ballen blir rund her?

Pekte vel egentlig i mitt hode direkte på en kommentar inne i 'woke' tråden som et godt eksempel hvor det ble listet opp en rekke slike bekymringer, hvor jeg (både der og ellers) ikke ser at mennesker med bekymringer blir tatt imot på en god nok måte. Rett og slett fordi man allerede er to motpoler, og ordlyden går i å avfeie hverandre, fremfor å virkelig snakke sammen. Sier ikke det er lett. Det er kjempevanskelig når noen konfronterer ens verdier og helhjertelige tro. Å da stå som et omsorgsfult medmenneske i møte med 'motstandere' er å se helt bort i fra sitt eget ego der og da, og det er rett og slett tungt. Ofte trenger man kanskje litt mer tid på å formulere seg. Og kanskje er det derfor slik kommunikasjon dør mer og mer ut, fordi alt skal skje så fort i vår digitale verden. Jeg kan svare deg i sanntid her og nå, hele tiden. Det gir mye 'kasting' av svar og mindre refleksjon. Forøvrig vil jeg si at jeg rett fram elsker å lese innlegg fra deg. Du er svært så klok, kunnskapsrik og trygg.

Det fins mennesker som aksepterer å leve med la oss kalle det 'vanskelige' mennesker, til tross for diagnoser og ganske høy pris å betale mtp egen helse og velvære. Hvorfor noen velger dette, vet jeg ikke. På generelt grunnlag vil jeg anbefale å avslutte slike kontakter, om det så gjelder egne foreldre, voksne barn, søsken, partnere, venner eller lignende. Vi har lov til å lukke hvilke dører vi selv vil i livet. Det skal man aldri føle skyld for å gjøre. Man har lov til å kreve at folk baserer seg på gjensidig respekt i alle relasjoner. Dog, vi er ikke perfekt og alle gjør feil nå og da. Det er ikke det samme som at noen har en gjennomført strategi som går på manipulering. Dette gjelder også arbeidsplass. Til tross for all usikkeheten som medfølger med å si opp en jobb, er det ingen andre enn oss selv som kan ivareta oss på en god måte og vite når noe ikke er bra for oss. Blir man i en slik jobb, da holdt tilbake der pga rasjonelle grunner, slik som lønn og omdømme, er det viktig å være klar over at det kan koste ens helse. Ser man fordeler og ulemper slik, er det soleklart at det er helt ok å stå en stund i en usikker tilværelse, til man har ny jobb, i et sunnere miljø.

Så du ble mishandlet som barn, og nå hater du alt som er feminint? Jeg vil jo heller tro det stammer tilbake til lovendringen vi hadde på 70-tallet som ikke lengre tillot foreldre å bruke vold i oppdragelse. Loven trengte en klarere ordlyd og ble videre utarbeidet i 1987. Før den tid, hvis vi ser i retroperspektiv, ble barn ofte disiplinert med vold, også på offentlige skoler. Det ble rett og slett ikke reagert så veldig på. Hverken om det var fedre, mødre eller det offentlige som utførte denne type oppdragelse. Det betyr så klart ikke at alle barn ble mishandlet, men svært mange ble det, og til tross for at mange ble det, er det de færreste som har brukt det som en unnskyldning til å selv bli en kriminell. Da er det gjerne noe annet, noe genetisk og generell uhelse som ligger bak.

En ting som skikkelig irriterer meg, er når menn snakker om hva og hvordan kvinner er og skal være. Ironisk nok presser jeg meg inn her nå, med mine tanker: Det å skulle løfte menn opp, blir blandt annet et paradoks for venstresiden så lenge ressurser skal sees på som noe egositisk og roten bak alt vondt. Man skal ikke ønske seg selv så langt opp på den sosiale stigen, for da er man plutselig blå. Både kvinner og menn trenger ambisjoner og i det ligger mye av livskraften og selvoppholdelsen. Positiv maskulinitet må ikke nødvendigvis bety å stjele solbriller fra de rike (Sorry Mr. M, men i det store bildet). Tror forøvrig at mye av det @Investigator224 har tatt opp nylig i Woke-tråden som går varm akkurat nå, er reelle 'kulturkrasj' som står bak mye av polariseringen, som skaper behov for en 'tradisjonell mann'. Altså frykten for alt det nye, og venstresidens evne til å ikke stille kritiske spørsmål i saker rundt menneskeverd. Hva med å erkjenne at man også må se kritisk på innvandring? Budsjett, mottak, nettverk og velvilje i lokalbefolkning, for å få til en vellykket integrering. Kulturutveksling og felles vekst. Språkkrav. Det er et grunnlag for debatt der, men det styres veldig av berøringsangst, og kritikk får fort stempel som 'rasistiske utsagn'. Forøvrig ligger det jo også en rasisme i menneskers natur. Kan vi snakke om det? Er det takhøyde nok? Her kan jeg nevne eksempelvis den biologiske betingelsen vi mennesker styres av som går på å hjelpe de med mest mulig likt DNA som en selv. Altså eget avkom først, denest egen gruppe med delte DNA frekvenser. Dette fenomenet gjelder ikke bare hvite. Det gjelder alle. Hvite har også blitt tatt til slaver opp igjennom historien. Hvite utsettes også for rasisme. Eneste fellesnevneren er: hvem er minioriteten? For flertallet og majoriteten står bak folkesuveriniteten og det er jo ett av prinsippene i et demokrati. Kan venstresiden, eller jeg for den del, si det uten å være rasist? For så lenge vi er majoriteten her og nå, blir det i bunn og grunn forbudt å si. Det skaper liten takhøyde i den psykologiske prosessen hvor menneskers bekymringer og angst slipper taken når den blir anerkjent. Anerkjenner venstresiden disse mennenes frykt? Kan vi anerkjenne frykt som noe menneskelig og ikke noe svakt, kanskje først og fremst? Alle mennesker blir redd av og til. De aller mest stødige også. Det handler mest bare om bearbeidede eller ikke bearbeidede tankerekker og scenarioer som skaper forskjell mellom folk. Og usikker mann (identitet) er ikke det samme som redd mann (situasjon). En redd man kan fremdeles være stor og sterk, sexy, snill, varm og alle disse tingene som jeg personlig setter pris på hos menn. Er jeg rasist hvis jeg går med på å erkjenne en manns bekymringer rundt innvandring? Hvis det er sånn, så har faktisk venstresiden ett problem som støter mennesker ifra seg. Å erkjenne og snakke om, er ikke det samme som å støtte. I prosessen kan man vise til løsninger og svare på bekymringene. Det skaper felleskap og er inkluderende. Bare noen løse tanker rundt polariseringen som står bak kjønnsrollekonflikten vi ser blåse over atlanteren blandet inn i det klima vi har her på berget...

Breivik, er det du?

Du, denne fellen har jeg falt i mange ganger selv. Altså, blitt irritert over enkelte spørsmål når jeg prøver å formidle en lengre tankerekke. Ser selv at det ikke er en god kommunikasjonsrespons, men for å trøste deg, samt hvordan jeg forklarer det til mine 'offer' når jeg grynter sånn, er at spørsmålet gjerne er noe jeg selv ofte er 'ferdigsnakket' om, eller mener man må ha kommet forbi. Selve gryntingen er altså ikke irritasjon over at man får spørsmål eller kritikk på en tankerekke, men en impulsiv (og uhørt) irritasjon over at progresjonen i samtalen kanskje går for sakte. Det er alså min utålmodighet som er problemet. Både utålmodighet over at ikke alle andre har tenkt igjennom en del tema tidligere, sånn at man kan få fremgang, og irritasjon over min egen konsentrasjon som lett mister tråden når man må stoppe ved stolper som ikke nødvendigvis er så relevant for poenget med diskusjonen. Ser også at denne tendensen hos meg selv blir mer fremtredende når jeg diskuterer med mennesker som jeg anser som mine 'safe people'. Altså de som jeg ofte brain-stormer med. Altså; ofte er den andre part drittsekken. Den du snakker med er ikke nødvendigvis så velutviklet på alle plan. Du er i din fulle rett til å reagere på kommunikasjonsstil, og be om endring. Det kan også hjelpe å sjekke hva irritasjonen bunner i. For det er ikke sikkert irritasjonen handler om hverken spørsmålet du stiller eller deg. Det kan eksempelvis være irritasjon over egne manglende evner. Slike reaksjoner kan da føles som et angrep på deg eller dine meninger (særlig hvis man er vant med å bli bagatelisert eller umyndigjort), men det er ikke nødvendigvis det som ligger bak. Bare en umiddelbar tanke som dukket opp.

Riktig. Man har alltid valget om å bare ti stille og kose seg i egne tanker. Det kan ingen ta ifra en.